Verdidebatt

Norgismen

Jeg leste Oppland Arbeiderblad på nett. En blogger hadde skrevet et nydelig innlegg som hun kalte "Men hvor skal jeg sove i natt?". http://www.oa.no/nyheter/article6942387.ece. Hun heter Eivor Evenrud og er opprinnelig fra Gjøvik.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Og jeg leste innlegget. Og det var nydelig. Det var fint, viktig og riktig.

Barn skal vite hvor de skal sove i natt. Barn skal ikke leve i frykt og mishandling. Og vi har alle en forpliktelse til å bry oss, melde i fra.

Men.

Mennesket er både ekstremt dyktig og grenseløst hjelpeløst. Vi kan utvikle oss til hva som helst, i alle retninger. Det er et enormt spenn i oss. Mennesket. Noen er dumme som brød, kan knapt skrive, kan knapt regne ut to pluss to. Andre er Magnus Carlsen. Han kan huske flere tusen sjakk-kamper utenat. Det er ingen som kan forstå dybdene i ham.

Det er ingen grenser for menneskets godhet og for menneskets ondskap. Vi er i stand til å tilgi den som drepte vår far. Som Kjetil Klungland, sønnen til den drepte politimannen i NOKAS-saken. Og vi er i stand til å mishandle, torturere og slakte ned for fote.

Det er heller ingen grenser for hva vi er i stand til å gjøre for og med våre barn. På Utøya ofret politimannen Trond Berntsen sitt eget liv i forsøket på å redde sin sønn. Josef Fritzl holdt sine barn innesperret i en kjeller i flere tiår, mishandlet og seksuelt misbrukte, fikk til og med barn med sitt barn.

Spennet er inne i hver enkelt av oss. Potensialet for kjærlighet, varme, omtanke, potensialet for ondskap, bestialitet og død. Det svømmer i oss alle. Hele tiden. Alltid. Tilfeldighetene styrer oftest hva som dukker opp til overflaten: En hånd som kjærtegner eller en hånd som slår.

Men så skaper vi ismer av alt vi tror vi vet. Det er vi gode til. Katalogisere. Det er nærmest en kollektiv autistisk egenskap ved oss. Slik er verden, påstår vi. Slik skal vi føre oss, behandle hverandre. Og vi skaper nazisme, kommunisme, liberalisme, sosialisme, sionisme, islamisme. Og menneskene som lever innenfor akkurat deres isme tror alle andre er villfarne.

Norgismen, dere, den er vår isme. Norgismen. Den har vi bevisst og ubevisst bygget opp fra 1945 og frem til i dag. Ved den har vi skapt velferdssamfunnet. Sosialdemokratiet. Og ved den skapte vi barnevernloven. I 1992. Underkategorier av norgismen er barnevernismen og sosionomismen. Og det er flott, det.

Men.

Norgismen gjør oss først og fremst skråsikre på at vi er gode. Å, så gode vi er. Vi kriger ikke, ingen hos oss blir fengslet uten lov og dom, vi lar ingen sulte. Og barnevernet er en av medaljene på brystet vårt som blinker når vi skyter det frem mot de andre. Barnevernet er godt. For det skal ivareta de stakkars, uskyldige barna som blir vanskjøttet og mishandlet av sine foreldre.

Nei.

Ingen er bare gode. Ingenting er bare godt. Ved å innbille oss at vi har funnet det arisk gode, skaper vi det onde.

For noen år siden lekte jeg med barnet mitt på en lekeplass. –Så flink du er til å rusje! ropte jeg oppmuntrende til det lille krapylet. Da var det en barnevernspedagog som irettesatte meg: - Jørgen, du må ikke si at barnet er flink til å rusje. Da skaper du prestasjonsangst i det. Det er skadelig.

Å være foreldre, har ikke norgismen gjort det til en døgnkontinuerlig eksamensoppgave?

Ingenting er godt nok fordi Norge er så godt. Norgismen vil ha det perfekte, vi skal være slanke, spise sunt, gjøre karriere, være plettfrie. Også som foreldre. Vi leter etter bekymringsmeldingshistorier hos de andre. Hvem ville drømt om å nabodiagnostisere den jævla snørrungen oppe ved fotballplassen med ADHD for, ja, si 20 år siden?

En bekymringsmelding er ikke en bekymringsmelding. Den er noe helt annet. Den er ord hugget i sten, voldsom i sin kraft, et rabiesinfisert rovdyr."Jeg vil melde en bekymring." Bang!

Og så glemmer vi at det er et kolossalt spenn i alt. Alt er både godt og ondt.

For man skal leve etter helbredelsen, også. Jesus frelser deg. Barnevernet frelser deg. Men til hva? Man skal leve etter omsorgsovertakelsen, også.

Den ideelle omsorgsovertakelse er å trylle livet tilbake til start: En ny far, vær så god. En ny mor, her. Denne gangen skapte vi dem perfekte. Men slik er det ikke.

For sent innser vi, men jeg tror nok at vi vil komme dit, for sent innser vi at det biologiske båndet til mor og far er sterkt som manilahamp.

Norgismen gjør oss ute av stand til å forstå at kjærligheten er ufullkommen, og det er det som gjør den fullkommen.

Rolf Jacobsen skrev: "Det er ingen ende på stjernene og vinden. Det er bare du selv som ikke er den du tror."

Publisert i Oppland Arbeiderblad 08.11.13

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt