Jeg har sett døden i hvitøyet

Utallige afghanere har jeg som advokat skamfull fulgt gjennom søknad om opphold i Norge, avslag og utsendelse til et krigsherjet Afghanistan, Irak, Somalia.

Norge er et underlig land. Det er et tivoli, hvor sultende mennesker står ved gjerdet, med vidåpne øyne, uten billett, de står utenfor, døende av sult, de ser fete mennesker proppe i seg sukkerspinn, popcorn og overskuddsopplevelser, mens de selv segner om i kraftløshet. Det er forstemmende å være vitne til at kristne mennesker bruker sine primitive instinkter til å avvise lidelsen. Det vokser frem en enorm fortvilelse i å oppdage at følgere av Jesus forblindes av sin frykt for islam.

Hvordan er det mulig å flytte sitt forstørrelsesglass bort fra lidelsen og over til den forbannede fremmedfrykten? Hvordan er det mulig, når man har valget mellom avvisning og anerkjennelse, å snu ryggen til?

For hva er det det egentlig dreier seg om? Hva er virkeligheten i dette? Jo, det skal jeg fortelle deg. Virkeligheten drypper av død, sorg, sult, desperasjon, endeløse veier av døde barn og marggripende skrik. En afghaner som har nådd Norge har vært gjennom ufattelige lidelser. Hun har mistet fire barn til en løpsk veibombe. Forestill deg det. Å miste ett barn, to barn, tre barn, fire barn. Dette er virkelighet. Dette er her og nå. Forestill deg ham: Han har mistet sin far, sin mor, sin søster, sine tre brødre, sin onkel, sin niese. Dette kan du smake på. Dette kan du bære frem til ditt alter, dine fordommers kilde, og veie det, føle på det.

Hvor er Gud i dette? Er han i dine fete fordommer? Er han i dine argumenter for å stoppe innvandringen? Er han i dette primitive statement: De kommer hit for å islamisere vårt kjære Norge? Eller er han i den posttraumatiske lidelsen? Er han i angsten som gjør et menneske ute av stand til å svelge?  Er han i det krypende ønsket om å stoppe, lindre kulen i svelget, er han i glasshjertet som eksploderer i en million biter?

Jeg er ganske sikker. Alle enkeltmennesker er det eneste mennesket for Gud. Alle er den eneste ene.

Hvordan skal vi møte asylsøkeren som blir innkvartert på Tanum, i et vilt fremmed og kaldt land? Hvor skal vi begynne? Jo. Vi må begynne med medlidenheten. Selve språket vi møter ham med må være: "Jeg ser din lidelse. Jeg forstår hva du har vært gjennom. Ingen skal måtte gjennomgå det du har gjennomgått. Du har lidd enorme smerter. Jeg ser det. Jeg ser din kamp. Jeg ser deg."

Så, når asylsøkeren er sett, har fått anerkjennelse for sin lidelse, kan man vurdere hans søknad om opphold. Forklare ham at vi har, og må ha regler for oppholdstillatelse i Norge.

Men jeg har med stigende desperasjon lest artikler og kommentarer fra kristne på dette forum.

Medlidenhet er grunnfjellet i kristendommen. Ikke mistenksomhet og fremmedfrykt.