Jørgen Stueland

Alder: 50
  RSS

Om Jørgen

Utdannet offiser i Frelsesarmeen, jurist og advokat. Har også studert en del historie ved universitetet i Stavanger. Har forsøkt å finne mening i kristendommens gudsbilde, men måtte gi opp... det finnes ingenting der. Som advokat trives jeg best blant de lave, å løfte dem litt opp. "Nothing shocks me, but myself"

Følgere

Min kjærlighet finnes ikke

Publisert over 6 år siden

Bestefar kunne alt.Jeg var med ham å sette garn og å trekke garn, rense fisk, sette teiner, og dra dem over ripen. Vi måtte tidlig opp, slik at ikke måkene skulle spise av fisken i garnet. Jeg husker det speilblanke havet. Den enorme stillheten.

Stillheten, som bare ble større og mektigere av at fugler i alle fasonger hadde startet dagen med å synge sine sanger. 

Jeg husker sitringen i kroppen, lik ingen annen sitring, da vi rodde ut til garnet. Farfar lot meg ro, slik at han kunne trekke garnet. Å, som jeg husker hvordan jeg nærmest ramlet utenfor ripa på båten for å kikke etter hvite, store fisk. Fisk fikk vi. Når makrellen kom inn fjorden, kunne vi få nærmere 50 makrell i ett garn.

Å trekke krabbeteina var om mulig enda mer spennende. Da jeg ble stor nok lot bestefar meg dra opp teinen. Den var tung. Jeg håpet så inderlig at det var fordi det var så mange krabber i teinen. Jeg dro og dro. Det var veldig slitsomt. Men jeg kunne løftet en bil i den tilstanden jeg var i. Så kom tre-teinen opp av vannet. Jeg fikk hjelp av bestefar til å løfte teinen over ripa og opp i båten. Ja! Tenkte jeg. Det var mange krabber i teinen. Jeg talte: en, to, tre, fire, fem, seks, syv, åtte, ni. Ni krabber! Og jeg visste at disse krabbene skulle bestemor koke i kveld. Når jeg i dag kjenner lukten av nykokt krabbe, er jeg tilbake på kjøkkenet til bestemor, hvor hun løftet en etter en av krabbene opp i gryten. Jeg og søsknene mine fikk dele på de store klørne.

Bestefar var ikke bare fisker. Han var også en som slåss med trær. Enorme trær for en 7 åring. Disse monstrene klarte min bestefar å vinne over. Ubegripelig. Jeg hører ennå lyden av og kjenner lukten fra det svære monsteret av en sag, som bet seg innover den tykke trestammen, først ene siden, så andre, så første igjen, så andre. Den måtte kløyves slik at bestefar kunne bestemme retningen treet skulle falle i. Å, så rolig, ja, så villig treet falt. Lyden av fallet var som å gå i kram snø

Kaffepausene. Jeg og bestefar. Da fortalte han meg alltid historier fra gamle dager. For eksempel at han og brødrene med hånd og spade hadde laget den 1 mil lange veien som gikk fra riksveien og frem til deres eiendom. I mitt og bestefars liv var det enten taushet, stillhet, lyden av stormen som forsøkte å flytte svaberget, lyden av fugler, måkene som skrek og var 10 meter unna når vi sløyet fisken.Men først og fremst den lavmælte lyden av bestefars historier. 

Vi hadde mange prosjekter på gang bestefar og jeg. Vi var arbeidskarer.

Etter dager med øsende regn måtte vi reparere den lille veien ned mot huset , som tålte lite regn før den seg utover.

Og vi sådde poteter, gulrot, kålrabi. Først måtte det fjernes og rakes bort steiner, så ploges og formes lagvise hauger. Deretter la vi såpotetene i jorda med 0,3 meters avstand. Og etter noen uker skjedde underet: Det vokste grønne bladet opp fra jorden. Molden, meitemarken og fuktigheten tryllet frem frem poteter, poteter for en hel høst, vinter og vår.

Farfar lærte meg å slå gresset ned mot sjøen. Ofte måtte ljåen slipes. Da snurret jeg energisk slipesteinen rundt og rundt. Jeg husker fremdeles lyden av slipesteinen mot stålet, som rytmisk, frem og tilbake gjorde ljåbladet skarpere.

Bestefar kunne alle de magiske tingene.

Ordet kjærlighet ble aldri nevn mellom oss. Og det var jo feil, påstår de , nå. Dette barnevernet, disse psykologene, er så opptatt av snakking ! Bestefar sa aldri at han elsket meg. Men det trengtes ikke. Jeg visste det, visste at han elsket meg. Som da jeg satt på fanget hans og han leste ”Mio min Mio” til meg. Som da han bar meg opp i sengen, varsomt og mykt, etter at jeg hadde sovnet utmattet av alle de tingene jeg og bestefar hadde balt med i løpet av dagen.

Vi bygget jeg og bestefar. Vi var arbeidskarer. Nå har visst menneskene bare noen få ord igjen.

Meningsløsheten i disse ordene! Jeg tror Tolstoy ville vridd seg i graven over alle disse ordene, setningene som innlæres fra bøker han kunne pløyet gjennom på en halv time. Det er ord som: tilknytning, emosjonell ustabilitet, manglende speiling. Det er bare ord. De bygger ingenting, slik som jeg og bestefar. Vi elsket hverandre da vi dro den eldgamle robåten ut på sjøen

Audun er borte fra meg. Han kalte meg bestefar. Men jeg vet ikke helt om jeg kan kalle meg det, lenger. Jeg var i hvert fall bestefar. Vi hadde mange gode stunder, Audun, Rita og jeg. De er (eller må jeg skrive var ?) mine barnebarn.

Audun var mye sammen med meg, slik jeg var med min bestefar. Han elsket også å fiske, trekke garn, trekke teiner, slå marka ned mot sjøen med ljå, male naustet, hogge ned trær som skulle bli ved til vinteren. Jeg forsøkte å videre bringe det jeg selv hadde lært av min bestefar. For eksempel så banalt (men livsviktig) å sløye en fisk slik at all maten kom med. 

Min datter har en sykdom som gir henne store utfordringer i sin omsorgsrolle. Barnevernet bestemte seg for å begjære omsorgsovertakelse for Fylkesnemnda, som det så fint heter. Det betyr at barnevernet mener mor ikke er skikket til å ha omsorgen for barna. 

I den rettskraftige dommen fikk min datter 2 timers samvær 4 ganger i året.

Vi besteforeldre er ikke nevnt med ett ord. Jeg får ikke se barnebarna mine i det hele tatt.

Min kjærlighet til mine barnebarn, uavhengig av mors kjærlighet til dem ER ikke. I følge Fylkesnemnda og retten, min kjærlighet er ikke  engang verdig en setning.

Min kjærlighet finnes ikke. Den er effektivt brent opp i psykiatriens og barnevernjussens brennende bål 

Odd Nordstoga synger: ”Ein farfar i livet skulle alle ha”

Jeg gråter, nå, Jeg lengter så etter mine barnebarn. De var så inderlig kjære for meg. Auduns blikk ned ivannet hvor garnet var satt.


Det er stopp. Men hver natt kveld gråter over deg, Audun, over deg, Rita. 

(Forfatteren er ikke bestefar ennå, så teksten er en illustrasjon på flere saker jeg har vært deltaker i, som advokat. Men teksten er også skrevet som en hyllest til min egen bestefar. Bautaen i mitt liv)

Gå til innlegget

Mammas kyss på pannen

Publisert over 6 år siden

Det var så mye energi hun balet med å forsøke, men mislyktes med å kanalisere ut til verden på en forståelig måte.

Hennes voldsomme sinne okkuperte store deler av kraften, fortvilelsen omtrent like mye. Og så var det sorgen, det å lengte så hjerteskjærende sterkt. Hun tenkte iblant om det var mulig å fysisk eksplodere. Hun hadde så mye smerte i brystet at hun iblant ble livredd for at ribbeina skulle smadres ut av brystet. At brystet rett og slett skulle eksplodere som en håndgranat i lungene, eller i hjertet. 

Det var alle disse fremmede menneskene som hele tiden ville invadere hennes redsel, den redselen hun tross alt følte seg trygg i. Angsten hennes, sorgen hennes, ja, de var hennes og ingen andres. Også sinnet var hennes. Hun ville eie aggresjonen sin, sorgen sin. Men de ville alltid trenge seg med makt inn der, der hun følte seg trygg. De spurte hele tiden om hvordan hun hadde det. Men det kunne hun jo ikke fortelle dem. Intet menneske kan formidle til et annet menneske hvordan det egentlig er fatt med en. Og i hvert fall ikke et barn.

Og alle disse voksne som stimlet seg om henne, hun kjente dem ikke. Hun ville ikke kjenne dem. De var for mange, for blide og for imøtekommende. De var steinstatuer som plutselig og uten at hun var forberedt på det startet å bevege seg. Forsøkte å finne snarveier til hennes innerste. Det var dit de ville. Men hun slapp dem ikke inn. Kunne ikke slippe dem inn. 

For mamma hadde vært der. Inne i redselen hadde mamma vært. Bare hun selv og mamma. Hun kunne fremdeles kjenne lukten av hennes hår, kunne ennå kjenne det lette pustet på pannen. Mammas florlette kyss på pannen, som forplantet seg, bredte seg innover og innover i fortvilelsen hennes, som et lett lag snø over angsten, redselen for døden, redselen for at mamma skulle bli borte. 

Lysende, brennende kjærlighetssnø, som lavet ned og som hun la seg ned i og lagde engler i drømmene. En engel for mamma og en engel for henne selv. De holdt hender i drømmene. I mammas kjærlighetssnø holdt de hender. Og var sammen igjen. De var snøengler som holdt hender ingen institusjon i verden kunne skille.

Hun ble revet bort fra mammas ømme kyss da hun var 13 år gammel. Nå er hun 18. Hun har bodd 13 forskjellige steder i løpet av disse årene. På institusjoner, i forskjellige fosterhjem. Det er alle disse menneskene, disse voksne i alle disse husene. Hun har aldri talt dem. De var så mange. Og alt de så, alt hun lot dem se, var de ytre manifestasjonene av fortvilelsen hennes. Hun forbannet dem, skjelte dem ut, slo dem, var uregjerlig og uforståelig lite menneske. Hun var som en røyskatt i bur, livredd, og det eneste våpenet hun hadde var fortvilelsen og det voldsomme sinnet. 

Og hun skrek. Og hun gråt. Krampaktig og voldsomt. 

Tårene hennes fikk de se. Men hun lot dem aldri slippe inn til tårenes kilde. For de var aldri hennes mennesker. De var fremmede. Alltid. Det var bare mamma som fikk lov til å få tilgang til tårenes kilde: Hjelpeløsheten i det å være alene i verden. I en tilværelse stappfull til sprekkepunktet av kjærlige, forståelsesfulle, gode mennesker var hun alene. 

Men så var det rusen. Den slapp hun også inn. Hun slapp rusen inn til skrekken, til lengselen, til tårenes kilde. Hun oppdaget at den fungerte nesten lik mammas munn som kysset henne god natt, som mammas trøstende armer rundt hennes ristende, fortvilte kropp. Som mammas hvite snø. 

Hun rømte fra institusjonene igjen og igjen. Dro til Oslo. Dro til Gjøvik. For å få fatt i kjærligheten i rusen. Rusen i kjærligheten. Tablettene som dempet panikkangsten. Alkoholen som fikk henne til å glemme. Hasjen som la seg som gasbind over hennes blødende indre. Og etter hvert sprøytene med heroin som stanset tidens djevelske bevissthet.

Hun ble hentet igjen og igjen. Av barnevernet med bistand av politiet. Når de fant henne skrek hun, sparket, slo, gråt hjerteskjærende. Hun ville være i rusen. I kjærligheten. Hun ville ikke tilbake til steinstatuene, til de som lovet henne ting de aldri kunne holde. De som lovet henne kjærlighet, men som var fremmede, insisterende. De som bare var falske kulisser i hennes liv. Med kjærlighet. Men aldri til henne. For kjærlighet fordrer en giver og en mottaker. Som elsker hverandre. 

En lønnet arbeider ved en barneverninstitusjon elsker ikke barna der. De kan gi kjærlighet. Men så lenge hun visste at de egentlig ikke elsket henne, hermetiserte hun seg, levde mer i drømmen om mammas kyss enn i virkelighetens institusjoner av kald, instrumentell «kjærlighet».

Drømmen om mammas kyss kom hun nærmest i hasjen, pillene, alkoholen og heroinen. 

Og slik ender kanskje et liv.

(Publisert i Oppland Arbeiderblad 12.03.15)

Gå til innlegget

Tiggerforbud

Publisert nesten 7 år siden

Jeg møtte en tigger. I mitt enfold møtte jeg på en tigger. Jeg var hastig joggende gjennom byen, stappfull av tanker om rettssaken jeg var på vei til. Så møtte jeg på en klesbylt, hun satt der som en kråkebolle på havbunnen. Urørlig.

Og plutselig stoppet verden i noen små, evigvarende sekunder. Hun satt med blikket ned i bakken før jeg kom. Det er slik de sitter, med øynene i bakken, ruggende fra side til side, skrudd bom fast til betongen de sitter på.

Men da jeg kom springende, nesten for sen, nesten med panikk i kroppen for ikke å rekke rettsmøtet, løftet hun øynene og satte blikket i meg.

Hun satte sitt blikk i meg. Og der og da lenket hun mitt liv fast i hennes liv. Og jeg fikk se henne. Ufrivillig og så tungt bærende på utdrag av alt det groteske vår jordklode er så sprekkeferdig av.

For hva er det vi har besøk av her i vårt land av pengesedler, neglesalonger, realityshow og tyktflytende olje? Hva er dette for noe? De kommer fra sørøst, de har svart hår, svarte øyne og fargerike klær.

Det er som om middelalderen har flyttet inn i våre gater. De er som små fartsdumper for våre hastig gående, mette kropper, som ikke forsinker oss mer enn en tiendedel av et sekund.

Denne fattigdommen. Denne desperasjonen de bærer i sine svarte, uutgrunnelige øyne. Middelalderens fattigdom som gamle, falmede malerier spredd tilfeldig ut over våre gågater.

At det er mulig! Å ha denne fattigdommen så tett inn til våre barn. Å ha denne fattigdommen med skuldrene tett inntil våre glitrende utstillingsvinduer, duftende bakerier og restauranter. Kontrastene er så enorme. Men vi reagerer ikke. Selv ikke all verdens fattigdom reagerer vi på. Annet enn med avsky.

For vi tror oss beskyttet. Fra tv-skjermens flimrende bilder av utsultede Afrika-barn. Fra desperate, forstyrrede bilder av selvmordsbombernes dødseksplosjoner i Afghanistan.

Det er bare Tv. Det er bare nyheter vi har på i bakgrunnen mens vi koker pastaen al dente. Det er bare fremtidig historiepensum for våre gymnasungdommer. 

Det er ikke virkelighet. Tror vi. Det er ikke mer virkelig enn Paradise Hotel eller Jakten på kjærligheten. Tror vi.

Men så flyttet tv-bildene inn i våre gater, ”live” og smertefullt nær. Sulten og desperasjonen ble lurt inn i landet vårt og plassert i våre gågater. Til Karl Johan og til Storgata.

Og hva gjør vi? Hvordan reagerer vi? Jo, vi forsøker å innbille oss selv at det hele er tv. At det hele er fiksjon.

Vi vil ha det bort. Bort fra virkeligheten og inn i tv-skjermen igjen. Vi vil stappe det møysommelig inn igjen i nyhetsreportasjer fra andre land, ikke vårt. Slik at vi kan gjøre som vi bruker å gjøre når den egentlige verdens elendighet kommer oss for øyne og ører: Dovent og selvtilfreds drikke vår Amarone og gumle vår ost, mens våre feite rumper er trygt plassert i Chesterfield-sofaen. Vi vil ha det porsjonert ut i Dagsrevyen, kun i korte, godt fordøyelige glimt, før den egentlige tv-kvelden begynner, med Gullrekka og Thomas og Harald. (Gud hjelpe oss hvor patetiske vi er)

Så derfor innfører vi tiggerforbud. Tiggerforbud. I den egentlige verden, utenfor vårt Disneyland, er det fullkomment absurd. Tiggerforbud. Tenk over hva det egentlig innebærer! Tiggerforbud. De nesten urørlige, hjelpeløse kråkebollene forbys å tigge. Den døende kreftpasienten forbys å trygle om livreddende medisin. Selv om kreftmedisinen er stablet opp og opp og opp i uendelige rekker, høye som Empire State Building. Tilgjengelig. Men låst bort bak våre henders rødkalde gjerder av avvisning.

Vi skal plassere de tiggende i fengsel. For så vidt kan vel det på en gjennomironisk måte være en god ide, en barmhjertig gjerning, da de slipper å tigge i fengselet. De slipper å tigge etter mat. Et norsk fengsel er bedre enn Storgata i 13 minusgrader. Langt bedre. De får til og med en varm seng, regelmessig tilgang på dusjfasiliteter, ja, til og med fjernsyn.

Men vi er fortapte. Det er ingen redning for oss. Vi har ødelagt for mange sjanser. Vi er Romerriket rett før dets oppløsning, dekadente og desperat klamrende til Brød og Sirkus.

Vi er dritfulle, smakløse, degenererte idioter.

Tiggerforbud. Dommedag er nær for oss. Jeg håper den utsletter oss alle.

Gå til innlegget

Min adventssalme

Publisert nesten 7 år siden

Kjære leser. Jeg har skrevet en adventssalme. Håper du liker den. Her er den.

Jeg ble kjent med en dame som vokste opp alene med en alkoholisert mor. Faren dro da hun var fem år. Orket ikke mer og lot barnet bli alene med mamma og hennes djevler, som skånselsløst dro henne inn og ut av hennes evne til å være menneske.

Jeg snakket lenge med damen. Hun er vakker, velutdannet og tilsynelatende helt tilstede i seg selv. Hun har to barn. En fullkommen pike på tre år, og en prins på ett og et halvt. Hun har en mann som er jurist, arbeider i justisdepartementet. Selv har hun nettopp disputert for doktorgraden i filosofi. De er en familie som andre familier.

Vi ble sittende og prate i et selskap. Og etter hvert ble det naturlig for henne å åpne seg litt for meg.

Hun fortalte meg at hun hele barndommen og ungdommen levde sammen med en mor som misbrukte alkohol. Alene. Det var bare de to. Hver kveld drakk mamma alkohol. Hver morgen måtte hun vekke henne, støtte henne til toalettet så hun fikk spy. Hun måtte skjule mammas alkoholisme, måtte passe på å ha venner på besøk bare i gode perioder, måtte ”stjele” penger til mat, som ellers hadde blitt brukt til alkohol, måtte ”late som om” alt var fint og riktig.

Og jeg tenkte at hun ville fortelle meg om hvor voldsomt hun hater sin mor, og hvordan hun var et løvetannbarn, som har dratt seg opp av asfalten og klart å stable sammen et liv.

Men det viste seg at dette bare var parentesene i det hun fortalte meg. For hun fortalte meg om kjærlighet, først og fremst. Først og fremst om kjærlighet fortalte hun meg.

For henne er mamma kjærlighet.

Hun undersøkte i voksen alder sin mammas historie. Hun snakket med mammas søster. Mammas søster er to år yngre enn mamma. Og mammas søster ble reddet av mamma, fortalte mammas søster. Hun ofret seg selv for sin søster. Hun beskyttet henne. Mot deres fars misbruk.

Morfar hadde en umettelig trang til å få stilt sitt seksuelle behov hos små jenter, små barn. Mamma lot derfor sin far utnytte henne hver kveld, mens søster lå og lyttet til det grusomme som skjedde. Aldri lot mamma søster bli misbrukt. Aldri lot hun henne høre galskapen som skjedde nedenunder da foreldrene slo hverandre helseløse, hun holdt henne for ørene, beskyttet. Fortalte at alt vil bli bra, verden er god, selv om det ikke virker slik.

Mamma var ødelagt. Hun drakk og drakk og drakk. Hver dag. Men mamma var allikevel kjærlighet. Hun klarte ikke å være i verden, den virkelige verden. Men hun var allikevel mamma for sitt barn. Hun smilte alltid, smilte til sitt barn, hele, hele tiden. Hun kjeftet aldri, var aldri brå, hun var bare god. Gjennom alkoholen var mor bare kjærlighet.  Hun så sitt barn, ønsket å nå frem til sitt barn med et budskap: Du er elsket. Og mamma elsket, gjennom og på tvers av alkoholrusen bygget hun opp sitt barn.

Og det utrolige er at denne damen jeg traff bare elsker sin mor. Hennes mor drakk hver dag, hver eneste dag av hennes oppvekst. Allikevel er det eneste ordet hun vil klistre til sin mor ordet Kjærlighet. Hennes mor var bare god. Sa hun til meg.

Når noen misbruker alkohol er det det vi ser. Vi ser ikke menneskene, mamma, pappa, søster, bror. Vi ser det instrumentelle i omsorgssvikten. Og barnevernet blir koblet inn fortere enn ølen renner ned strupene på de vi sender bekymringsmelding på.

Vi er så glade i det perfekte. Vi blir bedt om å være på vakt, se etter tegn på omsorgssvikt, etter misbruk. Vi vil ha det perfekte. Barnehageansatte blir fortalt at det er bedre med en bekymringsmelding for mye enn en bekymringsmelding for lite.

Det går underlig bra med min venninne. Hun fullførte doktorgraden på tross av at hun tilbrakte hele sin barndom med en alkoholisert mor.

Hun fortalte meg at hun ikke ville ha vært det foruten. Sin barndom. Hun elsket sin barndom. Hun fortalte meg at for henne var mammas kjærlighet nok. Mer enn nok. Hun fortalte meg at hennes mor var det absolutte kjærlighetspunktet i hennes liv. Det hele hennes sinn dreide seg om. Hennes mor sa alltid til sin datter at hun kunne få til alt. At det var ingen grenser for hva hun kunne klare. Hun hvisket henne i søvn med ordene: ”Du er verdens gjenglemte prinsesse. Du kan klare alt.”

Mamma drakk hver dag. Hver eneste dag. Men hun elsket også hver dag. Hver eneste dag. Og kjærligheten er sterkere enn mørket.

Dette er slutten av min salme: La oss ta vare på det å gjøre så godt en kan. Barn trenger det. At foreldrene gjør så godt de kan. De trenger ikke at foreldrene blir frarøvet dem i vår jakt på det perfekte. For det perfekte er bare perfekt. Det er ingen kjærlighet i det perfekte.

Det uperfekte inneholder en voldsom kjærlighet. Kjærligheten mellom foreldre og barn.  

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere