En god generalforsamling

En god generalforsamling

I morgen starter NLMs generalforsamling. Om et par timer setter jeg meg i bilen for å reise til Bergen – og lurer fortsatt på hva som er raskeste vei.

For tre år siden, da generalforsamlingen var i Trondheim, dro jeg med familien onsdag. Det var ikke så lurt. Mobilen ringte hele veien, det var mye å ordne underveis. Så nå har jeg lært, og er på plass dagen før.

En generalforsamling i NLM er mye forskjellig, og det er mye jeg gleder meg til. Hva vil så avgjøre om dette blir en god generalforsamling for meg?

For det første håper jeg barna – og kona – får det bra. På tidligere arrangement har opplegget for barn vært veldig bra. Men nå er mine to eldste ungdommer. Så da håper jeg på gode ungdomsmøter – og at de finner nok av kjente i området.

For det andre håper jeg å treffe igjen gamle venner og kollegaer. Selv har jeg vært en del av Misjonssambandet i nesten tyve år, nå. Jeg begynte på Fjellhaug i 1991. Dermed er det mange gamle klassekamerater jeg håper å treffe – i tillegg til misjonærkollegaer fra Peru. Mange misjonærer synes nok det å treffe igjen kollegaer er selve høydepunktet på generalforsamlingen.

For det tredje håper jeg på gode møter, og jeg håper mange kommer! Min situasjon er at jeg altfor ofte er på møter der jeg selv skal tale. Nå skal jeg være tilhører både til bibeltimer og kveldsmøter. Det ser jeg fram til, og jeg håper å få mulighet til å være en helt vanlig møtedeltaker. Dessverre er det en mulighet for at mobilen vil ringe eller at noen arbeidsoppgaver ikke kan vente.

For det fjerde håper jeg på gode forhandlinger. Dette nevner jeg altså først som det fjerde punktet, og det illustrerer vel at en generalforsamling i Misjonssambandet er mye mer enn det formelle. Er det så mulig at forhandlingene blir gode når minst 1000 personer har talerett? Og når taletiden raskt settes til to minutter?

Det er ikke vanskelig å være skeptisk. Jeg har opp gjennom hørt gode innlegg som ikke har oversteget 120 sekunder, men jeg har vel møtt enda flere som synes debatten blir litt parodisk når alle må tegne seg før første innlegg og det er umulig å få en replikk. Selv holdt jeg mitt første – og eneste, tror jeg – innlegg på generalforsamlingen i Stavanger i 1997 – og husker at jeg leste det høyt for meg selv mens jeg tok tida. Den gikk fort.

En ting er så selve debatten. Men deretter skal det stemmes. Jeg håper dirigentene klarer å håndtere det som kommer av innspill og forslag på en god måte. Det er ikke bare lett.

Til slutt kan jeg vil føye til at jeg også har noen meninger om hva slags vedtak som vil være gode. Men det vil jeg ikke si så mye om, i hvert fall ikke nå. Uansett må jeg som ansatt i NLM forholde meg lojalt til de vedtak som fattes ...