Pål Georg Nyhagen

224

Asylsøkerne i Årdalstangen og andre steder

Fellesskapsfølelsen er igjen på retur i 2013. Tragedien har rammet oss alle. Samfunnet har et ansvar for å ivareta de som er rammet. Og dét er både ofrenes pårørende, deres venner og kolleger. Og de asylsøkerne som sitter tilbake i mottaket.

Publisert: 6. nov 2013

Forskjellige bakgrunner, kulturer, livssyn og religioner blandes sammen og skal fungere i det felles samfunnet. Og da skapes det utfordringer både til samfunnet og den enkelte. Vi må alle tilpasse oss de nye betingelsene. Å ville gå inn for en integrasjonspolitkk er nødvendigvis et gode. Men integrasjon er imidlertid en dynamisk størrelse og ikke en enkel sak: En fleksibel størrelse og et begrep med innhold i en type bevegelse, sågar. Det finnes f.eks. ikke en entydig og klar løsning fordi så mange faktorer spiller inn. Eks.: En tyrker kan ikke nødvendigvis møtes på samme måte som en eritreer, osv, osv. Det finnes ikke en entydig oversiktlig mal å benytte på enhver gruppe eller enkeltindivid, og alle har sin personlighet - akkurat som vi andre. Uendelig mange faktorer spiller inn her, og ikke minst har enkelte en voldsom fortid. Også en tyrker kan være svært så forskjellig fra en annen tyrker; en bonde fra grensedistriktende er ganske forskjellig fra en akademiker fra Istanbul, f.eks. Hvis man som "god etnisk nordmann" tror, at de nye innflyttere friksjonsløst snart tilpasser og innordner seg de tradisjonelle regler og normer her i landet, så tar man nok noe feil. Innflytterne fra andre land og kulturer har sin bagasje med som er like grunnleggende for deres livssyn og måte å se på verden med, som vår egen personlige bagasje er. De tar derfor ikke avstand fra sin opprinnelige og tradisjonelle tilhørighet og identitet. Tvert i mot finner de trygghet gjennom å danne fellesskap med andre fra samme land og kultur. Akkurat som oss andre, for øvrig

I praksis ser vi at det generelt eksisterer en allmen oppfatning av oss versus dem. Og det blir også vice versa; det tvinger seg automatisk frem som resultat av en underliggende polariserende holdning. Som dessverre også forsterkes når det skjer tragedier og annet destruktivt. Fordommer er til for å brytes ned, og her er det informasjon, dialog og sameksistens som er medisinen. Vi trenger å møte ´mennesket i den annen´. Vellykket integrasjon handler altså i stor grad om informasjon og det å kunne sette seg i sin nestes sted. Dvs nestekjærlighet slik Kristus preger og forsterker (ikke skaper) etikken. En etikk ut fra det rent menneskelige som er gyldig for alle, uansett livssyn.

Fordommer skal nedbrytes, og vi skal alle ha et større kjennskap og åpenhet for å forstå, og bevege oss mot den andre. Fordi det er den andre her, "den fremmede",  som er i den svakeste posisjonen. Språket er en grunnleggende del av felleskapet og vår identitet. Skal man ha noe å gi våre nye landsmenn, så må vi møte dem der de er. Vi må skape trygge forutsetninger for at de tar i mot våre utstrakte hender. Anerkjennelse av den andre, av det enkelte medmenneske, har dermed enorm betydning for dette menneskets muligheter for å oppnå målsettingen med å tilpasse seg de forutsetninger og de levevilkår som finnes i samfunnet vårt. Å anerkjenne betyr f.eks. det å aktivt lytte og aktivt se den andre på en åpen og aksepterende måte. Dette betyr selvsagt ikke at man skal være enig i alle synspunkter den andre har, men respekterer vedkommende for den hun og han er, og vil være.

Den tyske professoren Axel Honneths teorier om anerkjennelse anvendes i flere miljøer, ikke minst innenfor praktisk pedagogikk. Hans teorier beskriver tre former for anerkjennelse; hvor de alle har stor betydning for å utvikle selvtillit, selvespekt og det å verdsette seg selv i fellesskapet: Hvilket vel er sentralt i det å kunne oppfatte seg selv som en del av akkurat felleskapet, og dermed også kunne  integreres i samfunnet. De tre nevnte former inngår i en innbyrdes relasjon/interaksjon som bevegelige ledd i det å kunne utvikle det gode livet.
A. Pivatsfæren, kjærlighet, familie, nære relasjoner.  B. Den rettslige sfæren.  C. Den deltagende og solidariske sfæren.
Axel Honnets nevnte teori om anerkjennnelse tar altså utgangspunkt i menneskets basale behov for anerkjennelse for å i det hele tatt kunne fungere godt i samfunnet. Anerkjennelse og respekt er altså ikke bare viktig, men en bestemt forutsetning for å kunne integreres å bli en samfunnsborger på lik lnje med oss andre. Uten anerkjennelse, så kan ingen utvikle seg som menneske, man kan ikke utvikle sin identitet. For man blir alltid et selv, et jeg, i felleskapet med de andre - gjennom den andres blikk. Hvordan ser du da på denne din neste fra en annen kultur og med en annen religiøs identitet? Da handler det om å invitere våre nye landsmenn inn. Ikke gjøre det ytterligere vanskelig for dem. For slik, så blir fremmedfryktens uro kun en selvoppfyllende profeti: Vår neste har dessverre en tendens til å bli det vi behandler dem som.

Det vil være et håp om at folk i Årdalstangen nå tar vare på alle innbyggerne; selvsagt, som nevnt innledningsvis, de pårørende og alle andre som har vært knyttet til drapsofrene. Men spesielt også de som i dag står vel så svakt. Nemlig de ca 150 asylsøkerne i mottakssenteret som i dag assosieres med gjerningsmannen og hans bakgrunn. Kanskje kan man invitere asylsøkerne hjem, tilby seg som fadderfamilie for en av dem, invitere til sosiale møteplasser -  både sport og annet. Også hun og han er vår søster og vår bror. Nå før jul kunne asylsøkerne inviteres til et julemarked i Årdalstangen, som alle andre steder det finnes medmennesker av forskjelliuge kulturer, asylmottakssentre, etc. Samvær og markeder preget av tradisjonelle norske juletradisjoner, varer og tilbud; sammen med asylsøkernes kanskje eksotiske bidrag - de inviteres også til å gi av seg selv. Uansett religion vil dette markedet bidra til at man i sin nestes øye aner det genuint menneskelige; nemlig også speilbildet av seg selv.

Vi bør vi la hjertets øyne og ører overdøve alt annet; ikke minst grumset fra de lukkede kjellerrom i våre mørke dyp. De 150 er ikke like urolige og redde som oss andre. De er mer urolige og redde. Og det også i en fremmed kontekst. Her må vi som deltagende medmennesker åpne for det som skaper ro og trygghet for alle. Det finnes ikke mer slidaritet, nestekjærlighet eller omtanke enn den som fremvises i praksis. Og det er kun den som trenger og eventuelt erfarer disse kvaliteter som kan uttale seg med autoritet om den iboende menneskelige kvaliteten i samfunnet og hos den enkelte her.

"The first step in the evolution of ethics is a sense of solidarity with other human beings: Solidarity is an attitude of resistance". (A. Schweitzer)

Kommentar #1

Jarl Hanni Afsar

47 innlegg  2196 kommentarer

Bra Eriksen

Publisert nesten 8 år siden

Hva har du gjort for innvandrere eller asylsøkere? Er litt lei av mennesker som oppfordrer alle andre til å vise medmenneskelighet og engasjement. I det hele tatt er jeg spy-lei  rosetog og holde hånd demonstrasjoner, eller generelt altruistisk hykleri. Det gjelder helt sikkert ikke Eriksen - hans engasjement virker genuint og ekte. 

Men hva gjør du Eriksen? Kom igjen nå. Hva har du ofret for asylsøkerne. Ikke falsk beskjedenhet nå - kom igjen. :-)

 

Så kan vi andre bli inspirert.

Kommentar #2

André Rohde Garder

51 innlegg  1336 kommentarer

Stans våre vestlig-initierte kriger

Publisert nesten 8 år siden

Det beste vi kan gjøre for asylsøkere er å ta ansvar for å stanse alle vestlig-initierte kriger verden over, som er selve grunnlaget for strømmen av asylanter. Gi dem fred, så får du fred.

Kommentar #3

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

Afsars metoder

Publisert nesten 8 år siden

Pussig at man ikke kan skrive et slikt innlegg uten å bli møtt med spørsmål hva man personlig gjør. Jeg kan dog nevne at jeg har arbeidet i Røde Kors flyktningehjelpen og arbeidet kollektivt, som individuelt, med ankommende asylsøkere. I lokalmiljøet har jeg tidligere arbeidet sosialt med muslimer og andre. Og så etter hvert blitt invitert til både muslimer og sikher i deres høytider. Kunne skrevet en del om dette her. Men stopper her.

Kan ikke se at det skal foreligge en god grunn for at noen skal avkreve at man legitimerer seg når man skriver her på VD. Man får lese innlegget slik det er presentert. Så får det vurderes etter det saklige innholdet og om det eventuelt har relevans til det temaet forfatteren intenderer å skrive om. Et innlegg står således like sterkt eller svakt helt uavhengig av hvem som skriver, og bakgrunnen til den som skriver det. Å føre fokus inn på det siste er ufin avsporing og kan i verste fall være forsøk på å annullere innholdet (som muligens i visse tilfeller er ubehagelig) gjennom å så mistanker om forfatteren.

Så ønsker jeg Afsar en god dag.

For øvrig ser jeg at A. R. Garder på klassisk og polariserende vis blander inn invandringspolitikken som sådan og implisitte mistanker om at den er alt for slepphendt. Dette er også en avsporing. Man kan gjerne debattere dette temaet til Garder, men det er ikke det som er mitt fokus her. Jeg mener å skrive om alle de konkrete personer vi allerede har tatt inn i landet og dermed som vertsnasjon og naboer allerede har ansvar for. Nå er disse medmenneskene her: Det er det faktum og den virkeligheten vi andre må forholde oss til. Jeg ber derfor alle de som vil debattere, eller uttrykke frustrasjoner over,  innvandringspolitikken som sådan gjøre det i en annen debatt-tråd.

Kommentar #4

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Eriksen

Publisert nesten 8 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Fordi det er den andre her, "den fremmede", som er i den svakeste posisjonen.

Jeg er veldig enig med deg i veldig mye av det du skriver. Det er svært viktig at vi nordmenn som ønsker å bidra til god integrering på det personlige plan er vennlige, åpne og imøtekommende overfor de menneskene som har fått opphold her.

Den eneste veien mot vellykket integrering er at vi er åpne for å motta dem som ønsker å integreres i vårt fellesskap.

Selv bor jeg i Oslos mest flerkulturelle bydel og omgås innvandrere hele tiden. Mange av mine naboer er innvandrere og det samme er min kone og dermed også mine barn.

Det ville ikke falle meg inn å behandle enn innvandrer dårligere enn en etnisk nordmenn. Jeg liker godt det flerkulturelle samfunnet jeg bor i.

Når man diskuterer innvandrings- og flyktningepolitikk er det uhyre viktig at vi skiller mellom den overordnede politikken man går inn for, og de holdningene man har på det personlige plan, menneske til menneske.

Mange debattanter mangler helt åpenbart evne til å se dette skillet, og når de vurderer en persons oppfatninger av den overordnede politikken, og oppfatter at en person går inn for en streng asylpolitikk, klarer de ikke å se andre begrunnelser for dette enn at personen må være fremmedfiendtlig og rasistisk.

Dette er ganske utidig i disse debattene her på VD, og fører til at reelle debatter blir nærmest umulig å gjennomføre fordi man nærmest øyeblikkelig får stempelet fremmedfiendtlig og rasistisk heftet til seg.

Jeg ønsker også å kommentere den siterte setningen overfor.

Jeg er enig i at det er innvendreren som er i den sake posisjonen så lenge han er i mindretall. Det som derimot ofte skjer, er at innvandrere og flyktninger fra samme sted bosetter seg sammen i samme områder, og dermed danner flertallet i sitt eget området. Om det bor noen få nordmenn også der, vil det være disse som er den svake minoriteten.

Slik er det blitt mange steder i Oslo. Og det sier seg selv at når nordmenn ikke lenger er majoriteten i et område, vil det ikke nødvendigvis være norske verdier eller normer som er dominerende. Da oppstår faren for at det oppstår samfunn i samfunnet av mennesker som er dårlig integrert i det store fellesskapet, men som utelukkende har sitt eget lille fellesskap som normgiver. Jeg ser dette som en av de største potensielle hindrene for god integrering.

Men hva kan vi gjøre med det? Jegt vet ærlig talt ikke. Kanskje gjøre som USA og busse elever fra "svarte" skoler til "hvite", slik at elevgruppene blir mer heterogene?

La meg også legge til at jeg synes det er ganske utidig når enkelte TV-kanaler i den betente situasjonen i Årdalstangen kommer med reportasjer om hvor fiendtlige deler av lokalbefolkning skal være og at man har frykt for at "mobben" skal angipe flyktningemottaket.

Ville vi godtatt at det ble laget reportasjer om at man frykter at de øvrige asylantene skal angripe bygda?

Hva er motivasjonen for å fremstille deler av lokalbefolknignen som en "mobb"? Slik journalistikk skjønner jeg simpelthen ikke.

Mvh Sverre

 

 

Kommentar #5

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

Avnskog, og noen relevante sidebemerkninger fra meg

Publisert nesten 8 år siden

Selvsagt bør det være slik at det skal være åpent for debatt om de siste tiårs innvandringspolitikk, dens konsekvenser etc. Kritikk av den har dessverre hos flere for lenge fra kulturradikalt hold blitt utlagt som påskudd for rasistiske agendaer fra høyresiden. På den annen side har dessverre enkelte tydelige kritikere av den eksisterende innvandringspolitikken selv ødelagt for debatten de sannsynligvis savner gjennom å sveipende generalisere kritikken; ikke minst gjennom bruk av negative merkelapper og en grov mistenkeliggjøring av innvandrere- og grupper generelt. Evnen til nyansering har dessverre ikke blitt mobilisert når dette temaet er på dagsorden. En av grunnen er vel muligens at flere dessverre urettmessig har fått rasiststempelet i pannen straks man har vinklet problemstillingene annerledes enn det politisk- og sosialt korrekte. På begge sider har den emosjonelle styringen og mistenkeliggjøring vært overveiende. Og dette avslører vel at saken også ut over å anses som meget viktig også har sterkt emosjonelle sider.

Filosofen Hans Skjervheims ord om det liberale dilemma er slik: "Når de liberale prinsipper blir absolutte, endrer det hele seg til absolutt illiberalitet". Ordet toleranse har dessverre alt for lenge vært et maktord: Man har i det demokratiske Norge "toleranse" som en vesentlig dyd, heldigvis. Men dessverre i en slik grad at den har blitt totalitær og dermed høyst intolerant. Toleranse setter tydelige krav til den enkelte: Man må nemlig gi rom for noe man ellers misliker. Den som mener det er enkelt å være tolerant, har ikke innsett hva toleranse er. Toleranse er verken harmonisering eller likegyldighet. De som mener at alle livssyn og religioner er like mye eller lite verdt, gjør ikke sjelden sin egen overbevisning til overordnet norm: En annen tro som presenterer seg som geuint sann, får dermed rødt kort der den herskende "toleranse", dvs egentlig relativismen, opptrer som øverste dommer.

Den politisk korrekte relativisten makter derfor ikke å tolerere andre sannheter enn at sannheten per se "selvsagt og faktisk ikke finnes". Men om denne holdningen påtvinges andre - som den kontinuerlig her og der også gjøres under dekke av det positive verdibegrepet "toleranse" - så opptrer relativistene faktisk totalitært. Slik får relativisten i pose og sekk: Han unngår slik å argumentere saklig med den motparten han utviser fra den gode banen. Og slipper så å få sitt eget standpunkt analysert. For ingen deltager på banen kan diskutere med den øverste rett-tenkende dommeren. Men om relativismen opphøyes til prioritert norm, så blir den som nevnt intolerant og totalitær. En pluralistisk stat er et genuint gode - på den måten at alle religioner og livssyn får eksistere under samme betingelser som gir dem frihet til å virke i samsvar med sin selvdefinerte egenart.

Det kan derimot dessverre se ut som om visse krefter i samfunnet benytter ordet "toleranse" i den hensikt å trykke grupper og enkeltpersoner man ikke identifiserer seg med ut av synsfeltet: Ethvert visuelt signal som kjennetegner den enkeltes identitet skal i toleransens navn paradoksalt nok bort. For øvrig: Paven har med rette advart mot "relativismens diktatur".

En sidebemerkning: "Individualisme" har blitt en annen prioritert verdi i relativismens og det postmoderne samfunnets navn. Også dét begrepet et gode rett forstått. Men også den verdien har fått en karikert form; nemlig at mange individuelt følger nettopp dét tyngdepunlktet i det sosialt- og politisk korrekte som alle følger og gjør. Når toleransen får som konsekvens at den enkeltes rettigheter og identitet skal presses inn i en allmen politisk korrekt forhåndsgodkjent form har den blitt sin egen karikerte motsigelse. Og det er trist at de som vanligvis hevder å stå for de gode verdier, også er de som fronter denne intoleransen.

I Sverige kan man vel langt på vei hevde at integreringen har spilt fallit i deler av landet? Det finnes områder hvor etniske svensker er i mindretall og sågar helt har forlatt distriktet. Fordi det pågår en utagerende rasisme fra innvandrerne mot de etniske svenskene, med tildels betydelig psykisk og fysisk vold som virkemidler. Utrykningsetater nekter å kjøre inn, tragisk nok. Men denne "omvendte" rasismen er dessverre nesten et medietabu, både i Sverige som her i Norge. Derfor så overses den fordi de involverte ikke opptrer i samsvar med de kulturradikales oppfatninger og forventninger: De egentlig slemme og snille-, de onde og gode, rollene er nemlig forhåndsdefinerte - og har sitt utgangspunkt i (berettiget) gammel aggresjon og forakt mot den hvite manns kolonialisering og overherredømme. Jeg viser til denne artikkelen skrevet av en innvandrerkvinne i Sverige, Sakine Madon. (Hun har for øvrig denne bloggen).

Sakine Madon: Även invandrare kan vara rasister.

Judar flyr Malmö och muslimer flyr Södertälje. Politiker har svårt att tala klarspråk eftersom rasism utövad av personer med utländsk bakgrund är "känsligt". Men duckandet är inte hållbart. Situationen i Malmö borde inte förvåna. Många har som Reepalu nonchalerat antisemitismen och gömt sig bakom att "man måste få kritisera Israel". Politisk positionering har intresserat mer än att reagera mot det judehat som en del invånare med rötter i Mellanöstern står för. Malmö är dessvärre inte den enda kommunen med problem.
I Södertälje har på senare år personer med muslimsk bakgrund trakasserats. Människor har fått tårgasfacklor slängda på balkongen, stenar genom fönstret, bensin och urin via brevinkastet.
Folk som har misstänkts vara muslimer har attackerats med ägg, stenar och raketer. Kvinnor vittnar om hot och gäng som riktar laserstrålar mot dem. Barn får stryk i skolan och på föräldramöten sätter sig kristna föräldrar på avstånd. Fuad Mor, som tvingats flytta till hemlig adress, berättar på Newsmill att hans familj har polisanmält händelser fyrtio gånger. Vanligtvis pigga debattörer som ser islamofobi nästan överallt säger inte ett knyst om den här situationen i Södertälje.
Kan det bero på att förövarna råkar ha assyrisk/syriansk bakgrund? Hade det varit lika tyst om snaggade nationaldemokrater i gäng hade jagat bort folk från områden som Ronna och Hovsjö? Inte så troligt.

Sympatierna och engagemanget beror nämligen på vem som utsatts, och vem som utsätter. I stället för att se varje dåd för vad det är väcks engagemanget till liv om det är "rätt" offer och "rätt förövare" med i bilden. Gillar man Israel bryr man sig om antisemitism, ogillar man Israel bryr man sig om islamofobi. Och rasister med mörkt hår? Då gäller det tydligen att tiga. Medierna är med på noterna.
För att citera en äldre journalist: "Redaktioner vet inte hur man ska förhålla sig till rasism mellan etniska grupper. De flesta tror att man går Sverigedemokraternas ärende om det belyses."
Varför förhålla sig till ett litet invandringskritiskt parti i allt man gör? För det andra: Just relativiseringen av rasism gynnar partier som SD. När ungdomar får lära sig att hat mot svenskar inte tas på allvar, står SD med öppen famn och tar emot dem.
Juristen Mårten Schultz har gått igenom domar inom hatbrottskategorin. Schultz skriver i senaste numret av Neo att "Det går inte att hitta en enda dom för diskriminering på grund av svensk etnicitet". Inte en enda dom för att en person är "vit". Inga domar om hets mot svenskar.

Fram till för två år sedan räknades inte hatbrott mellan minoritetsgrupper. Tror man att rasism inte finns bland invandrare är man rejält blåögd. Ändå låtsas många att det är så.
Tidigare justitiekansler försvarade att "hets mot svenskar" inte är grund för åtal då syftet med lagen var att skydda minoritetsgrupper. Men i många förorter är svenskar i minoritet. I Malmö är judar i minoritet, och i Södertälje är muslimer i minoritet.
Och varför skulle hat eller hot mot en människa som "hör till en viss grupp" - en minoritet eller majoritet - nödvändigtvis vara mindre eller mer allvarlig?
Sverige är ett annat land än åren efter andra världskriget. Inget folk har monopol på rasism. För muslimer i Södertälje eller för judar i Malmö är det ingen tröst att förövarna inte är blonda och blåögda.

Kommentar #6

Jarl Hanni Afsar

47 innlegg  2196 kommentarer

kommentar 5

Publisert nesten 8 år siden

bra

Takk for den. Fint Eriksen.

Kommentar #7

Th0rm0d N0rd&hl

17 innlegg  776 kommentarer

Jeg er gammel nok

Publisert nesten 8 år siden

til å huske tiden før "Pakkisen*" kom og unnskyld meg alle nordmenn av østasiatisk ætt, men det var det vi kalte dere. Det angrer jeg på og jeg har ikke brukt ordet på 40 år.

Jeg benytter ordet igjen fordi det tidsbestemmer et paradigmeskift for meg.

Vi hadde innvandring før også, men det var f.eks ungarere, andre det var synd på og som gled relativt lett inn i vår homogene sfære - sett med våre øyne. Og vi slo oss på brystet og kritiserte høylytt andre nasjoners innvandringsproblemer.

Så kom dere og vi møtte dere med redsel misstro og motvilje, og venstresidens velmenende blindhets store synd er at de ikke så hvordan det stod til med oss. 

Resultatet leser vi om og ser nesten hver eneste dag. 

Er problemet løsbart? Ikke før vi innser hvem som også må endre holdning. Kan vi det? Vil vi det?

*I mine øyne har "annengenerasjon Pakkis" blitt et hedersbegrep - takket være første generasjon.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere