John Daniel Lannemyr Andersen

Alder: 34
  RSS

Om John Daniel Lannemyr

Doktorgradsstipendiat ved Høyskolen for Ledelse og Teologi (doktorgradsprogram, MF). Har tidligere arbeidet som bibelskolelærer og med skole- og studentarbeid. Gift med Gabriella, sammen har vi 2 barn.

Følgere

Syn og retorikk

Publisert rundt 4 år siden

Jeg er helt enig med deg i at en respektfull retorikk (og respekt for alle mennesker) er viktig. For meg synes det imidlertid som om du også inkluderer hennes homofilisyn i din kritikk av hennes retorikk. Anne Gustavsens hovedpoeng, slik jeg tolker henne i sin lederartikkel, er at vi behøver å tale sant om livets realiteter, samtidig som vi løfter opp Guds ord og «hjelpe[r] hverandre ut i friheten».

Tenker i den anledning at det er uheldig at du ikke nevner Bibelen, som for pinsevenner er «øverste autoritet i tro, lære, etikk og moral» og kun bekrefter at «Gud har innstiftet ekteskapet mellom kvinne og mann» (Pinsebevegelsens trosgrunnlag), i din kritikk. Sammenligningen mellom homofil praksis og andre synder, kan man vel også si at apostelen Paulus gjør i sine pastorale brev (f.eks. 1 Kor 6,9-11)? Spørsmålet er derfor om du ikke indirekte tar et oppgjør med deler av NT i din kritikk.

Gå til kommentaren

Takk Atle!

Publisert over 4 år siden

Takk for kommentar, og for gode ord om min masteravhandling. Dine råd, oppmuntringer og gode tilbakemeldinger under skriveprosessen er jeg, som du vet, meget takknemlig for.
Til orientering: Atle Søvik var min veileder (og en glimrende som sådan!) da jeg skrev MA. Vi kjenner derfor både hverandre og hverandres ståsteder godt (selv om vi også har en del ulike synspunkter).

 

Når det gjelder spørsmålet om felles mål, holdning og metode: Jeg tror egentlig du treffer spikeren på hodet med tanke på 'stridens kjerne' med din siste setning, der du skriver:
"Og da er mitt stadig gjentatte poeng at det er et valg mellom ulike forståelser hvor man må bruke sin fornuft til å gjøre et valg som ikke er gitt fra Bibelen."

Her tror jeg faktisk uenigheten står - jfr D. A. Carson & co som nettopp anvender Bibelens selv-attestasjon som hovedargument for bibelsynet at Skriften er 'Guds ufeilbarlige ord'.

Med andre ord vil vi med et mer konservativt skriftsyn nettopp si at Bibelen gir disse betingelsene. Selv om du her tenker annerledes, kan vi svare at "teksten er der, og kan undersøkes". Med andre ord er det ikke sirkelargumentasjon, i den forstand at man leser inn et skriftsyn i Bibelen som man allerede forutsetter, men tvert imot et syn (det finnes gode særdeles gode argumenter for) faktisk uttrykkes i teksten - og som man tror på.

Gå til kommentaren

La meg også få legge til et annet viktig poeng hos Plantinga før du kommenterer mitt innlegg over:

Han skriver at gitt de begrensningene eller føringene som historisk kritisk bibelforskning ofte legger på hvordan en får lov til å tilnærme seg Bibelen, som i realiteten tvinger den konservative til å legge vekk tros-oppfatninger han selv anser som høyst relevant materiale i bibeltolkning, er det ikke underlig at forskningen heller ikke kan bekrefte den konservatives synspunkter. Men dermed er denne forskningen også mindre viktig å bry seg om! Det gjelder, vel og merke, inntill historisk kritisk skriftforskning faktisk skulle klare å oppdrive noen forskningsresultater som virkelig utgjør en alvorlig trussel mot det konservative skriftsynet. Men, hevder Plantinga, så lenge det ikke har skjedd, finnes det fortsatt flere gode grunner til å fastholde det konservative skriftsynet. Historisk kritisk forskning utgjør således ikke en trussel før den kan oppdrive resultater som utgjør en trussel.

Gå til kommentaren
Du har rett - jeg legger til grunn et Pannenberg - bibelsyn. Jeg er ikke uenig med deg i at jeg har ulikt bibelsyn fra flere her. Men det jeg protesterer på er at det handler om enten å sette Bibelen øverst eller seg selv øverst. Jeg sier at med felles utgangspunkt om å søke sannheten om Guds vilje og hva Gud har åpenbart, så kan vi lande på svært forskjellige konklusjoner.

Dette kan jeg si meg helt enig i! Jeg skal verken betvile eller bestride noe «felles utgangspunkt om å søke sannheten om Guds vilje og hva Gud har åpenbart». Jeg vil også legge til her at jeg aldri har hevdet at noen anvender sin fornuft i bibeltolkning, mens andre ikke gjør det.

Men: Blir det ikke på en måte «innholdsløst» da å si at dere «grunnleggende sett har samme bibelsyn»? Dette «felles utgangspunkt om å søke sannheten om Guds vilje og hva Gud har åpenbart» har vi vel også felles med jøder og muslimer – på tross av at vi tenker svært ulikt om Bibelens 66 bøker? Og selv om man er enige om å søke sannhet i Bibelen så kan vel alle – fra en arkeolog til Richard Dawkins – også si det?

Og selv om man skulle forenes om en uttalelse om at «kristendommen er sann» eller at «Jesus er Guds sønn», og samtidig deler samme mål om å finne ut hva Gud har åpenbart som er nedskrevet i Bibelen (og sånn sett uttrykker en noe positiv holdning til boken) og bruker fornuften når en (metodologisk) skal finne ut av det - så finner vi vel også Jehovas vitner, «oneness pentecostals» og flere alternative religiøse i samme bås? For meg vitner ikke dette om særlig stor enighet med tanke på holdning og metode.

 

Med tanke på metode så bet jeg meg også merke i en uttalelse i kommentar#27. Du skriver at «En fordel med min bibeltilnærming med allmenne sannhetskriterier er at Bibelen blir mye vanskeligere å misbruke – det blir Skriften alene og allment prestedømme.»

 

Du ville vært interessant å høre om Espen Ottosen faktisk kan si seg enig i et slikt utgangspunkt. Jeg tror nemlig ikke de fleste kommer til Bibelen med en slik tilnærming, som trolig også kan kritiseres for å utrykke opplysningstidens optimistiske tro på en «universell menneskelig fornuft» der Guds autoritet, og kirkens tradisjoner gjøres overflødig.

 

Dette berører spørsmålet om historisk kritisk skriftforskning, som har å gjøre med hvordan en tilnærmer seg Bibelen. Den anerkjente kristne filosofen Alvin Plantinga har skrevet mye interessant om dette:

 «[Biblical critisism] is fundamentally an Enlightenment project; it is an effort to look at and understand biblical books from a standpoint that relies on reason alone; that is, it is an effort to determine from the standpoint of reason alone what the scriptural teachings are and whether they are true. Thus HBC eschews the authority and guidance of tradition, magisterium, creed, or any kind of ecclesial or "external" epistemic authority. The idea is to see what can be established (or at least made plausible) using only the light of what we could call "natural, empirical reason." The faculties or sources of belief invoked, therefore, would be those that are employed in ordinary history: perception, testimony, reason taken in the sense of a priori intuition together with deductive and probabilistic reasoning… bracketing any proposition one knows by faith or by way of the authority of the church. Spinoza (1632–77) already lays down the charter for this enterprise: "The rule for [biblical] interpretation should be nothing but the natural light of reason which is common to all—not any supernatural light nor any external authority.» (Warranted Christian Belief, p386)

 Dette innebærer kort og godt at det ikke gis tillatelse til å anvende påstander man er overbevist om ved tro (f.eks at Jesus virkelig er Guds sønn og det han sa var derfor sant, treenighetslæren er sann, mirakler og profetier forekommer også i dag) i sin argumentasjon når man undersøker Bibelen. Men hvorfor det, og hvem bestemmer det, og har vi grunn til å tro det? – spør Plantinga.

 Dette mener jeg viser hvordan Plantingas fremgangsmåte (som jeg tror han har felles med svært mange) står i sterk kontrast til f.eks den Pannenbergske sterke vektleggingen av historisk kritisk skriftforskning og en eksplisitt avvisning av at man kan henvise til autoriteter i sin argumentasjon.

 Det demonstrerer altså tydelige forskjeller i hvordan en metodologisk tilnærmer seg Bibelen – og dermed ulike holdninger og metoder – uten at det betyr at verken Pannenberg eller Plantinga dermed nødvendigvis vil kalle hverandres fremgangsmåter for «ufornuftige»?

 Og vitner ikke nettopp dette om at McIntyres tanker om «tradition-mediated rationalities» som konkurrerer med hverandre kanskje er mer treffende enn påstander om at det finnes «allmenne sannhetskriterier» i tråd med filosofien til Puntel/Rescher som sier at koherens er vårt eneste tilgjengelige sannhetskriterium (som både Pannenberg, du og nesten «hele MF» har godtatt) - men som slettes ikke kan karakteriseres som en filosofi som er "allment anerkjent"?

 

Dessuten vet jeg ikke om folk heller nærmer seg Bibelen med det samme spørsmålet som utgangspunkt. D. A. Carson kritiserer dem som begynner med åpenbaringsspørsmålet for vilkårlighet fordi de ikke effektivt tar tak i Bibelens uttalelser om seg selv. Med andre ord: Der du Pannenberg spør «hvordan har Gud åpenbart seg selv?» så spør kanskje de fleste andre: «Er det grunnlag ut for å tro det som står her er sant - inkludert bibeltekstenes eget vitnesbyrd om seg selv (som mange mener tilsier at «Skriften» er å regnes som Guds eget og autoritative ord)?».

 Jeg lurer på om du nedtoner betydningen av at svært mange kristne kanskje heller stiller det andre spørsmålet og svarer JA på det. Dermed er de også på en helt annen måte forpliktet på og tror det Bibelen sier er sant. For, dersom Bibelen er Guds eget og autoritative ord, så vil det være all god grunn til å tro at den underviser det som er rett og sant, dvs er ufeilbarlig - i hvert fall innen det den gir inntrykk av å være sitt intensjonsområde, som også inkluderer etikk. Det er altså en vesensforskjell i holdninger mellom ulike skriftsyn.

Det betyr også at en person med et konservativt skriftsyn både vil vektlegge systematisk bibellesning (han tror Bibelen taler sant og ikke motsier seg selv) og eksegese (for å teste læren/teologien opp imot bibelmaterialet). Med tanke på eksegese må man ikke undervurdere det Krister Stendahl har påpekt, at jo mer en anser Skriften for autoritativ, jo mer ønsker man også å lytte til bibeltekstene på sine egne vilkår. Konservative er derfor opptatt av å lytte til historiske mening og kontekst i bibelfortolkning.

 

Oppsummert kan en derfor kanskje si at det er snakk om felles mål, men at holdning og metode i møte med Bibelen er forskjellig. Det ville vært interessant å høre din kommentar om dette.

Gå til kommentaren

Vi diskuterer bibelsyn?

Publisert over 4 år siden
Er du enig i denne måten å beskrive forskjellene på?

Jeg registrerer at diskusjonen utvikler seg.

For å svare på ditt spørsmål ditt, Atle: Om jeg forstår deg riktig, så tror jeg du kan ha rett i beskrivelsen av forskjellene. Det jeg imidlertid tenker, er at selv om vi er enige i at den treenige Gud åpenbarer seg selv - så tenker vi altså forskjellig om åpenbaring – og dermed også om Bibelen (og har ulike bibelsyn). Siden jeg mener at bibelsynene faktisk har betydelige forskjeller – som også gir til dels store utslag i spørsmål om Bibelens autoritet – synes jeg det blir vanskelig å si seg enig i at "mål og metode og holdning til Bibelen blir grunnleggende likt".

Jeg legger her til grunn et «Pannenberg-syn» som jeg oppfatter at du forfekter i artikkelen din for to år siden, men jeg vet ikke om du har endret litt på noen oppfatninger senere?

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere