Jørgen Stueland

Alder: 50
  RSS

Om Jørgen

Utdannet offiser i Frelsesarmeen, jurist og advokat. Har også studert en del historie ved universitetet i Stavanger. Har forsøkt å finne mening i kristendommens gudsbilde, men måtte gi opp... det finnes ingenting der. Som advokat trives jeg best blant de lave, å løfte dem litt opp. "Nothing shocks me, but myself"

Følgere

Hva er en helt?

Publisert over 8 år siden

Jeg vil skrive om helter. Hva er en helt? Før var krigerne helter. De som var fryktsomme og villige til å dø i kamp.

I dag har vi helter på fjernsynet, politietterforskeren som oppklarer mord med sitt overlegne intellekt, kampsportspionen som meierned alle skurkene og redder verden."

Og våre helter er de som gjør ting vi beundrer. Enerne. Petter Northug er en helt, han beundrer vi fordi han er så ufattelig god til å gå på ski, og våger å si det alle de andre skiløperne tenker. Vi skulle gjerne vært ham. Kjell Inge Røkke er en helt, han beundrer vi fordi han er så rik, han lever i umåtelig luksus, med store, feite biler, yachter og kolossale hyttepalasser. Vi skulle gjerne vært ham. Barack Obama er en helt, han beundrer vi fordi han har så stor makt, han styrer verden, og bestemmer hvor skapet skal stå. Vi skulle gjerne vært ham. Thomas Giertsen er en helt, han beundrer vi fordi han er kjendis, er på tv og i aviser, får oppmerksomhet og blir sett. Vi skulle gjerne vært ham.

Men hva er en helt? Egentlig?

Wikipedia har en definisjon på helter. Definisjonen begynner med det selvsagte, en beundringsverdig person som har utført en stor dåd og som av den grunn har vunnet stor heder og ære. Men så står det: «eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon framviser mot og viljen til selvoppofring.»

Det går større, mye større helter blant oss enn alle verdens tv-spioner, kjendiser og rikfolk. De virkelige heltene er de psykisk syke. De med angst, depresjon, mobbeofrene, barna til alkoholiserte foreldre, incestofrene, de mishandlede, innvandrerne med krigstraumer, Utøya-ofrene, barna som er vitne til at mamma tar selvmord. De som ikke ber om annet av livet enn å få sitte ved siden av det.

Generalisert angst med perioder av panikkangst er som å leve hvert sekund av døgnet i en krigssone. Vi har ikke fantasi og heller ikke empati nok til å sette oss inn i hva det innebærer. Det vi ser er lekkasjene fra sykdommen. Det som siver ut i verden, her til oss. Feilene de gjør. De møter ikke opp til den avtalen. De svarer ikke på det brevet. De betaler ikke den regningen. Det lukter alkohol av dem midt i uken. De snøvler og er tydelig påvirket av et eller annet. De er ustelte, det lukter av dem, de oppfører seg merkelig. Noen av dem er farlige, får raseriutbrudd og kan når som helst drepe oss.

Beredskapen i en kraftig angstinfisert kropp er av kosmiske dimensjoner, som USAs samlede forsvarsbudsjett. Hverdagen blir et spørsmål om å ta seg sammen. Alt handler om kontroll. Og det er så mye energi, det er så mye beundringsverdig energi som skapes og brukes hos disse menneskene. Hvis angstens energi kunne utnyttes kommersielt ville de kunne forsynt halve Oppland med strøm og lys. En femmil i Kollen er som å gå fra senga til badet om morgenen sammenliknet med en dag til en med kraftig angst. Alt handler om kontroll. Å binde kroppen og sinnet sammen med stramt ta-seg-sammen- tau, slik at de ikke faller fra hverandre denne dagen heller.

Vi krever noe av hverandre. Vi hegner om hvert vårt ego. Livets mål for oss alle er å ikke tape ansikt. Vi forsøker alle å bli hverandres helter. De vi oppfatter som tapere speiler vi oss i, og føler oss bedre. For livet er en konkurranse. Om å framstå mest mulig vellykket.

Kjenner du en av mine helter? En psykisk syk? Kanskje du skulle fortelle henne at hun er helten din, i dag. Kanskje du skulle vise henne at du ser henne, ser hennes lidelse, ser hennes smerte, at du forsøker å sette deg inn i hvordan hun har det. Og kanskje du skulle fortelle henne at du beundrer henne. Fordi hun hele, hele tiden greier å ta seg sammen. Kanskje du skulle våge å bevege deg inn hennes krigssone, sette deg ned ved siden av henne og gråte sammen med henne.

Og du, min helt, som leser dette, du psykisk syke. Det er ikke din feil. Det er ikke din feil. Ingenting av det du opplevde, atombomben av angst som ble skapt i deg, er din feil.

(Publisert som kronikk i Oppland Arbeiderblad, 02.05.13)

Gå til innlegget

U(p)s & Downs

Publisert over 8 år siden

Jeg vil skrive om de med Downs syndrom. Eller «Lillebo», som de ble kalt i Sveio, der jeg vokste opp, etter navnet på institusjonen de bodde på i Haugesund.

Vi brukte dem som skjellsord. «Er du helt lillebo, eller», sa vi. De slagferdige svarte: «Nei, jeg er helt storebo.»

De er ren vare, disse fremmede skapningene, økologisk indrefilet av okse, mens vi er First price-pølser, med tilsetningsstoffer tytende ut av ørene. 

Det er så mye med oss, vet dere. Så masse å tenke, så mye å føle, så alt for mange innfall og utfall som skal porsjoneres nøye ut for verden. «Synes hun jeg har lagt på meg?»»Ser jeg dum ut, nå?»»Det der skulle jeg aldri ha sagt». Angst og forknytthet skapes, vedlikeholdes, og vokser. Så mistror vi hverandre, misunner hverandre, saksøker hverandre, dreper hverandre. For vi er så inderlig mye. Det er så mye å tenke på. Så stort et ego å holde rede på, slik at man unngår å miste ansikt.

Hans vil ikke stå opp når han er trett og det er for tidlig om morgenen. Kvelden før var han klar på og dundrende enig i at når Tangeruddampen pusses opp, da må alle bidra. Og da må det stås opp. Men så er det det at når Hans er trett, skal Hans sove. Hans er ren. Ingen avvikende vilkår med liten skrift, der i gården.  

Etter ferdig restaurering og ute på bøljan blå ligger han en morgen til sengs i sjøsyke, og orker ikke å stå opp. Men så tilbys han Cola, og Hege-Anette kommer med et glass av de gyldne dråpene til ham. Da ruller han kunstnerisk ut av sengen, klar til hva det skal være. Colaen er mirakelmedisin. Han hadde mast om Cola i dagesvis, og så det derfor som en nobelprisverdig kjærlighetshandling at han denne dagen fikk det, til og med uten å spørre. Og Hans gripes av en inderlig ømhet mot alle rundt seg. «Jeg er glad i deg» skytes ut av ham i hytt og pine, som en løpsk mitraljøse, mens han raust og uten forbehold og bundethet kjærtegner og utdeler klemmer. 

Hans er ren. Hans elsker. Ler. Sørger. Og gråter. Hva skal man med alt dette andre?

En bekjent av min kone har en datter med Downs. En av guttene i klassen hennes spurte henne hvorfor hun er så rar. «Fordi jeg kommer fra en annen planet», svarte hun. 

Og kanskje er det slik. At de kommer fra en annen planet. Jeg liker den tanken. At de er sendt ut med et oppdrag ned til oss stakkarer, her vi baler med all denne intelligensen vår, og våre veininger for og mot, eller pro et contra, som vi advokater koketterende kaller det. Slik barn kommer fra en annen planet, men gradvis blir utbenet, malt og tilsatt E(go)-stoffer og tenkesegomførmansnakker-MUK og kriseprosentandeler av fettfordommer i vokse opp-pølsekverna. 

Så de glemmer hva de egentlig kom for å fortelle oss.

Hans glemmer ikke. For han har ingenting å huske.  Uten å vite det bærer han ved kun å være huskeregler hugget i sten frem til de sure tyttebærhjertene våre. Ikke glem å elske, roper han. Ikke glem å sørge, hvisker han. 

Ikke glem å gråte, gråter han. 

Men det er så alt for mange uvesentligheter vi også skal huske, og som binder oss opp i oss selv og hverandre. Så det vesentlige blir liggende igjen i Hans sitt store, vakre hvalrosshjerte, all hans bæring til tross. 

I en nyhetsartikkel publisert på NRK sine nettsider av 16.07.2012  kan man lese at det har vært en fordobling i antall aborter i Norge på grunn av Downs syndrom siden år 2000. I tv2.no den 18.03.2011 skriver de at de siste ti årene har om lag 90 prosent av gravide i Norge som får påvist Downs syndrom hos fosteret, valgt å ta abort. I Aftenpostens nettutgave den 21.04.2012 ble det lagt ut en artikkel hvor det fremkom at99 prosent av barn som blir diagnostisert med Downs syndrom i Danmark blir abortert.

Vi skal miste dem. Glemme dem.

Men dette er et innlegg du skal huske. 

Gå til innlegget

Rusmisbrukeren og mennesket

Publisert over 8 år siden

Du ser den narkomane sitte og tigge i det du smetter ut av Østbanehallen og vandrer opp mot Karl Johan, på shoppingtur i Oslo

Du ser ham karikert av glatte standupkomikere, med brekk i stemmen, lutende rygg, og åttitalls boblejakke rekvirert på Fretex. Du ser ham på tv, leid inn som et slags alibi i debattprogrammer om narkotikapolitikk. Du leser små innsmett om ham i avisene, da enten en rapport om et nytt overdosedødsfall, eller en solskinnshistorie om han som kom seg ut av rushelvetet. Du ser drankeren, han med overgrodd skjeggvekst og klær så skitne at de står av seg selv. Du snuser inn stanken av ham når du er så uheldig at du blir stående bak ham i køen på Rimi. Du ser ham ravende full på en benk i parken, klamrende til en ølflaske. Du ser ham. Eller gjør du?

Det er en ting som har opptatt meg gjennom livet: Dette med avvikerne. De som ikke er som oss. Drankerne, heroinistene, pillemisbrukerne, snifferne. Men også jødene, muslimene, de svarte, romfolket. Og de psykisk syke, de deprimerte, de angstfylte, de bipolare, de med ADHD, de psykotiske. Og så har du de homofile, de pedofile, transvestittene. For ikke å glemme de psykisk utviklingshemmede, de lamme, de blinde, de døve.

Men det er ikke de som har opptatt meg. Det er oss. Du og jeg. Du og jeg i møte med dem. For det er ikke bare vi som definerer når vi møter dem. Vi blir selv definert. Jeg tror vi mennesker har behov for å tenke i båser. Det gjør oss trygge. Det er oss mot dem. Når vi ser en narkoman er det ikke et menneske vi ser, vi ser det at han er narkoman. Når vi ser drankeren på benken i parken, er det ikke mennesket vi ser, vi ser det at han er dranker.

Det er dette behovet for båstenking som gjør oss alle disponert for å bli rasister. Sinnet mot romfolket kommer derfra. Frykten for at enhver muslim er en potensiell selvmordsbomber kommer derfra.

Men drankeren er et menneske. Han har et liv. Han har drømmer, håp, barn, kanskje en kone, kanskje en svigermor. Han har en mobiltelefon, kanskje til og med en bærbar PC. Eller en iPad. Han har evne til kjærlighet, evne til nærhet, evne til å tilføre de han omgås betydelig positivitet.

Nå er jeg midt inne i en sak hvor jeg forsøker å hjelpe to nydelige, nyforlovede mennesker. Den ene er dranker. Da de to ble kjent var det ikke drankeren kjæresten så. Hun så et fantastisk, tiltrekkende menneske. Hun så en velutdannet, uhyre intelligent og ressurssterk mann. Hun så ham. Mennesket. Og hun ble selv sett av ham. Og de elsker hverandre, like kraftig og inderlig som ethvert nyforelsket par. Så har han demoner inne i seg. Han ble seksuelt misbrukt som barn. Lenge holdt han traumene i sjakk. Han tok langvarig utdannelse, fikk gode jobber, gode venner, hus, bil, hund og campingvogn.

Traumene ble holdt i tømme. Men demonene levde der i dypet av ham. Iblant, i små glimt kom de opp som sure oppstøt. Men han greide å svelge dem ned igjen. Lenge. Men så medførte en feilinvestering at økonomien gikk over styr. Og demonene veltet over ham. Så var det å forsøke å svimeslå dem med alkoholen. Sykehuset, de psykiatriske institusjonene, psykologene, legene, psykiaterne, det kommunale hjelpeapparatet, hva ser de? Hvem ser de? Ser de drankeren – eller ser de mennesket?

For der ligger mitt budskap. Der ligger det livsfarlige i dagens feilslåtte rusomsorg. I altfor stor grad er ansatte i hjelpeapparatet båstenkere. De er som du og jeg. De ser drankeren. De ser ikke mennesket, omsorgs- og ressurspersonen, den potensielle kongen i eget liv. En psykiater han møtte på skal få avslutte: «Det er tre ting når det gjelder deg: Ikke mer alkohol, ikke mer Sobril. Det tredje (han mente da de seksuelle overgrepene i barndommen) er en politisak.» (Opprinnelig publisert i Oppland Arbeiderblad, 18.03.13)

Gå til innlegget

Traume - nyttårsaften - nyttårsraketter

Publisert nesten 10 år siden

Nå høres Norge ut som en krigssone. Fra alle kanter smeller det, som en verdenskrig av raketter og bomber. Mine tanker og bønner går nå til alle traumatiserte mennesker, asylsøkere, utøyaofre, invalidiserte norske soldater fra Afganisthan. Dere slynges inn i bomber og fare og frykt for liv. Hva forstår glade, feirende mennesker om dette? Neppe noentingsomhelst. Men rakettene bringer tusenvis av mennesker inn i krigssoner og livsfarlighet. Jeg tenker på dere, nå, ber for dere, der dere dukker hodet, gjemmer dere inn i lengselen mot at bombene skal slutte å sprenge...

Gå til innlegget

Nyttårsfeiring

Publisert nesten 11 år siden

I natt ber jeg for alle krigstraumatiserte som gjenopplever bomberegn i fredelige Norge. Jeg hater fyrverkeri og smell og galne folk. En pervertert "feiring" som mer likner en slagmark.

Så mange livredde innvandrere vi har her landet i dette sekund.

Godt nytt år

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere