Jørgen Stueland

Alder: 50
  RSS

Om Jørgen

Utdannet offiser i Frelsesarmeen, jurist og advokat. Har også studert en del historie ved universitetet i Stavanger. Har forsøkt å finne mening i kristendommens gudsbilde, men måtte gi opp... det finnes ingenting der. Som advokat trives jeg best blant de lave, å løfte dem litt opp. "Nothing shocks me, but myself"

Følgere

Hva skal vi gjøre med all denne tiden?

Publisert over 8 år siden

Det er så mange som venter. På ingenting.

Fangen venter i fengslet. Teller sekunder. Teller minutter. Teller timer. Teller dager. Teller år. Teller og teller. Venter og venter. Tid er alt han har. Tid og tankekjør. Frykt for hva som venter der utenfor når porten til Gjøvik fengsel slås igjen bak ham. En svett neve klamrende til plastposen med alle hans eiendeler i. Så oppsøker han en pusher, for endelig å få anledning til å få hjelp til å vente. At rusen tar seg av ventingen og den grenseløse tiden for ham.

Den psykisk syke i en av de utallige psykiatriske institusjonene venter. En time med psykolog i uken. En halvtimes besøk av pårørende hver 14 dag. Matservering kl. 9, kl. 14 og kl. 19.45. Resten tid, som kryper innover i sinnet, kreftsvulster av tanker som aldri skulle tenkes. Betent tid, som en sølepytt uten innløp og avløp.

Den enslige alderspensjonisten, som mistet sin ektefelle gjennom 56 år for en tid tilbake. Hun venter. Hun har levd et liv hvor tiden aldri var. Det var klær som skulle vaskes, hus som skulle rengjøres, bukser som skulle lappes, middag som skulle lages, jobber som skulle skjøttes, barn som skulle kjeftes på og trøstes, konfirmasjoner og bursdager som skulle planlegges og gjennomføres. Tiden fantes ikke. Den ble slukt av hverdagenes sorte hull av gjøremål og travelhet.

Men nå. Bare tid igjen. Og venting.

Hun står opp. Det gjelder å holde på de gamle rutinene. Hun tusler ut på badet. Gjør sitt morgenstell. Unngår å møte det aldrende ansiktet i speilet, ugjenkjennelig og fremmed som det er. Stavrer seg møysommelig ned trappen til kjøkkenet. Åpner springen, fyller vann i kolben, heller vannbeholderen kvart full. Står og betrakter vannet som suges opp røret, drypper langsomt ned i filteret, videre ned i kolben. Fyller kaffekoppen halvt opp. Åpner kjøleskapet, tar ut helmelken, fyller resten av koppen. Tar kneipen ut av brødskuffen. Skjærer to tynne skiver. Setter melken inn igjen i kjøleskapet, og plukker Bremykt og bringebærsyltetøy ut. Smører et tynt lag med smør, og et litt mindre tynt lag med syltetøy. Balanserer tallerkenen bort til kjøkkenbordet. Tar vekselvis en bit av brødskivene og en sup av kaffekoppen. Stirrer ut på det fremmede, travle livet der utenfor. Der utenfor hvor den dresskledde mannen ikke får has på tiden, når han haster til dagens første møte. Der utenfor hvor en mor løper av gårde med en datter hengende som en vimpel etter seg, på vei til barnehagen. Der utenfor hvor bilene, mopedene, bussene, trikkene, syklene, fotgjengerne haster av gårde i hælene på tiden, som ikke venter på noen av dem.

Den gamle damen vasker langsomt opp tallerken, kniv, brødkniv, og kaffekopp. Feier over kjøkkenbenken og kjøkkenbordet. Tar en siste titt ut vinduet, før hun lister seg inn i stuen, setter seg i godstolen med dagens morgenavis. Litt kryssordløsing. Og så er det å vente. Ingen kommer. Ingen telefoner. Bare tid.

Før det er tid for å sette potetene og gulrøttene på kok, steke fiskepudding, smelte litt smør. Spise langsomt og uten appetitt, mens savnet etter den døde, etter barn og barnebarn som sjelden kommer innom eller ringer, konstant kverner i hodet, i tidens og ventingens konsentrasjonsleir.

Så litt tv-titting, før hun stavrer seg opp på badet igjen, gjør sitt kveldsstell, tar en Imovane for søvn. Pakker dynen rundt seg. Og håper denne natten blir drømmeløs – utenfor ventingens og tidens helvete.

Ingenting hender. Allikevel venter hun.

Mens vi, som fremdeles har festivalpass til virkeligheten, snakker om TIDSKLEMMA. Wikipedia har til og med en egen artikkel om den, hvor det innledningsvis står å lese:  Tidsklemme er en forholdsvis ny og populær betegnelse på en følelse av at tiden ikke strekker til for det en må gjøre eller ønsker å gjøre.”

Tenk det, dere. Tidsklemma. I Norge har vi så deilig mye å gjøre at tiden ikke strekker til. Stadig halser vi etter den. Den er som en udressert rottweiler som drar og drar i lenken. Så snart den får anledning sliter den seg løs og stikker av gårde, for å slippe unna oss som mishandler og krever så mye av den.

Antoine de Saint-Exupéry skrev det lille mesterverket av en bok, Le petit Prince, den lille prinsen. Prinsen har sin egen vesle planet ute i verdensrommet et sted. Så besøker han jorden. Der møter han blant mange andre en kjøpmann: ”– God dag, sa den lille prinsen. – God dag, sa kjøpmannen. Det var en kjøpmann som solgte vidunderpiller som kunne slukke tørst. Hvis man tok en pille om uken, behøvde man ikke å drikke mer. – Hvorfor selger du dem? Spurte den lille prinsen. – De er veldig tidsbesparende, sa kjøpmannen. Vi har hatt eksperter til å regne det ut for oss. Man sparer to og femti minutter om uken. – Hva skal man bruke disse to og femti minuttene til da? –Til hva man vil. – Ja, hvis jeg hadde to og femti minutter til overs, så ville jeg bruke dem til å vandre til en vannkilde i ro og mak, sa den lille prinsen.”

Jeg har følgende forslag nå midt i valgkampen: Vi etablerer en tidsbank, hvor de som venter, de som har all verdens tid, de for hvis tiden er en konstant trussel om ensomhet, den totale meningsløshet og lengsel etter dødens tidsleiemorder, kan selge tid til oss i ”tidsklemma”, og få betalt i menneskelig nærhet, samvær og varme. En vinn-vinn situasjon for alle parter.

Det er et valgløfte det lukter svidd av!

 

Gå til innlegget

Å tvinge grått til å velge side

Publisert over 8 år siden

Jeg har alltid misunt grinebiterne. De skråsikre, de uforsonlige, fundamentalistene. De har plassert verden, vet hvor alt hører til. Det er trygghet i det. Man vet hvor man finnes, man vet hvor man står. Det finnes ikke tvil.

Kolbein Falkeid skrev noe sånt som at den fattige i sinnet kompenserer for lytet sitt ved skråsikre løgner. Han smaker på livet med en vinkjenners skjønn, ruller det på tungen, spytter ut og gir verden grei beskjed. Men, skriver han så, allikevel svelger han en dråpe innsikt: Kimen til tvil.

Kimen til tvil: Innsikt.

Konflikt er i alt menneskelig, og alt i naturen for den del. Evolusjonen er en lang rekke av konflikter. Verden bringes fremover av konflikt. I vitenskapen: Det nye paradigmet er i konflikt med det gamle. De kan ikke begge være sanne. Det gjelder å bevise det gamle paradigmets utilstrekkelighet. Og slik bringes verden fremover: Jorden var ikke flat. Tyngdekraften finnes. Man ramler ikke utfor et stup ved verdens ende.

Rettssystemet er både konfliktskapende og konfliktløsende. Når man skal bestemme hvem barnet skal bo hos etter et samlivsbrudd, er vurderingstemaet hvor barnet har det best. I konflikten mellom foreldrene blir grått som regel helt borte. Man har ingenting positivt å si om hverandre. Og man mener det må være helt åpenbart at barna har det best hos seg. Det gråe forsvinner.

For gjennomsnittsmannen og -kvinnen har både positive og negative sider. Det er en tydelig gråfarge hos alle. Og ofte kan det for dommeren nærmest fremstå som umulig å bestemme hvor barnet vil få det best. Men også dommeren må foreta et valg. Da må han også tvinge grått til å velge side. Og domsbegrunnelsen fremstår som mer tydelig til den ene parts gunst enn det som det strengt tatt er dekning for. Disse sakene, det å være i konfliktmodus, ødelegger barns forhold til en far, f.eks, som svartmales av mor. Barna lider. De blir stående i en kryssild mellom foreldrene, fordi foreldrene tvinger og tvinges til å tvinge grått til å velge side.

I barnevernssaker, hvor konsekvensene er enda større, drives også partene inn i det svarte. Loven tvinger barnevernet til å ta stilling til om dens vilkår er oppfylt. De må foreta et valg: Skal vi begjære omsorgsovertakelse? Når valget er tatt, er foreldrene svarte. Loven sier at det for eksempel må være alvorlige mangler ved den daglige omsorgen barnet får i hjemmet. Men i de aller fleste tilfeller er det tvil om dette. Foreldrene har både positive og negative sider. Men loven tvinger barnevernet til å postulere at det er alvorlige mangler. Når valget er tatt har man tvunget grått til å velge side. Og foreldrenes liv, og derved også barnas liv med foreldre de elsker, er lagt i grus. Fordi loven har ingen rom for nyanser. Enten tas omsorgen eller også ikke.

Også foreldrene er ofre for den samme dynamikken. Den som blir fratatt et barn hater. Det er egne facebookgrupper, egne nettsider opprettet til bekjempelse av barnevernet. Noen foreldre bruker resten av sitt liv på å gjøre barnevernet svart. Ingenting er positivt med barnevernet. Det er bare rå, kald, kynisk og ond makt. Og potensielt oppegående mennesker mister helt av syne at det er foreldre som absolutt bør fratas omsorgen når de totalt og grusomt vanskjøtter. Men når man fratas barn, er det som regel bare hat igjen. Svart hat. 

Mennesker er ikke logiske vesener, først og fremst. Vi er følelsesvesener. Vesener som er fulle av fordommer og drevet av stolthet og forfengelighet. Vi er alle barn.

Også det tilsynelatende åpenbare er som oftest belastet med en slagside av motargumenter. Men følelser av mindreverd, selvrettferdighet og forurettethet på livets arenaer, gjør oss alle til potensielle drittunger. I skalaen mellom hvitt og svart finnes mer eller mindre grått. Følelsene tvinger grått til å velge side: Jeg er hvit, god, du er svart, ond.

Selv verdens mektigste mann, George Bush, lot beslutningen om invasjonen i Afghanistan styres av følelser. Full av harme i dagene etter 9/11 brukte han barnslig, idiotisk, cowboyaktig retorikk. Skapt av sinne, sårhet og skam. Amerika er "the greatest country in the world, you know." Og ondskapens akse ble skapt som et begrep. De andre var onde. Svarte. Men det stemmer jo ikke. Logisk. Ingen, og da mener jeg ingen, er bare onde. Bush tvang hele verden av grått til å velge side. Enten er du med oss, eller så er du mot oss. Nåja. Så jeg kan ikke være litt mot dere?

Kolbein Falkeid skriver: "Så spør du meg om veien, siterer jeg: "Dette er min vei, hvor er din?" Veien nemlig finnes ikke. Og jeg har sluttet å løfte pekefingeren."

Gå til innlegget

Det egentlige

Publisert over 8 år siden

Jeg vil skrive om det egentlige. Hvordan det egentlig er. Hvordan verden egentlig er.

Jeg vil skrive om det egentlige. Hvordan det egentlig er. Hvordan verden egentlig er. Vi når ikke frem dit, her vi sitter i godstolen Norge, vet dere. På fjernsynet vises koselige dramaserier som luller oss inn i en halvt-våken halvt-drøm vegetativ tilværelse, mens vi med ujevne mellomrom strekker hånden dovent ut og vekselsvis griper etter ølglasset og popcornskålen. Det er langt frem til utgangsdøren. Livet går sin gang her i Norge. Vi maler husene våre, interiører hjemmene våre, polerer bilene våre, møter i våre styremøter, måler vår puls, kjøper våre trimapparater, bruker pengene våre, våre alt for mange penger (hva skal vi gjøre med alle pengene?). Og, hva var det Per Fugelli sa. Jo, han sa: “«I friske Norge har vi nå 1 lege pr. 250 innbygger. I syke Malawi er det 1 lege pr. 40 000 innbygger. Innbyggerne i Norge har et privatforbruk som er 100 ganger større enn innbyggerne i Afrika sør for Sahara. I USA og Europa bruker vi hvert år 17 milliarder dollar på mat til kjæledyr og 30 milliarder på iskrem.. Men vi, de mette og storforlangende, vi stemmer på partiene som forlanger. For det er veier som ikke blir bygget, bompenger som må betales, tog som aldri ankommer, det er noen jævla utlendinger som får alt for mange unger og snylter på trygdesystemet, det er islamister i alle muslimer, det er et alt for høyt skattenivå, det er en irriterende nabo som må saksøkes for et alt for jævla høyt tre. Det er så mye å bekymre seg over, i våre silkemyke, bekymringsløse liv. Det er alltid noe. Alltid. Og det er bra, det. For det er liv, det også. Det er viktig og riktig. For også vi skal leve våre liv. Vi er jo født, vi også, og kan ikke velge noe annet. Vi er bundet til å leve. Det er flott at noen har det bra. At vi har det bra (de av oss som ikke har psykiske lidelser, er narkomane, alkoholikere, konemishandlere, ofre for konemishandlere, asylsøkere, uføretrygdede, kreftpasienter, minstepensjonister, lasaroner og junkier) Norge er et overfokusert bilde, hvor man bare ser øyet. Og øyet er hele verden. Øyet gjør verden. Vi har nok med øyet. Der lever vi. I øyet. Men det er utenfor, på siden av det egentlige, dette, vårt land. Norge ligger utenfor virkeligheten. Ansiktet er ikke synlig når man bare har fokus på øyet. Norge er en metafor for himmelen, en såpeboble i Disneyland. Et tivoli. For alle ansikter har et hårfeste, en panne, TO øyne, en nese en munn, en hake. Og alle ansikter har et uttrykk. Det kan uttrykke sorg, savn, fortvilelse, håp, forventning, glede, lyst, fornøydhet. Et ansikt er et ansikt, og ikke bare ett øye. Det er stort. Det er verden. Det er et barn som har lekt med kameraet, og barnet har bare tatt bilde av ett øye. Norge. Og vi er fornøyd med det. Med øyet. I vårt øye er det fred. Men hele ansiktet er Det egentlige. Og når man ser hele ansiktet ser man dette: I 2005 levde 1,24 milliarder mennesker i verden i absolutt fattigdom. Det er omtrent dobbelt så mange mennesker som det er i Europa. Disse menneskene levde av under én amerikansk dollar om dagen, noe som tilsvarer i underkant av sju kroner. Det skal Røkke få plassert i pannen sin. «Absolutt fattigdom» vil si å legge seg sulten. Å lengte konstant og vedvarende etter mat. Å gå kraftløs gjennom dagen. Å jage etter næring, å lete i søppelkasser etter noe å stappe i munnen, etter noe som gjør kroppen i stand til å takle en ny soloppgang, en ny dag av kraftløs leting etter drømmen av metthet. Og ansiktet avslører: Til sammen 45,2 millioner mennesker var på flukt ved årsskiftet 2012/2013. På flukt. Fra krig, voldtekt, ekstrem angst for å miste livet. Dette er det høyeste tallet som er målt etter årtusenskiftet. På flukt fra krig, snikstyttere, voldtekter, rusede barnesoldater på jakt etter noen å voldta før de drepes. 45, 2 millioner drømmende mennesker flykter fra og til noe i ansiktet. Ansiktet smiler noen ganger, og gråter andre ganger. For det er håp og det er håpløshet i verden, i ansiktet. Det er barn som dør, det er mødre som gråter, det er virkelighet i alt. Og gågaten i Gjøvik er Øyet. Norge. Der selv kraftløsheten overøses med mat, der selv de uføretrygdede, arbeidsuføre legger seg mette av chips og popcorn. Dette er ansiktet. Dette er virkeligheten: Verden er en konstant og vedvarende tilstand av ondskap og godhet. Og Norge er øyet.
Gå til innlegget

Det egentlige

Publisert over 8 år siden

Jeg vil skrive om det egentlige. Hvordan det egentlig er. Hvordan verden egentlig er.

Vi når ikke frem dit, her vi sitter i godstolen Norge, vet dere. På fjernsynet vises koselige dramaserier som luller oss inn i en halvt-våken halvt-drøm vegetativ tilværelse, mens vi med ujevne mellomrom strekker hånden dovent ut og vekselsvis griper etter ølglasset og popcornskålen. Det er langt frem til utgangsdøren. Livet går sin gang her i Norge. Vi maler husene våre, interiører hjemmene våre, polerer bilene våre, møter i våre styremøter, måler vår puls, kjøper våre trimapparater, bruker pengene våre, våre alt for mange penger (hva skal vi gjøre med alle pengene?). Og, hva var det Per Fugelli sa. Jo, han sa: “«I friske Norge har vi nå 1 lege pr. 250 innbygger. I syke Malawi er det 1 lege pr. 40 000 innbygger. Innbyggerne i Norge har et privatforbruk som er 100 ganger større enn innbyggerne i Afrika sør for Sahara. I USA og Europa bruker vi hvert år 17 milliarder dollar på mat til kjæledyr og 30 milliarder på iskrem.. Men vi, de mette og storforlangende, vi stemmer på partiene som forlanger. For det er veier som ikke blir bygget, bompenger som må betales, tog som aldri ankommer, det er noen jævla utlendinger som får alt for mange unger og snylter på trygdesystemet, det er islamister i alle muslimer, det er et alt for høyt skattenivå, det er en irriterende nabo som må saksøkes for et alt for jævla høyt tre. Det er så mye å bekymre seg over, i våre silkemyke, bekymringsløse liv. Det er alltid noe. Alltid. Og det er bra, det. For det er liv, det også. Det er viktig og riktig. For også vi skal leve våre liv. Vi er jo født, vi også, og kan ikke velge noe annet. Vi er bundet til å leve. Det er flott at noen har det bra. At vi har det bra (de av oss som ikke har psykiske lidelser, er narkomane, alkoholikere, konemishandlere, ofre for konemishandlere, asylsøkere, uføretrygdede, kreftpasienter, minstepensjonister, lasaroner og junkier) Norge er et overfokusert bilde, hvor man bare ser øyet. Og øyet er hele verden. Øyet gjør verden. Vi har nok med øyet. Der lever vi. I øyet. Men det er utenfor, på siden av det egentlige, dette, vårt land. Norge ligger utenfor virkeligheten. Ansiktet er ikke synlig når man bare har fokus på øyet. Norge er en metafor for himmelen, en såpeboble i Disneyland. Et tivoli. For alle ansikter har et hårfeste, en panne, TO øyne, en nese en munn, en hake. Og alle ansikter har et uttrykk. Det kan uttrykke sorg, savn, fortvilelse, håp, forventning, glede, lyst, fornøydhet. Et ansikt er et ansikt, og ikke bare ett øye. Det er stort. Det er verden. Det er et barn som har lekt med kameraet, og barnet har bare tatt bilde av ett øye. Norge. Og vi er fornøyd med det. Med øyet. I vårt øye er det fred. Men hele ansiktet er Det egentlige. Og når man ser hele ansiktet ser man dette: I 2005 levde 1,24 milliarder mennesker i verden i absolutt fattigdom. Det er omtrent dobbelt så mange mennesker som det er i Europa. Disse menneskene levde av under én amerikansk dollar om dagen, noe som tilsvarer i underkant av sju kroner. Det skal Røkke få plassert i pannen sin. «Absolutt fattigdom» vil si å legge seg sulten. Å lengte konstant og vedvarende etter mat. Å gå kraftløs gjennom dagen. Å jage etter næring, å lete i søppelkasser etter noe å stappe i munnen, etter noe som gjør kroppen i stand til å takle en ny soloppgang, en ny dag av kraftløs leting etter drømmen av metthet. Og ansiktet avslører: Til sammen 45,2 millioner mennesker var på flukt ved årsskiftet 2012/2013. På flukt. Fra krig, voldtekt, ekstrem angst for å miste livet. Dette er det høyeste tallet som er målt etter årtusenskiftet. På flukt fra krig, snikstyttere, voldtekter, rusede barnesoldater på jakt etter noen å voldta før de drepes. 45, 2 millioner drømmende mennesker flykter fra og til noe i ansiktet. Ansiktet smiler noen ganger, og gråter andre ganger. For det er håp og det er håpløshet i verden, i ansiktet. Det er barn som dør, det er mødre som gråter, det er virkelighet i alt. Og gågaten i Gjøvik er Øyet. Norge. Der selv kraftløsheten overøses med mat, der selv de uføretrygdede, arbeidsuføre legger seg mette av chips og popcorn. Dette er ansiktet. Dette er virkeligheten: Verden er en konstant og vedvarende tilstand av ondskap og godhet. Og Norge er øyet.
Gå til innlegget

Medlidenhet

Publisert over 8 år siden

Jeg vil skrive om medlidenhet.

Jeg husker en regntung høstdag i 1990. Jeg gikk i andre klasse på gymnaset. Ingenting spesielt med denne dagen, den var like kjedelig som alle de andre dagene som ble rullet ut på samlebåndet av tid og tvunget på oss. Men denne dagen husker jeg luktene til, jeg husker lyset som skrått lurte seg inn mellom sprekkene i de skitne gardinene i klasserommet på Skeisvang videregående skole i Haugesund, jeg husker hva den peneste piken i klassen hadde på seg. Fordi min klasseforstander, lyrikeren Kolbein Falkeid , sa noe denne dagen. Han sa: ”Dikterens egentlige talent heter medlidenhet.” Og det var det. En setning. Ikke mer. En setning. Men setningen ble pilen som viste retningen på livet mitt. Dikterens egentlige talent heter medlidenhet. Mon tro om setningen også kan brukes på andre? Politikerens egentlige talent heter medlidenhet. Passer det? Burde det passe? Politimannens egentlige talent heter medlidenhet. Nå, ja. Eller kanskje. Se til Stockholm, nå. Den NAV-ansattes egentlige talent heter medlidenhet. Ja. Ikke sant? Eller? Selv var jeg offiser i Frelsesarmeen i noen år. Frelsesoffiserens egentlige talent heter medlidenhet. Ja. Men hva med de homofile? Per Fugelli snakker om å ta vare på flokken sin. Men hva er flokken? Det er vel de man kjenner instinktivt medlidenhet med når de har de vondt. Ens barn, foreldre, nære venner. Hva med kollegaer på jobben? Har flokken en randsone, hvor mennesker blir for perifere til at vi har medlidenhet med dem? Vi mennesker levde i små flokker i mange tusen år. Evolusjonsmessig er vi tilpasset å forholde oss til et begrenset antall mennesker, flokken, hvor vi stiller oss likegyldig til alle utenfor, eller opplever de som en trussel. Eksperter mener denne evolusjonsutviklede egenskapen er mye av årsaken til at vi ikke evner å gjøre noe med klimaproblemet. Vi evner rett og slett ikke å se lenger enn til våre barnebarn. Jeg arbeidet på Forus utenfor Stavanger i noen år, og syklet tur retur hjemmet mitt. På sykkelen var jeg forbannet på disse bilistene som ikke tok hensyn til oss syklister. På vei ut til IKEA om ettermiddagen i bil var jeg forbannet på disse syklistene som ikke tok hensyn til oss bilister. Som syklist hegnet jeg om min flokk syklistene, som bilist hegnet jeg om min flokk bilistene. Og denne flokktenkningen kan få vanlige mennesker til å gjøre de mest grusomme ting. Med mennesker utenfor flokken. Det mest groteske eksemplet er nazistenes behandling av jødene. Vokterne, bødlene i konsentrasjonsleirene var helt vanlige familiefedre. De hadde kjærlighet. De tok seg av flokken sin. Det er ingenting som tyder på at de ikke ga sine koner kjærlighet, sine barn ømhet. Etter å ha hundset, torturert og gasset i hjel jøder, gikk de hjem og stelte i hagene sine, hørte på Schubert, skrev dikt, spiste middag, elsket med sine koner og sang sine barn i søvn. Jødene ble definert ut av flokken. Ja, helt ut av det å være menneske. Og det å gasse dem i hjel ble ikke ansett for å være noe annet enn en industriell, kald nødvendighet. Fordi de var en trussel mot flokken ”Den ariske rase”. Anders Behring Breivik har sin flokk. Han mener den norske ”rase” er under trussel fra en annen flokk, muslimene. Og han mener Arbeiderpartiet vil ofre ”oss” og la muslimene langsomt overta landet vårt. Derfor var det å massakrere AUF-ungdom en dyd av nødvendighet, for å verne om flokken. Også Breivik viser medlidenhet. Ett av de underligste eksemplene på det var da han sluttet med denne Nazi-hilsenen sin før rettsmøtene. Han ble gjort oppmerksom på at de pårørende følte dette støtende. Da kjente han et snev av medlidenhet med dem, og sluttet med hilsenen. Men hva er flokken? Enkeltmennesket har alle medlidenhet med. Sultkatastrofene i Afrika angår oss ikke når rapporter om dem kaldt leses opp på Dagsrevyen. Men når et vilt fremmed, utsultet og døende barn vises på fjernsynet, inkluderes det instinktivt i flokken. Vi berøres, får en voldsom ømhet med barnet, uaktet at det kanskje er muslim, og fra Afrika. Store deler av den norske befolkningen er for en streng asylpolitikk, og frykter at islam skal overta landet. Men bygdesamfunn som blir kjent med asylsøkere setter i gang protestaksjoner og folketog for at akkurat disse, som man har sett tårene i øynene til, skal få bli. Så gjelder det å SE enkeltmennesket i alle. Ikke sant? For menneskets største talent heter medlidenhet.
Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere