John Daniel Lannemyr Andersen

Alder: 34
  RSS

Om John Daniel Lannemyr

Doktorgradsstipendiat ved Høyskolen for Ledelse og Teologi (doktorgradsprogram, MF). Har tidligere arbeidet som bibelskolelærer og med skole- og studentarbeid. Gift med Gabriella, sammen har vi 2 barn.

Følgere

Fanger skal få frihet

Publisert 7 dager siden

Min bønn er at vi ikke skal frata mennesker håp om virkelig frihet. La oss frimodig proklamere de gode nyhetene i Åndens kjærlighet og kraft!

I møte med jøder som hadde kommet til tro på ham, sier Jesus i Johannes 8: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri». Jødene ble fornærmet. De var vel ikke slaver? De var Guds utvalgte folk, av Abrahams ætt!

Jesus avslører den nakne sannhet: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden». Synd innebærer personlig skyld overfor Gud. Og som Skriften sier: alle har syndet. Men synd gir ikke bare skyldfølelse. Synden binder og fanger oss. Den som stadig gir etter for sine fristelser og faller i samme synd er fanget, bundet av sin synd.

Syndens fangenskap kan illustreres med når en hund står i bånd. Før hunden innser at den er bundet, kan den entusiastisk finne på å løpe i full fart, inntil det plutselig sier bråstopp. Den prøver igjen. Og igjen. Etter gjentatte forsøk gir kanskje hunden opp. Den orker ikke mer. Orker ikke prøve lenger. Den vil heller forsone seg med tilværelsen i bånd.

Paulus setter ord på fortvilelsen i syndens fangenskap, som er en allmenn-menneskelig erfaring: Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp? Løsningen ligger i evangeliet. Paulus svarer på spørsmålet: Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!

De gode nyhetene har å gjøre med Jesu stedfortredende straffelidelse. Jesu ord gir håp: «En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri».

Enhver som blir i Guds ord kan lære evangeliets frigjørende sannhet å kjenne. Vi kan bli kjent med han som er sannheten med stor S: Frigjøreren Jesus. Guds nåde i Kristus er at vi får tilgivelse for synd. Men også ekte frihet! Nå skal nåden herske og vi vandre i et nytt liv. I Galaterbrevet skriver Paulus: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen».

Men hvordan kan friheten realiseres? Hva med troende som opplever at de er bundet av ulike slags synder? Slik jeg leser Paulus, er frihetslivet i Kristus relatert til livet i Ånden (Rom 8 og Gal 5). Eller for å sitere profeten Sakarja: «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren over hærskarene».

Ennå er det håp! Slik lyder Evangeliesenterets motto. Deres arbeid vitner om der synden er stor, er nåden enda større. Grunnleggeren Ludvig Karlsen fortalte om hvordan alkoholen begynte å lokke ham noen uker etter at han hadde tatt imot Jesus. Han var omkring førti år og hadde levd et langt liv som alkoholiker, samt som uteligger og i fengsel for flere lovbrudd. Ludvig fant frem en flaske sprit som lå gjemt i huset. Idet han skrudde av korken sukket han til Herren om hjelp. Da kom redningen fra himmelen. Ludvig ble døpt i Den hellige ånd og ild! I dette øyeblikket begynte Ludvigs liv i ekte frihet. Det ble også startskuddet for en tjeneste der han fikk føre mange andre rusmisbrukere ut i den samme friheten i Kristus.

Min bønn er at vi ikke skal frata mennesker håp om virkelig frihet. La oss frimodig proklamere de gode nyhetene i Åndens kjærlighet og kraft! Jesus møtte og møter fortsatt mennesker med genuin respekt og kjærlighet, nåde og sannhet, for at fanger skal få frihet.


Denne kronikken ble først publisert som synspunkt i avisen Dagen 07.06.2021 og er en indirekte respons på den offentlige samtalen rundt Terje Hegertuns nye bok.

Gå til innlegget

Noen ganger må vi si nei

Publisert over 4 år siden

Det at kirkehistorien også inneholder eksempler på klanderverdig bibelbruk og unødvendige konflikter bør ikke ta bort vår frimodighet til å fortsette å holde fast ved Bibelens absolutte autoritet i tro, lære og etiske spørsmål. Alternativet vil være at vi undergraver kirkens fundament.

Den anglikanske teologen Alister McGrath er en av dem som har påpekt hvordan klassisk liberalisme får vanskeligheter med å trekke grenser fordi toleranse utgjør den politiske ideologiens normative fundament. Spørsmålet er med andre ord: Når bør vi si «nei»?

En kirke med et liberalt skriftsyn har tilsvarende problemer med å si «nei». Hvordan kan man avgrense seg mot ikke-kristen lære eller det Bibelen kaller for synd? Hva skal man si når tidligere biskop Tor B. Jørgensen benekter muligheten for fortapelse og ber om ikke å bli kjetterstemplet slik andre er blitt i kirkehistorien? Eller hvordan skal vi forholde oss til prester i Den norske kirke som er villig til å vie homofile?

Det kan innebære en kostnad å si «nei». Når frimenighetene i Vennesla ikke ønsker å arrangere fellesmøter som gir plattform til forkynnere og medhjelpere som støtter opp om vigselsliturgi og ekteskapsinngåelse mellom likekjønnede, skriver Fædrelandsvennen om «harde fronter mellom kristne». En prost «reagerer og føler seg stemplet som vranglærer» fordi pastor i Filadelfia Vennesla, Gunnar Jeppestøl, sier «det strider mot Guds ord å vie homofile».

Er kristen enhet og samarbeid mellom kirker så viktig at man bør la homofilispørsmålet ligge? Nylig hevdet Peter Halldorf i et intervju i Dagen at spørsmålet om likekjønnet ekteskap ikke er blant de spørsmålene som er «legitimt kirkesplittende». Så lenge vi kan samstemme i «vår store og felles trosbekjennelse» - også kalt den Nikenske - mener Halldorf at ingen spørsmål er kirkesplittende. Halldorf mener med andre ord at ingen etiske eller moralske spørsmål kan skille kristne. En kan undres over om det er mulig å forfekte dette standpunktet uten å måtte gå på kompromiss med Bibelens autoritet.

Grunnen til at homofilispørsmålet er blitt selve «lakmustesten» på bibeltroskap, er at Bibelen i dette konkrete tilfellet taler entydig (se f.eks Mark 10,6-9; Rom 1,18-31; 1 Kor 6,9-11). Spørsmål om dåp, kvinner i tjeneste, forutbestemmelse, gjengifte og jordens alder faller i en annen kategori. Her synes uenighet mer å skyldes forskjellige tolkninger av ulike skriftsteder, ikke uenighet om hvorvidt man er forpliktet på Bibelen. Den tyske teologen Wolfhart Pannenberg hevder at en kirke som velger å anerkjenne homoseksuell praksis, imot et utvetydig bibelmateriale, ikke bare har forlatt Bibelens autoritet. Den vil også opphøre å være «én, hellig, allmenn, og apostolisk kirke». Pannenbergs poeng er altså at det å velsigne homofilt samliv er et så radikalt brudd med Bibelen at det her er tale om en ikke-kristen lære, altså vranglære.

Vi må ikke glemme at de oldkirkelige trosbekjennelsene – som vi i dag kaller felleskristne – i virkeligheten også uttrykker oldkirkens oppgjør med datidens former for vranglære. Kirkens bekjennelser er fundert på Bibelen, på «apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen» (Ef 2,20). Det at kirkehistorien også inneholder eksempler på klanderverdig bibelbruk og unødvendige konflikter bør ikke ta bort vår frimodighet til å fortsette å holde fast ved Bibelens absolutte autoritet i tro, lære og etiske spørsmål. Alternativet vil være at vi undergraver kirkens fundament.

Kirken må derfor kunne si «nei» ut ifra sin overbevisning. Den forkynner jo at Gud i sin kjærlighet sier et absolutt «nei» til synden. Alt som skader oss selv og vår neste. Derfor taler vi om Gud som hellig kjærlighet. Jesus demonstrerer denne kjærligheten på korset: Gud dømmer synden – men samtidig led han straffen i synderens sted.

I møte med dagens kirkesituasjon aktualiseres flere viktige og prinsipielle spørsmål for norsk pinsebevegelse, som jeg tilhører, og for andre som fastholder en klassisk ekteskapsforståelse forankret i Bibelen. Det kanskje mest presserende er: Hva innebærer det å gi plass på talerstolen til dem som forfekter en lære som anerkjenner homoseksuell praksis? Her mener jeg at vi bør minne oss selv på at vi noen ganger må si «nei».

Kronikken ble først publisert som innspill i ukeavisen Korsets Seier 25.11.2016 og (denne versjonen) som synspunkt i avisen Dagen 01.12.2016.

Gå til innlegget

Det å tolke Bibelen feil, betyr ikke at Bibelen må ta feil.

Tidligere sjefredaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, tar i forbindelse med lanseringen av sin nye bok et oppgjør med klanderverdig bruk av Bibelen (Dagen 22.09.16). Som eksempel, nevner han blant annet hvordan folk med henvisning til Bibelen har hevdet at EU er Antikrist.

Simonnes skriver: «Jeg er blitt mer og mer skeptisk til det bastante synet på Bibelens ufeilbarlighet.» Grunnen er alle eksemplene der et slikt bibelsyn har båret galt av sted eller voldt mennesker skade. I tillegg mener Simonnes at synet vanskeliggjør kommunikasjon med resten av samfunnet, samt at det er uheldig når denne tilnærmingen til Bibelen fremheves som «åndelig høyverdig».

Det er ikke vanskelig å være enig med Simonnes i mye av det han skriver, og således gi ham rett i at «[p]åståeligheten om at alt som står i Bibelen, er Guds ord og vilje, har hatt en høy pris». Spørsmålet er imidlertid om det ikke vil være en høyere pris for kirken å oppgi troen på Bibelens pålitelighet, en tro som har fulgt den gjennom hele kirkehistorien. Teolog og kirkehistoriker Alister McGrath skriver i «Christian Theology» at det er fullt mulig å tale om en generell kristen konsensus når det gjelder Bibelens autoritet, basert på dens guddommelige inspirasjon, noe som kan bevitnes av et høyt antall konfesjonelle dokumenter hos de store kirkesamfunnene.

Det kan nemlig gå hardt utover lærer som baseres så å si utelukkende på bibeltekster, som læren om rettferdiggjørelse ved tro eller treenighetslæren, om troen på Bibelens pålitelighet rokkes. Grunnen er enkel: Der Bibelen eventuelt tar feil, bør den heller ikke være autoritativ for teologien. Dette er tilsvarende som at man ikke bør lytte til en busstabell med feil rutetider når man skal rekke flytoget. I praksis er det lite som står i veien for at innholdet i Bibelen blir vurdert ut ifra eksterne kriterier, med det resultat at disse kriteriene blir overordnet teksten, og dermed mer autoritative, eller at man kan velge ut hvilke utsagn i Bibelen som fortsatt har gyldighet.

Nå har nok Simonnes helt rett i at det er mye kristen språkbruk som kommuniserer dårlig utad – og at dette er noe enhver kristen burde ta alvorlig. En skråsikker fremtoning fungerer dårlig i dag. Det å anvende begreper som «feilfri» eller «ufeilbarlig» gjør det nok, dessverre, ikke lettere. Det gjør det heller ikke lettere at mange misforstår slike begreper, som verken behøver å innebære en snever biblisistisk lesning eller bokstavelig tro på 6 dagers skapelse. Så ja – det er behov for å forklare hva en tror om Bibelen og hvordan den bør tolkes.

Likevel, kanskje Simonnes risikerer å kaste barnet ut med badevannet når han med gode intensjoner vil til livs klanderverdig bibelbruk, og derfor åpner opp for å oppgi Bibelens autoritet? Simonnes legger i realiteten opp til dette med uttalelsene som synes å trekke Bibelens pålitelighet i tvil, og ved å stille spørsmålstegn ved «Bibelens absolutte autoritet». Har ikke Bibelen, riktig tolket, absolutt autoritet?

Det å tolke Bibelen feil, betyr ikke at Bibelen må ta feil. Vi har grunn til å tro at feilbarlige mennesker kan tolke en ufeilbarlig Bibel feil. Nettopp derfor har vi vel også god grunn til å etterspørre ydmykhet, og mindre skråsikkerhet, når folk tolker og anvender Bibelen – og slik skape rom for å diskutere og stille spørsmålstegn ved hva Bibelen egentlig lærer, og kristen tro innebærer?

Artikkelen ble først publisert i avisen Dagen 30.09.2016

Gå til innlegget

Når Bibelen ikke lenger regnes som Guds ord

Publisert rundt 5 år siden

Med den norske kirkes vedtak om vigsel av likekjønnede, og en tidligere pinsepastor som hevder at denne linjen kan klassifiseres som bibeltro og konservativ – er skriftsyn igjen blitt satt på agendaen.

Den lutherske teologen Wolfhart Pannenberg (1928-2014), og hans skriftsyn og syn på likekjønnet ekteskap, kan kaste lys over hvor vanskelig det er fastholde Bibelen som autoritativ for teologien – når bibelteksten ikke lenger tilskrives Gud.

Pannenbergs teologi er særlig aktuell å drøfte i norsk sammenheng fordi den i dag øver sterk innflytelse på Det teologiske menighetsfakultet. For eksempel er det i stor grad Pannenbergs syn på Bibelen og åpenbaring, samt hans syn på hvordan man bør arbeide systematisk-teologisk med koherens som sannhetskriterium, som MF-professorene Jan-Olav Henriksen og Harald Hegstad forfekter i bøkene Teologi i dag (2007) og Gud, verden og håpet (2015).

I kapittelet Die Offenbarung Gottes i Pannenbergs første bok i tre-binds verket Systematische Theologie (1988-1993), kan vi lese hvordan Pannenberg forstår Bibelen. Her avviser han at Bibelen er Guds ord i direkte forstand. Gud er ikke forfatteren, og Bibelen er ikke åpenbaring. Måten Gud åpenbarer seg på, er gjennom sine handlinger i historien. Bibelen er menneskers feilbarlige vitnesbyrd om dette. Samtidig understreker Pannenberg at vi ikke kan løsrive Guds historiske åpenbaringshandlinger fra forståelsen av handlingene, som vi finner uttrykt i Bibelen. Menneskers historie er bundet opp til deres forståelse, og historie er også overlevering av historie. I tillegg hevder Pannenberg at Guds historiske selvåpenbaring er definitiv i og med Jesus, fordi han ved sin oppstandelse har foregrepet historiens slutt. Det betyr at vi ikke kan komme frem til noen ny eller noen annen gudserkjennelse enn den vi finner i Bibelen.

Nå vil Pannenberg riktignok kunne omtale Bibelen som Guds ord på grunn av dets funksjon. Det betyr likevel ikke at Bibelen er noe mer enn menneskers ord og formuleringer. Konsekvensen blir atskriftsynet ikke setter særlig store begrensninger på hvor mye av gudserkjennelsen i Bibelen som kan tilsidesettes. Bibelsynet hans er derfor kritisert for ikke å være robust nok til å kunne forsvare Pannenbergs andre mer konservative synspunkter - for eksempel i spørsmålet om likekjønnet ekteskap.

”Kan kjærlighet noen gang være syndig?”, spør Pannenberg i en kronikk om kirkens syn på homoseksualitet. På tross av at det fjerde bud pålegger oss kjærlighet til våre foreldre, så er kjærlighet til Gud  viktigere, fortsetter han. Jesus sa: ”Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig (Matt 10,37)”.

Pannenberg gjør så et poeng ut av hvordan Jesus henviser til skapelsen av mennesket, og hvordan den bekrefter ekteskapet mellom mann og kvinne som plassen for all seksualitet (Mark 10,2-9). Derfor kan ikke skapelsesberetningen bare tolkes som noe tidsbestemt, men bør forstås som et uttrykk for Guds vilje, påpeker Pannenberg.

En kirke som anerkjenner homoseksuell praksis, imot et utvetydig bibelsk vitnesbyrd, forlater derfor ikke bare Bibelens autoritet, sier Pannenberg til slutt. En slik kirke vil ”opphøre å være én, hellig, allmenn, og apostolisk kirke”.

Flere av dagens forkjempere for likekjønnet ekteskap, deler Pannenbergs syn på Bibelen og er influert av hans teologi. Men hvordan er dette mulig, når Pannenberg kommer med en så sterk avvisning av likekjønnet ekteskap, begrunnet med at kirken må fastholde Bibelen som autoritet?

Grunnen er nok nettopp som Pannenbergs kritikere har påpekt, nemlig at skriftsynet ikke makter å ivareta at Bibelen faktisk får beholde sin autoritet. Det synes nemlig svært vanskelig for Bibelen å beholde en reell autoritativ funksjon, når den kun tolkes som menneskers vitnesbyrd, og ikke lenger regnes som Guds eget ord. Det vil da fremstå naturlig at Bibelen også inneholder læremessige feil, som følge av at den er nedskrevet av feilbarlige mennesker. Derfor kan også teologer sette til side bibeltekster. Skriftsynet hindrer en altså ikke fra å gjøre sine vurderinger med normer hentet utenfor Bibelen, eller ved å gjøre seg en mindre utgave av Bibelen, en såkalt ”minikanon”, som ansees autoritativ.

Utfordringen er imidlertid som den reformerte teologen D. A. Carson har påpekt, at dette resulterer i en urovekkende dyp subjektivitet for teologisk arbeid. Grunnen er at dette bibelsynet i praksis har fratatt Bibelen sin autoritet.

Artikkelen ble først publisert i avisen Dagen 24.05.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere