Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

KrF vil vedta en resolusjon om konflikten mellom NLA og fem Osloskoler. Det bør man unngå. Det dreier seg ikke om boikott eller diskriminering, men om enkeltlæreres soleklare rett til å la være å søke eller tre ut av funksjoner som øvingslærer for NLA

I et oppslag på nettavisen Khrono 29.4. i anledning KrFs landsmøte, om ‘Oslo-skolers boikott av NLA’, fremgår det at partiet vil fremme en resolusjon der man sier at man «… er enig med Likestillings- og diskrimineringsombudet som mener Oslo-skolenes markering er problematisk med tanke på religionsfriheten».


1. En viktig kilde for resolusjonen må være et intervju med ombudet i Vårt Land 27.3.  Der heter det: "Bjurstrøm tror ikke rektorene kan pålegge lærere å være øvingslærere. Men dersom man først har sagt at man vil være øvingslærer, er det ikke opplagt at man fritt skal kunne velge hvem man skal være øvingslærer for. Det er et vanskeligere juridisk spørsmål, sier hun."

Det direkte sitatet innledes med forutsetningen at ‘man først har sagt at man vil være øvingslærer'. Men det er det ingen som har 'sagt' - det er en forutsetning som ikke er i samsvar med regelverket og ordningen med øvingslærere.

Hvis man googler ‘øvingslæreravtale’, finner man følgende formulering, i vedlegg 1 a til rundskriv F-04-05: "Utvelgelsen av hvilke lærere … som skal ha funksjon som øvingslærer … foretas etter intern utlysning av rektor, en representant for høyskolen og en tillitsvalgt." Her ser man klart at lærere søker på en funksjon som øvingslærer, ikke som en generell funksjon, men med referanse til en gitt høyskole, som deltar i utvelgelsesprosessen."

Det er altså ikke slik at man 1) først sier at man vil være øvingslærer, og så 2) velger hvilken lærerutdanningsinstitusjon man skal være øvingslærer for. Dermed bortfaller det Bjurstrøm benevner det 'vanskeligere juridiske spørsmål'.

Det lærere gjør, er 1) å søke om å bli øvingslærer for en gitt institusjon, og 2) motta studenter fra denne institusjonen.

Rimeligvis står man fritt til å la være å søke, og til å tre ut av avtalen etter nærmere regler. At man lar være å søke, kan umulig være en sak for diskrimineringsombudet. At man trer ut av en avtale, må også være noe den enkelte øvingslærer står fritt til å gjøre. Det kan ikke ligge under diskrimineringsombudets mandat å vurdere enkeltlæreres begrunnelse for å tre ut.

Hvis ingen søker, eller alle trer ut av ordningen, må rektor meddele dette til lærerutdanningsinstitusjonen.

Det altså ikke tale om 'at hver enkelt lærer håndhever hvem de vil gi praksisplasser til', som det heter i nett-versjonen av intervjuet. Det dreier seg om å søke en funksjon eller bistilling som øvingslærer ved en gitt lærerutdanningsinstitusjon – ikke om håndheving av noe som helst. Det er heller ikke tale om 'vilkårlig seleksjon av hvem det (ikke) er OK å samarbeide med', slik ombudet ifølge intervjuet har skrevet i sitt nyhetsbrev. Det er ikke tale om seleksjon overhodet – bortsett fra at man evt ‘selekterer’ i betydningen velger å søke eller velger å avslutte engasjementet.

Ombudinstitusjonen har en nærmest opphøyet plass i norsk forvalting. Den bringes i vanry når et ombud uttaler seg uten å ha satt seg inn i regelverket på et område hun uttaler seg om.


2. Vårt Lands dekning av denne saken har vært preget av den misforståelse at det i denne saken er tale om skoler som boikotter eller diskriminerer. I det første oppslaget om saken 18.1. lyder overskriften «skoler vil ikke ha praksisavtale med NLA». To dager etter gir man førsteamanuensis Strømmen Lile en drøy side for å hevde at «diskrimineringen av NLA-studenter er ulovlig», og i et intervju 23.1. hevder han at «rektorene mangler juridisk dekning». 26.1. hevder så rektor Sødal ved NLA at «samarbeidsnekt mot NLA er diskriminering»; han refererer bl a til forarbeidene til ny universitets- og høyskolelov, og til gjeldende lov for dette feltet. 30.1. kommer Vårt Lands religionsredaktør på banen: «Det sterkeste signalet [praksisskolene] sender er at NLA sine lærerstudenter ikke hører hjemme i norske livssynsåpne skoler.» Og videre: signalet består i at skolene «… ikke stoler på disse studentenes evner og dømmekraft.» KrFs utdanningspolitiske talsperson Grøvan følger opp om diskriminering i Vårt Land 13.2.: «Men paradokset er jo at det nå er skolene i Oslo som diskriminerer NLA studenter.»

Fellesnevneren for disse bidragene er at de retter oppmerksomheten mot skoler og rektorer, uten å undersøke regelverket for engasjement av øvingslærere. Det besynderlig er at verken en førsteamanuensis, VL redaktør eller KrFs utdanningspolitiske talsperson forholdt seg til dette – de har alle ressurser til å foreta undersøkelser før de publiserer.


3. Det mest alvorlige er at NLAs rektor i sitt innlegg skrev om andre relevante dokumenter, men ikke gikk inn på regelverket.

I tillegg til den overordnede formulering i rundskrivet, har jeg gjort meg kjent med den kontrakten som Sødals forgjenger Waaler i sin tid utformet for partnerskapsavtaler mellom NLA Høgskolen og grunnskoler. Kontrakten kan leses her.

Der heter det: «Praksisskolen v/ rektor forplikter seg til å utlyse praksislærerfunksjonene … [og] velge ut praksislærere etter dialog med tillitsvalgte og NLA Høgskolen.»  Også her fremgår det at det er tale om funksjoner som utlyses, og der NLA deltar i utvelgelsen. Dette innebærer ikke at angjeldende lærere blir tilsatt ved NLA, men NLA er sterkt inne i bildet. Og samarbeidet oppfattes som å «kjennetegnes ved felles identitet som lærerutdannere» - det vil si felles identitet med NLA.

Disse (arbeids)rettslige temaene gikk Sødal ikke inn på i sitt innlegg. I stedet hevdet han: «Det som nå foregår mot NLA er diskriminering ut fra meningsforskjeller.» Meningsforskjellene dreiet seg om NLAs omstridte verdidokument.

Men hvordan man enn snur og vender på saken, er det å la være å søke på en stilling eller en funksjon, ikke diskriminering. Tilsvarende gjelder hvis man velger å fratre på en lovformelig måte. Da to ansatte ved NLA for noen tid siden sa opp sine stillinger, var det ikke noen som kom på den tanke at de da diskriminerte studentene.

Derimot har Sødal vært farlig nær å bryte budet om ikke å fremme falskt vitnesbyrd mot sin neste. Når han velger å omtale noe som er et arbeidsrettslig forhold, nemlig ikke å søke en stilling/funksjon, som diskriminering, og overhodet ikke drøfter problemet med referanse til de avtaler som er inne i bildet, fremmer han et falskt, i betydningen ufullstendig, vitnesbyrd mot de lærere som unnlater å søke. Han skaper et inntrykk av det foreligger aksjoner fra skoler, mens det altså dreier seg om den rett individer har til ikke å søke (eller ikke å fortsette i) funksjoner eller stillinger de ikke ønsker.

Det kan ikke herske tvil om at Sødal som rektor måtte være kjent med det avtaleverket som han valgte ikke å trekke inn i sin drøfting av det han påsto var diskriminering.

Gå til innlegget

Velgerne må få lik innflytelse på Kirkemøtet

Publisert rundt 1 måned siden

Siden det må legges til grunn at alle biskopene skal delta i Kirkemøtet, innebærer det en skjevfordeling som er til fordel for de små bispedømmene. Ytterligere skjevfordeling vil være problematisk. De som går inn for fortsatt skjevfordeling, må klargjøre hvorfor de mener noen kirkemedlemmer bør ha større innflytelse enn andre.

I et oppslag i Vårt land 16.4., om Kirkemøtets sammensetning, refereres det at «de fleste av hovedutvalgets medlemmer anbefaler at antall folkevalgte medlemmer bør differensieres ut ifra bispedømmenes kirkemedlemmer».

Dette har avstedkommet en kommentar fra Broch Johansen i Nord-Hålogaland: «Hun frykter underrepresentasjon av de nordligste fylkene kan føre til at styringen av folkekirka blir mindre mangfoldsdemokratisk», og viser til at bispedømmet har et «… nasjonalt ansvar for kvensk kirkeliv». Hennes biskop «… er skeptisk til en ordning der alle delegatene skal ha likt antall medlemmer i ryggen» og «… mener geografi, urfolksrepresentasjon og geografisk størrelse også bør vektlegges». Flæten , fra Borg, som er det bispedømmet med flest medlemmer,  hevder at «… en ordning basert på medlemmer kan føles som en skjev fordeling for de minste bispedømmene.»

Biskop Øygards argumentasjon fremtrer som noe anstrengt – hva er skillet mellom ‘geografi’ og ‘geografisk størrelse’? Urfolksrepresentasjon er et viktig hensyn, men det kan ordnes med representanter som har tale- og forslagsrett, men ikke stemmerett. Broch Johansen villeder når hun frykter underrepresentasjon – ingen har gått inn for det; det man har gått inn for, er å fjerne eller dempe overrepresentasjon. Flæten bør forklare hvorfor en ordning basert på medlemmer kan føles skjev.

Etter mitt skjønn kan ikke Kirkemøtet ha en sammensetning som bygger på andre prinsipper enn de som gjelder for Stortinget. Siden det må legges til grunn at alle biskopene skal delta i Kirkemøtet, innebærer det en skjevfordeling som er til fordel for de små bispedømmene. Ytterligere skjevfordeling vil være problematisk – man risikerer at velgerne ikke tar valget alvorlig, og unnlater å stemme, fordi det oppleves som rigget. De som går inn for fortsatt skjevfordeling, må klargjøre hvorfor de mener noen kirkemedlemmer bør ha større innflytelse enn andre.

Gå til innlegget

Diskrimineringsombud på ville veier

Publisert rundt 1 måned siden

Ombudinstitusjonen har en nærmest opphøyet plass i norsk forvalting. Den bringes i vanry når et ombud uttaler seg uten å ha satt seg inn i regelverket på et område hun uttaler seg om. Når det skjer, må angjeldende ombud vurdere sin stilling.

I et intervju med diskrimineringsombud Bjurstrøm i Vårt Land 27.3. , som bl a handler om at fem Osloskoler har avsluttet sitt samarbeid med NLA, heter det:

"Bjurstrøm tror ikke rektorene kan pålegge lærere å være øvingslærere.
– Men dersom man først har sagt at man vil være øvingslærer, er det ikke opplagt at man fritt skal kunne velge hvem man skal være øvingslærer for. Det er et vanskeligere juridisk spørsmål, sier hun."

Det direkte sitatet innledes med forutsetningen at ‘man først har sagt at man vil være øvingslærer'. Men dette er en forutsetning som ikke er i samsvar med ordningen og regelverket for øvingslærere.

Hvis man googler ‘øvingslæreravtale’, finner man følgende formulering, i vedlegg 1 a til rundskriv F-04-05:

"Utvelgelsen av hvilke lærere … som skal ha funksjon som øvingslærer … foretas etter intern utlysning av rektor, en representant for høyskolen og en tillitsvalgt."
Her ser man klart at lærere søker på en funksjon som øvingslærer, ikke som en generell funksjon, men med referanse til en gitt høyskole, som deltar i utvelgelsesprosessen.

Det er altså ikke slik at man 1) først sier at man vil være øvingslærer, og så 2) velger hvilken institusjon man skal være øvingslærer for. Dermed bortfaller det Bjurstrøm benevner det 'vanskeligere juridiske spørsmål'.

Rimeligvis står man fritt til å la være å søke, og til å tre ut av avtalen etter nærmere regler. At man lar være å søke, kan umulig være en sak for diskrimineringsombudet. At man trer ut av en avtale, må også være noe den enkelte øvingslærer står fritt til å gjøre. Det kan ikke ligge under diskrimineringsombudets mandat å vurdere enkeltlæreres begrunnelse for å tre ut.

Hvis ingen søker, eller alle trer ut av ordningen, må rektor meddele dette til lærerutdanningsinstitusjonen.

Det altså ikke tale om 'at hver enkelt lærer håndhever hvem de vil gi praksisplasser til', som det heter i nett-versjonen av intervjuet. Det dreier seg om å søke en funksjon eller bistilling som øvingslærer ved en gitt lærerutdanningsinstitusjon – ikke om håndheving av noe som helst. Det er heller ikke tale om 'vilkårlig seleksjon av hvem det (ikke) er OK å samarbeide med', slik ombudet ifølge intervjuet har skrevet i sitt nyhetsbrev. Det er ikke tale om seleksjon overhodet.

Ombudinstitusjonen har en nærmest opphøyet plass i norsk forvalting. Den bringes i vanry når et ombud uttaler seg uten å ha satt seg inn i regelverket på et område hun uttaler seg om. Når det skjer, må angjeldende ombud vurdere sin stilling.

Dette innlegget ble trykket i Vårt Land 9.4.2021

Gå til innlegget

Lærerne står fritt til å la være å søke øvingslærerfunksjoner for NLA . Det er grovt urimelig å hevde at de diskriminerer studentene hvis de lar være å søke. Men hvis ingen søker, har ikke skolen noen øvingslærere, og rektor må meddele at man ikke kan ta imot studenter.

Debatten om NLA-studenter som ikke får praksis i fem Oslo-skoler, har nå løpt i et par måneder, i Vårt Land og andre medier.

Jeg er redd den er blitt sterkt preget av den fordreining av konflikten som Vårt Lands religionsredaktør formidlet i en tidlig fase, i en kommentar 30.1., at lærere fra NLA ikke er ønsket i skolen: «Det sterkeste signalet [praksisskolene] sender er at NLA sine lærerstudenter ikke hører hjemme i norske livssynsåpne skoler.» Og videre: signalet består i at skolene «… ikke stoler på disse studentenes evner og dømmekraft.»

Storingsrepresentant Grøvan, kommentator Stanghelle i Aftenposten og spaltist Gule i Klassekampen har fremmet synspunkter som ligger nær det første sitatet. Grøvan skriver i Vårt Land 13.2.: «Men paradokset er jo at det nå er skolene i Oslo som diskriminerer NLA studenter.» Et klart flertall av de oppslag og innlegg som Vårt Land har trykket, er i samme gate; jeg går ut fra at religionsredaktøren har stor innflytelse på den linjen avisen slik støtter. Stanghelle viste til et oppslag i Vårt Land om at diskrimineringsombudet ville se på saken, og så dette som et tegn på hvor alvorlig saken er.

Hva angår det andre sitatet, underslo redaktøren følgende utsagn, fra sin egen avis 23.1.: To rektorer «… håper … at studentene vil vurdere å søke lærerjobb hos dem etter endt utdanning». Dette utsagnet tyder absolutt ikke på at man ikke stoler på studentenes ‘evner og dømmekraft’.

Debatten har for en stor del foregått på feil premisser, fordi man, som Grøvan, har ment at det er skoler eller rektorer som sier nei til studentene fra NLA. Det er det ikke. Det er øvingslærerne som sier nei.

Synspunkter på disse lærernes rett til å si nei er fremmet av førsteamanuensis Strømmen Lile, som er rettssosiolog og menneskerettighetsforsker, og som har fått svært mye spalteplass i Vårt Land. I et innlegg 24.2. går han inn på lærernes rett til å si nei, med referanse til et spørsmål fra skolebyråd Torkildsen, om opposisjonen i Oslo bystyre mener at «man skal tvinge øvingslærere i Osloskolen til å jobbe for NLA». Strømmen Lile hevder at øvingslærere «… ikke [er] ansatt av NLA, like lite som de jobber for foreldrene til barna de underviser. Og hvis man vil være øvingslærere har man ikke noe valg, man kan ikke si nei til NLA-studenter på grunn av trosgrunnlaget til NLA.»

Det hadde vært gunstig om han som forsker hadde gått til kildene og undersøkt formalitetene om øvingslærernes ansettelsesforhold, før han uttalte seg så bombastisk. Det ville ikke vært uoverkommelig. Hvis man googler ‘øvingslæreravtale’, finner man følgende formulering:

"Utvelgelsen av hvilke lærere … som skal ha funksjon som øvingslærer … foretas etter intern utlysning av rektor, en representant for høyskolen og en tillitsvalgt."

Her ser man klart at lærere søker på en funksjon som øvingslærer, ikke som en generell funksjon, men med referanse til en gitt høyskole, som deltar i utvelgelsesprosessen.

Vi har ikke yrkespåbud her til lands. Lærerne står selvfølgelig fritt til å la være å søke øvingslærerfunksjoner for NLA – de har altså et valg, i motsetning til hva Strømmen Lile påstår. Det er grovt urimelig å hevde at de diskriminerer studentene hvis de lar være å søke, så diskrimineringsombudet kan nok slappe av. Men hvis ingen søker, har ikke skolen noen øvingslærere, og rektor må meddele at man ikke kan ta imot studenter.

 Etter dette får vi håpe at disse lærerne, og deres rektorer og skoler, slipper flere beskyldninger. De har mer enn nok med å konsentrere seg om sine hovedoppgaver, som for tiden er kompliserte nok, om ikke religionsredaktører, stortingsrepresentanter, førsteamanuenser kommentatorer og spaltister skal komme med uberettigede anklager om diskriminering, basert på manglende vilje og/eller evne til å sette seg inn i øvingslærerordningen

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere