Jørgen Stueland

Alder: 50
  RSS

Om Jørgen

Utdannet offiser i Frelsesarmeen, jurist og advokat. Har også studert en del historie ved universitetet i Stavanger. Har forsøkt å finne mening i kristendommens gudsbilde, men måtte gi opp... det finnes ingenting der. Som advokat trives jeg best blant de lave, å løfte dem litt opp. "Nothing shocks me, but myself"

Følgere

Det vakreste jeg vet er mennesker som gir opp

Publisert rundt 7 år siden

Jeg trives best blant de lave. De skakkjørte. De som snakker for mye og for lite. Gråter for mye. Ler for høyt og for lenge. De som dør av alkoholisme, narkomani, dårlig kosthold. De stygge. De feite. De forkrøplede. Anorektikerne.

 De som snøvler når de snakker. De som har munner det renner suggel fra. Uteliggerne. De tvangsinnlagte. De manisk depressive. Psykopatene. De som hører stemmer. De som banker kona si. Misbruker ungen sin. De. Som også har øyne, øre, nese, munn. Følelser. De. Er mine mennesker. Det vakreste jeg vet er mennesker som gir opp.

Normalitetens gestapotropper har langsomt erobret Norge, og har alliert seg med de fleste av oss. Med folk flest. Sykdommene våre er bare gullforgylte hekker vi elegant og uten å få ødelagt frisyrene hopper over. Får vi kreft er det om å gjøre å løpe maraton. Og redselen for døden blir til bestselgende bøker. Vi viser at man er sterk, at sykdommen ikke holder en tilbake på noen måte.

Er man feit lager man en blogg hvor alle vi normale kan følge med på den fantastiske reisen fra 120 kg til 76 deilige, attraktive, vektløse og gestapogodkjente kilo. Har man møtt en narkoman er det bare fordi man ga han en 200-lapp, og, som vår alles guru Fredriksen, ba ham skjerpe seg. Vinen vår er ikke alkohol, den er ikke noe skittent rusmiddel, den er tanniner, et hint av sjokolade, mandarinskall og en anelse tobakk.

Våre hus er ikke bygget for å verne oss mot vind, regn og snø. De er forlengelser av oss selv, et statement, et smykke, en dildo vi masturberer vårt ego med. 

De som får kreft og av angst knapt orker å gå på do etterpå, er mine mennesker. De som gir opp. Er mine mennesker. Det vakreste jeg vet er mennesker som gir opp. For de er ekte. De er virkelige. De forstiller seg ikke. De forsøker ikke å være noe annet enn det de er. Når de gråter forventer de ikke trøst. Når de skriker forventer de ikke at noen hører. Når de gir opp reiser de seg ikke igjen. Når de dør, dør de i smerte. Alene.

Det er hos disse vår egentlige rikdom finnes. Det er når det hvite blir sotet av svart at et motiv blir skapt. Det er hos dem maleren finner sitt motiv, maler det bildet vi perfekte synes er så hjerteskjærende vakkert. Det er hos dem Dostojevskij finner sin historie, for å skrive den boken vi perfekte synes er så dyp og som forteller oss så mye om oss selv. (Å, herregud)

For det blankpolerte har bare én farge. Det perfekte er bare perfekt. Ingenting annet. Det sterke er bare sterkt. Det vakre er bare vakkert. Et lykkelig sinn er bare lykkelig. Ikke noe mer. Det hvite er bare hvitt. Ingenting mer.

Smerte er ikke bare smerte. Det er mye, mye mer. Det er fortvilelse, håpløshet, håp, forbannelse, mørke, lys. Den lærer oss noe, smerten. Gjør oss klokere. Lærer oss å kjempe og å gi opp.

Galskap er ikke bare galskap. Det er mye, mye mer. Det er et menneske. Flere mennesker. Som elsker, sørger og håper. Det var et før. Galskapen inneholder et menneske som før ikke var gal. Som før var forlovet, så fremover, hadde en fremtid. Som før ikke hørte stemmer. Og det er dypt, det. Det ER noe. Noe man kan bruke. Noe verdifullt.

Alkoholisme er ikke bare alkoholisme. Å, herregud, det er uendelig mye mer.  Alkoholismen har tatt til fange et menneske. En far som elsker sine barn. En universitetslektor som var i ferd med å ferdigstille sin doktoravhandling. Han er tatt til fange. Hermetisert. Men hans historie, hans angst, hans historie er min og alles historie. Og de vakreste menneskene jeg vet om er mennesker som har gitt opp. 

Kolbein Falkeid skriver: ” Fins et paradis så må det vær for horene og skyggen som prektigheten alltid vende ryggen.”

Jeg håper vi perfekte havner i helvete. Jeg håper våre motstandsløse dager gjør oss uskikkede for himmelen. Jeg tror (og håper) horene havner i himmelen. For Gud har ikke interesse av kjedelig perfekthet og endeløse skjønnhets- og vellykkethetskonkurranser. 

Han vil ikke ha et perfekt smil. Han vil underholdes. Og det er så mye mer underholdende å møte et angstinfisert menneske enn et overlykkelig menneske. Og jeg tror Gud elsker. Jeg tror Gud er skapt (hvem skapte ham?) med medlidenhet og interesse for det mangefasetterte. Jeg tror han er mer interessert i å lese en dyp roman enn et glossy magasin.

Og de vakreste menneskene jeg vet om er mennesker som har gitt opp.

Gå til innlegget

Sannheten er ingens eiendom

Publisert rundt 7 år siden

Ord er fjell. Setninger er kontinenter. Barnevernets ord og setninger blir stående, urokkelige. Man kan ikke flytte på fjell. Man kan ikke sprenge kontinenter.

Men sannheten er ikke noe fjell. Sannheten er intet urokkelig kontinent. Sannheten er en fjær som føres med vinden fra sted til sted, menneske til menneske, smerte til smerte. Ingen skal kunne fange den, lukke den inne, gjøre den til sin. Allikevel skriver barnevernet, skriver og skriver. Det de hevder er sannhet. De legger ikke merke til at sannheten er på vei til noe annet, noen andre, allerede før de løfter pennen mot papiret. De skriver om sannheten lenge etter at den har forlatt rommet. Og de skriver om sannheten lenge før den besøker dem.

For sannheten unnslipper alltid. Den trives best hos de som sier de ikke vet. De som undrer seg. De som stiller spørsmål.

Men den store voldsomheten i vårt alles liv er at sannheten møysommelig er stappet breddfull av følelser av menneskene som klamrer seg til den. Sannheten buler av kjærlighet, hat, sårhet, sorg.

Sannheten betyr noe for oss. Det betyr noe for oss om man sier at sannheten er slik eller slik. Sannheten betyr noe. Om noen sier om deg at sannheten om deg er at du er en barnemishandler, betyr det noe for deg. Dersom du IKKE er det har det betydning hvem som sier dette, hvorfor de sier det, hva de bygger sin konklusjon på, hvilke bevis de har, hvor troverdige disse bevisene er osv. osv. Det er alltid og nødvendigvis en voldsomhet i påstanden om sannheten om deg. 

Og om noen sier at det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen du gir ditt barn, er det en like voldsom anklage som den om å være barnemishandler.

Det innsendes en bekymringsmelding.

Og så skriver barnevernet. Ord. Deres syn på verden. Slik det er, tror de. Skriver de. Men sannheten lar seg ikke fange. Ut fra det barnevernet vet skal de uttale seg om det er grunn til alvorlig bekymring. Om det er alvorlig bekymring rundt den daglige omsorgen. Det skal de uttale seg om. Om sannheten. Rundt konkrete, virkelige, foreldre.

Jeg har sett, møtt, grått sammen med foreldre som skjelvende forsøker å finne igjen og plassere tingene tilbake i verden etter å ha blitt offer for en bekymringsmelding. De faller og faller, gjennom avgrunner av tvil. På seg selv. Jeg har sett foreldre gå til grunne, miste sannheten om seg selv som gode foreldre. Før var sannheten trofast mot dem. De levde i en verden av mening og ro.

Men plutselig kom bekymringsmeldingen og gjorde sannheten om til en voldsom gravemaskin bygget av stålbelagt løgn, som la deres hus av mening i grus.

Bare to korte eksempler av tusenvis, for å vise hva jeg skriver om.

I én sak, hvor undersøkelsessaken ble henlagt uten forslag til tiltak, som det heter, ble setning på setning produsert av barnevernet, som IKKE stemte. Beviselig ikke var sanne. De var løgner. Det lages en undersøkelsesrapport i alle saker, hvor saken og undersøkelsen oppsummeres.

I denne saken skrev barnevernet: ”Far drikker hver dag”. Problemet er at det ikke er sant. Det er løgn. Men setningen ble skrevet. Og da er det for sent. For sannheten ble lenket fast til papiret, som en slave i barnevernets varetekt. Når far da forsøker å imøtegå setningen, har han ikke en sjanse. For alle vet at en alkoholiker benekter. Sannheten, før den ble mishandlet til å adlyde barnevernet, er at far i en kort periode drakk noe alkohol for å døyve angst. I en kort periode. Og i denne korte perioden langt fra hver dag. Men setningen var sementert og offisiell i det sekund den ble skrevet. Men sannheten unnslipper alltid. Som her.

Videre skrev barnevernet: ”Begge foreldrene er psykisk syke”. Problemet er at det ikke er sant. Det er løgn. En løgn som saksbehandleren som skrev setningen sannsynligvis ikke selv forstår er løgn. For eksempel at mor har en psykiatrisk DIAGNOSE. Hun er Bipolar. Men barnevernet er ikke psykiatere. De har lest litt psykologi. (Dessverre). De likestiller en psykiatrisk diagnose med det å være psykisk syk.

Mor har ikke vært psykisk syk på 15 år. Fordi hun medisineres med Litium. Medisinen gjør at mor fungerer like godt som et hvilket som helst friskt menneske. Ignoranse. Kunnskapsløshet. Nedlatenhet. Fordommer. Og det er himmelstormende alvorlig at det hevdes implisitt at diagnosen Bipolar tilsynelatende skulle være en risikofaktor i forhold til å ta vare på barn. For Bipolaritet er egentlig en potensiell fantastisk ressurs når den medisineres. De bipolare er stort sett sensitive, fantastiske, komplekse, interessante mennesker. Ofte veldig intelligente. Og fullt i stand til å gi sine barn en god barndom. Sannheten unnslipper. Vil være fri.

Vil barnevernet vaske barnas verden ren, ren for psykisk sykdom, smerte, død, sorg? Da Gud hjelpe barna når kreften eller den bitende angsten skyter en velrettet pil inn i dem. De vil ikke ha verken språk, følelser eller psykologi til å takle smerten.

Og, politikere: Ser dere ikke den åpenbare parallellen til historiens ”Renhetssamfunn” vi er i ferd med å utvikle?!

(Publisert i Oppland arbeiderblad 31.10.14)

Gå til innlegget

Når noen dør er det noen som sørger. Som regel. Når noen dør er det noen som får vite det. Som regel. Når noen dør sørger tusenvis, noen ganger et helt land, et helt folk. Når andre dør sørger ingen.

Hvert år dør 2,6 millioner barn av sult. Det er noe fjernt ved et sånt tall. Tallet er for stort, det får ikke plass inne i hodet, følelsene våre fornemmer det knapt, det er som om vår hjerne står en kilometer borte og forsøker å få øye på en humle. 2.600.000.

Og sånn må det være. Det er slik evolusjonen har formet og filet og utviklet oss. Ingenting galt i det. For vi kan ikke hjelpe for hvordan det er fatt med oss. Vi kan ikke tvinge oss selv til å føle. Det er slik vi er. Det vil ikke si at vi mangler følelser, at vi er onde, at vi ikke bryr oss om andre.

Det handler bare om hvordan vi er dannet. Vi er ikke skapt til å bry oss virkelig om andre enn våre nærmeste. Når naboen dør kan vi synes det er litt leit og få en anelse medlidenhet med enken som sitter igjen, men det berører oss som et lett og flyktig pust fra en fjær som flyr forbi og stryker oss over kinnet.

Det er de vi investerer tid i som berører oss. Jo lengre tid og jo mer innsats, jo mer føler vi for andre. De i nærmeste familie. De vi har gitt og fått ømhet av i dagliglivet. Far. Mor. Søster. Bror. Bestefar. Bestemor. Så svekkes kjærlighetens gravitasjonskraft gradvis: Venner. Onkel. Tante. Søskenbarn. Naboer. Arbeidskollegaer. Jo lenger ut, jo mindre sorg når et menneske dør.

Men det er de som har størst evne til kjærlighet som sørger mest.

Jeg kjenner en pike. Hun mistet kaninen sin for ikke lenge siden. Og hun sørget som om verden sluttet å virke samme sekund som hennes Snehvit lukket sine klinkekuleøyne for siste gang. Som om alt var tapt. Kaninen var hennes alter. Hun hadde investert timer og dager med kos og nærhet og inderlighet i kaninen. Hun hadde ladet kaninen opp med tusenvis av energimettede kjærtegn, kinn mot pels, hender som strøk og strøk og strøk. Denne piken er et lite menneske med overutviklet kjærlighetsevne. Og det er de med størst evne til kjærlighet som sørger mest.

Når man kriger er det også av kjærlighet. Når USA herjer rundt i verden som en løpsk Dobberman er det av kjærlighet til deres egne mødre og fedre og sønner og døtre. Og det er med en klippefast tro på at de representerer det gode, og at De andre er onde. Og deres allierte halser etter, som Norge, den lille rottehunden, de allierte forstår kanskje ikke helt hva det hele dreier seg om, hva det skal tjene til, men forsøker å komme i kapp med storebror, forsøker å bidra med kampfly og tanks og unge, trenede soldater. Men de aner og håper vel at de og storebror og alle de små og store søsknene deres kriger på grunn av kjærlighet.

På grunn av kjærlighet kriges det. Men godheten skaper enorme lidelser og antall døde hos de sivile, som tråkker, puster og lever midt inne i flokken av onde, grusomme islamister. De skjønner ikke hva det hele dreier seg om. De skjønner ikke hvorfor noen kom og bombet deres hjem til gråtende støv. De skjønner ikke hvorfor deres barn døde i armene deres. De skjønner ikke at det hele er på grunn av kjærlighet. De bare sørger. Og etter hvert: Hater. 

Jeg fikk med egne øyne se amerikanerne og deres holdning til De andre i Irak i 2003. Det var rett etter at krigen offisielt var ”over”, i den forstand at de allierte erklærte Saddam Hussain for styrtet, og han gjemte seg i en jordkjeller i Tikrit. Vi kjørte gjennom et krigsherjet land, hvor det noen steder langs veien lå døde mennesker på lasteplan. Jevnlig var det amerikanske Checkpoints. Jeg glemmer aldri den fullstendige og gjennomførte arrogansen til disse amerikanske soldatene. De kalte vår sjåfør konsekvent for ”Ali Baba”, og ved ett Checkpoint slo de etter ham og skjelte ham ut. Dette altså i hans hjemland, hans ødelagte og utbombede hjemland. I dette landet var det døde på døde og sørgende på sørgende. Og jeg fikk lyst til å lempe de døde inn i øynene på soldatene, så de måtte gråte dem ut for å få synet tilbake. 

Kjærlighetens kontraster er kosmisk enorme. Når en amerikansk journalist halshugges går Facebook i svart. Forståelig, det, og man skal ikke bagatellisere verken henrettelsen av en uskyldig eller den grusomme måten det ble gjort på. Men hvor mange timer, døgn, uker, måneder, år må Facebook gå i svart dersom man skulle markert alle uskyldig døde?

Kjærlighet. Den lille piken med den voldsomme sorgen over hennes døde kanin, kanskje hun representerer en videreutvikling i oss mennesker, at evolusjonen er i ferd med å gjøre flokken av de som berører oss større.

Det hadde vært menneskehetens redning.

Kanskje Norges statsminister, kanskje presidenten i USA i fremtiden vil tenke på en liten gutt i Irak som sin egen sønn. At han berører dem. For da ville kjærligheten ikke lenger tvinge dem til å krige. Den ville tvinge dem til å sørge dypt og inderlig over hvert eneste barn som dør.

Publisert i Oppland Arbeiderblad 20.09.14

Gå til innlegget

- Du er ikke et menneske. Du er en gris

Publisert over 7 år siden

Han ligger i søvnen og svømmer, hviler. Han aner morgenen der langt inne mot land, kjenner et stikk av den våkne tilstandens konstante redsel, men forsøker å svømme rolig, forsøker å bli i Den lille død, hans eneste fristed. Lenge ligger han.

Kikker opp på de gode drømmenes himmel, smiler mot den. Lenge. Det er ingen andre mennesker i hans søvns hav. Han liker det. At det bare er ham. Han og søvnen. Ingen skriker her. Ingen ler hånlig. Og her er det ingen som ikke snakker til ham, ikke ser ham, fullstendig og fullkomment ignorerer ham. For her er det bare ham. Og søvnens hav.

 

Men slik som i alle netter kommer det en plutselig og uventet brottsjø. Den gir intet forvarsel. Den er alliert med de andre, menneskene, de han ikke vil vite av. Og den er alliert med redselen i ham, nervøsiteten, den konstante følelsen av å måtte være på vakt. Mot ingenting. Og alt.

 

Og brottsjøen slenger ham brutalt inn på fast morgen. Dagen, den onde dagen begynner. Og hans kropp får tilbake sansene sine.

 

Redselen våkner samtidig med ham. Nervøsiteten. Den begynnende hodepinen som han vet vil vokse seg større og større i løpet av dagen. Angsten sitter i brystet, som en bølgende, virvlende, ond indre vind. Den sprer seg fra halsen, nedover brystet, til magen, ut til bena, til armene. Hendene er numne. Den krever så mye. Vil ham så mye. Noen ganger lammer den hele ham, som tusen blylodd av indre vind. Han må jobbe med den. Fokusere på den. Og den gjør ham så trett, så usigelig trett. Han orker ikke å gå på do når han våkner om natten. Han er for sliten. Han orker ikke å dusje. Han orker ikke å kle på seg. Angsten okkuperer alle krefter.

 

Han manøvrerer seg ut på badet. Pappmenneskene har dratt. Pappmor, pappfar og pappsøster. Kulissene, tørre som daggammelt brød. Selv ikke de har noen ord til ham. De er hjelpeløse kulisser til hans vedvarende helvete. Men heldigvis har de dratt. Heldigvis.

 

Han gjør sin morgenrutine: Stiller seg naken opp foran speilet. Sier: -Du er ikke et menneske. Du er en gris. Han gjentar rytmisk: -Du er ikke et menneske. Du er en gris. Du er ikke et menneske. Du er en gris. Mens han sier dette tar han tak i vommen, den ekle, stygge, bleike vommen, og disser den opp og ned. –Du er ikke et menneske. Du er en gris. Sier han. Og ser seg selv i øynene uten å vike med blikket.

 

Resten av dagen handler om usynlighet. Han vil og vil ikke være usynlig. Når han blir synlig er det fordi Hans, Petter eller Einar gjør ham til det. Hans er den verste. Det er han som har lært ham å si: -Du er ikke et menneske. Du er en gris.

 

Tidligere var de alle ivrige. Da gjorde de ham hypersynlig. Som et neonlys var han. Som en rund målskive, med den røde midten forlokkende tilgjengelig for alt onde, grusomme, sadistiske drittunger kunne finne på. Det var dynking i snøen. Det var slag i ansiktet. Det var stjeling av matpakker. Det var brenning med lighter. Det var å bli tatt på i dusjen. Gjemming av klær. Og så var det alle ordene. Alle kallenavnene, utskjellingen, syndebukktilværelsen.

 

Nå er det mindre av slikt. De har gått leie. Nå er det usynlighet. Ingen snakker til ham. Ingen ser på ham. Det er som om han ikke er til stede. Selv ikke læreren forholder seg til ham. Han ER ikke. Ingen ville merket om han ble borte. De ville trukket på skuldrene og spurt: -Hvem, sa du? Nei, han har jeg aldri sett.

 

Så han har bestemt seg. Og i dag skal det skje.

 

Han har alltid sett på søvnen som et hav, et blidt, varmt, omsorgsfullt hav. Han leste et sted at noen kalte søvnen Den lille død. Og han likte det. Døden. Fri fra nervøsiteten og redselen og usynligheten. Hodepinen og nakkesmertene. Dødens hav. Ja. Storebroren til søvnen. Dit vil han.

 

Han har sett seg ut et sted. Han har tilbragt mange kvelder her. Kikket ut på det forlokkende havet. Planlagt og lengtet.

 

Nå står han på klippen og er klar. Knyter skolissene til de to skoene sammen. Han hopper. Kulden sjokker alle sanser. Men han har bestemt seg. Han drar seg nedover, nedover. Langt ned mot bunnen. Panikken tar ham idet han går tom for luft. Han forsøker desperat å bevege seg oppover igjen. Men de sammenknyttede skoene gjør det umulig. Strømmen er også sterk. Han får panikk. Så gjør mangelen på surstoff hodet sløvere og sløvere. Han svelger vann. Virvler rundt i dypet.

 

Til slutt gir han etter, gir opp. Og langsomt kjenner han igjen søvnens mykhet. Jo. Døden er søvnens storebror, tenker han. Så myk. Og varm. Og den tar bort all smerte, all angst, all redsel. For døden er jeg synlig. DEN ser meg.

 

EPILOG:

Det fremkommer på Wikipedia atfem prosent av grunnskoleelever blir mobbet hver uke eller oftere.Høsten 2008 var det 614 000 elever i grunnskolen. Det vil si at ca 30.700 barn blir mobbet hver uke eller oftere.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere