18 år og død

Han kom inn til rett fra gaten. Jeg hadde ikke møtt ham før. Han var nedkjørt fortvilet og uten penger. Han ville ha sosial stønad. Jeg sa at jeg trengte å kartlegge situasjonen litt. Det viste seg at han hadde vokst opp i barnevernet. Hadde bodde de siste årene på institusjon. Da han ble 18 ville han si farvel til barnevernet, slik mange barnevernsbarn vil. Han var egentlig fra en annen by, og barnevernet i denne byen hadde vært ansvarlig for hans omsorg. Vi ville avklare hvem som hadde ansvar for han. Vi visste jo at han ville kreve mye oppfølgning og mange penger. Vi sa det jo ikke, men vi forstod det. Han hadde levd flere måneder på oppsparte midler som var satt av under oppveksten. Noen barnevernsbarn har noe penger på bok når de blir 18. Pengene hadde han nå brukt opp i et 3 måneders festraid. Nå visste han knapt hvor han var eller hvem han var. Det ble til at han fikk noen penger etter hvert. Det skulle gå til livsoppholdet.

Det var vanskelig for han å orientere seg i den nye verden. Den nye verden besto i det faktum at han nå var voksen. Myndig, han ville klare seg selv. Jeg forklarte han noen ganger hva det vil si, "å klare seg selv". Han kjempet med å oppnå anerkjennelse, ikke for det han gjorde, men for den var. Avvist som han var siden fødselen. Han var ikke mer en et drøyt år gammel da barnevernet grep inn. Siden hadde han bodd i flere fosterhjem. Som ungdom i institusjon. Ingen hadde noen gang fortalt ham at han var elsket,  - for den han var.  

Nå var han blitt en ungdom med rus og adferdsproblematikk. Det var slik han ble kategorisert. Vårt samfunn har et behov for å kategorisere. Han hadde fått diagnosen ADHD allerede som barn. Han brukte det for det var verd når han søkte hjelp.

Etter hvert ble situasjon svært vanskelig. Han rotet seg bort i en voldssak. Han var egentlig hjelpeløs og forvirret.

Så satt han der på kontoret mitt igjen. Han mente at han måtte komme seg bort. Politiet og vi mente også det. Han hadde ikke penger. Jeg lovet han penger dersom han reiste. Han skulle reise til den byen han egentlig kom fra. Vi var vel egentlig glad han reiste. Et problem mindre liksom. Sakene hopet seg jo opp på kontorbenken. Det vi ikke tok høyde for var at han ikke hadde noe hjemsted.  Jeg har tenkt på det flere ganger etter at han dro.  Han liknet egentlig en skadet fuglunge, han ville så gjerne opp å fly, men han kunne ikke. Han hadde fått for mange sår i sitt korte liv. Sår fra de voksne og systemet. Alle dem som ikke ville vite av ham. Bort med deg, du som volder oss så mye bry, er det budskapet han fanget opp?  Vi vil ikke vite av deg, før du blir en dugelig og nyttig borger. Har du ikke forstått hva vi har prøvd å fortelle deg i 18 år. Du må gjøre nytte for deg.

Hvordan skulle han forstå det, født inn i en verden av en mor som priorterte rusen foran det å ta seg av sitt barn?  Med en far han ikke visste hvem var. Et system som ikke hadde klart å formidle til hva kjærlighet er?  

Han reiste bort, ulykkelig og skadet, til en annen by. 3 dager senere  ringte advokaten. De fant ham i natt, på et utetoalett. Han hadde tatt en overdose. Nå var han borte, gutten som ikke hadde noe hjem. Og systemet, meg inkludert, bakkebyråkaten, hadde en vanskelig sak mindre å jobbe med.