Etter å ha engasjert meg litt i ymse fora her på nykomlingen Verdidebatt.no en måneds tid, synes jeg å ha observert mange svært gode innlegg fra dyktige skribenter. Ivrige debattanter med både skarpe penner og ørneblikk gjør at aktuelle temaer blir tatt opp, belyst og imøtegått fra ulike vinkler og bredt spekter. Dette er positivt og bra for utviklingen av en forhåpentlig bedre forståelse av eget og andres ståsted i ulike spørsmål. Men midt i den brusende ordflommen vil jeg få reise et lite spørsmål: Behøver vi en ny ÅND i verdidebatten vår?

Meg selv først

Jeg skal begynne med meg selv: Jeg er nok et utpreget følelsesmenneske. En lettantennelig terrier med temperament, som stilte bakerst i køen da Vårherre delte ut både pokerfjes og diplomatiske talenter. I det siste har jeg med skam å melde måttet innse hvor mye energi jeg faktisk har forspilt på å la meg provosere og trekke opp av andre. Andres ulidelige synspunkter har gang på gang fått meg til å trekke fram sverdet, skyte fra hofta og si min hjertens mening om et og annet. I og for seg er jo dette både lovlig og sunt, i den grad man selv kan få ventilert sin innestengte frustrasjon og aller helst samtidig bidratt til en konstruktiv og avklarende debatt. Men fruktene av en slik meningsytring utover det rent egenterapeutiske, kan vel i høy grad diskuteres. Skjæringspunktet mellom profesjonelle, kristne pragmatikere og mer eller mindre slagferdige, velutdannede retorikere bidrar også lett både følelsesladet friksjon og økt temperatur i aktuelle temaer som engasjerer stadig flere frittalende meningsytrere.  Men i mitt private liv med Gud merker jeg ofte å ha møtt en helt annen ånd enn det til tider tøffe klimaet som lett oppstår i slike replikkvekslinger. Jeg har kjent på en stadig større kontrast mellom karakteren i Guds gode hellige Ånd, og den skyttergrav-barrikaderende kommunikasjon som lett utspiller seg også på nettet. Det har gjort meg trist – kanskje først og fremst over min egen manglende evne til å behandle andre på en måte som ikke oppfattes som truende og skadelig, nedverdigende og krigersk.

Ord eller ånd?

En gammel pastor sa til meg en gang: Det ligger en ånd bak ethvert ord! Hvordan kan vi nå hverandres hjerter, og derved kanskje bidra til endring innenifra, uten å gripe til mer primitive verktøy som hakke og klubbe? Hadde vi kjent hverandres hjerter, hadde vi kanskje ikke brukt de ordene vi ofte tyr til både i angrep og forsvar. Men er det ordene i seg selv som er feil? Er det ikke ofte ÅNDEN og tonen det hele sies i, og ånden hos den som oppfatter det, som skaper gnisninger? Som gamle Lasswell engang sa: Who says what, to whom, in which channel?  I hvilken grad kommuniserer vi som kristne på et kjødelig, intellektuelt plan framfor på et åndelig nivå?

Et annet åndsklima

Særlig i forbindelse med Fritt Ord-prisen til Marie Monsen har dette med form, sak og person blitt aktualisert. Noen synes uansett å ri på en ideologisk eller religiøs bølge av mer eller mindre kunnskapsrikt hovmod, der man i kampens hete uvilkårlig kommer i fare for å ”trø i graset”, for å sitere Ivar Aasen. De som så opplever seg som den tynnhudede og svakere part føler seg såret, angrepet og truet. Men midt i vår brennende pasjon for våre verdier og den gode sak, hva den enn måtte være, er vi alle utsatte for både å bli såret og å såre andre. Brått blir hjertesaken eller yndlingstemaet viktigere enn hverandre som personer. Tungt bevæpnet til tennene med gode argumenter og kjappe replikker gyver vi løs på annerledes tenkende med dødsforakt. Ennå i vårt så opplyste 2009 virker det skremmende lett å mane fram følelser som på rekordtid videreutvikles til antipatiske, intolerante holdninger. At dette gjøres over en lav sko ”der ute” i mer profane mediemiljøer, bør vi kanskje spare oss for ambisjoner om å forandre nevneverdig på. Men i en kristen verdidebatt bør vi som Jesus-troende ha et helt annet åndsklima i vårt ordskifte. Ikke desto mindre synes vi ofte å henfalle til de samme endeløse retoriske hjulmønstrene som har vært oppkjørt generasjoner før oss. Har vi egentlig kommet særlig lenger?

Ordenes kilde

Ord er sterke saker. Jakob sier ett og annet om at tungen er en liten ild, men setter hele livshjulet i brann av helvete! En liten gnist kan forårsake en hel skogbrann. Med tungen (og bloggen..) velsigner vi Faderen, og med den forbanner vi menneskene. Han kaller den også for "uberegnelig" og "utemmelig", "..skiftende og ond, full av dødbringende gift".(Jak.3:8)  Gir dette assosiasjoner til kristen Verdidebatt? Hvor har det blitt av hjertet for enkeltmennesket i ordgyteriet vårt? Stirrer vi oss så blinde på våre religiøse kjepphester og debattemner at vi mister synet av hverandres ve og vel? Hvor mange sårede og ensomme debatt-krigere sitter ikke med gråten i halsen av å få rettet tunge skyts mot seg som person? Ut ifra hvilken kilde henter jeg egentlig mine ord? Er kjærlighetens og nådens ånd merkbar gjennom det jeg formidler? Er svaret nei, er det stor fare for at jeg representerer et større hinder for Guds rikes utbredelse enn jeg selv er klar over.

Hjertets tavler

Ikke for å være sentimental, men kanskje vi trenger at en ny ÅND får gjennomsyre våre bloggende spaltekilometre?  Om jeg debatterer og blogger med englers tunger, men ikke har kjærlighet, er jeg uansett bare en drønnende malm eller en klingene bjelle! (egen overs.) Det gagner meg intet. Profeten sier et sted at Gud vil gi oss et nytt hjerte og en ny ÅND inneni oss, ta bort STEINHJERTET og gi oss et KJØDHJERTE!  Moses` gamle steintavler ble knust mot klippen, selv om det som stod skrevet på dem var aldri så mye Guds Ords sannheter. Det Gud var ute etter var ikke fordømmende rettroenhet, men myke hjertetavler som Han kunne skrive sin lov i. Ofte misbruker vi åndsfylte kristne Skriftens sannheter som knallharde steintavler vi slår andre i hodet med. Vi kan snakke om evangeliets mest hellige sannheter og fromme formaninger, alt mens vi kommuniserer forkastelse, forakt og respektløshet til de vi ønsker å nå. Ofte påfører vi hverandre mer åndelig skade og frustrasjon enn strengt tatt nødvendig og riktig.

Hva er viktigst?

En meddebattant fra en tråd jeg fulgte her på VD forleden, kom med et flott skriftsted fra 2Tim.2:23: "Men tåpelige diskusjoner som ingen lærer noe av, skal du avvise, for du vet at de skaper strid. En Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, dyktig til å undervise, villig til å tåle ondt, så han ydmykt viser til rette dem som sier imot." Et særdeles lærerikt og aktuelt ord for oss som kan ha en akk så menneskelig hang etter å "vinne" debatter, men dessverre ofte på bekostning både av oss selv og av sårede mennesker som føler seg misforstått og forulempet. I verste fall kan jeg vinne en diskusjon, men tape en sjel. En annen meningsmotstander her på VD skrev et forløsende ord til meg på selveste 17.mai:  Unnskyld! Så enkelt, men så ærlig og virkningsfullt. Hva skjedde? Atmosfæren ble endret når ordene traff hjertebunnen – selv om vi fremdeles er uenige! Hva er viktigst? Å rope høyest og lengst i en debatt - eller formidle noe godt og verdifullt, aller helst nonverbalt, til andre mennesker? William Booth sa: "Forkynn evangeliet – om nødvendig bruk ord!" Hvilke verdier og hva slags debattkultur ønsker vi egentlig å fremme?

Hvilken ånd er vi av?

Mitt poeng er absolutt ikke at vi heretter skal anføre oss munnbind, sette en strek over all debattblogging og klistre på oss en påtatt "alt-er-ok-for-meg"-holdning i fromhetens navn. Mer enn noen gang før er det behov for folk som kan ta til orde for kristne grunnverdier og stå på barrikadene som uredde forkjempere for rettferdighet og sannhet. Men mer enn noen gang er det samtidig avgjørende viktig hvilken ånd vi formidler dette i. Da disiplene ved en anledning ville byde ild om å fare ned over noen av deres argeste meningsmotstandere, sa Jesus: Dere vet ikke hvilken ÅND dere er av! Den gode hensikt helliger ikke på noen måte middelet - eller ordbruken - når det kommer til stykket. Evnen til å prøve og skille mellom ånder er høyst påkrevet i våre dagers høyfrekvente mediesamfunn.

Kjære meddebattanter og -onkler: La oss smi våre hakker om til vingårdskniver! La oss som har oppdaget selveste hovedkilden til Aqua Vie In Persona, øse av denne. Skal vi ikke overraske både oss selv og andre ved heretter å la en ny ÅND få prege og dominere vår felles meddelelses-trang? Det burde vel strengt tatt ikke være for mye forlangt.