Kjell Arne Norum

Alder: 72
  RSS

Om Kjell Arne

Jeg er prest i Den norske kirke. Nå er jeg pensjonist, men tar på meg vikartjenester og deltar i menighetsarbeid på forskjellige måter ellers. Jeg liker å reflektere og grunne på ting. Dessuten er jeg glad i å ferdes i li og hei. Jeg bor i Oslo. Jeg har skrevet boken "Gud og miljøet. Hva sier Bibelen?" (Verbum forlag, 2019)

Følgere

Om teologi

Publisert rundt 7 år siden

Hva er teologi? Teologi er en akademisk disiplin – og samtidig noe mer. La meg bruke et bilde fra et annet fag for å forklare hva jeg mener. Botanikk er også en akademisk disiplin. Samtidig er det noe alle kan drive med. Hver gang noen går en tur i skogen og studerer blomstene langs stien, driver de med botanikk. Og om noen skulle finne på å telle støvbærerne for å bestemme arten, driver de også med botanikk. På tilsvarende måte er det med teologi: Hver gang noen leser i en bibel for å skjønne innholdet, er de i gang med et aldri så lite teologisk studium.

Alle kan studere teologi – ateister også. Bibelen, troslæren, kirkehistorien – alt ligger åpent til undersøkelse for alle slags mennesker. Hvem som helst kan si sin mening om teologiske spørsmål.

Samtidig vil den som er kristen, ha noe å si i tillegg til dette. Man kan være teolog på to forskjellige nivåer. Vi tror nemlig at Den hellige ånd kan skape liv i ordene for oss og gi oss en dypere forståelse av evangeliet, slik at teologien ikke bare blir en intellektuell øvelse. Sagt på en annen måte: Det er Ånden som får evangeliet til å gløde og lyse, og som får oss mennesker til å se at det er talt til oss. Da blir det kristne budskapet noe som rammer og former hele personligheten. En kristen teolog vil derfor ikke se på troen og Bibelen bare kjølig fra utsiden, men som et budskap fra den levende Gud.

Vi erfarer da det som en afrikansk bibelleser skal ha sagt: ”Det er så rart med denne boken. Det er ikke jeg som leser den – det er den som leser meg.”

Slik blir også Martin Luthers ord forståelige, når han sier at det som skaper en teolog er bønn, meditasjon og prøvelse.   

Jesus sier: ”De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv.” Den dypeste mening med teologien er å utforske dette livet i dybden og formidle videre det man finner. Da først er man teolog i ordets dypere betydning. Med dette sprenger man rammene for et vanlig akademisk studium.

I dette arbeidet står teologen sammen med hele den kristne kirke.

Likevel er det slik at når en buddhist eller en materialistisk marxist fremmer sine meninger om Bibelens budskap, så kan vi ikke bare svare ”dette forstår ikke du”, men vi må svare med vanlige ord og fornuftig tale. Og da er det smart om vi har tenkt gjennom tingene på forhånd.

Jeg har registrert at en del som ikke er kristne, blir overrasket når teologer byr på innfallsvinkler som de ikke hadde tenkt seg. Når de ikke kjenner igjen det de har tenkt og trodd om den kristne troen, så sier de kanskje ”jammen det står jo i Bibelen at…” Noen ganger beskylder de teologene for feighet, fordi de etter sigende ikke tør å ta Bibelens ord på alvor. Jo, det hender nok at det er riktig, men ofte sitter slike beskyldninger altfor løst. Man tror da uten videre at alle skriftord i Bibelen har samme vekt og kan stilles på samme linje, eller man tar seg ikke bryet med å se på bakgrunnen og sammenhengen som et skriftord står i, eller man misforstår betydningen av ordene fordi man mangler kunnskap.

Noen kristne sier at de klarer seg uten teologer. Det tror jeg nok at de gjør – på sett og vis.

Kanskje de sier at det er tilstrekkelig å lese i Bibelen, under Åndens veiledning. Men det er flere ting disse har lett for å glemme. Det ene er at teologene har gjort et kjempearbeid gjennom århundrer - nettopp for å skaffe dem en pålitelig bibeloversettelse. Det andre er at de flyter på teologers arbeid helt fra oldkirken av, uten at de er klar over det selv. Da snakker vi om grunnleggende kristen innsikt som vi i dag tar som en selvfølge. Det tredje er at teologer som fagfolk kan formidle både kunnskaper og refleksjon i en verden som skriker etter begge deler.

Jeg ønsker å leve med den holdning at jeg kan lære noe av alle mennesker. Derfor forundrer det meg at noen så lettvint avviser at de kan lære noe av oss teologer. La meg nevne noe som nettopp teologene kan bidra med: Kjennskap til hebraisk og gresk språk, som kan gi innsikt i de bibelske skriftene. Bakgrunnskunnskap om tiden da disse skriftene ble til, om kultur og tenkemåte blant datidens mennesker, og om hvordan skriftene ble skrevet ned og samlet. Refleksjoner om sammenhenger i Skriften som ikke er så lette å få øye på for den uerfarne - eller for den som vil tenke ut alt på egen hånd. Kunnskaper om kirkens totusenårige historie, om dens triumfer og tragedier, og om mennesker som levde et kjempende kristenliv i vekslende tider før oss. Og så har vi den praktiske teologien, som handler om forkynnelse og misjon, diakoni og menighetsliv og om hvordan vi best kan utføre vår kristne tjeneste. Stakkars den som vil finne ut av alt dette alene og fra et nullpunkt, bare med sin bibel i hånden. Og dersom et helt trossamfunn velger å styre utenom den faglige teologien, kan man jo håpe på å styre unna en del avsporinger som teologer har skapt, men man skaper også nye avsporinger – både ved at man går glipp av kunnskaper og ved at man ikke får den nødvendige hjelp til den refleksjonen som kan gi gjennomtenkte svar til tidens utfordringer.

Teologer kan riktignok komme aldeles ut på viddene. Dette er det mange eksempler på, og det er ikke spesielt overraskende. De er heller ikke alene om det. Også ulærde mennesker kan komme ut på viddene, og det samme kan filosofer, historikere og samfunnsforskere. Det er nok av eksempler på alt dette også. Jeg mener uansett at legfolk ikke trenger å være redde for å si fra til teologene når de mener at de drar i vei i feil retning.

Kirken har alltid arbeidet grundig med teologi og verdsatt dette arbeidet høyt. Nå snakker jeg om den grundige gjennomtenkningen av Bibelens budskap, av den åndelige arven fra tidligere kristne, om utfordringer som nye tider gir, og om formidlingen av troen. Uten en slik gjennomtenkning blir man i det lange løp stående uten gjennomtenkte svar. Derfor er dette arbeidet helt nødvendig for den kristne kirke.  

Gå til innlegget

Om tungetale

Publisert over 7 år siden

Det stunder mot pinse, og det kan være grunn til å si noe om å tale i tunger. Tungetale er noe som blir latterliggjort av noen og lovprist av andre. Hva går det egentlig ut på?

Tungetale er ikke et språk i vanlig forstand. Her er det ingen grammatikk og ingen ordlister. Den lyder forskjellig fra person til person. Og den som hører på, hører bare meningsløse lyder.

Noen synes det virker skremmende. Når tungetalen fremføres med stor intensitet, er det for eksempel lett å forstå at det kan virke skremmende på barn. Kloke voksne skjermer og forklarer. Men tungetale kan også foregå i helt rolige former, og det er ganske sikkert det vanligste. I alminnelighet er det heller ingen tilhørere. Det er en del av det private bønneliv. Det kan skje i en andaktsstund eller når man ellers kjenner behov for å be. Gjerne på bussen – det er ingen forutsetning at man skal be høyt!

Hva er så poenget? Poenget er at når man taler i tunger, kan man få sagt det man ellers ikke har ord for. Man slipper å streve med å finne uttrykk for det man vil si. Man kan bare gi seg over til Gud og øse ut for ham det som hjertet er fullt av – av lengsel og bønn, lovsang eller klage. Dette kjennes som en befrielse. Og det er godt å ha en man kan fortelle alt til.

Tungetalen utgjør en stor velsignelse i mange menneskers liv.

En ting som sikkert vil overraske mange, er at tungetale ikke er noe som skjer bare blant kristne. Det forekommer også i andre religioner. Det er et allmennmenneskelig fenomen. Hva er det da som er så spesielt med den kristne tungetalen? Det er at den er knyttet til det kristne evangelium. Forskjellen ligger i hvem vi henvender oss til. Når vi ber i tunger, ber vi til vår gode Far i himmelen. Vi stoler på nåden som Jesus har vunnet for oss. Vi tror at det er Den hellige ånd som har gitt oss denne troen, og at det også er han som gir oss den gaven det er å kunne tale i tunger. Vi kristne kaller det en nådegave. Det betyr at tungetalen er en gave som er gratis og ufortjent.

Jeg for min del har bare talt i tunger en eneste gang. Det er mange år siden nå. Det gikk slik til: Jeg var inne i en tung periode, og en dag tenkte jeg at det kunne være godt å tale i tunger. Jeg hadde hørt noen gi det rådet at hvis man ville gjøre det, så skulle man bare sette i gang som best man kunne, og så ville det gå videre av seg selv. Jeg prøvde det. Til å begynne med ble det jo bare lyder som jeg satt og fant på, og det var ikke virkelig tungetale, men etter få sekunder gled det videre av seg selv, uten at jeg styrte det bevisst. Jeg hadde full kontroll på den måten at jeg kunne stoppe når jeg ville, og det var ikke noe ekstatisk ved det. Det kjentes like naturlig som å puste eller som å nynne på en kjent melodi. Det bare fløt av gårde.

Dette gjorde meg godt. Jeg har ofte hørt om mennesker som lovpriser Gud i tunger, men for min del var det ikke lovsang. Det var en klagesang! Vi finner mange slike i Bibelen. Og nå var det jeg som satt der og øste ut det jeg hadde på hjertet. Det kom fra mitt hjertets dyp, uten at jeg trengte å anstrenge meg for å finne ord. Jeg fortalte Gud om det som jeg ikke hadde ord for. Det lettet. Jeg var trygg på at Gud skjønte hva jeg hadde på hjertet.

Dette er altså den eneste gangen jeg har talt i tunger. Det har hendt at jeg har bedt om det ellers også, men jeg har ikke fått det tilbake foreløpig. Det har ikke plaget meg. På den annen side har jeg begynt å tenke at jeg skulle gå mer bevisst inn for det og prøve å finne ut om det er noe som hindrer meg. Kanskje det kan la seg gjøre å arbeide med saken, uten at jeg akter å la meg stresse.

Å kunne tale i tunger er en gave som kan påkalle en viss oppmerksomhet. Det er noe spesielt, og man kan fristes til å tro at man er blitt en moden og langtkommet kristen hvis man får det til. Slik er det ikke. Spektakulære nådegaver er gaver, og Gud gir sine gaver til dem han vil. De er ikke nødvendigvis tegn på at man er en moden kristen. Det bør man være klar over selv, og det bør andre være klar over. Det er ingen grunn til å bli høy på pæra, og man skal ikke bruke tungetalen til å fremheve seg selv. Man er heller ingen tilkortkommen kristen dersom man ikke taler i tunger.

Ikke alle kristne taler i tunger. Det er et faktum, og det kan man ta med stor ro. Apostelen Paulus skriver om dette i sitt første brev til korinterne. Her underviser han om nådegavene i kapitel tolv. Først skriver han at vi får forskjellige nådegaver, den ene slik og den andre sånn. Én blir det gitt å tale visdom, én annen får ulikeslag av tungetale osv. Her står det ikke noe som tilsier at alle skal tale i tunger. Paulus sammenligner det kristne fellesskapet med en kropp – Jesu kropp. Hver for oss er vi lemmer på hans legeme, og apostelen skriver at vi har forskjellige oppgaver og nådegaver. Så spør han retorisk: ”Er vel alle apostler? Er alle profeter? Er alle lærere? Gjør vel alle under? Har alle nådegaver til å helbrede? Taler alle i tunger? Kan alle tyde tungetale?” Det opplagte svaret er nei. Ikke alle taler i tunger, og Paulus gjør ikke noe oppstuss av det.

Samtidig er Paulus takknemlig for at han selv taler i tunger, og han skulle ønske at også alle de andre gjorde det. Dette er en gave som alle kan be om. I praksis er det altså ikke alle som får den. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har noen nokså udramatiske tanker om hvorfor jeg ikke har fått den selv. For eksempel er jeg ikke den som har lettest for å gi slipp på kontrollen. Tungetale har noe med det å gjøre – å våge å kaste seg utpå. I utgangspunktet tenker jeg at tungetalen ikke er noe som Gud ønsker å holde tilbake fra noen. Men kanskje det er noe han trenger å lære noen av oss før han gir oss gaven? Dette er jo noe av det spennende med å være kristen – det er ”å søke for å finne, og å finne for å søke videre.” (Augustin)

Jeg tror ikke det blir slik noen gang at alle kommer til å tale i tunger, men det går an å strekke seg etter det, og jeg er sikker på at langt flere enn i dag kunne få del i det. Mange vil oppleve det som en fornyelse i livet som kristne.

Jeg er nødt til å si at spørsmålet om tungetalen, og om alle kristne skal tale i tunger, berører en smerte for mange mennesker. Dessverre har det vært slik at det gode budskapet om tungetalen mange steder ble til et press. Selv har jeg aldri opplevd det, og jeg har virket i mange menigheter i Norges land. Jeg har heller vært i sammenhenger der vi var for lite flinke oss imellom til å løfte tungetalen frem som en gave og en mulighet. Men i mange miljøer ble det slik at det som skulle være en gave i stedet ble en belastning for dem som ikke fikk den. Og belastningen ble desto større fordi det het seg at dette var så lett! Det var jo bare å be om gaven! Det var jo bare å ta imot! Og når man da ikke klarte det som var så enkelt og lett, så ble nederlaget desto større.

Det som gjorde saken enda tyngre, var at man i flere sammenhenger så på tungetalen som et tegn, ja, endog selve tegnet på at man var åndsdøpt – noe som igjen skulle innebære at man var kommet opp på et høyere nivå i kristenlivet. Det nivået alle kristne skulle være på! Man kunne få høre: ”Det er vel og bra at du er frelst, men nå må du komme videre!” Og tungetalen ble tegnet på dette. Så lenge man ikke talte i tunger, var man på det uferdige begynnernivået.

Her snakker vi om noe som mange kristne har lidd under. Jeg hører lite om det i dag, men jeg hørte om det i mine første år som prest på syttitallet. Da fikk jeg høre sterke historier om folk som virkelig hadde lidd under denne læren og den mindreverdighetsfølelsen og prestasjonsangsten som fulgte med.

Jeg mener at man ikke minst innenfor pinsebevegelsen misforsto noe vesentlig her. Jeg finner i Bibelen at vi alle skal vokse som kristne, og at det er en vekst som skal vare livet ut. Men det er ikke dekning for å tale om noe slags trinn 1 og trinn 2 – ett for nybegynnere og ett for viderekomne - og tungetalen blir da heller ikke tegn på noe slikt. Jeg tror ikke dette holdes frem like mye nå til dags i pinsemenighetene. Det er dessuten mitt inntrykk at en del ledere innenfor denne bevegelsen i Norge har tatt et oppgjør med sider ved tidligere tiders forkynnelse.

Kanskje de uheldige sidene ved praksisen rundt tungetalen er barnesykdommer, etter at tungetalen ble gjenoppdaget i den kristne kirke for vel hundre år siden? Den var så å si ute av bruk, og pinsebevegelsen har hovedæren for at den ble tatt i bruk igjen. Det er lov å håpe på at den vil bli brukt med forstand og under klok veiledning av lederne for våre ulike menigheter. Langt på vei tror jeg at det allerede har skjedd.

Siden tungetalen ikke er noe vanlig språk, finnes det heller ingen vanlig oversettelse. Derimot finnes det som kalles tydningens nådegave. Den består i at noen befinner seg på samme bølgelengde og har den åndelige sensitiviteten som skal til, slik at de kan tolke meningen bak en annens tungetale og formidle den til en forsamling. Paulus skriver at man ikke skal tale i tunger i en forsamling hvis det ikke er noen som kan tyde.

Jeg håper at dette innlegget kan gi flere lyst og mot til å be om tungetalens gave. Det er kanskje uvant, men det er faktisk ikke farlig! Jeg går tilbake der jeg startet: Med tungetalen får vi hjelp til å bære frem for den nådige Gud alt som ligger oss på hjertet. Det er en velsignelse.

Med dette ønsker jeg alle en god pinse!

 

 

Gå til innlegget

OL 2022: Holder budsjettet?

Publisert over 7 år siden

OL-entusiastene bør slutte å love at budsjettet for et Oslo-OL vil holde.

Det er godt kjent at budsjettene pleier å ryke før de største idrettsarrangementene. OL på Lillehammer i 1994 fikk en budsjettsprekk på 347 prosent. Rammen gikk fra 1,8 milliarder til 8, 5 milliarder kroner. VM på ski i Oslo i 2011 endte med å bli eventyrlige 18 ganger så dyrt som forutsatt. Dette er bare to av mange eksempler. Derfor er det mer enn forståelig at søkelyset settes på budsjettet for en eventuell ny olympiade i Norge.

Nå heter det at budsjettet vil holde dersom Oslo blir tildelt OL i 2022. Garantisten for dette skal være Veritas m. fl., som har gått igjennom budsjettet og kvalitetssikret det med tanke på det statlige bidraget. Nå har Harry Arne Solberg stilt spørsmål ved dette. Han er professor ved Handelshøyskolen i Trondheim, med sportsøkonomi som spesialfelt. I Vårt Land 18. februar spår han overskridelser. Dette grunngir han blant annet med å vise til følgende usikkerhetsmomenter:

1. Arrangementet vokser. Antall øvelser har økt fra 46 i Calgary 1988 til 86 i Vancouver i 2010. Det er en økning på 87 prosent. Ingen vet hvor mye det vil øke til 2022.

2. ”Det kommer nye krav hele tiden. Noen kommer fra IOK, andre fra internasjonale særforbund. Det går ikke mange år mellom hver gang Det internasjonale skiforbundet endrer kravene til hoppbakker, noe som gjør at de nesten må bygges om kontinuerlig.”

3. Alt må være ferdig til en viss dato. Da blir det ofte tidspress på slutten. Det medfører jobbing døgnet rundt. Dermed øker utgiftene kraftig, slik de gjorde før Oslo-VM.

4. Det går mye prestisje i å gjøre alt så fint som mulig og imponere verden.

Solberg advarer oss altså mot å tro at budsjettet ikke kan sprekke, selv om Veritas har kvalitetssikret tallene. Og så kommer det: ”De har lagt samme forutsetninger til grunn som det søkerbyen Oslo har gjort. Problemet er at disse endres underveis.”

Selv besitter jeg ingen ekspertise på sportsøkonomi og vinterolympiader. Men det Solberg sier, er tankevekkende og virker troverdig. Jeg tenker at OL-entusiastene bør slutte å love at budsjettet for et Oslo-OL vil holde. De kan ikke vite det. 

Gå til innlegget

Tagging og tigging

Publisert over 7 år siden

Oslo er en velholdt by. Når jeg går gjennom gatene, ser jeg hvordan husfasadene lyser av velstand.  Selv slitne, gamle leiegårder er for lengst pusset opp til sin fordums glans. Parkene er velstelte. Vi ser at alt er vel i denne by.

Men det er én ting som skjemmer: taggingen. Kruseduller som er meningsløse for de fleste av oss. Svarte tegninger på rene vegger. Irritasjonen vokser og sinte tanker kommer frem. Hvordan ville taggerne ha likt det selv, om vi kom hjem til dem og laget riper i stereoanlegget deres?

Taggingen forteller oss at alt likevel ikke er vel i denne byen. Bak fine fasader er en nød som vi ikke ser. Det er noen som roper: ”Se meg, da!”

Taggingen korrigerer vårt bilde av virkeligheten. Den bremser vår selvtilfredshet. Sminken sprekker. Byens fine fasade har trekk som forteller om ensomhet og savn. Vi fornemmer et ordløst rop etter – ja, etter hva? Er det noen som lytter?

***

Oslo er en by med overflod. Butikkene skinner av den velstand som kjennetegner Norge i dag. Den private økonomien er god for de fleste. I hjemmene flommer barnerommene over av leker og kosedyr. Og hva med en oval week-end i Paris? Utenkelig for noen tiår siden. Merkeklær og styling, gourmetmat og fine viner - vi har råd til det. Vi fortjener det visst også, i følge reklamen. Et, drikk og vær glad! Folk er smarte og velkledde. Gatebildet med motebutikker og utesteder lokker oss til å tro at alt er vel i denne by.

Men det er én ting som skjemmer: tiggingen. Stusselig innpakket i sine mørke klær sitter de der, tiggerne, i all slags vær. Noen få kroner ligger i kruset. Noen prøver å fange vårt blikk. Andre sitter apatiske, eller de har lagt seg helt overende for å få seg en hvil. En håndskrevet plakat forteller om barna som er igjen hjemme. Et bilde av Jesus skal mykne våre sinn. Irritasjonen vokser igjen. Hvorfor er de så mange? Hvorfor kommer de akkurat hit? De skaper en uro i oss. Er det samvittigheten? På annethvert gatehjørne skjer det igjen. Det er vanskelig å møte deres blikk. Vi gjør oss harde, men liker ikke helt oss selv. Vi repeterer argumenter for og mot å gi i kruset. Sinte tanker kommer frem. At de ikke kan bli hvor de var!

Tiggerne forteller oss at alt ikke er vel i denne verden. De korrigerer vårt bilde av virkeligheten. Ja, den tjenesten gjør de oss! Kanskje vi skulle tenke litt mer på det. Vi må hjelpe dem der de bor, sier vi til hverandre. Det er sant nok, men det er ikke sikkert vi ville ha sagt det hvis vi ikke hadde sett dem her.

Hvorfor er det så vanskelig å møte blikket deres? Det er fordi vi vet at de er mennesker som vi. Det er det som gjør oss urolige. Og det er en god uro, i all sin plagsomhet. 

Gå til innlegget

Ventingens nøkkel

Publisert over 7 år siden

Det fortelles om en mann som er en mester til å åpne dører. I hans tunge nøkkelknippe finnes det nøkler til de veldigste porter så vel som til små sølvhjerter. Hvis han ikke har den nøkkelen som passer, lager han en. Derfor blir han budsendt av alle som trenger å få åpnet en dør.

En gang blir han tilkalt ned i en kjeller hvor en dør er stengt. Til hans overraskelse finner han ikke noe nøkkelhull, og heller ingen hengsler. Han prøver å finne en måte å åpne døren på, men må gi opp, og trett og overvunnet siger han ned på gulvet. Der sovner han.

I søvne ser han seg selv i en drøm. Han ser hvordan han legger fra seg nøkkelknippet og går bort. Da begynner dører å åpne seg – uten nøkler. Lys trenger ut fra døråpningene.

Mannen fortsetter å sove. Han ser ikke at døren der i kjelleren begynner å åpne seg foran ham. Lys strømmer ut fra åpningen og skinner over ham. Det flommer ut i rommet og lyser inn i kroker som aldri før har sett lys.

Snart vil mannen våkne. Han sover alt lettere. Om noen øyeblikk vil han forbauset se at døren foran ham er åpen, og han vil kjenne igjen lyset fra drømmen. Da vil han forstå at han har funnet en nøkkel han ikke kjente til. Det er ventingens nøkkel. Han vil feste den til knippet sitt, glad for å ha funnet en nøkkel til sammenhenger han aldri før har sett.

Fortellingen slutter med ordene: Kom, han må være alene når han våkner.

* * *

Det er ikke lett å vente. Faktisk kan det være noe av det vanskeligste vi gjør. Og jo større press vi lever under, desto vanskeligere blir det å vente. Likevel kan ventingens nøkkel være en av de viktigste vi har i nøkkelknippet vårt.

En mann oppsøkte et kloster for å være der noen dager. Han opplevde en krise i livet. Det hadde rotet seg til, og nå søkte han febrilsk etter et svar på sine spørsmål. Kanskje veilederen kunne gi råd og si de forløsende ord? Han la det frem for munken og spurte: Hva skal jeg gjøre? Munken svarte bare: Vent!

Ventingens nøkkel kan åpne dører inn til oss selv. En dag vil vi se sammenhenger som var ukjente for oss. Da ser vi også at tid og modning var det som skulle til.

Ventingens nøkkel kan også åpne dører til andre. Jeg kjenner en diakon som ofte ber denne bønnen i møte med mennesker: ”Gud, gi meg nøkkelen til hans / hennes hjerte.” Jeg liker den bønnen. Vi vil gjerne være til hjelp når vi forstår at andre strever. Vi vil være medmennesker, men vi er ikke tankelesere, og vi har ingen rett til å bryte oss inn i andre menneskers liv for å hente ut de skjulte tankene og følelsene bak hjertedøren. Det kan være tungt å se en annens smerte og lukkethet. Vi tenker at det vil være godt for den andre å dele sine tanker og sin smerte. Men vi vet at døren bare kan åpnes fra innsiden. Kanskje har vi likevel en nøkkel – ventingens nøkkel. Vi presser ikke, men vi stikker ikke av gårde heller. Vi blir. Vi er til stede den dagen det blir bruk for oss. Da vil kanskje underet en dag skje, og døren kan åpne seg.

(Fortellingen er gjenfortalt etter Ulrich Schaffer)

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere