Hva er da et menneske?

Tanken om at alle ­mennesker er like mye verdt, er et resultat av ­årtusener med forhandling.

Reportasje

– Slå meg, kommanderer Sophie (5).

– På liksom? spør Jessica (5).

– Ja, på liksom. Så kan mamma trøste.

Jessica dasker Sophie prøvende og Nadira (4), mor for anledningen, rykker inn for å rydde opp i søskenfeiden.

Ronja (4), som er liksomfamiliens minste, har lagt seg ned på gulvet. Hun spreller med armer og bein og skriker som en baby.

Bolten, en avdeling ved barnehagen Espira Hausmannsgate, har i dag lagt sosialiseringen av en liten flokk ferske samfunnsmedlemmer til en lekeplass like over kanten på unnarennet i Holmenkollen. Fire smårollinger utfolder seg i fri rollelek i en hytte i skogen. Parkdresser og vinterklær er ryddet bort for sommeren. Det er tid for lette stoffer og lyse farger, delvis dekket av de sedvanlige, gule refleksvestene som signaliserer barnehage på tur.

Om lag 60.000 små aktører fødes årlig inn i det norske samfunnet. Etter et års tid overleveres de aller fleste av dem til den første av en rekke institusjoner som skal innprente verdiene som gjør oss til velfungerende deler av samfunnskroppen.

I tidligere tider vokste vi opp til å bli mer eller mindre lydige borgere i storfamilien og lokalsamfunn. Vi passet på hverandre, kvesset oss på hverandre – med mor og far, tanter, onkler og naboer som moralens voktere og rettesnorer. I dag begynner bevisstgjøringen av menneskeverd i barnehagen: Ideen om at vi skal og bør behandle hverandre likt.

---

Menneskeverd

  • Uttrykket menneskeverd – Dignitas humanus – ble brukt for første gang under tidlig renessansehumanisme.
  • Innen rettsteori er begrepet brukt om ideen om at alle mennesker har bestemte grunnrettigheter.
  • I FNs erklæring om universelle menneskerettig­heter fra 1948, omtales alle mennesker som unike og med et «iboende» verd. Det betyr at menneskeverdet ikke ­begrunnes utenfra. Verdet er ikke tildelt av ytre politiske krefter, og det begrunnes heller ikke religiøst.
  • Skapelsesberetningen i Bibelen gir mennesket en spesiell posisjon. Mennesket er laget i Guds bilde og skal råde over resten av jorden.

---

En kristen idé

I en kristen sammenheng er menneskets verd ukrenkelig. Mannen og kvinnen kan i motsetning til dyr og planter ikke utnyttes for egen eller andres vinning.

– I jødisk-kristen tradisjon er skaperverket i bunn og grunn godt – det er preget av og har Skaperens kvaliteter. Spørsmålet er hvorfor mennesket står i en særstilling, forklarer Gunnar Heiene, professor i teologi ved Det teologiske menighetsfakultetet.

Den bibelske skapelsesberetningen gjør menneskets unike posisjon klar. Ikke bare ble mennesket laget i Guds bilde, det skulle også «råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.»

– Gud gir oss naturen slik at vi kan gjøre oss nytte av den, men som del av skaperverket har den også verdi. Forskjellen er at et menneske har en ukrenkelig ­posisjon, forklarer Heiene.

Frikjennes av nåden

Etter et par kriger av apokalyptiske dimensjoner, samlet representanter for verdens folk seg i 1947 for å formalisere tanken om at alle mennesker er like mye verdt. Menneskerettighetserklæringen er et resultat av et par tusen år med filosofiske og teologiske diskusjoner. Like fullt ligger spiren til våre dagers oppvurdering av universelle rettigheter i Bibelen, mener Sturla Stålsett – også han professor i teologi ved Menighetsfakultetet. Et stykke ut i Det gamle testamentet heter det i Salme 8: «Hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?»

– I Det gamle testamentet kan vi se en gradvis vending mot at den vergeløse og forsvarsløse har en særskilt rett på beskyttelse fra Gud. I Det nye testamentet radikaliseres dette budskapet ytterligere i det Gud selv tar bolig i et sårbart menneske, og gjennom Jesu handlinger stiller seg på de sårbare og fattiges side, sier Stålsett.

Med Paulus’ brev til galaterne kommer et nytt vendepunkt: Også den som har forbrutt seg mot seg selv og andre, skal frikjennes – av nåden alene.

– Her er vi ved et kjernepunkt: Også mennesker fanget av synd, skal kunne møte sin Gud og oppnå frelse. I dag leser vi det som en bekreftelse på menneskelig verdi slik den står i menneskerettighetserklæringen. Men kirken må nok erkjenne at menneskeverdet ikke alltid har blitt tolket og praktisert slik, mener Stålsett.

Sosialiseres inn i verden

Når en gjeng barnehage­barn drar på tur, trenger de ikke slåss om ­godene. Pedagogiske ledere og barnehageassistenter tar på seg rollene som forbilder, konflikt­meglere og moralske rettledere. De små sitter pent på benkene med hver sin matboks og hver sin vannflaske. Snart klatrer de opp trappene i ovarennet i Holmenkollbakken. Deretter tar de T-banen ned til sentrum, tusler bort til barnehagen og ligger tilfreds, småslumrende i en haug fram til de blir hentet av sine respektive foreldre.

– Når de aller minste kommer til oss, har de allerede noen grunnleggende sosiale ferdigheter tillært i familien, forklarer Camilla Gulbrandsen, mangeårig pedagogisk leder og nå styrer­assistent i Espira Hausmannsgate.

Hun forteller at de i løpet av det første året i barnehagen blir klar over hva det innebærer å være del av en større gruppe. De må utvikle bestemte ferdigheter for å beherske et nytt miljø, de må dele, samarbeide og være i stand til å sette seg inn i andres følelser. Men det gjør det ikke nødvendigvis lettere. Det tar tid å se seg selv gjennom andre.

– Jeg har en sønn på elleve måneder. Han blir veldig lei seg hvis noen tar fra ham en leke. Det er ikke uten grunn at et av de første ordene små barn uttaler gjerne er «min».

Den sterkes rett

En gang levde vi i en lovløs tilstand der den sterkes rett var lov. Den som ville ha noe, brukte klubba først og spurte etterpå. Denne såkalte naturtilstanden har dannet utgangspunkt for etiske diskusjoner gjennom filosofihistorien: Hvorfor lager vi lover og regler?

Det er ikke uten grunn at et av de første ordene små barn uttaler gjerne er «min».

—   Camilla Gulbrandsen, barnehagen Espira Hausmannsgate

På 1600-tallet er den rådende tanken at naturen og mennesket uten tvil er underlagt Gud. Men så begynner det å skje noe. Den såkalte vitenskapelige revolusjonen skaper en gryende sekularisering blant tenkere i Vest-Europa. I Frankrike får Rene Descartes mekaniske verdenssyn oppslutning: Mennesket er i likhet med jorda, dyra og plantene i bunn og grunn maskiner styrt etter bestemte lover.

– Det er ikke en faktisk ateisme vi ser, verken på 1600-tallet eller utover på 1700-tallet. Vi kan heller kalle det en rasjonell kristendom, påpeker Ellen Krefting, professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo.

En av 1600-tallsfilosofene som i størst grad forbindes med begrepet naturrett, er britiske Thomas Hobbes. I Leviathan (1651) lanserer han et begrep som skulle vise seg som viktig for framveksten av moderne politisk tenkning: Samfunnskontrakten.

Hvis mennesket en gang levde i en alles krig mot alle, mente Hobbes at fornuften ville tvinge fram et samfunn som muliggjorde fred. I hans tilfelle var det eneveldet, der enkeltindivider slutter seg til en topptung statsmakt i bytte mot sikkerhet, jord og mat.

Avgjørende romanlesing 

– På 1600- og 1700-tallet er nøkkelen å avsløre de universelle lovene i naturen. Uansett hvor på kloden, i smått og stort, er det de samme reglene som gjelder. Selvsagt fikk disse innsiktene også konsekvenser for hvordan vi tenker om mennesket, sier Krefting.

1700-tallets europeer ble født inn i et standssamfunn der det meste var satt. Du hadde din plass i hierarkiet, og din lykke og skjebne var langt på vei styrt av det.

– Opplysningsfilosofene problematiserer, og til dels kjemper mot, standssamfunnet, men det er først fra 1760-tallet at vi ser begreper om rettigheter og menneskeverd spre seg i den offentlige debatten. Rousseau lanserte begrepet menneskerettigheter – i praksis at alle menn var født like. I løpet av noen få tiår fikk denne ideen et voldsomt gjennomslag, forklarer Krefting.

På denne tiden oppsto dagspressen og tidsskriftene, samtidig som stadig flere begynte å lese romaner. Det var en viktig drivkraft for å spre menneskerettighetstenkningen. Den amerikanske historikeren Lynn Hunt mener at romanlesingen utviklet folks evne til medfølelse.

– I tillegg til å være en viktig politisk tenker, må vi huske at Rousseau var en av sin samtids mest leste skjønnlitterære forfattere. Romansjangeren var viktig fordi fortellinger om ulykkelig kjærlighet, fattigdom eller slavenes tilstander i koloniene inviterte til innlevelse i fremmede menneskers liv. Slik fikk opplysningstenkernes rasjonelle argumenter følelsesmessig gjennomslag, mener Krefting.

Alle skal med

Ifølge Dag Øistein Endsjø, professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo, evnet heller ikke opplysningsfilosofene å gruble fram en konsekvent likhetstanke. Rousseau var en mann med tro på at menn var likeverdige. Like fullt var han klar på at samfunnsformen de likeverdige mennene skulle leve i, var eneveldet. Først med en tidlig feminisme ser noen den faktiske konsekvensen av tankegodset som lå til grunn for den ­amerikanske grunnloven av 1787 og den franske revolusjonen i 1789.

– Abigail Adams, kona til USAs første visepresident John Adams, kritiserte ektemannen for å påstå at kun menn var likeverdige.­ Hun mente at hvite kvinner av god herkomst burde ha krav på tilsvarende rettigheter som menn. Samtidig så hun ikke at en slik logikk også burde gjelde slaver og indianere, sier Endsjø.

En britisk, tidlig forløper for suffragettene, var ifølge professoren derimot avgjørende for vår moderne forståelse av menneske­verd.

– Mary Wollstonecraft, moren til Frankenstein-forfatter Mary Shelley, tok til orde for faktisk likhet. Det var ikke nok å gi like rettigheter til homogene grupper. Alle mennesker, uavhengig av kjønn og hudfarge, var etter hennes mening likestilt, forklarer Endsjø.

Professoren mener Wollstonecrafts tanker er et helt nødvendig utgangspunkt for våre dagers tro på universelle rettigheter.

– Det følger av samme logikk at alle mennesker må være likestilt uavhengig av funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og sosial bakgrunn, sier Endsjø.

Gud i det private

På 1880-tallet proklamerte den tyske filosofen Friedrich Nietzsche at Gud er død. Siden har utsagnet blitt diskutert opp og ned. Skal det skal forstås som rein nihilisme, eller en oppfordring til å gi livet objektiv mening uavhengig av livssyn?

– I den moderne innretningen av livet er Gud flyttet til privatsfæren. Men samtidig har vi levd som om Gud finnes, omtrent fram til nå, mener Eivor Andersen Oftestad, denne artikkelens tredje og siste forsker ved Menighetsfakultetet.

Endringer i synet på de fundamentale livsbetingelsene, liv og død og hva mennesket er, skjer i dypet av en kultur. Derfor må man forstå slike endringer i et langt perspektiv, slik den franske historikeren Philippe Aries hevder i sin bok om døden. Oftestad mener vi først nå ser konsekvensene av en sekulariseringsprosess som har pågått i noen århundrer. Når det som har gitt mennesket verdighet, forsvinner fra kulturen, blir spørsmålet om hva menneskeverd er presserende.

– Selvsagt er forståelsen av menneskeverd kulturelt betinget, men det er altfor lettvint å snakke om en «fiksjon», slik enkelte i det siste har hevdet. Spørsmålet er snarere hva slags problem som oppstår hvis vi kvitter oss med Gud som kulturell betingelse. En løsning er å forankre menneskets verdi i enkeltindividet. Da blir det subjektets egenskaper eller relasjoner som gjelder. Vil vi det? spør Oftestad.

Vi har levd som om Gud finnes, omtrent fram til nå.

—   Eivor A. Oftestad, forsker MF

Dele, ikke stjele

I forsommeridyllen i Holmenkollen er de små samfunnsborgerne opptatt av at alle skal få være med. De balanserer etter tur over et rekkverk, de presser seg inn i en stor tønneliknende huske. Nå er alle her, nå er alle med, konstaterer de mens de leker seg inn i rådende normer.

– Ja, vi er venner, bekrefter Sophie og Ronja.

– Derfor må vi dele på lekene vi har i barnehagen.

– Hva med hjemme da?

– Hvis jeg får besøk, må jeg dele, forklarer Ronja.

– Hvorfor er det viktig å dele, da?

– Hvis ikke, er du slem, forklarer Sophie.

En amerikansk studie fra 2011 viser at 15 måneder gamle barn misliker urettferdig fordeling av goder. Hvis melk og kjeks blir skeivt fordelt, reagerer to tredjedeler av de små med sjokk og vantro. Ytterligere én tredjedel er villig til å dele sin favorittleke med en vilt fremmed voksen.

Petter Bøckman, zoolog ved Naturhistorisk museum i Oslo, mener at en grunnleggende rettferdighetstanke ligger nedfelt i arvematerialet vårt.

– Mennesket er et veldig sosialt­ dyr, og det er en helt nødvendig mekanisme. Et rovdyr er velutrustet med våpen, og det er nødvendig å føle sympati for de minste flokkmedlemmene, skal det overleve som art. Derfor synes de aller fleste at barn er søte, og det gjelder like mye for løver som for mennesker.

Hvis løvene i en flokk konstant slåss seg i mellom, vil de ikke kunne holde tritt med antilopene. Med planteetere er det annerledes, de kan krangle og knuffe og fortsatt være raskere enn gresset.

Barnekonvensjon i genene

En annen årsak til at rettferdighetssansen virker særlig sterk hos mennesker, er at vi, i motsetning til våre nære slektninger, som sjimpansene, lever i par. Vi levde opprinnelig i små flokker på store sletter. Underkategorien har alltid vært mor, far og barn.
I riktig gamle dager, da mennene dro ut for å jage mammut på tundraen, måtte de vite at flokken kunne overleve også hvis møtet med de pelskledde elefantene skulle vise seg skjebnesvangert.

– Hvis mammuten tråkker på en av gutta, gjør ikke det noe. De andre hannene vil sørge for mat til barna og for å holde mora gravid, forklarer Bøckman.

Mødrene har opp gjennom tidene valgt menn som er villige til å ofre seg for familien.

– Slik sett kan vi si at menneskeverd har en biologisk basis. Vi har en slags barnekonvensjon nedfelt i genene. I vår form for flokkdannelse tar vi vare på de svakeste.

Hvis mammuten tråkker på en av gutta, gjør ikke det noe.

—   Petter Bøckman, zoolog

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje