Jon Kvalbein

Alder:
  RSS

Om Jon

Følgere

Når åndsfriheten avgrenses

Publisert 18 dager siden

Når liberalismens talsmenn bruker juridisk eller økonomisk makt til å avgrense hva de vil tillate, kan de opptre absolutt illiberalt.

Må et kristent barne- og ungdomsarbeid erklære at her kan alle kan være med i styret dersom det skal få offentlig støtte? Skal studenter ved et offentlig universitet kunne nekte å møte i et forelesningslokale fordi utleieren er knyttet til en menighet? Er det akseptabelt at rektorer i grunnskoler nekter å ta imot studenter fra NLA til praksisopplæring fordi høgskolen har et verdigrunnlag som ikke likestiller alle slags samlivsformer? 

At slike spørsmål blir besvart med ja, viser at åndsfriheten har fått verre kår i landet vårt. Folk har stadig mer sprikende syn på religion, livssyn og etiske spørsmål. Skal vi leve godt sammen, kreves det gjensidig respekt og toleranse. Uenighet er ikke farlig. Men vi trenger en felles forståelse av hva demokrati, likestilling, ytringsfrihet, religionsfrihet og organisasjonsfrihet innebærer i praksis.

 I et demokratisk samfunn skal vi være likeverdige borgere. Offentlige stillinger må være åpne for søkere med ulik religion og livssyn, kjønn, rase og ulike oppfatninger av seg selv. Også i næringsliv og handel er dette viktig. Skal vi kjøpe noe, spør vi ikke etter hvilken tro ekspeditøren eller eieren av butikken har. Vi har alle fordel av å leve i et tolerant samfunn. Der kan vi være uenige, og samtidig forsvare hverandres rett til å hevde vårt syn og arbeide for vår overbevisning.

Et levende demokrati må også gi rom for ideologibærende organisasjoner og institusjoner. Mennesker med felles overbevisning skal ha frihet til å arbeide på et verdigrunnlag og med en målsetting som ikke alle borgerne deler, ja, som noen  vil forkaste og motarbeide.  Et politisk parti må ha rett til å kreve at ledere og tillitsvalgte utøver sin virksomhet i samsvar med partiets ideologi og vedtak. En fagforening må kunne ansette og gi tillitsverv til folk som arbeider for deres sak. Ideelle frivillige organisasjoner må ha samme frihet.

 Kirkesamfunn får offentlig støtte til sin virksomhet, også for sitt arbeid blant barn og unge.  Slik også Human-Etisk Forbund. Og skal religionsfriheten ha mening, må trossamfunn og kristelige organisasjoner og institusjoner ha mulighet til å sette krav til ansatte, tillitspersoner og frivillige medarbeidere når det gjelder tro og livsførsel. Og de må kunne gi organiserte tilbud til barn og unge på sitt verdigrunnlag. Den offentlige støtten har bakgrunn i skatter og avgifter som brukerne har vært med på å betale. Et demokrati skal ikke diskriminere et livssynsmessig mindretall på juridisk eller økonomisk grunnlag.

Vår tids relativisme har mange kilder. Men la meg her peke på et viktig utviklingstrekk i norsk skolehistorie. «Skolen må grunnfeste medmenneskevyrdnaden så ikkje vaksne menneske hevdar at deira religiøse tru er andres overlegen.» Helge Sivertsen skrev denne setningen i boka «Ungdomsskole for alle» (1956), utgitt av Forsøksrådet for skoleverket. Sivertsen var en sentral talsmann for Arbeiderpartiets skolepolitikk. Hans innsats for etableringen av den niårige obligatoriske enhetsskolen er godt beskrevet av professor Rune Slagstad i hans bok «De nasjonale strategene» (1998). Det store stridsemnet med 1959-loven var kristendommens plass i skolesystemet. «Den normativ-kulturelle modernisering innebar en forkastelse av kristendommen som overordnet ideologi,» skriver Slagstad.  Stortinget avviste imidlertid å fjerne skolens kristne formålsparagraf.

Men fra 1969 er kristendomsfaget ikke lenger kirkens dåpsundervisning. Siden fikk vi et KRL-fag som via flere mellomledd har ført frem til dagens KRLE-fag. I læreplanen L-97 sto det om KRL-faget at «faget skal gi kunnskap om, ikke opplæring til, en bestemt tro. Det skal ivareta den enkelte elevs identitet ut fra egen tilhørighet, samtidig som det skal fremme dialog i en felles kultur». I gjeldende læreplan for KRLE-faget heter det at kristendom og andre religioner og livssyn skal presenteres på en «objektiv, kritisk og pluralistisk måte».

 Sivertsens målformulering er i dag glemt av de fleste. Men tankegangen er blitt en del av våre dagers postmoderne filosofi: Ingen må hevde at deres religiøse tro er bedre enn andres. Alle religioner og livssyn må betraktes som like verdifulle og sanne. Hvis ikke, mangler du respekt for dine medmennesker. Men vi må huske: Den tro at alle religioner er likeverdige, er i seg selv uttrykk for et livssyn, en tro som ikke er nøytral. Å lære barn at alle religioner er like gyldige, er å oppdra dem til religiøs likegyldighet. Denne ideologiske påvirkningen er stadig blitt utvidet. Både tro, samlivsform og seksualmoral er gjort til  privatsak. Her finnes ikke noe som er sant for alle. Sier du at din tro og moral er å foretrekke framfor andres, diskriminerer du, kan vi høre.

 Men det er i strid med ytringsfriheten og religionsfriheten å sette grense for hva det skal være tillatt å si og lære. Menneskerettighetene verner om friheten til «såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse». Menneskerettighetene verner dessuten om foreldreretten. Den påbyr staten å respektere foreldrenes rett «til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning i samsvar med deres egen overbevisning». 

Hvordan skal en lærer undervise en klasse slik at barn fra ulike hjem blir oppdratt i samsvar med foreldrenes overbevisning - enten de er kristne, muslimer, jøder, human-etikere? Kan en slik undervisning samtidig være «objektiv, kritisk og pluralistisk»? I praksis vil en slik skole grunnfeste elevene i den tro at religion er en privatsak, og at ingen bør tro at ens egen tro er bedre enn andres.  Denne  relativismen er nå blitt den toneangivende ideologien innenfor de fleste politiske partier.

Det er statens oppgave å verne om ideologibærende institusjoner sin rett til å virke etter sin egenart.  Filosofen Hans Skjervheim har i sitt essay «Det liberale dilemma» advart mot en liberal relativisme som fungerer totalitært: Der de liberale prinsippene blir gjort absolutte, blir de absolutt illiberale. Et demokratisk samfunn kjennetegnes ved den frihet som gis til de åndelige minoritetene. Her dreier det seg ikke bare om individuelle rettigheter, men om retten til å organisere seg for å fremme alternative verdisyn og målsettinger, uten å bli juridisk eller økonomisk diskriminert.

Tankefriheten, religionsfriheten og organisasjonsfriheten må vernes. Vi ser nå tegn til ideologisk ensretting. Og det er kristen tro og etikk som ikke blir tålt. De liberale, som kjemper for romslighet, vil bruke makt til å sette grenser for hva de vil tillatte. De tror de kjemper for frihet. Men friheten skal visst bare gjelde for de som er enig med dem selv.

Jon Kvalbein

Gå til innlegget

Ennå foreligger ingen lovkommentar fire år etter Stortingets vedtak.



Før kunne man med et raskt blikk slå fast om det nyfødte barnet var gutt eller jente. Alle regnet med at jenta vokste og ble kvinne, mens gutten ble mann. Så enkelt er det ikke lenger. Nå kan enhver norsk borger skifte (juridisk) kjønn ved å fylle ut et skjema. «Lov om endring av juridisk kjønn» ble vedtatt av Stortinget i 2016. Men hva er lovens konsekvenser?

«Skeiv ideologi» ligger til grunn for loven. Her er kjønn ikke knyttet til biologiske realiteter, men til hvert enkelt menneskes opplevelse av sin egen identitet. Bak loven står Helse- og omsorgsdepartementet der Bent Høie er statsråd. Høie uttalte til NRK allerede i 2015: «Det er faktisk du som vet hvem du er. Det bør være opp til enkeltmennesket, ikke staten, å avgjøre hvilket kjønn du tilhører.»  

Lovforslaget ble fremmet i statsråd 18. mars 2016. Loven representerer et radikalt brudd med tidligere tenkning og praksis. Professor Marit Halvorsen ved Institutt for offentlig rett har hevdet at Norge har fått Europas mest liberale lov om juridisk kjønn. Tidligere var kjønnsskifte forbundet med krav om grundig medisinsk utredning og diagnose, hormonell behandling eller kirurgi. Nå kan en person over 16 år få nytt juridisk kjønn tildelt over internett uten prøving eller rådgivning, og uten kontakt med helsevesenet. Også for barn som er fylt seks år er dette enkelt, hvis begge foreldrene er enige.

Departementet antar at endring av kjønnsidentitet er vernet av retten til privatliv. Men internasjonale menneskerettigheter gir ikke grunnlag for dette. Proposisjonen viser til Europarådets ministerkomités LHBT-anbefaling fra 2010 og til de såkalte «Yogyakarta-prinsippene». Men ikke noe av dette er juridisk bindende.

Stortingets flertall ga sin tilslutning til departementets lovforslag. Bare KrF og Sp stemte imot den nye loven. De mente (med god grunn) at den manglet både tilstrekkelig forarbeid og konsekvensanalyser. 

Bemerkelsesverdig er det at selv om loven ble vedtatt  med virkning fra 1. juli 2016, foreligger det fortsatt ingen lovkommentar! Advokat Lars André Strøm Arnesen fikk oppdraget. Han er ansatt i advokatfirmaet «Vaar advokat AS». Dette firmaet har fått ros av den internasjonale «skeive» organisasjonen YGLIO for sin medvirkning til å utforme organisasjonens strategidokument, datert november 2019! Lovkommentaren skal utgis på Universitetsforlaget. Men tidspunktet for utgivelsen er stadig blitt utsatt. 

 En lovkommentar må ta utgangspunkt i lovens forarbeider, der proposisjonen, stortingsinnstillingen og stortingsdebatten står sentralt. Men når disse inneholder svært lite konkret om konsekvensene av loven, fordi disse aldri ble utredet, vil kommentaren i stor grad kunne utformes slik forfatteren og hans oppdragsgiver ønsker.

Lovens konsekvenser er omtalt i loven § 6.  Hovedregelen er:  «Det juridiske kjønnet skal legges til grunn ved anvendelsen av andre lover og forskrifter.»  La meg nevne eksempler på spørsmål som krever svar:

Fødselsnummeret til en person har vært konstruert slik at det 9. sifferet er et partall for kvinner og et oddetall for menn. Tallet er knyttet til biologisk kjønn og har fulgt personen gjennom hele livet som tegn på identitet. En person som endrer kjønn, får nå tildelt nytt personnummer, men må selv sørge for å få nytt pass, førerkort og bank-legitimasjon.  Ofte skifter personen navn samtidig. Dette skaper mye unødvendig arbeid. Skal en person som har endret juridisk kjønn og navn ha krav på å få utlevert nye vitnemål fra skoler og nye attester fra arbeidsgivere?

På norske pass er kjønn angitt ved F eller M. Hittil har dette vært en angivelse av biologisk kjønn, fordi dette enkelt kan brukes ved identifisering. Juridisk kjønn er selvvalgt og usynlig. Men nå er det juridisk kjønn som skal stå på passet.  Det betyr at en person som har M i passet, kan se ut som en kvinne i passkontrollen. Er dette uten problemer?

             Identitetspolitikk er et følsomt område, også når det gjelder bruk av språk. Noen har en naturvitenskapelig oppfatning av mennesket og virkeligheten og anser begrepene mann og kvinne som biologisk bestemt. I proposisjonen står det: «Å ha det juridiske kjønnet som man identifiser seg med, gjør at ungdom står sterkere opp mot slik som bruk av feil pronomen, navn, feil kjønnsdeling og i de tilfeller hvor vi ser at lærere ikke anerkjenner elevenes kjønnsidentitet.» Kan en lærer som omtaler en transjente (som biologisk er gutt) som «han», bli anklaget for diskriminering eller hatefull ytring? Vil en transmann med rette bli fornærmet dersom legen sier at han har livmorkreft eller at han snart skal bli mor?

Konkurranseidrett har skilt mellom menn og kvinner etter biologisk kjønn. Kan en mann nå endre juridisk kjønn og dermed ha fordel av å konkurrere som kvinne? Kan personer endre juridisk kjønn for å komme lettere inn på studier der opptakskravene er ulike for menn og kvinner? Anta at vedtektene krever at det skal være minst 40 prosent av hvert kjønn i et styre. Kan dette ordnes ved at noen endrer juridisk kjønn?

Skal transkvinner (som biologisk er menn) som følge av den nye loven ha rett til å bruke toaletter, garderober, badstuer m.m. beregnet på kvinner? Dette spørsmålet har utløst stor strid i flere land.

Kvinneorganisasjoner har tidligere hatt rett til å avgrense medlemskap og ansvarsområde til biologiske kvinner. Skal nå alle måtte inkludere transkvinner? Er kampen for kvinners rettigheter tjent med at det blir uklarhet om hvem som er kvinne?

En alvorlig følge av loven er at unge som har skiftet kjønn over internett, kan ønske å følge dette opp med hormonbehandling og operasjon. Dette kan påføre dem irreversible kroppslige endringer, blant annet livsvarig sterilitet. Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) har hatt enerett til å behandle slike. Dette skjer på et høyt faglig nivå. De vet at ønsket om å endre kjønn ofte er knyttet sammen med ulike sykdommer av psykisk art. Og de vet at de aller fleste slår seg til ro med sitt biologiske kjønn etter puberteten. Det er betenkelig dersom denne helsetjenesten blir desentralisert, slik flere partier nå går inn for. Det er problematisk at HelseNorge viser dem som ønsker råd i forbindelse med kjønnsdysfori, til organisasjoner som Foreningen FRI, Skeiv Ungdom og Forbundet for transpersoner i Norge. Kan noen stilles økonomisk til ansvar for alvorlige skader som følge av uforsvarlig medisinsk rådgivning eller behandling?

Loven utløser en meget kostbar og arbeidskrevende reform. Finnes det forskning som gir grunn til å tro at en liberal adgang til å endre kjønn har en helsegevinst?  Det er positivt at helsevesenet vil hjelpe de som virkelig sliter med sitt biologiske kjønn og ønsker endring. Men er det en god løsning å lovfeste den radikale og livsfjerne virkelighetsoppfatningen at kjønn er frikoblet fra biologi og noe som alle nordmenn fritt kan velge, med alle de  konsekvenser dette får for samfunnet?

Bent Høie er initiativtakeren og drivkraften bak loven. Han må kunne gi tydelige svar på disse spørsmålene. Hva er egentlig hans overordnede hensikt med loven, utover å få stadfestet den «skeive» ideologien i lovs form? Mange spør seg: Hvordan var det mulig å få Stortingets flertall med på dette?

Gå til innlegget

En løfterik splittelse

Publisert 6 måneder siden

"LLH 2019 . Foreningen for Lesbiske, Homofile og Bifile" er startet som alternativ til " Fri - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold".

En grunnleggende ideologisk motsetning har nå ført til en organisatorisk splittelse blant lesbiske, homofile og bifile i flere land - nå også i Norge. Som et alternativ til «FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold» har vi fått «LLH 2019 -Foreningen for Lesbiske, Homofile og Bifile». Nye organisasjoner er opprettet i flere land i åpen protest mot en «skeiv» ideologi som vil hindre åpen debatt og bekjempe avvikende syn med anklager om diskriminering og hat-ytringer.

Den ideologiske motsetningen er tydelig. Lesbiske, homofile og bifile har i ulike sammenhenger lagt vekt på at deres legning er medfødt. For å få bred tilslutning er deres «frihetskamp» blitt fremstilt på linje med kvinners og diskriminerte rasers kamp for å oppnå sine «menneskeretter». Strategien var vellykket og resulterte i raske endringer i lovverk og samfunnsliv.

Nå har  det ikke vært mulig å finne vitenskapelig grunnlag for at forskjellige varianter av seksuell orientering er medfødt. Mer problematisk er det at såkalt «skeiv teori» har fått økende ideologisk gjennomslag. Kjønn er ikke medfødt, det er en sosial konstruksjon, får vi vite. 

Helse- og omsorgsminister Bent Høie fikk i 2016 Stortinget med på å vedta en lov om endring av juridisk kjønn. Loven er basert på «skeiv» ideologi og innebærer at alle nordmenn selv kan bestemme hvilket juridisk kjønn de ønsker å ha. Det kan man gjøre ved å fylle ut et skjema på skatteetaten.no. Aktivister hevder for øvrig at det finnes mange ulike kjønn, ikke bare mann og kvinne.

Skeiv teori undergraver forestillingen at homokamp kan sammenliknes med kvinnekamp og rasekamp. For der er begrepene «kvinne» og «rase» knyttet til biologiske fakta, noe som er i samsvar med de aller fleste menneskers umiddelbare virkelighetsoppfatning.

Foreningen FRI har forsøkt å forene de to motstridende syn på mennesket og virkeligheten.  Men skeiv ideologi har fått stadig mer innflytelse i FRI. FRIs ungdomsorganisasjon heter «Skeiv Ungdom». 

Den nyetablerte organisasjonen LLH 2019  (se llh2019.no) har et styre som består av Loke Aashamar (leder), Tonje Gjevjon og Ola Movinkel.  Organisasjonen skal aktivt fremme LHB-personers rettigheter og interesser i det norske samfunnet. Den anerkjenner at gutter og jenter kan bryte med tradisjonelle kjønnsroller når det gjelder interesser, image og klesstil. Men uansett hva de føler, finnes det bare to kjønn, mann og kvinne, slår man fast.  

LLH 2019 tar et oppgjør med tanken om at noen er «født i feil kropp», og er imot forsøk på å endre unge menneskers kjønn med hormonbehandling eller kirurgi. Organisasjonen går imot en rekke av punktene i FRIs politiske plattform. De er blant annet imot surrogati og prostitusjon fordi dette innebærer utnyttelse av andre mennesker. Og de tar avstand fra FRIs programpost: «Trossamfunn som ikke aktivt arbeider for LHBTIQ skal ikke kunne motta statstilskudd.» LLH 2019 kritiserer Lov om endring av juridisk kjønn for å være «hastebehandlet i tilnærmet lukkede rom under påskudd av å fremme og beskytte «skeives rettigheter»».

 LLH 2019 ønsker ikke å inkludere kjønnsidentitet i straffeloven og vil ikke ha et eget straffevern mot hat-kriminalitet.  Loke Aashamar tok i BLIKK 3. august et oppgjør med de skeives mangel på åpenhet: «Å være kritisk til den «skeive» bevegelsens politikk, dagsorden og metoder har lenge blitt møtt med påstander om hatprat, krav om sensur og utestengelse fra trykte, digitale og sosiale medier, stempling som -fobi, hatefull, og folk har til og med vært redd for å miste jobben.» LHBTIQ-aktivister over hele verden har fordømt forfatteren J.K. Rowling med hatefulle anklager og trusler fordi hun ikke anerkjenner transkvinner (med mannskropp) som ekte kvinner. LLH 2019 har stilt seg på hennes side til forsvar for kvinnene og for ytringsfriheten.

LLH2019 arbeider nært med LGB Alliance i England og Skottland (se lgballiance.org.uk), Red LGB i Spania og Frente LGB i Brasil.  LGB Alliance protesterer imot den innflytelse transbevegelsen har fått blant politikere. De viser til at en lesbisk person som nekter å anerkjenne og være kjæreste med en transkvinne (altså en «kvinne» med mannlig kjønnsorgan) som kvinne, kan bli stemplet som transfob og anklaget for hat-kriminalitet. 

Organisasjonen Save Women’s Sports (savewomenssports.com) hører med blant de nye organisasjonene som er oppstått i opposisjon til den skeive ideologien.  De ønsker å beholde kvinnesporten med grunnlag i en biologisk definisjon av hvem som er en kvinne. De samler underskrifter fra sportskvinner over hele verden med krav om at retningslinjene fra 2015 som tillater menn å delta som kvinner, må endres. Underskriftene skal oversendes til Den internasjonale olympiske komité 1. oktober.

La det være klart: Verken FRI eller LLH 2019 har et syn på likekjønnet samliv som er i samsvar med kristen tro. Men LLH 2019 deler den kristne læren om at det finnes to kjønn, og de har et syn på ytringsfriheten som gjør det mulig å kritisere LHBTIQ-bevegelsen, FRIs ideologi og politikk og deres tilhengere uten å risikere å bli anmeldt for hat-ytringer og diskrimineringStortinget, som snart skal ta stilling til nyformuleringer om «seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk» i §§185 og 186 i straffeloven, bør merke seg dette. Politikernes oppgave må være å ivareta ytringsfriheten.

Gå til innlegget

Når Pride-ideologien vil ha allmenn tilslutning fra kommunene.




Alle kommuner skal nå fritt kunne heise Pride-flagget på sine bygninger. Det skjer dersom kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup får det som han vil. Forslaget til endring av flaggloven har i ferietiden (!) vært til høring med frist 31. august.

Flaggloven åpner i dag bare for bruk av det norske flagget, det samiske flagget og kommuneflagget i kommunens bygninger. Unntaket fra loven er «dersom bygningen brukes i forbindelse med idretts- , kultur- og lignende arrangementer av allmenn interesse».

Overfor NTB 17. juli i år begrunnet Astrup sitt forslag slik: «Pride handler om å feire og kjempe for frihet, mangfold og toleranse og har bidratt til å bryte normer i samfunnet og sender et tydelig signal om at alle skal kunne få elske den de vil.»

Regnbueflagget er siden 1978 internasjonalt kjent som «homoflagget» og er symbol for LHBTI-bevegelsen. I Norge er flagget særlig blitt brukt i forbindelse med Pride-parader.  

Bak Pride-arrangementene står organisasjonen «FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold». På organisasjonens plattform kan vi lese at FRI vil frigjøre seg fra tradisjonelle normer for kjønn og seksualitet. Alle former for samliv, atferd og seksuelle handlinger som er basert på respekt, likeverd og samtykke, er betraktet som positive. FRI er imot hetero-normativiteten, det vil si at samlivet mellom mann og kvinne blir fremstilt som det naturlige og ønskelige. FRI vil utvide familiebegrepet til å omfatte både polygami og en selvvalgt gruppe av partnere eller venner. 

FRIe r positiv til prostitusjon og vil gjøre det lovlig både å kjøpe og selge seksuelle tjenester. FRI går inn for at alle skal kunne bestemme sitt kjønn selv, og forventer at helsevesenet strekker seg langt for å yte kjønns-endrende behandling. FRI ønsker at helsevesenet, barnehager og skoler skal veilede i samsvar med deres egen ideologi. 

Det forslaget som fremmes fra departementet, gir kommunene adgang til å gi sin positive tilslutning til FRIs målsetting ved å reise regnbueflagget på alle kommunens bygninger, ikke bare på den bygningen arrangementet finner sted. Det står fortsatt i forslaget at arrangementet skal ha «allmenn interesse». Mener departementet virkelig at Pride-arrangementer har allmenn interesse?

 Det norske flagget virker samlende. Men dersom offentlige flaggstenger skal brukes til markering av kontroversielle ideologiske målsettinger, vil dette virke splittende. Et demokrati skal selvsagt gi rom for ulike politiske og ideologiske oppfatninger, i massemedia og ved offentlige møter og demonstrasjoner. Men ikke la offentlige flaggstenger bli fanebærere i en ideologisk strid. Dagens flagglov bør ikke endres.

Jon Kvalbein

Gå til innlegget

To redaktører om kirkens tro

Publisert 8 måneder siden

Dialogen mellom redaktørene i Dagbladet og Vårt land viser at Egeland har bedre forståelse av hva som er kirkens krise enn Bore.



 Det vekker oppsikt når Dagbladets redaktør John Olav Egeland retter søkelyset mot den lave oppslutningen i kirkevalget og den høye andelen av medlemmer i Den norske kirke som definerer seg som «ikke-troende». Vårt Lands sjefredaktør Bjørn Kristoffer Bore skrev i VL 20/6 at Egeland hadde meldt seg som «en litt spesiell messias for å dømme Den norske kirkes levende og døde». Bore tok oppgjør med det han kalte «pietismen i Dagbladet», der man fortsatt tror at omvendelse må til for å kalle seg «personlig kristen».

På lederplass i VL 26/6 slo Bore fast at avisen «står trygt på evangelisk-luthersk grunn, og på de lutherske kirkenes bekjennelsesskrifter». Men da er det oppsiktsvekkende at Bore forholder seg så overflatisk til den tro som «kirken står og faller med», nemlig læren om rettferdiggjørelsen – hvordan et menneske kan bli frelst ved tro.

I Augustana IV heter det at «et menneske kan bli rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde, og at syndene blir forlatt for Jesu skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder». Denne frelsende tro har ikke et egenprodusert innhold. Det dreier seg om en personlig tillit til at Jesus ved sitt frelsesverk har lagt grunnlaget for syndenes forlatelse og evig liv i Guds rike. I 1. Johannes brev 5, 11-13 står det: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.» En troende kristen vet at han/hun er en synder som stadig trenger Guds nåde og vender seg til Jesus og tar til seg Bibelens frelsesløfter.

Augustana X lærer at en som er døpt, kan falle fra troen. Da er det kirkens kall å forkynne til omvendelse, som består av anger og tro. Legg merke til at dette er evangelisk-luthersk lære. Denne er forpliktende for alle biskoper og prester i Den norske kirke, og for Vårt Land. Bore formaner Dagbladets redaktør til å «respektere folks evne til å velge selv, og applaudere en bred folkelig kirke som viser stor romslighet både utad og innad» (VL 20/6).  Nå har undersøkelser vist at av de som har stemmerett i Den norske kirke, oppgir 42 prosent at de ikke er troende. En tidligere undersøkelse viser at en tredel av kirkens medlemmer regner seg som ateister. 

 Burde ikke Bore respektere disse medlemmenes evne til å velge hvordan de vil beskrive sitt forhold til den kristne tro? En ateist benekter at Gud finnes og kan ikke samtidig være en kristen. En ateist forkaster samtlige ledd i den trosbekjennelsen til den treenige Gud som fremsies i kirken hver søndag. En kirke som vil være bekjennende og misjonerende, må forkynne slik at mennesker kommer til kristen tro. Ellers svikter kirken Jesu misjonsbefaling. 

Egeland betrakter kirken utenfra og spør om hva som bør veie tyngst for kirken: Sjelenes frelse eller statens millioner? (VL 16/6). Når kirkens avstår fra å forkynne til omvendelse, kan grunnen være frykt for at ikke-troende melder seg ut av kirken. Dette kan ramme kirkens økonomi, slik Egeland påpeker. Men det er en enda større tragedie dersom kirken slutter å lede mennesker til tro. Alle skal etter døden stilles til regnskap for Guds domstol. Kirkens kan borttolke dette,velsigne synden, tilpasse seg folkeopinionen, fjerne alt anstøtelig og på den måten prostituere seg selv for penger. Da er den ikke lenger Jesu Kristi kirke.

Dialogen mellom Bore og Egeland røper at Egeland har bedre forståelse av hva som er kirkens krise enn det Bore gir uttrykk for.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere