Veien og sannheten

Jeg ønsker med dette innlegg spinne noen tanker ut ifra hva Guds ord sier til oss og da kontra det som foregår her ute i verden. Poenget er å skape en positiv undersøkelse om hva som foregår her i verden, uten å begynne å kaste stein. Jeg vil oppfordre til å beholde omtanke og nestekjærlig karakter, uten å forsøke å dreie debatten over til å henge ut individuelle personers tro eller noe i den retning. Det er kunnskap og sannhet som gjør oss fri om vi har kjærlighet til hverandre. Førsøk derfor ikke å unnskylde tilstander men forklar dem. Jeg vil ta utgangspunkt i siste del av dette vers, skrevet av Paulus:

2 Tessalonikerne 2:10
Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst.

Om hvem snakker Paulus om? Han henviser til "troende" som sier de er ifra Gud. Det er flere pukter å merke seg her, blant annet disse:

1. De sier Herrens dag alt er her.
2. Fortapelsens sønn har stått frem og frafallet har vært.
3. Utgir seg for å være Gud.

Punkt 1 omtaler Herrens dag, i skriften kan det være to dager. Enten er det Sabbaten, den syvende dag eller så er det Dommens dag. Man kaller søndagen for Herrens dag, det begrunnes simpelt med at Jesus Kristus stod opppå den første dag i uken på solens ærverdige dag og derfor er det en ny dag og den kalles Herrens dag. Punkt 2 sier noe om syndens menneske, eller fortapelsens sønn. Judas som var en av disiplene ble av Jesus omtalt og utpekt som fortapelsens sønn. Judas stod frem som en troende men hadde sin egen agenda i sin tro. Leser vi om våre protestantiske reformatører er alle som en skjønt enige om hvem har tatt over denne arv i fra Judas. I tilegg til Judas indre trosvesen står denne frem som om vedkomne var Gud selv. I så måte må vedkomne være utøvende lovgiver, inneha en likeverdig tittel og opptre/ fremstå sådan. På også dette punkt fremstår vedkomne enstemmig i fra reformatørene. Skillet mellom de som går fortapt eller ikke er altså basert på hvem man følger i sitt trosliv. Enten følger man Guds ord eller så følger man menneskets ord og fabler/ doktriner eller dogmer. Skal man klare å skille mellom rett og galt her må man skjære helt inntil beinet og ikke la fine ord dekke over beinstrukturen og da margen. For det er nettopp fine ord og såkalt teologi som forfører og lover gull og grønne skoger. Vi skal imidlertid se mere på punkt 2 men i en annen vinkling. Den lovløse og eller fortapelsens sønn har antikrist meninger i seg. Så vi skal se litt på hva antikrist mener.

2Joh:7
For mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød. Dette er forføreren og Antikrist.

Han benekter at Jesus Kristus er menneske, prøvd og fristet som deg og meg. Han benekter ikke Jesus som Gud men som sant menneske og denne tro som begrunnes nøye teologisk er antikrist lære. Vi ser med dette at antikrist lære er en falsk kristendom som opphøyer Jesus Kristus! Årsaken til at Jesus Kristus benektes prøvd som meg og deg i vårt falne kjød er denne:

Poenget er at hvis Jesus ble prøvd som deg og meg i vårt falne syndige kjød kunne Han (Jesus) ikke ta i bruk sin Guddomsmakt ved fristelsene for ellers ville det heller ikke være noen fristelse eller offer for Ham. Han beviser at frelsen er reell og mulig for oss ved sitt liv som sant menneske her på denne jord ved å vandre i tro på veien. Men hvis Jesus kom som Gud og tok på seg vår skikkelse kunne Han ikke fristes, Hans offer ville være verdiløs for vår synd og elendighet hvis Han ikke ble prøvd reelt (Rom. 8:1-4). Jakob sier følgende:

Jak 1:13-15
Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen. 
Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død.

Videre sier Paulus dette om Jesu prøvelser:

Heb 2:17-18
Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder.
For ved at han selv har lidt og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.

Vi kan se videre av Paulus at Jesus, Guds sønn ble selv frelst av sin Fars nåde (Hebr. 5) mens Han var her på denne jord. Den rådende teologi i denne verden er at mennesket Jesus IKKE ble prøvd som deg og meg men Gud Jesus ble prøvd. Derfor fremmer verden en annen teologisk vei til himmelen enn den som står skrevet. Man tror ikke på frelserens vei igjennom Kristus alene, man delegerer ansvar igjennom prester, døde helliggjorte, Jomfru Maria, bilder, rosenkranser og statuer. Man kan komme frem for dem i samtale og bønn, helst knelende og slik ber man til/ tilber man antikrist evangelium og med det forkastes veien igjennom Kristus. I Åpenbaringens bok kommer det klart frem at man ikke skal knele for noen andre enn vår Herre og Gud. Kan vi da, eller har vi noen grunn til å undre oss over at om frafallet har vært? Har noen stått frem som om han var og er Gud her i denne verden? Hvis vi da ser det vi nå har snakket om i relevans til Daniels bok finner man bekreftelser og garantier på at dette er en sikker sak, spørsmålet er om vi elsker sannheten mere enn vår kjærlighet til det som nå er.

Jesus sa frykt ikke, vær ikke redde.., og det mente Han, så vi trenger bare å være oppriktige og ta oss selv, vår neste og det ukjente imot med nestekjærlig sinn og hjerte, så vil dette gå veien. :)

Hilser med disse to vers:

Heb 3:7-8
Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter -