Seksuelle overgrep- refleksjoner

Det er skrevet flere gode innlegg her på verdidebatt vedrørende seksuelle overgrep generelt og avsløringene i den katolske kirke spesielt.

Når jeg nå velger å komme med mine refleksjoner håper jeg det kan være et lite bidrag til ytterligere nyansering av et sårbart og ytterst smertefullt tema..

En av debattantene, Sigrun Tømmerås, etterlyste for en tid tilbake et større fokus på ofrenes situasjon, og hva som kunne gjøres for om mulig og kunne bidra til økt livskvalitet og mestring i en for mange helt uovekommelig og svært vanskelig situasjon.

Hva kan gjøres for ofre for seksuelle overgrep? Jeg har fått kjennskap til flere tilfeller innenfor kirkelige/frikirkelige miljøer hvor sakene er foreldet for lenge siden. Alle beskyldninger om overgrep mot barn må selvfølgelig anmeldes. Når det gjelder voksne med overgrep langt tilbake i tid er ikke det like selvfølgelig. Der er de selv ansvarlige for hva de ønsker skal gjøres i situasjonen.

Uten tvil er det terapi som har hatt størst betydning for livskvalitet og mestring i min situasjon. Jeg har absolutt også opplevd situasjoner som jeg betegner som mirakler, og troen har også vært en uvurderlig ressurs. Teofostisk forbønn som går på identifisering av følelser og å få Jesus inn i de traumatiske situasjonene for å avsløre løgner som har plantet seg i minnebilder, har også hatt stor betydning.

Min erfaring er at mange ikke har økonomi, eller har fått seg utdannelse som samsvarer til deres evner pga all energien det tar å leve med en overgrepshistorie. Jeg har drømt om et økumenisk akuttsenter hvor mennesker kunne komme uten timeavtale og møte medmennesker med kompetanse til å lytte og å møte dem med oppmerksom interesse og kjærlighet.

Menighetene kan absolutt gjøre noe ved å fokusere på ofrene og å utvikle tilbud om sjelesorg/terapi og faste støttesamtaler.

Overgrepene i kristne kretser er en stor tragedie med forferdelige konsekvenser. La oss gjøre det som kan gjøres for at tillit og et ødelagt gudsbilde om mulig kan repareres. Ansvarliggjør overgriperen og støtt ofrene på den måten de selv definerer som viktig.

Dersom en overgriper hadde sett hva han hadde gjort, tatt sitt ansvar og bedt offeret om tilgivelse, ville det på sikt kunne ha stor betydning.

Og dersom menighetene i større grad hadde turt å snakke om seksualitet og maktrelasjoner, ville det være en god begynnelse. Det å bruke andre mennesker for egen tilfredsstillelse, enten det er seksualisert åndelighet som det kan være i sekteriske menigheter, eller ved rene seksuelle overgrep må det tas på dypeste alvor om kirken igjen skal kunne gjenopprette troverdighet.