Til Elias!

Dette har Elias skrevet:

Bibelen er skreven av etter måten kunnskapslause menneskje for kunnskapslause. fordi dei ikkje hadde kunnskapens sperre har deira fantasi hatt fritt spelerom. Skapelsen, syndeflo, Josva stoppa sola og månen er berre nokre døme på kva desse eventyrforteljarane har greidd å koke i hop. Og trua, les overtru inndoktrinert frå spebarnsstadiet, har fått folk til å godta desse eventyra som sanning fram til denne dag. Dette gjeld ikkje berre Abrahams religionar, men rubb og rake.

Dersom Ein allkunning Gud + DHA har utforma innhalldet i Bibelen, då har dei sanneleg rota det til for seg sjølve. Berre blind tru kan halde i live mytene om at dette er sanning.

Dette skriver jeg:

Til Elias!

For mange år siden så jeg en annonse på internett av en vakker seilbåt til salgs. Jeg hadde ikke tidligere i livet hatt noe forhold til et motorisert fartøy annet enn som passasjer - uten noe annet ansvar enn for meg selv. Min erfaring med båtlivet begrenset seg til sommerdager som guttunge i en robåt og sjeldent førte åretakene meg lenger ut enn til marbakken.

Da denne annonsen altså fasinerte meg veldig i godt moden alder, hadde jeg altså ikke en gang håndtert en båt med påhengsmotor. Men det var ingenting å si på drømmene mine. I årevis hadde jeg jo abonnert på et båtmagasin. For å gjøre en lang historie kortere satt jeg én vakker forblåst dag i Haugesund som eier av en trettifirefots langkjølt seilbåt. På Sletta var det kuling. Min bekymring dreide seg nå mer om hvordan jeg skulle greie å få seilbåten ut fra kaien og gjennom den smale passasjen ut mot leia uten å skade ellers omkringliggende båter som var til salgs. Dette forstyrret nattesøvnen min, men neste dag skinte sola og sjøen hadde roet seg. Situasjonen sto tindrende klart for meg. Enten fikk jeg båten selvsikkert ut av ”innhegningen” og det med den største selvfølgelighet eller så ble det skandale av en eller annen årsak.

Vel, båten seig av en eller annen grunn - hinsides min manøvreringsevne og fartøykunnskap - perfekt ut fra ”innhegningen”. På vei ut mot Sletta følte jeg at nå var jeg ikke bare skipper og reder, men jeg var selvfølgelig også sjøens ukronte konge. Jeg løsnet og dro i et tau og vips så var forseilet ute. Motoren kunne stenges og så gled båten fint over det åpne havstykket og inn mot Bømlafjorden. Vinden stilnet helt etter hver og jeg fikk god tid til å sette meg ned og studere sjøkartet for ”overfarten” til Stord – som jeg så i det fjerne.

Det tok ikke sjøens ukronte konge særlig lang tid før jeg ristet på hodet over sjøkartets fantasifulle dekorasjoner. Små kompassroser var strødd tilfeldig rundt omkring på kartet. Som om denne ødslingen ikke var galt nok hadde karttegneren ikke en gang greid å finne selv ut av riktig nord retning. Alle disse små kompassrosene hadde to ringer. En ytre ring og en indre ring og ingen av disse viste sammenfallende retning mot nord. Hvilken hjelp var det da i disse små kompassrosene og dette sjøkartet? Grønne og røde piler sto i det minst parvis nært hverandre, men de pekte i én retning et sted på kartet og i en annen retning et annet sted på kartet. Linjene som viste sjødybden var muligens noe jeg kunne rette meg etter tenkte jeg. Så tok jeg blyanten og tegnet en ”kurs” på ca femti meters dybde. Jeg så jo til min store forundring at kursen syntes mer å følge skillet mellom sjø og land enn det som burde være naturlig for denne sjøferden og kursen ble jo heller ikke akkurat rett mot Stord, men heller en kurs på voksensida av marbakken. Det var jo tross alt viktig at jeg kunne begrunne kursen i sjøkartet så fikk jeg heller ta alt det andre som det måtte komme. Men hvordan skulle jeg kunne overføre en ”kurs” på hundre og femti meters dybde til min styreposisjon ute under åpen himmel? Nei, tiden for et oppgjør med fantasien var moden. Sjøkartet var fullstendig ubrukelig til annet enn som fantasifull dekorasjon. Så hengte jeg sjøkartet opp på veggen, startet motoren, tauet inn forseilet på ”snella” og tok kursen mot Stord på normalt gangsyn og sunn fornuft og med forstanden i behold.

Med vennlig hilsen Svein-Ole