Verdidebatt

Ingen plass for motstand

Demokratiet testes på om alle får slippe til. Det testes på om vi tolererer å bli krenket gjennom andre sine ytringer, uten å påberope oss grunn til voldelige reaksjoner eller sensur.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det skulle bli mer demokrati. I alle fall var det dette vi fikk høre etter 22. juli 2011. Hva «mer demokrati» inneholder har vi ikke hørt så mye om. Faktisk ingenting. Derfor vet ingen hva «mer demokrati» betyr.

Det vi har hørt noe om, er hvilke verdier vi skal bygge dette «mer demokrati» på. Jeg er ikke sikker på om dette er noe vi samlet, som nasjon, har blitt enige om, men i alle fall har vi hørt at verdiene; «demokrati», «rettsstat» og «menneskerettigheter» er verdier Norge skal bygges på. Ingen synes å bry seg med at disse begrepene ikke er verdier, slik vi i tradisjonell forstand forstår begrepet «verdier». De er egentlig samfunnsordninger. Begreper som i seg selv er tomme. Så når vi hører at vi skal ha «mer demokrati», så klarer vi selvsagt ikke si hva dette innebærer.

Men det var én verdi vi hørte noe om i tiden etter 22. juli. – «toleranse». Dette begrepet er hva vi i tradisjonell forstand kan kalle en verdi. Og toleranse er flott. Vi skal tolerere at vi er forskjellige. Jeg skal tolerere dine meninger. Også om du ytrer dem. Selv om meningene dine skulle krenke meg.

Det rare er at debatten om verdien «toleranse» forsvant. «Mer demokrati» kunne faktisk inneholdt mer toleranse og mer ytringsfrihet. I stedet har vi sett tendenser til at begge disse er under press. Lars Gule gav oss begrepet «ytringsansvar» i boken «Ekstremismens kjennetegn»[1]. Et begrep som i realiteten betyr at du som ytrer noe må ta ansvar for mulige voldelige reaksjoner på hva du ytrer.

Lørdag 19. oktober, derimot, nådde vi et nytt nivå. Sven Egil Omdal tar i Stavanger Aftenblad[2] til orde for å nekte å trykke det han kaller «antifakta». Han vil ikke at landbruksminister Sylvi Listhaug skal få si at hun stiller spørsmål med om klimaendringene er menneskeskapt. For ifølge Omdal er det fakta at så er tilfelle. Og da er saken avgjort. Debatten er ferdig, og Stavanger Aftenblad skal ikke trykke, hverken på papir eller nett, det som ikke er fakta. Selv om noen måtte mene noe annet.

Det er noe sørgelig og skremmende ved å se at en mediekjempe og journalist som Sven Egil Omdal tar til orde for at meninger skal sensureres. Det er hva som skjer når Omdal ikke vil trykke «antifakta». For problemet er; Hva er fakta, og hva er antifakta? Og hvem skal definerer hva som er hva? Er det redaksjonen? Er det Regjeringen? Det er definitivt ikke Frp, skal vi tro Omdal.

Hva skjer om Omdal og Stavanger Aftenblad definerer antifakta om; abort, innvandring, eutanasi, Midtøsten, tidlig ultralyd eller reservasjonsrett for fastleger? Jo, om du er uenig med Omdal og Stavanger Aftenblad så får du ikke trykket dette i avisen, fordi du er en «realitetsfornekter». Akkurat som landbruksministeren. For som Omdal selv sier:

«Hvis realitetsfornekterne ikke slipper til på papir, er det ingen grunn til at de skal få gjøre det på nettet.»

Men Omdal er ikke alene. I Nitimen på NRK P1 21. oktober[3] fikk Bjarte Hjelmeland lese opp deler av sitt «Homo-eventyr» som han og Eskil Pedersen hadde skrevet til Solveig Horne, som en respons på hennes tre år gamle twitter-melding. Det er ikke homoeventyret i seg selv som er problemet. Derimot må vi spørre oss; ville motstanderne av dagens ekteskapslov fått kommet på Nitimen og snakket om hvorfor det er best for alle barn å vokse opp med sin biologiske mor og far? Dersom de ikke ville fått det, har vi da et problem? Eller er det antifakta at det biologiske prinsipp er viktig?

Og her aner vi konturene av hva som er Omdals agenda. For om han kan få være med å definere hva som er fakta og hva som er antifakta, da har han makt. Makt til å kunne definere hva som er sannheten om mennesket. Makt til å styre debatten i den politiske og ideologiske retningen som han selv vil.

I 2011 ble Terry Jones’ brenning av Koranen fordømt av en hel verden. FNs spesialutsending til Afghanistan, Staffan de Mistura, gav Jones ansvaret for reaksjonene og massakren som fulgte.[4] Opptøyene førte til at 22 mennesker mistet livet. Brenning av Koranen er helt ufarlig i seg selv. Det har ingen konsekvenser for andre enn Jones. Noen følte seg krenket, og påberopte seg dermed retten til å reagere ekstremt. Med Gules definisjon av ytringsansvar blir det altså Jones som må ta ansvaret for de ekstreme reaksjonene. Jones blir dermed ekstremisten, og volden forsvares, fordi Jones burde visst at ytringen kunne medføre voldelige reaksjoner. Men er det riktig?

Dette er hva begrepet «mer demokrati» er fylt med så langt.

Men hvorfor ble det slik? Frykter vi motstand? Er det derfor Omdal og Gule ikke makter tanken på å slippe til dem som er uenig med dem? Er vårt demokrati, som vi er så stolte av, så vaklende og ustødig at vi blir nødt til å kneble enkelte sine meninger for at det skal forbli stående? Eller frykter Omdal & Co at vi, folk flest, ikke vet vårt eget beste?

Demokratiet testes på om alle får slippe til. Det testes på om vi tolererer å bli krenket gjennom andre sine ytringer, uten å påberope oss grunn til voldelige reaksjoner eller sensur. Det testes på om vi kan tolerere å se på at Frp sitter med makten, fordi folket ville det slik, selv om vi skulle være grunnleggende uenig.

Sensur og begrensninger i ytringsfriheten fremmer ikke demokratiet. Det visste vi alle. I alle fall før 22. juli 2011.

[1] Lars Gule 2012, «Ekstremismens Kjennetegn, Ansvar og motsvar» Spartacus Forlag
[2] Stavanger Aftenblad 19.10.2013, Sven Egil Omdal, «Ingen plass for antifakta»
[3] NRK Nitimen 21.10.2013, www.nrk.no
[4] VG 03.04.2011, http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10083608

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt