John Færseth

Alder:
  RSS

Om John

Forfatter av boken KonspiraNorge.

Følgere

Mobiliserer mot ‘globalismen’

Publisert rundt 3 år siden

En «globalistisk» plan om «verdensherredømme» er skremmebildet den nye høyresiden skor seg på.

Filmen Hatets Vugge tar oss med bak kulissene til den høyreekstreme greske bevegelsen Gyllent Daggry. Vi møter tre kvinner som alle er aktivt med i ­bevegelsen, selv om de lenge havner i skyggen av menn, fedre og sønner.

«Sett dere foran slik at ingen av setene står tomme. På den måten hjelper dere bevegelsen, oppfordrer en stemme. Ansiktene ­deres kommer ikke til å vises! De har bedt om å få lage en film om oss, som skal vise at vi er vanlige mennesker med familier!»

Chrysi Avgi. 

Kvinnen på talerstolen som forsøker å forklare tilhørerne om at det er en god idé å la seg dokumentere på denne måten er ung, blond og kledd i en lyseblå topp. «Bevegelsen» hun representerer er Chrysi Avgi, på norsk kjent som Gyllent Daggry. Lenge henvist til politikkens skyggedaler med under én prosents oppslutning, har det siden 2012 hatt støtte fra sju prosent av stemmeberettigede grekere.

Budskapet deres er ikke småtterier. Jøder, albanere og kommunister skal deporteres eller gjøres til såpe. Vi får se parti­aktivister ødelegge bodene til presumptivt mørkhudede gateselgere som mangler tillatelse til å selge suvenirer i Athen, og slå til en meningsmotstander under en direktesendt TV-debatt.

Ikke noe av dette er spesielt oppsiktsvekkende for denne typen organisasjoner. Det som imidlertid hever filmen kraftig, er hvordan den konfronterer gjengse fordommer om hvem nazistene er.

Gamle bilder. 

Til tross for at det siste årets marsjer i Kristiansand, Gøteborg og andre steder har hatt et stort innslag av kvinner, er bildet vårt av «nazisten» fortsatt gjerne en rotløs, ofte ­arbeidsledig ung mann med ­adferds- og aggresjonsproblemer. Et bilde som stemte på 1990-tallet, da mange forsvant ut når de fikk seg jobb, kjæreste og barn, men som ser ut til å ha forvitret de senere årene.

I filmen møter vi da også ­familier med barn og besteforeldre, og ikke minst jobb – en av dem er til og med prest. Kvinnene bak som har gitt opphav til den engelske tittelen Golden Dawn Girls, kan heller ikke sies å være spesielt ressurssvake: En er statsviter mens en annen studerer psykologi. Langt fra å presse brødre, ektemenn og sønner til å trekke seg ut av en tilsyne­latende stigmatiserende organisasjon, er de både støttespillere og pådrivere. Og når de fleste mennene havner i fengsel mistenkt for drapet på en venstreradikal artist, fører ikke dette til at de ­revurderer sitt eget engasjement. I stedet tar de over partiet og ­leder det til det som langt på vei blir en valgtriumf.

Sammensvergelser. 

Det andre er den sentrale rollen konspirasjonsteorier spiller i verdensbildet til flere av kvinnene. Ikke bare tradisjonelt jødehat, men også forestillinger om en storstilt sammensvergelse som dikterer amerikanske presidenter og som ønsker å ødelegge europeiske nasjonalstater med innvandring.

«New World Order», kaller en av dem denne skjulte planen. Et begrep som har vært godt kjent fra amerikansk konspirasjonskultur siden 1990-tallet, da ­daværende president George Bush ved en forsnakkelse brukte det om det nye samarbeidet mellom USA og Sovjetunionen som skulle avløse Den Kalde Krigen. Noe som gav vann på mølla til miljøer som allerede fryktet at myndighetene i Washington var i ferd med å gi opp suverenitet til et FN-ledet verdensdiktatur.

Denne typen forestillinger ser i økende grad ut til å inspirere ­dagens politiske ekstremister, både i høyreekstrem og islamistisk utgave. Da jeg for et år siden intervjuet en representant for den paramilitære ungarske ­organisasjonen Magyar Garda­, tilknyttet ytrehøyre-partiet Jobbik, kunne han for eksempel både fortelle at det pågikk en plan for å avkristne Europa og at denne «globalistiske» planen stod i ledtog med sataniske krefter.

Nettkonspiranoiaen. 

Og kanskje er ikke dette så underlig: Den som i dag mister troen på det demokratiske systemet – slik Gyldent Daggry-aktivistene langt på vei ser ut til å ha gjort – vil som regel gå til nettet for å finne ut hvordan ting virkelig henger sammen. Da er ikke youtube-videoene om Illuminati­, George Soros og andre antatt mektige aktører langt unna.

Mye tyder også på at nettkonspiranoiaen de siste årene i økende grad har tatt en islam- og innvandringsfiendtlig retning, der flyktningkriser og «islamisering» har blitt det viktigste verktøyet i kassen til dem som søker å rive ned tradisjonelle kulturer og slik gjøre det lettere å få verdensherredømme.

Fortiden er ikke det den en gang var. Det samme kan sies om ytre høyre. Heller ikke den er det den en gang var.

Første gang publisert på religioner.no. Gjegitt med tillatelse.

Gå til innlegget

Farlige blindsoner

Publisert over 7 år siden

Nettet har muliggjort en høyreekstrem ”infiltrasjon” av israelkritiske og propalestinske miljøer som det er viktig å være på vakt mot når følelsene får spillerom.

NRKs USA-korrespondent Gro Holm har vært i hardt vær i noen dager etter at hun først forsøkte å forklare  en antatt proisraelsk slagside i amerikansk mediedekning med overrepresentasjon av jøder og ”jødisk kapital” blant eiere og toppledere i mediebransjen, for deretter å forsøke å underbygge dette med en oversikt over jødiske ledere hentet fra nettet.

Denne oversikten ble raskt fjernet etter at det viste seg at den stammet fra det nynazistiske nettstedet Stormfront. Til Dagbladet forsvarte Holm seg med at hun ikke hadde visst at dokumentet var antisemittisk, og at det uansett fantes tilgjengelig på andre nettsteder.

Det er vanskelig å forstå at dokumentet kunne fremstå som nøytral. Premisset er åpenbart at det å være jødisk er noe negativt eller i det minste mistenkelig- ikkejødiske eiere og ledere betegnes som  ”goy”, mens personer av usikkert opphav blir omtalt som ”suspected, but not able to confirm”. 

I kommentarfeltet kan vi blant annet lese at jøder ønsker full kontroll over sinnene og lommebøkene våre, og at de for tiden presser på for en krig mot Iran der en million unge, hvite menn skal dø for ”Guds selv-utvalgte”. Disse kommentarene ser ikke ut til å ha vært med i den utgaven Holm delte, men det kan likevel være verdt å dvele litt ved dem fordi de på mange måter illustrerer tankeverdenen bak, og til dels også hvordan det har kunnet finne veien til en dyktig og langt fra høyreekstrem journalist som Gro Holm.

Amerikansk ytre høyre har en lang tradisjon for skepsis til intervensjoner i utlandet, som i hvert fall overfladisk kan minne om den som finnes på venstresiden. For mange er det snakk om tradisjonell isolasjonisme. For andre, særlig dem som nærmer seg fascisme og nynazisme, handler det imidlertid om at man anser utenrikspolitikken som styrt av skjulte maktfaktore, som regel jødiske.

Mye av denne tradisjonen slik vi møter den i dag går tilbake til Francis Parker Yockey (1917-1960). Yockey lærte som barn å verdsette europeisk ”høykultur” som høyt hevet over det ”kulturløse” USA, et verdensbilde som ble forsterket da han på 1930-tallet oppdaget Oswald Spenglers bok Vesterlandets Undergang. Som jurist ved krigsforbryterdomstolen i Nürnberg ble Yockey rystet over det han opplevde som seierherrenes justis. De følgene årene utvikle han en teori om at USA var  gjennomsyret av en jødisk ”kultursykdom” som hadde gjort landet til en materialistisk ørken og til et politisk verktøy for jødedommen. Ifølge Yockey, som presenterte verdensbildet sitt i boken Imperium (1948), hadde denne jødiske inflytelsen fått USA til å gripe inn og stoppe Tyskland fra å fullføre sin historiske misjon som samler av Europa. I stedet for den kalde krigen tok han til orde for en allianse mellom Europa og Sovjetunionen og etter hvert også de arabiske landene.

Yockeys viktigste etterfølger, Willis Carto (1926-), har siden 1950-tallet stått bak en rekke organisasjoner og tidsskrifter. Noen, som  Institute For Historical Review, en av de viktigste eksponentene for holocaustbenektelse, har stått for en åpent høyreekstrem linje. Andre, som tidsskriftene Spotlight og American Free Press og diverse radiostasjoner, har derimot forsøkt å lansere seg som ”populistiske” maktkritikere. Ved hjelp av kontakter med militær bakgrunn har de ved flere anledninger klart å skaffe seg tilgang til informasjon som siden ca. 1990 har skaffet dem plass hos samfunnskritiske forfattere og medier tilknyttet antikrigsbevegelsen. Personer med tilknytning til American Free Press har også bidratt til den iranske fjernsynsstasjonen Press TV og til islamske fjernsynsstasjoner i USA. Et annet eksempel på slik  ”kurtisering” av kritikere av amerikansk utenrikspolitikk er nettstedet Veterans Today, som presenterer seg som et tidsskrift om utenrikspolitkk men som i praksis har en redaksjonell linje der Israel får skylden for det meste inkludert terrorangrepene 11. september. 

Nettet har både gjort det lettere å dele informasjon og vanskeligere å faktasjekke denne. Isolert sett er det derfor fullt forståelig at Gro Holm kunne gjøre en slik tabbe. Likevel ville neppe Holm ha delt denne ”oversikten” om den ikke passet inn i et verdensbilde som deles av mange nordmenn.

Mye tyder på at vi har lettere enn vi tror for å ukritisk godta påstander som ser ut til å stemme med forestillinger vi allerede har. Israel-Palestinakonflikten vekker sterke følelser hos mange. En årsak er nok at vi rett og slett forventer mer av Israel som et ”vestlig” land. I tillegg handler den om et ikke-europeisk folk som kjemper for selvstendighet mot en ofte overmakt med tette bånd til USA, et land mange i dag er villige til å tro nesten hva som helst om. Dette åpner igjen for aksept og forståelse for det meste som kan tolkes som engasjement i denne konflikten.  Og som vi ser gjøres det i dag stadige forsøk på å kanalisere engasjement over i antisemittisme.

Alt tyder på at vi vil se mange flere slike skandaler fremover. Det er derfor svært viktig å ikke la engasjementet løpe fritt slik at man ender opp med i forestillinger om  jødemakt og jødisk kapital. Det gjelder også for NRK-korrespondenter.

Se også EXPO: Ökad antisemitism i spåren av kriget i Gaza 

 

Gå til innlegget

I beste fall en misforståelse

Publisert over 7 år siden

Palestinerne fortjener støttespillere som ikke forkludrer saken med å blande inn egne fordommer om jødekonspirasjoner.

De siste dagene har både Erik Hillestad og Trond Ali Linstad kommet med tilsvar til min kronikk ”En mur av mistenksomhet” (Vårt Land 3. 7). Dessverre bærer begge tilsvarene preg av å i beste fall ha misforstått hva saken dreier seg om.

Linstad (Vårt Land 5. juli) og Hillestad (Vårt Land 7. juli) ser begge ut til å lese kronikken primært som et forsvar for de israelske sperringene på Vestbredden. Dette er i beste fall en misforståelse. Tvert imot presiserte jeg tidlig i teksten at det er mange grunner til å være kritisk til denne barrieren– uansett om man velger å kalle den sikkerhetsgjerde, antiterrorgjerde (Israels betegnelser), raseskillemur eller – slik jeg valgte å gjøre – det nøytrale separasjonsmur, som blant annet anbefales av BBC.

Hillestad ser ut til å omtale staten Israel som en 70 år lang okkupasjon. Man kan mene mye om opprettelsen av Israel i 1948. Men det er nå engang slik at landet i dag eksisterer, og er anerkjent av både FN og de fleste av verdens land. Det er også temmelig tendensiøst å sammenligne landet med nazi-Tyskland og israelske palestinere med quislinger – slik Hillestad også tilsynelatende gjør. Men vi kan la dette ligge her.

Kritikken min av det pågående installasjonsprosjektet ”The Oslo Wall” ved Jakobs Kirke handler nemlig ikke om hvorvidt denne barrieren eller for den saks skyld Israels okkupasjonspolitikk kan forsvares eller ikke. Den handler om den mistenkeliggjøringen av jøder som ikke bare preger tekster på prosjektets nettsted men også flere av de planlagte deltakerne.

Den opprinnelige presentasjonen hadde blant annet ordlyden ”Det har blitt hevdet, og kan ikke stikkes under en stol, at jøder har en betydelig og ofte avgjørende posisjon innen politikk, media og kultur i en rekke nasjonale og internasjonale maktorganer.” Det ble deretter spurt om det kunne gå bånd mellom disse jødene, og om disse ble brukt til å manipulere opinionen ”for eksempel i forhold til Israel” eller ”for å fremme egne mål”.

Trond Ali Linstad hevder nå at dette utelukkende var ment provokativt, for å få Galtung til å klargjøre hva han egentlig har ment med sine mange kontroversielle uttalelser de siste årene. Linstads strategi er her tilsynelatende den samme som hos konspirasjonsteoretikere flest: Kjøre ut med kraftig skyts, samtidig som man garderer seg med å tilføye at man ”bare stiller spørsmål.” Og siden mye av det samme budskapet kan gjenfinnes på Linstads eget nettsted under overskriften ”Vær kritisk til jøder!”er det dessverre liten tvil om hva han selv mener konklusjonen på disse spørsmålene er. 

Linstad spør videre hva Galtung har sagt, siden jeg er kritisk til at Litteraturhuset og andre aktører slipper ham til. Vel, for det første har Galtung anbefalt et forfalsket, sterkt antijødisk skrift ”as a guide to our world”. For det andre har han anbefalt litteratur der det blir hevdet at Arbeiderpartiet kontrolleres av jøder og at det foregår narkotikasalg fra synagogene, samtidig som han antydet at man burde se nærmere på Anders Behring Breiviks medlemsskap i frimurerordenen fordi frimureriet ”bygger på jødiske elementer”. For det tredje har Galtung i et forsøk på å skape debatt om jødemakt henvist ikke til Mearsheimer og Walt eller andre som har forsket på samspillet mellom amerikanske og israelske interesser, men til nynazisten William Pierce – bare for å legge til at han ”ikke har for vane å undersøke ideologi” hos en forfatter og heller ikke seg noen grunn til å tvile på innholdet når han ble konfrontert med dette. Når man i tillegg ser på nettstedet til Galtungs nettverk Transcend – som inkluderer en lang rekke artikler av konspiratorisk art, herunder artikler som trekker i tvil den ”offisielle” versjonen av holocaust– bør alarmen begynne å gå hos de fleste, slik den også har gjort hos en rekke universiteter som de siste årene har avlyst foredrag og suspendert ham fra forskningsnettverk.

Palestinerne befinner seg i en svært vanskelig situasjon, og har gjort det i flere tiår. Det er det ingen tvil om. De fortjener støttespillere som ikke forkludrer saken med å blande inn egne fordommer om jødekonspirasjoner.

 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10. JULI 2014

Gå til innlegget

En mur av mistenksomhet

Publisert over 7 år siden

Jeg håper Kirkelig Kulturverksted nå er i ferd med å bli klare over hva slags forestillinger om jødene de fortsatt er med på å legitimere.

Søndag åpnet installasjonen  ”The Oslo Wall” utenfor Kulturkirken Jakob. Installasjonen blir på kulturkirkens facebookside omtalt som ”et minnesmerke over en pågående forbrytelse”, og er en protest mot separasjonsmuren som skiller Israel fra den okkuperte Vestbredden. Utover sommeren skal det finne sted flere arrangementer ved muren, før den endelig rives fredag 25. juli.

Det er mange grunner til å være kritisk til separasjonsmuren, som til tross for at den skal beskytte Israel i stor grad er bygget på den okkuperte Vestbredden og i praksis innebærer en unilateral grenseendring til fordel for Israel i tillegg til vanskelighetene den skaper for palestineres bevegelsesfrihet. Når det er grunn til å slå alarm om prosjektet skyldes det imidlertid ikke dette men de åpenbare antijødiske fordommene som både preger prosjektets nettsted og arrangementer rundt.

Sentralt i prosjektet er ideen om at Israel bygger på en apartheidideologi der jøder oppfatter seg som bedre enn andre. Til tross for at palestinere utgjør 20% av Israels befolkning omtales israelere stort sett som ”jøder” eller som ”de som kaller seg jøder”, og det gjøres et skille mellom jøder og israelere er det for å markere at det finnes jøder som tar avstand fra ”sionismen” og går inn for en enstatsløsning. I hvert fall deler av innholdet bærer også preg av synet på jøder som potensiell femtekolonne for denne ideologien.

Det mest ekstreme innslaget var frem til i dag fredsforsker Johan Galtungs planlagte foredrag Rasisme, Breivik, og anti-semittisme som skulle finne sted på Litteraturhuset torsdag 7. august.I presentasjonsteksten stod det blant annet at jøder ”har en betydelig, og ofte avgjørende posisjon, innen politikk, media, økonomi og kultur, i en rekke nasjonale og internasjonale maktorganer ”. Videre ble det spurt om denne makten ble samordnet for å styrke særinteresser” for å fremme egne interesser ”for eksempel i forhold Israel”. ”Brukes manipulerende og udemokratiske metoder – ja, misbruker disse mektige sin makt, til å påvirke prosesser og hendelser, og virke inn på opinionen, for fremme av egne mål?” spurte teksten.

Mistanken om at jøder danner et skjult fellesskap og hovedsakelig handler som jøder og ikke som nordmenn, franskmenn, homofile, heterofile, sosialister eller konservative er selve grunnlaget for antisemittismen  slik den viste seg i Dreyfussaken, nazistenes jødeforfølgelser og i Sovjetunionen der jøder ble anklaget for ”kosmopolittisme”. Den er også hovedtema i forfalskningen Sions Vises Protokoller, der jøder beskyldes for å arbeide for å skaffe seg verdensherredømme, som Galtung forøvrig har anbefalt som veiviser til dagens verden. Konklusjonen på en slik analyse er at jøder aldri kan stoles på fullt ut, og i beste fall bør ekskluderes eller begrenses fra denne typen posisjoner og i verste fall utsettes for verre represalier.

Foredraget er nå fjernet fra programmet.  Galtung har meldt avbud, det meldes på nettsiden at han følte seg ubekvem med presentasjonen til tross for at den ikke er så langt unna det han selv har antydet de siste par årene. På nettsiden opplyses det at teksten var ment som en provokasjon, og bevisst utformet slik man kan finne det hos ”formodede antisemitter - eller hos andre kritiske røster”. Formålet skal ha vært å få Galtung – som har blitt beskyldt for antisemittisme - til å kommentere og drøfte påstandene.

Ansvarlig for ”The Oslo Wall” er organisasjonen Venner av Jerusalem. Som kontaktperson er oppgitt den norske legen Trond Ali Linstad. Linstad var i 2013 innstilt til Kongens Fortjenestemedalje, men tildelingen ble stoppet da det kom frem at han hadde skrevet flere sterkt antijødiske artikler på nettstedet Koranen.no. I minst en av disse, ”Vær skeptisk til jøder!”, tok han opp jødenes ”uforholdsmessige inflytelse” over media, politikk og opinionsdannelse. ”Beware the Jews!” skrev Linstad, og hevdet at mens jøder kan snakke varmt om demokrati og menneskerettigheter, er dette i mange tilfeller bare skalkeskjul for egne interesser – altså tilnærmet det samme som i den nå fjernede presentasjonen som ifølge arrangørene var ment som en provokasjon. Andre artikler beskylder jøder for eksklusivitet og for å sette seg over andre folkeslag.

At Litteraturhuset takket ja til å være vertskap for et slikt foredrag er dessverre ikke lenger særlig overraskende med tanke på at huset de siste årene har åpnet dørene for en rekke kontroversielle foredrag av sterkt konspiratorisk art. Mer overraskende er det at Kirkelig Kulturverksted, som eier Kulturkirken Jakob, og nettverket Palestina Network Norway, en forening som inngår i Norges KFUM-KFUK, i utgangspunktet valgte å stille seg bak et såpass tvilsomt prosjekt. Kirkelig Kulturverksteds leder Erik Hillestad deltok også i åpningen på søndag.

Galtungs foredrag skulle holdes 7. august, etter at installasjonen ved Kulturkirken Jakob skulle tas ned 25. juli og ikke i kirken. Men Kulturverkstedet kan likevel ikke løpe fra ansvaret.

Det er mulig at Hillestad og Kirkelig Kulturverksted ikke har vært klare over hva Linstad representerer, og kanskje heller ikke over hva som stod på programmet, til tross for at dette har vært åpent tilgjengelig på nett. I så fall er det bare å håpe at de nå er i ferd med å bli klare over hva slags forestillinger de fortsatt er med å legitimere. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3. JULI 2014

Gå til innlegget

Konspiratorisk koseprat

Publisert over 7 år siden

Ved å sende et «koseintervju» med Johan Galtung bidrar NRK i siste instans også til å gi legitimitet til hans antisemittiske spekulasjoner.

Det er for lengst brakt på det rene at Johan Galtung har lånt troverdighet til det samme ­tankegodset som var det ideologiske bakteppet for historiens­ verste massemord. Dette hindret ikke NRK fra å lage et «kose­intervju» med Galtung der han fikk presentere sin nye bok om lykke.

Galtung er grunnlegger av nettverket Transcend – A Peace Development Enviroment Network. På nettverkets nettsted finner man blant annet artikler som stiller spørsmål ved den offisielle versjonen av holocaust, hevder at «sionister» var ansvarlige for å overlate amerikanske atomhemmeligheter til Sovjetunionen og for drapet på John F. Kennedy, og som spår en snarlig krig mot Iran fordi jødiske bankierfamilier ønsker å sikre seg kontroll over de iranske bankene.

Som om ikke dette er nok, ba Galtung i et foredrag høsten 2011 tilhørerne legge merke­ til at Anders Behring Breivik var frimurer, samtidig som han omtalte frimurere som «kunst­­ige jøder». I samme foredrag anbefalte han bøkene til den antis­emittiske forfatteren Erik Rudstrøm. I ettertid har Galtung brukt en tekst av nynazisten William Pierce som dokumentasjon på at jøder kontrollerer amerikanske medier, og anbefalt alle å lese det antisemittiske skriftet Sions Vises Protokoller som en veiviser til hva som foregår i verden.

Ikke nevnt. I et intervju på NRK Dagsrevyen 12. mai ble ingenting av dette nevnt. I stedet ble Galtung presentert som «verdens første fredsforsker» med en imponerende mengde bøker bak seg, nettopp tilbake fra Sørkinahavet der han hadde­ drevet fredsmegling. I intervjuet­, som varte i omkring fem minutter, fikk Galtung anledning til å reklamere for sin nye bok om personlig lykke, som etter Galtungs mening inkluderte en ­følelse av velvære, tilfredshet med eget arbeid og å rydde opp i traumer i fortiden.

Dessverre har Galtung de siste årene gjort sitt, ikke til å rydde opp i slike traumer, men snarere­ forsterke dem. I tillegg til de omtalte tekstene kan man finne en pamflett på Transcends nordiske nettsted, etter all sannsynlighet skrevet av Galtung selv. Teksten, som er ment som en lærebok i konfliktanalyse, går gjennom en rekke forskjellige konflikter i eldre og nyere tid. En av disse er «konflikten» mellom jøder og tyskere, der «den sion­istiske krigserklæringen» mot Tyskland blir trukket frem som en del av bakteppet.

Det blir ikke spesifisert hva denne krigserklæringen skal ha gått ut på, men det er naturlig å identifisere den som den oppfordringen til boikott av tyske ­varer som ble fremmet av enkelte­ ­jødiske ledere utenfor Tyskland etter utnevnelsen av Adolf Hitler til tysk rikskansler i 1933.

Denne oppfordringen må sees på bakgrunn av at Hitler alle­rede hadde basert mye av agita­sjonen sin på påstander om at ­jødene befant seg i en evig kamp mot den tyske eller «ariske» ­rasen, samt at det allerede hadde forekommet angrep på jødiske­ enkeltpersoner og forretninger fra nazistiske stormtropper.

Forsvarskrig. Påstanden om en «krigserklæring» som del av forklaringen på nazistenes jødeforfølgelse har historisk sett lite for seg, både fordi det bare var snakk om en oppfordring til boikott og fordi­ det ikke fantes noen jødisk sentralmakt som kunne erklære en slik krig. Likevel brukes den svært ofte av moderne nynazister som ønsker å gjøre jødeforfølg­elsene til en slags forsvarskrig.

Rett skal være rett: Det kan også dreie seg om en annen «krigserklæring», nemlig Balfour-erklæringen av 1917, der den britiske utenriksministeren Arthur James Balfour gav sin støtte til opprettelsen av et ­jødisk «nasjonalhjem» i Palestina­ i håp om at dette skulle­ få jødiske samfunn i Tyskland, Russland og Amerika til å bli mer positive til de allierte.

Det er imidlertid lite som ­tyder på at denne noensinne påvirket opinionen i Tyskland i noen videre grad – tyske jøder forble stort sett lojale mot det tyske keiserriket, og ble heller ikke oppfattet som noen større­ sikkerhetsrisiko etter erklæringen. Derfor blir påstanden hverken mer eller mindre enn en ­avart av nazistenes påstander om at jødene hadde skylden for nederlaget i 1918 – om det nå er dette som er ment.

Talerør. Noen vil kanskje si at man må skille mellom Galtung som fredsforsker og inspirator og Galtung som spreder av konspirasjonsteorier. I november 2012, altså lenge etter at han hadde stått frem som forsvarer av Sions Vises Protokoller, var han taler på Fredskontorets ­jubileumsmøte sammen med blant andre journalistikkprofessor Sigurd Allern.

Men dessverre er det ikke så enkelt. For det er ikke hvilke som helst spekulasjoner Galtung har lånt troverdighet til. Påstander om «jødemakt» over banker­ og media var en viktig del av det ideologiske grunnlaget for nazistenes jødeutryddelser. Sions Vises Protokoller, skriftet Galtung anbefaler som en veiviser til dagens verden, utløste allerede i tiden like etter første ­verdenskrig store pogromer der så mange som 150.000 jøder kan ha mistet livet. Skriftet ble senere skolebok i Nazi-Tyskland.

Hat. Gjennom hele etterkrigstiden har skriftet sirkulert i ­enkelte kretser, noen ganger som en påstått «allegori» over andre maktgrupper som fri­murere eller Illuminati, men som regel for å legitimere fortsatt hat mot jøder. Å bidra til å gi dette tankegodset enda mer legitimitet er derfor så langt fra å bilegge gamle traumer som man kan komme, og potensielt svært farlig.

Gjennom et langt virke har Galtung opparbeidet en ganske­ så solid «kapital» av respekt og troverdighet. Ved å gjøre seg til talerør for den typen forestil­linger han de siste årene har fremmet, har han ikke kunnet unngå å låne noe av denne troverdigheten til disse forestil­lingene. Dessverre må vi se for oss at et ikke ubetydelig antall mennesker har lest eller hørt Galtung fremme dem, og tenkt at «når Galtung sier dette, er det vel noe i det».


Jødetesten. Ved å sende denne typen «kose­intervjuer» bidrar NRK til å opprettholde denne troverdigheten, og dermed i siste instans også gi legitimitet til Galtungs antisemittiske spekulasjoner. Nettopp derfor har også flere fredsforskningsinstitusjoner og konferanser de senere årene nektet å la Galtung delta. Samtidig ser det ut til å være en viss uvilje her i landet mot å ta endelig avstand fra Galtung.

En gang fantes det noe som het «jødetesten». Den var en måte å vurdere om en ytring var krenkende mot en etnisk eller sosial gruppe eller ikke ved at man forsøkte å bytte ut navnet på gruppen med «jøder». Tanken var selvsagt at om dette ikke var akseptabelt å si om jøder, ville det heller ikke være akseptabelt om andre grupper.

Den fortsatte aksepten av Galtung som blanding av orakel, ­eldre statsmann og trivelig «pludreonkel» tyder dessverre på at denne testen ikke lenger har den samme effekten som tidligere. Jeg vil derfor be leserne om å gjøre et mer moderne tankeeksperiment:

Islamisering. Sett at Galtung, i stedet for å lefle med antijødiske konspirasjons­teorier, hadde fremmet tilsvarende antiislamske teorier, og bedt til­hørerne legge merke til hvilke samfunnsaktører som var medlemmer i Arbeiderpartiet, fordi dette partiet arbeidet for en islamisering av Norge. La oss videre tenke oss at han hadde antydet at alle muslimer er forpliktet til å kjempe for å utbre sharialover over hele verden og at de har tillatelse til å lyve for vantro om dette tjener islams sak. La oss til slutt tenke oss at han, etter å ha blitt spurt hva han mente med dette, ikke hadde anbefalt alle å lese Sions Vises Protokoller som en veiviser til hva som foregår i verden i dag, men Anders Behring Breiviks manifest 2083 – A European Declaration of Independence. Er det noen som virkelig tror at Galtung ville vært velkommen til å snakke om fred og lykke om dette hadde vært tilfelle?

KRONIKKEN SOM FØRST BLE PUBLISERT PÅ MINERVANETT, ER PUBLISERT I VÅRT LANDS PAPIRUTGAVE 26. MAI 2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere