Alltid tilgivelse

– Jesus kan bare være relevant for oss hvis han er svart. Så må vi 
leve med at kirken har vært en del av undertrykkelsen av afrikanere 
i ­århundrer, sier biskop John Yambasu.

Min tro

– Den afrikanske kirken har sagt «yes, sir, thank you sir» til kirkene i Vesten i mange år. Men nå har vi begynt å si «yes, sir» til oss selv.

Biskop John Yambasu sitter i en ettermiddagstom kantine på MF vitenskapelig høgskole. Det har vært en lang dag, og han virker sliten. Fra tid til annen prøver han å skjule et gjesp, uten å få det helt til.

Yambasu har reist fra Sierra Leone for å delta i Misjonsuka i Oslo.

Innvandring er kirkens gylne misjonsmulighet, tror Yambasu.

Han har selv kjent på kroppen hvordan det er å være alene og fremmed i en ukjent kultur.

– Jeg studerte teologi i USA i noen år. Som innvandrer til Vesten møter du et ferdigstilt ­maskineri som går og går, men som det virker umulig å ­komme inn i. Alle systemene ligger klare, og danner et sett av tannhjul som ruller og ruller. Hvis du ikke ­kommer deg inn i maskineriet, er du ingenting.

Toleranse

Yambasu er biskop i Metodistkirken, det største kirkesamfunnet i det som på kartet ­virker som et bittelite land på Afrikas vestkyst, men som faktisk teller åtte millioner innbyggere.

80 prosent er muslimer og 20 prosent kristne, sier tallene, men Yambasu mener antall kristne er underrapportert.

Muslimer og kristne har aldri vært i konflikt i Sierra Leone, som beskrives som ett av verdens mest religiøst tolerante land. Hverken slaveri, ­kolonitid, frigjøringsbevegelser, krig eller sult­katastrofer har rokket ved det.

I begravelser av ofre for ebola-epidemien, har Yambasu forrettet sammen med landsby-imamen.

– Vi har alltid giftet oss med hverandre, ­uavhengig av religiøs identitet. Identiteten vår blir ikke avgjort av religion. Vi omfavner hverandre, sier han, slår ut armene, og smiler.

– Toleransen er en av de største gavene Gud har gitt Sierra Leone.

Da borgerkrigen raste på 1990-­tallet, var religion fraværende fra konflikten. Men både muslimske og kristne ledere var avgjørende i ­arbeidet med å avslutte konflikten. Ikke hver for seg, men sammen.

– Vi forsto at geværene ikke gjorde forskjell på trossamfunn. På det tidspunktet i borgerkrigen hadde rebellene sluttet å høre på myndighetene, på FN, på internasjonale organisasjoner. Men vi gikk inn i jungelen og dro til landsbyene og ­forkynte fred. Og de hørte på oss.

Borgerkrigen tok til sist slutt. Tilbake lå en ­nasjon i ruiner. Og ikke minst, det vanskeligste av alt: Hvordan forsone, hvordan tilgi?

Tilgivelse er ett av de vanskeligste konseptene i kristendommen, synes Yambasu, også i eget liv.

For da borgerkrigen var over, ønsket ­mange ­Yambasu som biskop. Men slik ble det ikke. ­Stillingen gikk til en annen, som sto ­nærmere den sittende ­regjeringen. Yambasus kone mistet jobben, og familiens bankkontoer ble stengt. Etter en stund hadde de ikke lenger ­penger til mat.

Tilgivelse

Åtte år senere ble Yambasu likevel biskop. Han bestemte seg for å utnevne dem som hadde motarbeidet ham til ledere i kirken.

– De trodde jeg kom til å straffe dem, og stolte først ikke på meg. Men i dag, ti år senere, er de mine beste medarbeidere. Jeg kunne ikke gjøre det samme mot ­deres familier som de hadde gjort imot min.

Men vanskelig, det var det. Yambasu sier han følte seg som Josef i Bibelen, som reddet livet til brødrene sine selv om de ­mange år tidligere hadde solgt ham som slave.

– Tilgivelse handler ikke om å glemme. Det handler om å bryte voldsspiralen. Når noen dreper familien din eller voldtar din ­datter, glemmer du det aldri. Det kan aldri bli ugjort, og smerten er der alltid. Spørsmålet er om du tar hevn; om du velger å gjen­gjelde volden. Og hvis du gjør det, vil volden aldri ta slutt. Å tilgi er å si «vi kan leve sammen, til tross for det du gjorde mot meg».

– Men hvordan klarer man å tilgi?

– I Afrika tar vi Bibelen ­veldig bokstavelig. Instruksen ­Kristus gir oss er klar: Du skal tilgi dine fiender. Han ba Gud tilgi de som korsfestet ham. Det som blir gjort mot meg, kan aldri sammen­lignes med det Jesus gikk ­igjennom, og han tilga. Så det er enkelt: Vi må tilgi.

– Uansett?

– Tilgivelse er ikke valgfritt.

Yambasu blir stille, før han igjen sier det:

– Forgiveness isn’t optional. It is not. It is not. It is not.

Et ansvar

Yambasu vokste opp som den tredje yngste i en søskenflokk på 22. Faren hans hadde syv koner, men kun tre av dem levde da Yambasu ble født. De var alle mødrene hans, sier han. Ingen i familien kunne lese og skrive. I 2018 var 83 prosent av Sierra Leones befolkning analfabeter.

Men en misjonær bestemte seg for at den åtte år gamle gutten som solgte parafinlamper i ­landsbyen skulle få en utdannelse. Og på metodistenes ­misjonærskole ble Yambasu kristen.

– Bibelhistoriene var nok for meg. Abraham, ­Jakob, Moses, David, Salomo, Paulus. Og Jesus. Når du er barn, drømmer du om å bli en stor og viktig mann en dag. Og for oss som gikk på misjons­skolen, virket det som om man måtte være kristen for å bli en stor mann.

Ingen tilfeldighet

Det kan virke som en ­tilfeldighet at det akkurat var Yambasu som ble plukket opp fra gata av en metodistisk misjonær og sendt på misjonsskole. Men selv mener han ikke det.

Uttrykk som «Guds plan», «kall», «ansvar» og «å gi tilbake» går igjen når han beskriver oppveksten på misjonsskolen og utdannelsen han senere tok på et universitet i USA.

– Foreldrene mine er døde, men landsbyen er der fremdeles. De er familien min. Vi bygde nettopp en skole der, slik at barna som vokser opp kan få en utdannelse. Og for to år siden ble veien endelig ferdig, slik at jeg kunne kjøre dit. Min bil var den første som noen gang hadde vært i landsbyen, sier han, og ler.

Da han studerte i USA, var det mange som oppfordret ham om ikke å dra tilbake til hjemlandet.

– Men det måtte jeg, selv om jeg ikke hadde lyst. Jeg opplevde det som at kirken hadde sendt meg til USA slik at jeg skulle komme tilbake for å hjelpe folket mitt.

Må skille klinten og hveten

– I Norge blir misjon av og til kritisert for å drive med vestliggjøring, for ­egentlig å være et siste gufs fra kolonitiden. Misjon har unektelig vært tilknyttet strukturer som har vært undertrykkende for mange. Du er vel på mange måter et produkt av dette systemet selv?

– Ja, det er jeg, og det prøver jeg å bearbeide. Det gjelder å skille klinten fra hveten, finne ut hva som er godt og hva som ikke er godt. Ingen kan si at utdannelse er ondskap, at det er galt å utdanne afrikanere fordi utdannelse er en del av «­vestlig kultur». Men historieforståelsen misjonærene ­representerte, var ikke riktig.

Yambasu ler godt når han forteller om historie­timer der Napoleon og Churchills militære ­bragder ble hyllet. Om misjonærer som lærte dem opp i gresk og hebraisk, selv om de visste at barna aldri kom til å reise utenfor landets grenser.

Slik kan det ikke være lenger, mener Yambasu. Lærebøker kan ikke alltid bli skrevet i Vesten. Teologien kan ikke alltid ta utgangspunkt i en hvit, vestlig Jesus. Han ønsker mer av det han kaller en afrikansk teologi.

– En afrikansk teologi er en teologi som får ­mennesker ut av fattigdom, og som gjør dem i stand til å fortelle sine egne historier. Derfor er det ­misjon når vi bygger skoler og sykehus.

Mens politisk korrekte nordmenn stadig påpeker at «Afrika ikke er et land, det er en verdensdel», snakker Yambasu uredd på vegne av hele ­kontinentet. Det virker som han mener ­afrikanere har en felles sak, en felles historie. Det inne­bærer også en felles teologi; en teologi som alltid tar ­utgangspunkt i mennesker i randsonen.

– Jesus kan bare være relevant for oss hvis han er svart. Jesus var flyktning, fattig og undertrykt, slik vi er det. Så må vi leve med at kirken har vært en del av de imperialistiske og rasistiske ­systemene som har undertrykt afrikanere i århundrer, sier Yambasu.

4 raske

Gud er: 

Kjærlighet.

På min gravstein 
skal det stå:
 

Jeg prøvde å leve 
i tjeneste for andre.

Klarer meg ikke uten: 

Nåde.

Boka alle burde lese: 

Bibelen.

Ønsker selvstendighet

– Kristendommen ­vokser raskt på det afrikanske kontinentet, mens sekulariseringen svekker kirkene i Vesten. ­Hvordan påvirker det dynamikken mellom metodistkirken du leder i Sierra Leone og metodistkirken i USA, for eksempel?

– Vi har vært på den mottagende siden i ­hundre år nå, og det er både d­ehumaniserende og ­ned­verdigende. Vi vil ha selvstendighet. M­etodistkirken i USA har i mange år tredd ­beslutninger ned over hodet på oss, i saker som egentlig ikke angår dem.

– Betyr det at dere vil trekke dere ut av United Metodist Church?

– Vi står i fellesskap med alle kirker og alle ­kristne på jorden. Men vi vil ikke lenger bli ­diktert over.

– Du er biskop i en kirke som har blitt undertrykt av vestlige makter, av kirken, og av teologi. Av og til har undertrykkelsen gjort i Jesu navn. Lengter du av og til etter en kristendom – en Jesus – som ikke er forkludret av alle disse lagene av historier, menneskeskjebner og fortolkninger?

– Disse tingene har skjedd på grunn av ­mennesker som fortolker skriften fra sitt eget perspektiv. Jeg mener vi må ta utgangspunkt i personen Jesus som kom til jorden i solidaritet med menneskene, men særlig med de marginaliserte, for å frelse oss.

De svakeste

Predikanten Yambasu er i full gang nå. Du kan ane en preken i måten han ­uttaler setningene på, med et ekstra trykk nettopp der skoen trykker:

Grace. Redemption. Forgiveness. Reconciler of the rich and the poor.

En afrikansk teologi er en teologi som får mennesker ut av fattigdom, og som gjør dem i stand til å fortelle sine egne historier. Derfor er det misjon når vi bygger skoler og sykehus.

—   John Yambusu

Han snakker om en kirke som åpner armene sine til «disse alle mine minste», og ser Guds ansikt i de svakes ansikt.

Det er det som er misjon, ­mener han.

– Hovedmålet vårt er ikke å omvende folk, men kristen­dommen vokser likevel enormt. Mennesker ser hva vi gjør, og kommer til tro. Det handler om integritet og redelighet.

Integritet

Kirken når ofte ­bredere ut enn myndighetene, forteller han.

– Et eksempel er ebola-krisen. Folk var rasende på regjeringen fordi de først reagerte i det folk begynte å dø. De hadde ikke gjort noe for å forhindre epidemien på forhånd, men kirken hadde satt i gang forebyggende arbeid.
4.000 sierra-leonere døde ­under ebola-epidemien. ­Naboen du møtte en ettermiddag, kunne være død et halvt døgn senere.

– Det var vanskelig, men det styrket også troen min. Jeg tror Gud sparte meg fra epidemien slik at jeg skal fortsette å forkynne om ham.

– Hva med dem som døde da? Kunne Gud ha reddet dem?

Det blir stille.

– Det er et veldig teologisk spørsmål. Og jeg vil egentlig ikke diskutere hvor Gud er når vonde ting skjer. En Gud som har skapt oss i sitt bilde, ­forårsaker ikke noe ondt.

Yambasu forteller om leireskredene som 
rammet Sierra Leone i 2017, der tusen ­mennesker ble drept.

– Men det er ikke Gud som er årsak til slike ­naturkatastrofer. Det er det mennesket som gjør. Leireskredene var for eksempel en konsekvens av utarmingen av jordbruksområder, som myndighetene ikke engang prøver å stanse.

Kirkens oppgave

Klokken nærmer seg fire, og kantinen på MF er nå helt tom. Yambasu gjesper stadig oftere. I morgen skal han samtale med ­biskop Kari Veiteberg.
Hovedbudskapet er klart: Kirken må ta vare på innvandrerne.

Yambasu sammenligner innvandrings­debatten i Vesten med israelittenes tid i Egypt, slik det ­beskrives i Det gamle testamentet.

– Egypterne ville ikke inkludere israelittene, og brukte dem som slaver. Men da de begynte å bli ­mange, ble de redde, og intensiverte under­trykkingen. Det samme kan skje her, hvis man fortsetter å la innvandrere arbeide for luselønn, og ikke integrerer dem. Innvandrerne må bli en del av samfunnet, på ordentlig, ikke bare ­mottakere av veldedige handlinger. Der har kirken et ­særskilt ansvar.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro