Martin Drange

126

Om kjendisers personvern

Publisert: 27. mai 2010

Jeg holder for tiden på å lese til eksamen som er om et par uker, og en side ved journalistikken som åpenbart er viktig er etikken. Boken “Privatlivets Ufred – når ord og bilder krenker” av Carl-Erik Grimstad (som er læreren vår i etikk!) har vært interresant å lese på, for å få en innsikt i konflikten som lett kan komme mellom personvernet og ytringsfriheten.

Er det for eksempel etisk forsvarlig å legge ut hva som helst om noen så lenge de er kjendiser?

Hvorfor, og eventuelt på hvilke områder, har kjendiser rett til et privatliv?

På side 262 siteres Matthew Kieran i sin bok Media Ethics, A Philosophical Approach, redegjør han for hva som burde være grunnlaget for å blottgjøre kjente menneskers privatliv:

“It is hard to see how many of these celebrities would have the career they have without publicity concerning their private lives, wich is often cultivated or played to by the person concerned. If, for example, Pamela Anderson or Heather Locklear make much of their sexual nature and talk freely in public about their love lives, then they have placed that aspect of themselves in the public domain. Effectively they have given tacit consent to the media to be interested in and cover these aspect of their lives. So though they may be right to complain about media intrusion in particular cases, they certainly cannot justifiably complain about the media attention devoted to their sexual affairs, and this cannot, as suchs, constitute an invasion of privacy.”

Så langt, så greit kanskje. Jeg kan se en viss rimelighet i argumentasjonen. Kieran sier altså at den delen av sitt liv kjendiser velger å utlevere, er en del de gir mediene så og si rettigheter til å utforske videre og avdekke. (Dette kan også være en regel om politikerne: Mediene avdekker hvordan det er i privatlivet til en politiker i forhold til hva h*n står for politisk. Snakker politikeren f.eks om hvor viktige familieverdier er, er det selvsagt av offentlig politisk interesse om pressen skulle avdekke politikeren som er utro mot sin kone/ektemann.)

Mer problematisk blir det selvsagt i forhold til reality-kjendiser, hvor alle mulige sider av tilværelsen blir avdekket.

Et eksempel som trekkes frem i Grimstads bok er komikeren Christopher Schau, som selvsagt har fått mye oppmerksomhet på grunn av å ha vært med i tv-programmer bygd på ekstreme konsepter.

Han har spist kuhaler i NRK på direkten, drukket litervis med akvarievann, stappet i seg mengder av knekkebrød marinert i tran, vært med i et tv-program for å utføre alle dødssyndene, og levd i et utstillingsvindu på Karl Johan i en uke for å teste sine fysiske grenser. Sistnevnte innebar at han utsatte seg for blant annet  hetesjokk, koffeinsjokk og fløtesjokk, i tillegg til å innta store mengder usunn mat.

En søndag ettermiddag i 2004 var Schau på vei hjem med en dame, og da kom det en fotograf fra Her og Nå, som tok bilder av dem. Fotografen sa han bare var en vanlig fotograf, men Schau overhørte ham snakke med sjefen sin like etterpå og fortelle at han hadde tatt bilder av “Schau og den nye kjæresten”. Schau gikk deretter bort til fotografen og tok kameraet fra ham.

Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold sa følgende om Christopher Schau etter hendelsen:

“En mann som vifter med pikken på beste sendetid i NRK, er ikke en som i utgangspunktet har krav på enorm beskyttelse”.

Men det kan da ikke være slik at et menneske,som offentlig gjør noe andre mener er galskap, automatisk skal være fritt villt for pressen? Da skurrer det i mine og det jeg vil tro er mange andres ører.

Jeg trøster meg uansett med at det finnes flere dagsaviser som ikke er opptatt av slikt hjernedødt kjendissladder uansett. Som Vårt Land, Klassekampen, DagenMagazinet og Aftenposten. Det håper jeg også at flere og flere lesere blir bevisste på i årene som kommer, i sær med tanke på at flere av avisene sliter. Jeg tipper dette også er tilfelle, siden det nettopp er nisjeavisene som vokser.

Kommentar #1

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Hva sier det om journalisten

Publisert over 11 år siden

Har historien noen interesse burde vel være en journalists første tanke. En kjendis med ny kjæreste, hva slags nyhet er det? Greit nok om vedkommende er ortodoks kristen, gift og taler for det ubrytelige ekteskapet, men selv da burde vel historien gå på personens manglende evne til å leve sitt liv etter hva som predikes og ikke på historie og bilder av den nye kjæresten.

Vi har vel for lengst passert den tid hvor man forventet godet håndtverk av journalister. Det er meget dyktige representanter for standen men det er vel langt flere som det går tretten av på dusinet. Som smører ut stoff som ligger litt under i kvalitet for en middelmådig blogger.

Din integritet vil etter min mening være en styrke for deg. Ta egne valg og vær din egen værste kritiker. Da kan du ha håp om at de som leser det du skriver også legger merke til hvem som skrev det. For de fleste av oss hopper glatt over navnet på journalisten som skrev artikkelen.

Så kast lærebøkene på dette området, det er jo bare å se hva som smøres ut i pressen i dag for å skjønne at man kan klare seg godt uten mye av det moderne journalister har lært. Det finnes sikkert lærebøker om etikk i journalistikken fra femti år tilbake i tid. De kan muligens gi litt bedre pekepinn på ha som er god presseetikk.

Kommentar #2

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Grimstad

Publisert over 11 år siden

Ett lite sidespor, men Grimstad som foreleser om media og etikk? Jeg rangerer han ett sted mellom se & hør og VG rampelys.

Kommentar #3

Karl Larsson

0 innlegg  67 kommentarer

Fritt vilt?

Publisert over 11 år siden

Jeg føler at mye av kjernen i denne problemstillingen er om det er en rett å "velge" sin offentlighet. Altså hvor, og på hvilke premisser man er offentlig. Hvis man er offentlig som politiker, burde pressen da skrive om deres privat liv (og eventuell dobbeltmoral). Hvis man velger å la seg fotografere av aftenposten, gir det da også Se og hør rett til å fotografere.

Personlig er jeg noe usikker på om hva jeg mener om dette. Jeg mener nok at det burde være lov å være dobbeltmoralsk. At en kristen politiker kan være utro og en sosialistisk politiker kan snyte på skatten (beklager de flåsete eksemplene), uten at det skal blåses opp i riksmedia. I disse tilfellene er det heller en sak for ektefellen eller politiet.

De politiske meningene er jo like valide selv om noen av de som forfekter dem svikter. Jeg er for eksempel ikke noe glad i den hetsen som stadig kommer mot FrP hver gang noen der tas for mindre lovbrudd. Type "En i lover-og-ordenpartiet kjørte for fort, de er egentlig verre en alle sammen".

På en annen side er jo pressen en slags vaktbikkje, som skal passe på hva slags folk vi faktisk velger til offentlige verv, så det er jo selvfølgelig grenser her også.

Kommentar #4

Lars Hausken

40 innlegg  666 kommentarer

Josef Stalin og Adolf Hitler

Publisert over 11 år siden

Noen mener nok at politikeres personlige karakter og moral er irrelevant for den politikk som føres, og at politikeres gjøren og laden i privatliv og forretningsliv bør holdes hemmelig.

Jeg derimot ser på dette som sekstiåttersk sludder av verste merke.

Historien er på min side i denne saken.

Retorisk spørsmål: Er det irrelevant at en politiker er løgnaktig eller på annet vis mangler sjølkontroll?

Det er ingen menneskerett å få lede land og folk.

En leder må ofre noe, og må tåle medias søkelys.

Ellers må politikeren faktisk ta seg ordinær jobb, som alle oss andre.

Jeg ser dermot ikke hva komikeres kjærester skulle ha av offentlig betydning.

Men det er vel (sukk) bare meg.

Nationen og Vårt Land er best av de store avisene.

Stavanger Aftenblad er også fin, men den er vel å betrakte som lokalavis.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere