Jo Hedberg

Alder:
  RSS

Om Jo

Teolog, kateket og har vært leder av Bønn for Den norske kirke i 10 år. Hedberg og 3 andre startet i mai 2018 Bønnelista, som fikk en oppslutning på hele 13,6% i Kirkevalget sept 2019 i de 9 bispedømmene der Bønnelista stilte liste.

Følgere

Bønnelista oppfordrer til 21 dagers bønn fra Kristi himmelfartsdag, torsdag 13. mai.og ønsker i denne tiden å ha en bønnevake så det alltid er noen som ber – døgnet rundt.

Det er viktig å be. I vår nasjonalsang synger vi: «Som den Herre stille lempet…» Kanskje vi nettopp fikk vår frihet, fordi mange ba til Gud for land og folk? Jesus sier at den som ber han får, Matteus ev. kap 7 og vers 7. Bibelen inneholder mange løfter om bønnhørelse og oppfordringer til å be til Gud for våre ledere og alle mennesker. Bønnelista erfarer at Gud lønner den som søker Ham og at det er svært viktig å bruke tid sammen med Gud, akkurat som Jesus brukte mye tid til bønn, når han vandret omkring her på jorden. Når selv Guds egen Sønn hadde behov for mye tid i bønn, så trenger vi mennesker det enda mer. Både for å finne retning i våre egne liv, og å finne retning for vårt land og folk og for kirken. Det er også viktig å be for Stortingsvalget til høsten, for smittesituasjonen, landets grenser og ikke minst for alle som har fått et strevsomt liv på grunn av krevende sykdom og brå død.

Ved siden av å bruke tid til Bibellesning og lyttende stillhet, har Bønnelista utarbeidet en bønneoversikt og et forslag til bønnemner for disse dagene og ønsker å komme i kontakt med folk som har lyst å være med i bønnevaken ved å be en time eller flere timer i løpet av disse dagene. Det kommer også til å være mulighet til å være med på bønn på nettet hver kveld kl. 2100, for de som ønsker det i denne perioden.

Bønn og faste

Fastetiden er over, men vi oppfordrer likevel folk til å faste på en eller annen måte. Gi avkall på noe mat, eller kanskje skjermbruk som er aktuelt nå, og heller bruke denne tiden til stillhet og bønn. Det vil kunne være en hjelp til konsentrasjon og også vise at vi ønsker å gi Gud hans rettmessige plass i våre liv. Les om faste i ressursbanken på www.Ordet.be. Vi oppfordrer både til bønn og faste – at vi avstår fra noe – disse ukene da vi ber, spesielt for vårt folk og for kirken frem til og med 2.juni.



Gå til innlegget

Frem til og med 2017 hadde Kirkemøtet (KM) et hovedtema, som «Det gode livet», «Gå og fortell», «Nåde». etc

Kirkemøtet (KM) er kirkens øverste organ, som har til oppgave å ha sin oppmerksomhet på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene (jfr Kirkeordningen §28) Vi mener derfor at det er viktig at KM signaliserer hva som er viktig for kirken og kirkens ledere, ikke bare i ord, men også i handling. Det at vi også på KM tar rikelig tid til å vekke og nære det kristelige liv og dermed viser et eksempel til etterfølgelse er viktig. Altså at vi som ledere i Dnk lever det kristne livet ut i praksis.

Bønnelista foreslår overfor Kirkerådet at vi gjeninnfører et hovedtema på KM fra og med Kirkemøtet 2021 og at vi åpner og avslutter møtet med en gudstjeneste. Det er også viktig at vi har et sentralt hovedtema på Kirkemøtene. Vi vil derfor foreslå at Kirkemøtet 2021 har «Tilgivelse» som hovedtema.

Et av de viktigste temaene i bønnen Vår Far er tilgivelse. «Tilgi oss vår skyld som vi tilgir våre skyldnere, ber vi» Hva innebærer det i våre liv? Gud har tilgitt oss, og derfor skal vi tilgi andre. Og Etter Vår Far- bønnen i Mat 6, 14-15 står det; «For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort.».

Kanskje vi kunne jobbe med dette i form at Kirkemøtets delegater utfordres til å fortelle korte vitnesbyrd om hva som har skjedd når de har tilgitt? Kanskje vi kan får høre om forsoningsprosessen til samene, for tilgivelse har jo flere sider, kartlegge fakta om hva vi trenger å tilgi, og så gjøre det.

Det er mange måter å gjøre dette på, så vi håper Kirkerådet vil gjøre en bevist prioritering av kirkens hovedsak og formål: å vekke og nære det kristelige liv i vårt folk. Da trenger vi å begynne med oss selv. Bønnelista medlemmer i KM stiller gjerne opp med forslag til hvordan dette kan innpasses i Kirkemøtets program, hvis det skulle være ønskelig.

På forhånd takk

Med vennlig hilsen


Magne Hersvik, Monika Tettli, Håkon Kolstad Varhaug, Anita Apelthun Sæle, Thomas Bjørtomt-Haug, Trond Rønning, Kjersti Ngozi Furuseth, Hanne Braathen og Jo Hedberg

Bønnelistas medlemmer i Kirkemøtet

29.04.21

Gå til innlegget

Vi har fått innsyn i varselet fra en ansatt i Jørpeland menighet til Preses og Kirkerådet. Varselet forteller bla at verken biskop eller kirkevergen har prøvd å løse konflikten i staben, kun kartlagt den for så å bruke den for å få kontroll over menighetens arbeid.

Det er altså her snakk om makt. Hvem skal lede menigheten? Biskop og kirkevergen eller menighetsrådet og presten?

Svaret burde være innlysende. Både biskop og kirkevergene er der for å hjelpe og støtte menighetene, ikke herje med menigheten og dens ansatte. Dess mer informasjon vi får om denne saken, dess mer overrasket blir vi. Det kan se ut som et angrep mot sokneprest Bård Boye, uten grunn. Han lykkes i sin tjeneste mer enn gjennomsnittet. Han får kirken til å vokse og klarer å inspirere til tjeneste for Gud og mennesker i kirkens ramme, med å få med konfirmantene etter konfirmasjonen, få menneskene til å trives i gudstjenesten, skape stor givertjeneste, mange små grupper og mange frivillige.

Hvem bestemmer?

Det kan hende at dette for det meste er gjort med gode hensikter. Men vi har svært mange dårlige historier om hvordan prestebytter ødelegger menighetsarbeidet. Fra bispekontoret er det stiftsdirektør og assisterende stiftsdirektør som sitter i alle ansettelses-utvalg ved nyansettelser av prester i hele bispedømmet. De har altså en meget sentral maktposisjon i forhold til hvilke prester som blir presentert for bispedømmerådet til ansettelse. Å ansette en prest som ikke fortsetter det arbeidet som er bygget opp i menigheten kan virke som har vært brukt i mange år for å dempe prester og menigheter som lykkes med å bygge kirken utover det vanlige. Dette slukker nødvendigvis de frivilliges iver og også prestenes iver for å gjøre en ekstra innsats i tjenesten for Gud og kirken, når de ikke får tjene i sitt kall eller kallssted eller at de ikke får mulighet til å bygge opp en stab som arbeider godt sammen i menigheten. Dette er ikke særegent for Stavanger bispedømme. Det gjelder alle bispedømmer, fordi strukturen i kirken ikke legger opp til å bygge lokalmenigheten, men er bygget opp rundt pengestrømmen fra stat og kommune. I Jørpelandsaken synes det også som at de nevnte i bispedømmet, sammen med biskopen og kirkeverge etaten er de sentrale aktørene.

Har kirken vår råd til dette?

Vi kan ikke ha strukturer som gir mulighet til at noen få mennesker skader menighetenes arbeid. Nå utredes kirkens fremtidige strukturer: Hvordan skal vi kunne unngå at instanser utenfor menigheten kan komme inn og forstyrre og ødelegge menighetsarbeidet?

I Danmark ansetter menighetsrådene sine egne prester, men de er ansatt i kirkedepartementet. Dette er en bedre ordning enn vår, men problemet er at feilansetter du en prest er det umulig å bli kvitt vedkomne. I valgmenighetene i Danmark er derimot menighetsrådet også arbeidsgiver for sine ansatte. Da er det mulig å gå inn i slutningsforhandlinger med en prest eller ansatt som ikke fungerer i tjenesten. Slik fungerer det også med alle frimenighetene vi har her i Norge.

Vi mener derfor at det bare er en løsning på organiseringen av kirken. Menighetene selv må være arbeidsgiver for hele staben. Svakheten med dette er at menighetsrådene sitter med liten slik kompetanse, i alle fall i dag. Dette kan løses på flere måter, bla ved at for eksempel KA, Knif og andre kan bygge opp kompetanse for å hjelpe menighetene med dette. Dessuten finnes det nok i alle menigheter, medlemmer som har erfaring som arbeidsgivere; bønder, enkeltmannsforetak og mennesker som har  ansatte  eller driver større bedrifter.

Vi oppfordrer fellesrådet, Kirkerådet og Preses

Hvis Den norske kirke skal opprettholdes som en landsdekkende folkekirke, har vi ikke råd til å ødelegge de menighetene som driver godt. Så vi vil oppfordre Kirkerådet og Preses om snarlig å la sokneprest Bård Boye få komme tilbake og la han få tjene i fred i Jørpeland menighet. Vi vil også anbefale fellesrådet å gi menighetsrådet arbeidsgiveransvaret for sine ansatte og kontroll over egen økonomi. Det vil gi menighetsrådet mulighet til å arbeide med konflikten i staben på en kompetent måte. Biskopens flytting av sokneprest Boye har ført til at 60 av 80 frivillige har trukket seg fra menighetsarbeidet og at givertjenesten er halvert, ifølge leder i menighetsrådet.  

Hvordan kan vi trekke lærdom av slike saker for å få strukturer som styrker lokalmenighetene - kanskje Jørpeland kunne få være et prøveprosjekt i så måte?



Gå til innlegget

Hvordan få kirken til å vokse?

Publisert 8 måneder siden

De avgjørende tall peker nedover for Den norske kirke. Færre medlemmer, døpte og færre deltakere. I en slik situasjon, hva skal vi da gjøre for å få kirken til å vokse, og at den skal være en interessant og aktuell størrelse i samfunnet? Bønnelista mener at vi må søke tilbake til kirkens identitet og grunn, hvis vi som kirke skal ha noen aktualitet for dagens mennesker. Altså kirken må være kirke, ikke en kulturinstitusjon. Hva er da det viktigste for kirken?

Jesus, kirkens og menighetens sjef
Informasjon om kirkens identitet og budskap finner vi i Bibelen. Trosbekjennelsene som er en del av kirkens trosgrunnlag, forklarer og viser hva en gjennom 2000 år har tenkt, er det viktige og sentrale budskapet i Bibelen.
Så hvordan tenker Bibelen seg at kirken skal vokse? Utgangspunktet er Misjonsbefalingen eller dåpsbefalingen Jesus ga sine disipler som noe av det siste, før han døde på korset.  Hans testament om vi kan kalle det det. Der står det: Jesus sa: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler: «Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere…» (Matt 28,18-20a) Jesus ønsker altså at kirken skal vokse og at vi skal lære alle å holde eller gjøre det han har lært oss. Senere i Det nye testamentet kan vi lese at det står at Jesus skal være menighetens herre og at han har en plan for hele verden. Planen er at alle mennesker skal bli frelst og få evig liv. Det er Guds inderlige ønske og hans plan.

Gud har en plan – for deg!

Gud har altså en plan, en plan for hele verden. Det må betyr at han har en plan for hvert enkelt land, hver enkel landsdel, hver enkelt menighet og også hvert enkelt menneske! Gud har en plan og en drøm for ditt liv, også om du blir arbeidsledig og alle dine planer og drømmer oppleves som ødelagt. Gud har en god og vidunderlig plan for akkurat ditt liv! Det at våre drømmer knuses, trenger ikke alltid være så ille, selv om det er veldig slitsomt for oss når det skjer. Det kan føre oss til Guds gode plan for vårt liv, hvis vi søker hans hjelp.

Menighetens viktigste oppgave – å hjelpe menneskene i å stole på Gud
Gud har en plan for våre liv og for menighetenes liv. Hvis den skal vokse må han få være menighetens herre eller sjef, og det gode livet er å følge hans plan. Vi kan ikke det, hvis vi ikke stoler på Gud. Tror at han vil oss vel og at det er sant det han sier, selv om det kan virke rart eller at vi ikke er enig. Det blir som med Gud som med andre mennesker. Det tar tid å bli kjent og det tar tid til å opparbeide kjennskap, så vi ser om vi kan stole på dem. I forhold til Gud, som er den absolutte gode kilde i universet, så har han en fiende, som bruker alle knep for å lure oss til å tro at Gud er ubrukelig. Han bruker mange triks og mennesker til å forklare oss dette. Derfor kan vi i utgangspunktet ha mange motforestillinger mot Gud, mye oppbygget mistillit i utgangspunktet. Derfor er det viktig å nullstille oss og se hva Jesus virkelig gjorde og sa. Se hva han mener ved å lese historiene om han i Det nye testamentet. Så hvis du så smått begynner å gjøre det han sa og det han overbeviser deg om når du leser historiene om Ham, så vil du oppdage om han er tillitten verdig, og om det er sant det han sier eller ikke. Hvis kirken skal vokse, er det svært viktig at alle lederne har denne erfaringen om at Gud kan hjelpe i dag og hvordan det er å leve og følge Jesu ord og befaling. For det er jo dette som er sann kristendom. Leve med en fot i himmelen allerede nå. Der en får leve sammen med Gud og Jesus , og får være hans disippel og motta hans hjelp og store fred og glede i det daglige liv. Altså leve i Hans vidunderlige plan. Det er denne planen som også fører til evig liv, der alt bare er problemfritt og godt. En kirke der en kan møte en levende Gud som ser deg og hjelper i dag, vil være en voksende kirke. Men hvordan kommer vi dit?  I kirken ville vi sagt at Jesus skal være menighetens herre. Hvordan kommer vi dit? Hva skal til og hvordan skal vi som leder kirken gjøre Jesus til kirkens herre i vårt eget og kirkens liv? 

Gå til innlegget

Ikke alle har forstått Bønnelista`s handlingsmønster på Kirkemøtet 2020. Da noen synes vi holdt andakt «hele tiden» og at en ikke vet hvordan en skal forholde seg til det. Her kommer en forklaring:

  • Vi tror at hvis noen skal ha nytte av den kristne tro, så må den praktiseres. Vi må altså forsøke å gjøre Bibelordet, som er vårt hoved-trosgrunnlag. Så har vi trosbekjennelsene og vårt øvrige trosgrunnlag i kirken som viser oss hva som er det viktige og sentrale budskap i Bibelen - og hvordan dette skal forstås. Disse trosbekjennelsene forteller oss hva kirkens ledere og tenkere har kommet frem til i løpet av rundt 2000 års bønn, arbeid og refleksjon over hva som er viktig i Bibelen. Trosgrunnlaget er altså kirkens læremessige hukommelse.  

  • Hvis det skal forventes at noen skal gjøre den kristne tro i samfunnet, så må det jo være oss i kirken og særlig vi som leder kirken. Så da blir spørsmålet; Hvordan kan vi praktisere den kristne tro som ledere i kirken? Hvordan ser det ut? Hva gjør vi rent praktisk?

  • Det finnes flere ledermodeller i Bibelen, kristendommens kilde og grunnbok. I GT finner vi det vi kaller teokrati, altså at Gud leder folket. Gud kaller Abraham, Moses, folkets ledere og profetene. Dette teokratiet blir byttet ut med kongedømme da folket ønsker seg en konge, akkurat som nabofolkene. (1 Sam 8,5-7) Folket vil heller ha en jordisk konge fremfor Himmelens Gud som sin konge. Leser vi videre i 1 Sam 8, så ser vi at Gud advarer mot dette og forklarer alle ulemper det vil føre til; skatt, slavearbeid osv, men Gud gir dem likevel lov til å få en konge. (v 22)
    Tar vi en titt i Det nye testamentet, så finner vi også der teokratitanken igjen, altså at Gud selv skal være den enkeltes herre og hode (1 Kor 11,3, Ef 2,10). Det står at Jesus er menighetens hode og at menigheten er Jesu kropp (Ef 4,15-16) og at et tegn på at du har Den hellige Ånd er at du kan bekjenne at Jesus er herre (1 Kor 12,3), altså at Jesus er sjefen. Ser vi hvordan de første kristne disiplene, menighetene, misjonærene og menighetsplanterne levde, så var det med Jesus som herre. Altså på en teokratisk måte. Lederne var opptatt av lesningen av Guds ord, Det gamle testamentet og etter hvert noen av brevene som vi har i Det nye testamentet, som sirkulerte rundt i menighetene. De var dessuten opptatt av bønn og Guds ledelse på forskjellige vis. Dette kan vi få eksemplifisert ved å lese Apostlenes gjerninger. For eksempel: Paulus og Barabas ble sendt ut som misjonærer, fordi «Den hellige Ånd sa det til menigheten under en gudstjeneste» (Apgj 13,2). Paulus og hans menighetsplantergruppe endrer reiseplaner pga et syn om natten (Apgj 16,9) osv

Så hvis vi nå skal prøve å praktisere vårt trosgrunnlag – altså være eller leve som kristne, så må vi gjenvinne denne formen for lederskap, der Jesus mer konkret er vår personlige leder, menighetens og kirkens leder. Så er det store spørsmålet hvordan skal vi gjøre det i praksis?

Det er ikke mange år siden Den norske kirke var en statskirke. Nå er den formelt blitt en stor frikirke, men veldig mye er naturlig nok som før. Før var staten kirkens herre. Derfor er kirkens ledersystem bygget opp slik vår statsforvaltning er bygget opp. Kirkens ledertradisjon er også bygget opp på politisk vis, der bispedømmerådene enkelte steder kan forveksles med et kommunestyremøte og Kirkemøtet med Stortinget. Staten ønsker enda å være herre over kirken ved å tvinge den til å være politisk korrekt. Det kan vi lett se i den nye tros- og livssynsloven, selv om det også er noen lyspunkt i denne loven.
Som jeg har sagt før; hvis ikke vi som er i kirken skal praktisere vår tro, hvem skal da gjøre det?  Så hvordan praktiserer vi et kristent lederskap, for eksempel på Kirkemøtet? Hvordan kan vi i praksis la Jesus være herre i Kirkemøtet? Dette kan vi gjøre ved å ta rikelig med tid til åndelig påfyll, åpningsgudstjeneste, bibeltimer og tid til refleksjon og bønn og deretter saksbehandling. I saksbehandlingen må vi ta med vår kristne tro, slik at vår refleksjon og valg i de enkelte sakene er ut fra Bibelordet. – Ut fra tanken; Hva ville Jesus gjort, - i denne situasjonen? Hva er det Han synes er sentralt og viktig osv. Dette finner vi ut gjennom at vi har god kjennskap til vårt trosgrunnlag, altså Bibel og bekjennelsene.

Så hva forsøkte Bønnelista på Kirkemøtet 2020? Vi forsøkte å bringe frem denne Bibelske refleksjonen, vitnesbyrdet om at Jesus både lever i dag og hvordan vi opplever han og hvordan han har møtt den enkelte. Vi har forsøkt å si at Han har noe å si oss i den aktuelle situasjonen og vi har forsøkt å vise at vi ønsker å ære Han og ha Han som herre i kirken og i våre egne liv. Vi har altså forsøkt å praktisere vår kristne tro på Kirkemøtet. Dette vil nødvendigvis til tider bryte med den rent politiske form som vi ser på Kirkemøtet. Demokrati er overraskende nok også en ikke kristen styringsform. Det er en politisk styringsform, som vi ikke finner i det kristne trosgrunnlaget.

Siden kirken er i stor nedgang, forfall og vi nå også ikke lenger er en statskirke, men en frikirke, er det naturlig at vi må søke å finne vår identitet som kirke. Det gjør vi ikke ved å gjøre alt som før eller være lik alle andre, altså politisk korrekte. Kirken kan bare finne sin identitet ved å søke inn til sitt trosgrunnlag og praktisere dette. Bare da vil kirken gjenvinne sin funksjon og posisjon i samfunnet. Det er dette Bønnelista ønsker og som vi også prøvde å praktisere på Kirkemøtet 2020. På kort sikt vil vi tape på dette, men på lengre sikt er dette kirkens eneste håp.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere