Gud, ondskap og nød

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I dag leste jeg på Twitter: - Prøver ofte å finne logikken mellom en god, allmektig Gud og Allah, og verdens naturkatastrofer og nød. Jeg finner den aldri. 

    Jeg kan ikke svare for Gud, men jeg kan sitere ham. Og jeg tror vi kan finne svar vi kan leve med.

    En amerikansk forfatter som het William S. Burroughs skrev dette: «Etter et blikk på denne planeten ville en hvilken som helst besøkende fra det ytre verdensrom si: ’La meg få snakke med ledelsen’.» Han mente neppe at en gjest fra verdensrommet ville lovprise Gud for et praktfullt skaperverk. Nei, Burroughs, som selv var kritisk til gudstro og kristendom, ville nok heller anklage Gud for alt det onde i verden.

     At det onde ikke bare fins i verden, men har en stor og utbredt makt, er vanskelig å forstå og godta for alle og enhver. Hvorfor vil en god Gud tillate at det onde får eksistere? Hvorfor gjør han ikke noe med det? Mange vil hevde at Gud ikke fins når det er så mye ondt i verden.

     Til og med barn er opptatt av problemstillingen. En tiåring har skrevet brev til Gud og formulerte det slik: «Kjære Gud, jeg har tvil om deg av og til. Av og til tror jeg sterkt. Som da jeg var fire og jeg skadet armen min, og du helbredet den veldig fort. Men spørsmålet mitt er: Når du kunne gjøre dette, hvorfor stanser du ikke alt det vonde i verden? Som krig. Eller sykdom. Eller sult. Og narkotika. Og det er problemer i andre folks nabolag også. Jeg vil prøve å tro sterkere. Hilsen Ian, ti år.»

     En bruker av webpastoren.no i Norea har skrevet til oss: «En gutt druknet i vår. Han badet alene og kom ikke hjem. En slektning sier at dette var noe som skulle skje, og at det var i Guds plan. Jeg tror også at Gud har en plan med oss, men dette virker så grusomt at man kan vel ikke bare slå seg til ro og si at det skulle skje, og så være ferdig med det? De samme foreldrene har mistet også andre barn. Hva skal man si til sånt?» Denne innsenderen gir et svar selv ved å skrive: «Jeg ser det slik at det er synden som kom inn i verden, som gjør disse tingene. Gud styrer, men vi har en vilje, og da lar Gud på en måte ansvaret ligge på oss.»

     Noen spisser spørsmålet om det ondes eksistens ved å bli litt mer filosofisk. De sier: – Hvis Gud er god, så er han antakelig ikke mektig nok til å takle alt det onde og det urettferdige i verden, siden det stadig blomstrer. Men hvis han har makt nok til å stanse alt det onde, så må han selv være en ond Gud, siden han ikke gjør noe med det, selv når han har evnen til å gjøre det. Hvordan er det egentlig? Er han en ond Gud, eller en Gud som ikke er allmektig?

     La meg først si at vi må nærme oss problemstillingen med den rette ydmykheten. Vi kan ikke vente å kunne forstå alt ved Gud. Bibelen sier: «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker» (Jes 55,8–9). Gud tenker større tanker enn vi er i stand til å tenke.

     Paulus skrev noe tilsvarende i sitt brev til menigheten i Roma: «Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier. For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver?» (Rom 11,33–34).

     Jeg vil likevel peke på noen linjer å tenke langs. De som skrev Bibelen, var opptatt av det samme problemet som vi tenker på, om hvorfor det onde får ha så stor plass. «Trengsler uten tall omgir meg, mine misgjerninger har grepet meg,» skrev David fortvilet (Sal 40,13). Og profeten Jeremia klaget: «Hvorfor er min smerte evig, og mitt sår ulegelig? Det vil ikke la seg lege» (Jer 15,18). Og apostelen Paulus gjør det også klart at ondskapen rir hele skaperverket som en mare: «For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer» (Rom 8,22).

     Det står likevel fast at Gud skapte ikke en ond verden. Opprinnelig var verden annerledes. Det står i skapelsesberetningen: «Og Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt» (1. Mos 1,31). Det onde kom inn i verden fordi menneskene var ulydige og selvopptatte. Det er skrevet i Bibelen at Gud er kjærlighet. Hans plan var å skape enkeltmennesker og fellesskap som elsket ham.

     Men her kommer noe merkelig inn i bildet. Skal en kjærlighet være ekte og personlig, kan den ikke være basert på tvang. Den må velges frivillig. Derfor fikk menneskene fri vilje til å ta imot Guds kjærlighet, eller å la være. Det viser Guds store respekt for mennesket at han lot det få velge fritt. Dermed kunne opprøret mot Gud og hans gode vilje, bli noe høyst reelt.

     Den Hellige Skrift, som er en autoritet for meg og hele den sanne kristne kirke, begynner med fortellingen om Guds gode skaperverk, men går snart over til å fortelle om Adam og Eva, som var ulydige mot Gud. De valgte noe som Gud ikke ville de skulle velge. Dermed brakte de opprøret og det onde inn i verden. Gud er ikke ond. Han har heller ikke skapt det onde. Det er vi mennesker som har brakt det onde inn i våre liv og i fellesskapene vi er en del av. For vi valgte en annen vei enn Guds vei. Det er som når et eple henger på et tre. Det er godt. Men faller det av og råtner etter en tid, er det ikke treets skyld. De onde og ødeleggende kreftene overtar.

     Det skjedde et syndefall. En arvesynd kom inn i verden. Derfor er verden nå unormal. Mye er ikke som det skulle være. Det er oppstått en konflikt og et skille mellom Gud og mennesker. Naturen er ikke alltid vennlig mot menneskene. Også dyrene kan gjøre ondt mot oss. I tillegg er det konflikter mellom folkegrupper og mellom enkeltpersoner. Slike problemer fantes ikke før syndefallet. Skal vi prøve å løse verdens problemer, må vi ha en realistisk forestilling om ondskapen. Den er til stede, og den er utbredd. Verden er ikke slik den var planlagt.

     Det onde er altså blitt noe normalt. Men elendigheten vil ikke vare bestandig. En dag skal det onde fjernes og bli ødelagt. Dette er en grunnleggende side ved det håpet som en kristen har. Gud har lovet at verden skal gjenskapes. I den nye verden skal det ikke være gråt eller tårer, fordi alt blir nytt. (Se Åpenbaringsboken 21,4–5). Det tapte paradis skal bli et nytt paradis. Da skal det onde forsvinne, og det skal skje for alltid.

     Gud skal en gang dømme verden. Paulus skriver: «For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt» (2. Kor 5,10). Da skal han skille mellom godt og ondt. Sykdom, synd og ondskap skal ødelegges på det stedet som er gjort i stand for djevelen og alt han har stelt i verk. I Johannes åpenbaring skildres det som en ferdig handling, og det brukes sterke bilder: «Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden» (Åp 12,9). Slike ord viser hvem som egentlig har makten, og han skal vise den i den siste dommen.

     Men da skal også godheten seire og vinne over alt. «Som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham» (1. Kor 2,9).

     Hvorfor griper Gud ikke inn straks? Fremdeles lar han «sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige,» som skrevet står (Matt 5,45). Han gir en nådetid, slik at folk i tide kan vende seg til ham.

     Den verden vi lever i, ble av Jesus en gang sammenlignet med en åker, der den onde hadde sådd sitt ugress. Skulle så Gud rive opp hele åkeren, da ville det gå ut over også den gode innhøstningen. Derfor heter det i lignelsen: «La dem begge vokse sammen til høsten. Når det så er tid for innhøsting, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min» (Matt 13,30).

     Dermed kan ikke en kristen slå seg til ro og overlate alt til Gud. Det gjelder å ta avstand fra det onde, si nei til det i eget liv, og si fra overfor menneskene i verden om hva som er nedbrytende. Vi skal ikke bruke ytre maktmidler, ingen vold eller terror for å bekjempe det vi vurderer som ondt. En kristen bruker fredelige midler for å kjempe for det gode.

     Apostelen Peter skriver om dette: «Vær medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige og ydmyke, så dere ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men heller velsigner. For dere er selv kalt til å arve velsignelse. For den som vil elske livet og se gode dager, han skal holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra svikefull tale. Han skal gå av veien for ondt og gjøre godt. Han skal søke fred og jage etter den» (1. Pet 3,8–11).

     Det fins umoral og uredelighet, urettferdighet og undertrykkelse, fattigdom og ødeleggende forhold. En kristen kan ikke slå seg til ro med at det onde får finnes og bre seg videre ut. I ord og handling bør en ta avstand fra det onde. For Gud selv tar avstand fra ondskapen, og vi skal søke å hindre ulykker og tragedier.

     Vi kan ikke påstå at alt det onde som skjer, er godkjent av Gud. Gud ønsker ikke at det onde finnes, og han sier ikke ja til det. Han avskyr det onde, og kristne skal ikke bare se ned på det onde, men prøve å gjøre noe med det. Selv om synd finnes, kan vi ikke bare slå oss til ro at den får utbre seg. Vi lærer av Jesus, som sa at det onde er ondt, og han kunne ta skarpt avstand fra det onde som mennesker gjorde. Vi opplever naturkatastrofer, kriminelle handlinger og fæle sykdommer. Alt slikt kaller på innsats for å demme opp, hindre og helbrede. Gud har ikke plass for slikt i sitt kommende rike.

     Likevel kommer vi ikke utenom spørsmålet om hvorfor Gud tillot det onde overhodet. Hvorfor satte han egentlig menneskene på valg? Og hvorfor rammet konsekvensene oss alle? Leker Gud med skaperverket sitt?

     Nei, han ser til det med dypt alvor. Det er her korset kommer inn i bildet. Han ba sin egen Sønn gjøre noe med det onde. Jesus var villig til å bli født av et menneske i skrøpelige forhold. I over tretti år delte han kår med oss. Jesus, som selv er Gud, er en del av den treenige guddommen. Han led på et kors og sonte med det for alle menneskenes synder. Etter å ha smakt på både nederlag, fortvilelse og en pinefull død, sto han opp igjen fra graven for å leve et nytt liv som var frigjort fra det ondes krefter. Så fór Jesus opp til himmelen der han nå styrer verden fra setet ved Guds høyre hånd.

     Dermed kan vi si at Gud på sin egen måte har gjort en avgjørende innsats for å knekke makten til det onde. Det kostet virkelig mye for Gud å finne en slik løsning. Hvem kan ofre noe mer enn sin egen Sønn? Om noen synes dette er en merkelig måte å løse det ondes problem på, må de bare mene det. Men Gud valgte denne løsningen. Den viser hans kjærlighet til menneskene, og den viser at han selv har stått i nærkamp mot det onde. Ingen som lider ondt, kan heretter si at Gud ikke forstår dem.

     Selv om Bibelen forteller hvordan det onde ble til – ved et syndefall eller et opprør mot Gud, sier den ikke noe om hvorfor Gud lot det hende. Men han påstår selv at han kan alt, han er klokere enn andre. Det ser vi av det skaperverket som umulig kan ha gjort seg selv. Det forteller om en visdom som er himmelhøy over vår forstand. Da blir det et spørsmål om tro. Vi tror at Gud er god – på tross at alt det onde og uforståelige. Og vi tror at en kjærlig Gud har gode utveier i et større og lengre perspektiv.

     At et par mennesker – Adam og Eva – syndet og var ulydige mot Gud, fikk konsekvenser for alle mennesker. Men så led ett menneske for synden, og det kan få følger for oss alle, om vi bare tar imot frelsens gave og tror på Guds egen seier over ondskapen.

     I mellomtiden blir vi bedt om å leve med spørsmålene, vise tålmodighet i vanskelighetene og blankpusse håpet om en ny verden som kommer. Bibelens ord sier til den som tar imot Guds seier over ondskapen: «Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen!» (Rom 12,12).