Jørgen Stueland

Alder: 50
  RSS

Om Jørgen

Utdannet offiser i Frelsesarmeen, jurist og advokat. Har også studert en del historie ved universitetet i Stavanger. Har forsøkt å finne mening i kristendommens gudsbilde, men måtte gi opp... det finnes ingenting der. Som advokat trives jeg best blant de lave, å løfte dem litt opp. "Nothing shocks me, but myself"

Følgere

Om smerte

Publisert nesten 8 år siden

Jeg vil skrive om smerte. Hvorfor det, spør du. Fordi rett i nærheten av deg, en hånd borte, en nabo borte, et menneske borte, finnes den, smerten. Den fysiske smerten, den psykiske smerten, den er et hårstrå fra deg.

 Og den er i deg. I deg. Den er i startblokkene, dens muskler er spente, den venter bare på å nå deg, krasje inn i deg med sitt kaos. Du er målstreken til smerten. Du som oss andre. 

Kolbein Falkeid skriver om smerte. Etter at hans datter tok livet sitt skrev han om den. Om savnet og smerten. Om smerten og savnet i det å være far og miste sin datter. Han avslutter et dikt slik: «Du ligger på lur: En duggdråpe / uuttørkelig sorg bak tette blad / Kanskje er dette en slags visdom - å se / flott, forgjengelig glede. / Og selv ønske det, ønske det, / men ikke kunne være glad.»

Og smerten må skrives om. For ingen forholder seg til den. Som døden er den ingenting helt til den er alt. Den er usynlig helt til den er alt vi ser. Men den kommer. Også til deg.

For plutselig skjærer din bil ut i feil kjørebane, og det er din 18-årige datter som sitter i bilen. Hun fikk lappen for en måned siden.

Du går der med hageslangen, bak deg erter din sønn sin storesøster. Alt er slik det skal være i en liten familie på denne siden av tilværelsen av det vi kaller LIV.

Så: Bang! Livet slik du kjenner det er over. Du får en telefon. Noen forteller, du husker ikke hvem, noen forteller deg at Amanda, din datter, er omkommet. Og ingenting er viktig lenger. Ingenting finnes lenger, utenom dette: Min datter, med sitt virvlete hår, sine bleke hender, sine rødmende kinn, sine isblå øyne, hennes liv, et liv, er over.

Og ingenting skal bli vanlig lenger. Ingenting er normalt. Ingen av resten av dagene er rutine. Alt vil sentrere seg om dette: Din datter er død. Hun er død. Hun er død. Hun døde før deg. Lenge før deg. Så uendelig mange tanker du ikke vil tenke før deg.

Du skal aldri mer se hennes voldsomme, lyse hår i sommernatten. Du skal aldri mer være så inderlig stolt av henne når hun synger på studentavslutning. Felle rørte tårer i stolthet. Aldri mer skal hun kjefte på deg for din gammelmodighet. Aldri mer er hun. Hun er borte. Og det er ferdig.

Det er ferdig. Ingenting betyr noe mer. Og du bare gråter og gråter og gråter.

En hånd borte, et stryk over kinnet som ikke lenger kommer finnes den. Smerten.

Vil jeg frem til noe?

Ja. Det er det. For smerten, så inderlig den er en del av oss, fordi den er det siste reisemålet, den siste stasjon for de fleste av oss, de av oss som ikke er så heldige å stupe brått eller sovne for godt via søvnen, like forbannet inderlig finnes den ikke. Døden, kreften, sinnssykdommen finnes ikke. Før den er alt som finnes.

Vi forholder oss ikke til den.

Kanskje det er derfor psykiatrien er så håpløst på barnestadiet. Jeg snakket med en psykiater som var enig med meg i dette. Han kunne være med på mitt bilde, at psykiatrien er som astronomien, man har sett de nærmeste stjernene, men det er en uendelighet av stjerner utenfor man med dagens teknologi ikke har mulighet for å studere. Man kan bare gjette.

Og kanskje det er derfor barnevernet på så mange områder ikke virker etter hensikten. Fordi vi ikke forholder oss til smerten. Vi vil bare ha den bort.

Når barn blir vanskjøttet vil vi bare ha foreldrene bort. For vi orker ikke tenke tanken ut. Vi vil bare ha barna bort fra foreldrene. I vår uforstand klarer vi ikke å forholde oss til smerten. Og skittengjør foreldre som tross sine mangler nærer en på mange måter livsnødvendig kjærlighet til sine barn.

Barnas smerte blir ikke borte når foreldrene blir eliminert. Snarere tvert i mot. Mamma som sovnet døddrukken før klokken tolv, hendene til pappa som ikke klarte å la være å ikke slå, det er i barna. Og fosterforeldre kan ikke fjerne livet før omsorgsovertakelsen. Man kan aldri begynne på nytt når man har opplevd tilstrekkelig. Foreldres omsorgssvikt forblir i de små kroppene og vokser seg stor sammen med kroppene. Større enn kroppene. Smerten kan bli alt.

Og i de aller fleste tilfelle vil mamma, håpet om mamma, lengselen etter mamma, som tross alt er biologisk programmert til å være den som evner å elske som mor på den mest grunnleggende måte, fortsatt være den barnet lengter til. Ønsker å prøve på nytt med.

Det var vel i Stavanger Aftenblad jeg leste referert en undersøkelse som viste at 50% av barnevernsbarn sliter alvorlig i voksenlivet med rus og psykisk sykdom.

Man skulle på ungdomsskole og videregående skole hatt et obligatorisk fag hvor man oppsøker smerte. Oppsøker psykiatriske institusjoner, fengsler, rusinstitusjoner, kreftavdelinger ved sykehus. Og ser smerten. Snakker med dem som er rammet av dem.

Jeg skulle ønske den oppvoksende generasjon kunne undervises i ikke å frykte smerten, men gjøre den til en naturlig del av livet. Noe den på alle måter uansett er. Før eller siden. Som døden.

 - publisert i Oppland Arbeiderblad 

 

 

Gå til innlegget

Rapport fra et møte høsten 2013

Publisert nesten 8 år siden

Sak: Fylkesnemnda skal fatte et vedtak om hvorvidt omsorgen for to barn på 6 og 7 år med hjemmel i barnevernloven § 4–12 skal overtas av det offentlige.

Teaterscenens kulisser: Et møterom, ca. 20 m². Øverst i midten, som en slags trone, en lang skrivepult, plass til tre, i midten skal fylkesnemndslederen sitte, på hans høyre side alminnelig medlem, på hans venstre side sakkyndig medlem. Til venstre for skrivebordet til nemndsleder og hans to medmedlemmer, er det satt opp fire skrivebord til de private parter og deres advokater. Til høyre for nemndleder, alminnelig medlem og sakkyndig medlem er det plassert to skrivebord, ett til partsrepresentant fra barnevernet, og ett til kommuneadvokaten.

I midten av rommet står en pult hvor vitner etter å a avlagt forsikring om at de skal fortelle den hele og fulle sannhet og ikke legge skjul på noe som kan ha betydning for saken, samt blitt informert om straffansvar for å lyve i forklaringen, vil de sette de seg ned og begynne sin forklaring. Rommets pulter er altså formet som en hestesko, med vitnene sittende i midten av hesteskoen.

Akt 1

Presist kl. ni åpnes en dør, nemndleder med hans to medsammensvorne stiger inn i rommet, og alle i salen reiser seg. Nemndleder ber alle sette seg. Etter en kort åpning av nemndleder, avklaring av praktiske og prosessuelle forhold, gis ordet til kommuneadvokaten for innledningsforedrag. Han dokumenter fra de av sakens dokumenter kommunen mener har betydning for sakens opplysning. Deretter informerer han om de vitnebevis kommunen vil føre, og det de vil forklare seg om.

Deretter holder jeg mitt innledningsforedrag, hvor jeg dokumenter de av sakens papirer/setninger som jeg mener svekker kommunens sak. Jeg snakker også om mine vitner, hva de skal forklare seg om

Partsforklaringer er det neste: En skråsikker saksbehandler i kommunen forklarer seg. En skjelvende kurdisk mor forklarer seg, stotrende og gjennomfortvilet. En forvirret og traumatisert far forklarer seg, ute av stand til å forstå hva han er med på, hva som har ført til dette, hvordan det norske systemet har fratatt ham hans elskede, nydelige, skjønne barn. Så rulles vitne etter vitne ut. Noen skråsikre. Noen gjennomnervøse.

Siste program på agendaen er advokatenes prosedyrer. Kommuneadvokaten gir ingen uttrykk for tvil, noe som heller ikke er hans oppgave. Foreldrene slår, foreldrene mishandler, foreldrene er farlige for barna. Samvær bør etter kommuneadvokatens mening begrenses til to timer hvert fjerde år (!)

Så er det min prosedyre. Jeg begynner med å påpeke at dersom kommunens versjon er riktig, er det åpenbart grunnlag for å ta barna fra foreldrene. Men ER den det? Saken er bygget opp av unge piker, som har hanglet seg gjennom videregående med middelmådige karakterer, og ofte velger å studere barnevernspedagogikk fordi de ikke har sjans til å komme inn på legestudiet eller psykologistudiet. PROBLEM: Disse jentenes makt. De skal ta avgjørelser som er livsendrende for de familiene gjelder. Når de bestemmer seg for omsorgsovertakelse, er systemet bygget opp slik at saken fra deres side altfor ofte allerede er vunnet. Som Kolbein Falkeid skriver: "Når man bestemmer seg for å dra har man allerede dratt."

Akt 2. 

Hjernen til mor. Savnet har gravet i lang tid. Barna ble tatt i et akuttvedtak den 16. mai 2013. Siden det barna fått møtt mor, mor som har vært hovedomsorgsperson for jentene siden de ble født, en time hver 14 dag. Hun er deres dronning. Deres Maria. Deres anker. Den 16 mai, det begynner å nærme seg trekvart år siden, ble de revet bort fra henne. Og mor er ødelagt. Livet hennes er ferdig hvis hun nå mister sine barn. Og barnas liv kan også være over. For barnevernet er IKKE en perfekt «omsorgsperson». Det går galt for altfor mange barnevernsbarn. Fosterhjem gir opp. Nye fosterhjem. De flytter til institusjon. De begynner med rus. Kriminalitet. Norge har aldri forstått hva det biologiske prinsipp egentlig dreier seg om: Fjern mor og far, og barnas videre liv er et sjansespill

Denne saken dreier seg også om kultur. Familien er kurdiske. Med andre skikker. Annet språk. Annen oppdragelsesmetode. Utfordringer i å forstå det norske. Utfordringer i å forstå hva barnevernet mener når de bruker sine faguttrykk. Barna er nå i ferd med å glemme hele sitt kurdiske språk. En menneskerett brytes. De bor hos en norsk, kristen familie. Barnevernet ringte en dag og spurte om det var greit at barna kunne spise svinekjøtt. Ett uttrykk for at kjennskap til andre kulturer er sterkt mangelfull. Kunnskapsløsheten hos barnevernet fører til krenkende, rasistisk saksbehandling.

Etterord 

Vi vant saken i Fylkesnemnda. Foreldrene ble trodd. Men kommunen gir seg ikke. I julen anket de, samtidig begjærte de oppsettende virkning. Det vil si at barna ikke skal tilbakeføres forelderen før saken er rettskraftig avgjort. Tingretten ga medhold i oppsettende virkning. Det vil si at barna ikke kom hjem til jul, slik vedtaket fra fylkesnemnda påla. Disse er mine mennesker, de jeg vil kjempe og kjempe for: Barn og foreldre som skilles fra hverandre hvor grunnen er dårlig, slett og lettvint saksbehandling. Disse er mine mennesker.

(Publisert i Oppland Arbeiderblad 21.01.14)

Gå til innlegget

Deilig er menneskeheten

Publisert nesten 8 år siden

En av min kones bestevenner fra hennes barndoms Halden døde. Torsdag morgen pakket vi bilen og tok begravelsen som en familietur.

Nå har det seg slik at min 7 måneder gamle sønn intenst og med en beundringsverdig bestemthet hater å være bundet fast til et bilsete som en tvangspasient timevis frem og tilbake til hvor det skal være.

Min datter på snart 10 år er tapper, snill, morsom, velmenende og ualminnelig vakker å feste øynene sine på. Så hun skulle i utgangspunktet være et sikkert kort å bruke til å avlede det lille monsteret. Tenkte vi. Hun greier å underholde ham i 21,37 minutt. Da er det slutt på den psykotiske pasientens tålmodighet. En eller annen av mine juristkolleger nede i Justisdepartementets lovavdeling har fått stortingspolitikerne til å vedta at det er kriminelt å dope ned barn, så den redningsplanken avslo vi før noen av oss vurderte muligheten. Jeg er glad i min advokatbevilling. 

Min sønn har en imponerende stemme, det skal han ha. Men han bruker den feil, foreløpig. Det er ikke så mye ”pappa” å høre, selv om jeg daglig bruker flere økter på å gjenta ordet slik at dette blir det første forståelige som skytes ut av ham. Skjønt, skriking på et lydnivå som ville fått Metallica til å bli grønne av misunnelse er vel også en form for språk. Ja, det er et universelt språk som aldri, aldri kan feiltolkes. Tortur forstås i alle verdensdeler.

Så idet vi ankommer kirken i Halden er adrenalinnivået i alle kriker og kroker av min kropp på et så dundrende nivå at det amerikanske militæret nok ville brukt noen millioner på å tappe det ut av meg til bruk under arrestasjonen av Bin Laden.

Men så er vi i Halden. Og hvor er vi da? Jo, vi er 15 minutter fra Nordbysenteret i Strømstad. Og dit skal kvinnemennesket som etter begravelsen setter seg i passasjersetet ved siden av meg, selv om hennes øyne er hovne av begravelsesgråt. Hun skal handle. Trøstehandle.

Om det er IKEA, Raufoss Storsenter, CC eller Nordbysenteret, kjøpesenter har en underlig virkning på meg. I det skyvedørene til senteret åpner sine lystige armer mot meg og jeg trør mine første skritt innenfor galskapsbygningen mister jeg ALL energi. Å bivåne og etter beste evne forsøke å delta i fødselen til min sønn var som å være på en ukes spabehandling i Maldivene i sammenligning.

Min kone har forståelse for denne min medisinske diagnose. Så jeg får alltid i barmhjertighetens og menneskelighetens navn tillatelse til å sette meg ned på nærmeste ledige benk i den uken det tar henne å saumfare hver centimeter i hver eneste av de milliarder butikkene i sentrene.

Jeg har aldri vært i Nordbysenteret. Jeg var fullstendig uforberedt på hva som ventet meg.

På benken jeg plasserer mine velformede skinker på i dette senteret har jeg panoramautsikt til noe av det mest groteske skuet jeg noen gang har vært vitne til. Som advokat på utenlandsoppdrag har jeg sett mye. Jeg var i Irak rett etter krigen offisielt var ”over”, og har sett bombede bygninger og gråtende barn. Men ingenting av det jeg har sett kan sammenliknes med dette.

Rett foran meg ligger, som en svenske stolt informerte meg om, ”En av europas største godisbutikker”.

En uendelig rekke av norske, ferdig oppfetede menneskelige julegriser med europas største handlevogner dovent skyvende foran seg, subber inn i godis-Disneyland med hele stjernehimmelen i øynene. De fyller og fyller og fyller handlevognene med sukker i alle tenkelige og utenkelige fasonger. Jeg så en sjokoladeplate på størrelse med et cruiseskip under den svettende armen til en av julegrisene, fordi den ikke fikk plass i den 5000 m2 store handlevognen.

Det er tonn på tonn med sukker. Og det skal jo spises, vet dere. Det skal inn i munnen, ned i halsen og ende nede i en magesekk som ikke har noe valg, den må bare ta i mot. I motsetning til min sønn har den ingen operastemme å protestere med.

Det klirrer i kassaapparater, fylles og fylles i europas største handleposer, det fylles, det er fandens søster, mor, bestemor og oldemor.

Så er det videre til nikotinpalasset vegg i vegg med sukkerslottet. Sigaretter, rullingspakker, snus i alle tenkelige og utenkelige varianter, pipetobakk, sigarer. Noen henter en ekstra handlevogn. De fyller og fyller og fyller. Og betaler med et mett smil. Føler seg kloke og fornuftige. Handler ”billig” i Sverige.

Neste stopp er matbutikken. Bacon, flesk, juleskinke, kjøttboller. Det veltes opp i handlevognene. 

Jeg er fullstendig paralysert der jeg sitter. Hva er dette? Det er så grunnleggende groteskt. 

Millioner av barn sulter i verden.

Siste stopp for julegrisene er Systembolaget…

Både jeg og min sønn sover hele turen tilbake til Raufoss. Utmattede av dagens mange inntrykk. Og ikke en tøddel klokere på menneskeheten. God jul.

(Publisert i Oppland Arbeiderblad 05.12.13)

Gå til innlegget

Norgismen

Publisert rundt 8 år siden

Jeg leste Oppland Arbeiderblad på nett. En blogger hadde skrevet et nydelig innlegg som hun kalte "Men hvor skal jeg sove i natt?". http://www.oa.no/nyheter/article6942387.ece. Hun heter Eivor Evenrud og er opprinnelig fra Gjøvik.

Og jeg leste innlegget. Og det var nydelig. Det var fint, viktig og riktig.

Barn skal vite hvor de skal sove i natt. Barn skal ikke leve i frykt og mishandling. Og vi har alle en forpliktelse til å bry oss, melde i fra.

Men.

Mennesket er både ekstremt dyktig og grenseløst hjelpeløst. Vi kan utvikle oss til hva som helst, i alle retninger. Det er et enormt spenn i oss. Mennesket. Noen er dumme som brød, kan knapt skrive, kan knapt regne ut to pluss to. Andre er Magnus Carlsen. Han kan huske flere tusen sjakk-kamper utenat. Det er ingen som kan forstå dybdene i ham.

Det er ingen grenser for menneskets godhet og for menneskets ondskap. Vi er i stand til å tilgi den som drepte vår far. Som Kjetil Klungland, sønnen til den drepte politimannen i NOKAS-saken. Og vi er i stand til å mishandle, torturere og slakte ned for fote.

Det er heller ingen grenser for hva vi er i stand til å gjøre for og med våre barn. På Utøya ofret politimannen Trond Berntsen sitt eget liv i forsøket på å redde sin sønn. Josef Fritzl holdt sine barn innesperret i en kjeller i flere tiår, mishandlet og seksuelt misbrukte, fikk til og med barn med sitt barn.

Spennet er inne i hver enkelt av oss. Potensialet for kjærlighet, varme, omtanke, potensialet for ondskap, bestialitet og død. Det svømmer i oss alle. Hele tiden. Alltid. Tilfeldighetene styrer oftest hva som dukker opp til overflaten: En hånd som kjærtegner eller en hånd som slår.

Men så skaper vi ismer av alt vi tror vi vet. Det er vi gode til. Katalogisere. Det er nærmest en kollektiv autistisk egenskap ved oss. Slik er verden, påstår vi. Slik skal vi føre oss, behandle hverandre. Og vi skaper nazisme, kommunisme, liberalisme, sosialisme, sionisme, islamisme. Og menneskene som lever innenfor akkurat deres isme tror alle andre er villfarne.

Norgismen, dere, den er vår isme. Norgismen. Den har vi bevisst og ubevisst bygget opp fra 1945 og frem til i dag. Ved den har vi skapt velferdssamfunnet. Sosialdemokratiet. Og ved den skapte vi barnevernloven. I 1992. Underkategorier av norgismen er barnevernismen og sosionomismen. Og det er flott, det.

Men.

Norgismen gjør oss først og fremst skråsikre på at vi er gode. Å, så gode vi er. Vi kriger ikke, ingen hos oss blir fengslet uten lov og dom, vi lar ingen sulte. Og barnevernet er en av medaljene på brystet vårt som blinker når vi skyter det frem mot de andre. Barnevernet er godt. For det skal ivareta de stakkars, uskyldige barna som blir vanskjøttet og mishandlet av sine foreldre.

Nei.

Ingen er bare gode. Ingenting er bare godt. Ved å innbille oss at vi har funnet det arisk gode, skaper vi det onde.

For noen år siden lekte jeg med barnet mitt på en lekeplass. –Så flink du er til å rusje! ropte jeg oppmuntrende til det lille krapylet. Da var det en barnevernspedagog som irettesatte meg: - Jørgen, du må ikke si at barnet er flink til å rusje. Da skaper du prestasjonsangst i det. Det er skadelig.

Å være foreldre, har ikke norgismen gjort det til en døgnkontinuerlig eksamensoppgave?

Ingenting er godt nok fordi Norge er så godt. Norgismen vil ha det perfekte, vi skal være slanke, spise sunt, gjøre karriere, være plettfrie. Også som foreldre. Vi leter etter bekymringsmeldingshistorier hos de andre. Hvem ville drømt om å nabodiagnostisere den jævla snørrungen oppe ved fotballplassen med ADHD for, ja, si 20 år siden?

En bekymringsmelding er ikke en bekymringsmelding. Den er noe helt annet. Den er ord hugget i sten, voldsom i sin kraft, et rabiesinfisert rovdyr.”Jeg vil melde en bekymring.” Bang!

Og så glemmer vi at det er et kolossalt spenn i alt. Alt er både godt og ondt.

For man skal leve etter helbredelsen, også. Jesus frelser deg. Barnevernet frelser deg. Men til hva? Man skal leve etter omsorgsovertakelsen, også.

Den ideelle omsorgsovertakelse er å trylle livet tilbake til start: En ny far, vær så god. En ny mor, her. Denne gangen skapte vi dem perfekte. Men slik er det ikke.

For sent innser vi, men jeg tror nok at vi vil komme dit, for sent innser vi at det biologiske båndet til mor og far er sterkt som manilahamp.

Norgismen gjør oss ute av stand til å forstå at kjærligheten er ufullkommen, og det er det som gjør den fullkommen.

Rolf Jacobsen skrev: ”Det er ingen ende på stjernene og vinden. Det er bare du selv som ikke er den du tror.”

Publisert i Oppland Arbeiderblad 08.11.13

Gå til innlegget

Skal det være en diagnose til kaffen?

Publisert rundt 8 år siden

Tenkningen gjør oss mennesker unike. Refleksjonen over verden. At vi kan katalogisere, systematisere, analysere, angre og håpe. Descartes berømte utsagn, ”Jeg tenker, altså er jeg”, gjelder oss alle. Jeg tenker, altså er jeg et menneske.

Tenkningen er både vår velsignelse og vår forbannelse.

Vi husker. Den nå voksne mannen husker en deilig sommerdag i barndommen, hvor vannet lå speilblankt og innbydende og ropte på ham at han måtte skynde seg å spise ferdig frokosten, for det ville leke. Den nå middelaldrende kvinnen husker det kalde, mørke soverommet, hvor hun lå og ventet på en far, som ikke ville la henne være barn, men som ville elske henne på en måte voksne aldri skal elske barn.

Og vi tenker fremover. Vi har håp for fremtiden. Den unge piken står foran speilet og børster sitt hår, hun smiler til speilet, hun håper han vil fri i kveld. Det var noe i blikket hans da de skiltes i går kveld som ga henne en sitrende forventning. Og hele drømmen om livet sammen med ham, hvordan det vil bli, barn, hus, hjem, farer støtvis gjennom henne, som varme strømmer av tykk, fløyelsmyk lykke.

Vi har frykt for fremtiden. Hvert sekund av sitt våkne liv tenker en mor: –hvordan skal det gå med Thomas, mitt narkomane, elskelige barn? Og hver gang telefonen eller dørklokken ringer, frykter hun det er en prest eller en politimann som med dempet stemme skal fortelle henne at de fant Thomas i et portrom i natt. Død av en overdose.

Frykt, håp, glede, sorg, redsel, skam, alt har vært en del av menneskeheten i uminnelige tider.

Men mannen ved plogen en vårdag i 1881, som mistet sin tre måneder gamle sønn for noen dager siden, har ingen fastlege å gå til, som kan gi ham en diagnose. Han kan ikke be om en henvisning til DPS Gjøvik, og bli sykemeldt. Jorden må pløyes, mens tårene som renner langsomt nedover kinnene hans og ned i den svarte molden, tilfører litt mer fuktighet til frøene der nede i dypet.

Død, sorg, savn. Det var en del av livet, som man kunne forbanne, men like forbannet måtte godta. Fordi man ikke hadde noe valg. Det var arbeid som gav mat. Sykdom, enten den var fysisk eller psykisk, betød sult og nød og død.

Fra 1952 til 1994 økte antallet psykiatriske diagnoser fra 60 til 350. I følge SSB, er det 12 prosent som får diagnosen psykisk lidelse, av alle personer som får diagnose av fastlegen. Denne lidelsen er dermed den vanligste diagnosen av alle.

Og det er flott, det. Fint at det finnes psykoterapeuter og medisiner for psykiske lidelser. Den bipolare kan stabiliseres av Lithium, slik at livet både for ham og de rundt ham blir mer levelig. Den anorektiske piken kan lære seg teknikker for ikke å se på mat som noe annet enn næring. Den post-traumatiserte Utøya-overlevende kan gjennom et opphold på Modum Bad få lindring og lære seg mestringsteknikker slik at traumenes invalidisering kan dempes.

Men har ikke samfunnet vårt, det moderne Norge, blitt psykt?  Psykiatrisert? Sosionomisert? Og barnevernspedagogisert?

Vi stempler alt menneskelig med diagnose-merkelapper. Vi diagnostiserer oss selv og alt og alle rundt oss. Nabogutten som går på epleslang i hagen vår har ADHD, sier vi. Kollegaen som spiser sin lunsj på kontoret og ikke i kantina, har sosial angst. Sjefen som forlanger resultater, er psykopat. Naturlig sorg etter en mors død, er depresjon. Et klaps på baken til en treårig sønn, er barnemishandling.

Tenkning, følelser, å huske, frykte, håpe, er menneskets velsignelse og forbannelse.

Men det ER. Og det kan ikke være annet.

Jeg stemmer på mannen ved plogen, som lot sine tårer over en død sønn falle ned i jorden og bidra til ny vekst. Og jeg stemmer på min gamle farmor. Hun hadde en mor som ikke alltid var så snill. Farmor fortalte meg at hun gjentok og gjentok for seg selv: ”ikke syns synd på deg selv! Ikke syns synd på deg selv!” Og min farmor var lykkelig!

Vi, de vellykkede, vet for eksempel ikke hva angst er. Så la oss ikke stjele det fra dem som vet. Ved å diagnostisere alt vi peker på.  

Kolbein Falkeid skriver at man periodevis skulle vært potet eller kålrabi. Verken vært bedrøvet eller lykkelig. Bare vært til. Vokst og modnet, for så meningsfullt og uten å klage, bli rykket opp av jorden og kjørt til den syvende himmel mellom tennene på en ti-årig grønnsakstyv.

 (Publisert i Oppland Arbeiderblad 11.09.13)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere