TO RARITETER I NYE VALGREGLER I KIRKEN

Forslag til regler for valg av menighetsråd  bør endres, slik at en urettet liste innebærer at bare det antall som skal velges, får stemme (hvis listen har 15 navn og det skal velges 10, får bare disse 10 stemme). Med den ordning som foreslås, vil en urettet liste ikke påvirke resultatet, men i realiteten være en blank stemme. Dette kan ikke antas å være i samsvar med det velgerne legger til grunn:

Valgene skal holde samtidig med to offentlige valg (kommune og fylkeskommune). Når man stemmer ved disse, vet man at selv om man ikke retter på listene, har man likevel innflytelse på resultatet. Antagelig vil det også være slik ved fleste bispedømmerådsvalg (der hvor det stilles flere lister). Det er da rimelig at det også ved det fjerde valget blir slik at en urettet liste påvirker resultatet. Det vil være en utfordring å skulle formidle at ved ett av fire valg har en urettet liste en helt annen status enn ved de tre øvrige.

En ordning med at bare de første på listen får stemme, vil gi nominasjonskomiteen større innflytelse, men man vil samtidig ta hensyn til de som har sagt meg villig til å stå nederst på lista, som en form for listefyll. Med en slik ordning bør imidlertid mulighetene for velgerinnflytelse økes, slik at det gis langt større mulighet for tilleggstemmer og strykninger enn det nå legges opp til.

Det er faren for ’kupp’ som ligger bak de restriktive forslag tenkningen på dette punkt, men det kan av forhistorien synes som dette er noe man primært har vært opptatt av ved bispedømmerådsvalg, mens det enda var uklart om der ville innføre forholdstallsvalg. ’Kupp’ er imidlertid også uttrykk for velgerengasjement, og bør ikke oppfattes entydig negativt, jf muligheten for å ha forholdstallsvalg hvis forholdene i en menighet er sterkt polariserte.

Til nylig har man kunnet kuppe et menighetsrådsvalg ved å stryke og eller kumulere / gi tilleggstemme. Det enkleste var antagelig at en gruppe ble enige om bare å utnytte en andel av sin stemmerett (f eks bare stemte på 8 selv om man kunne stemme på 10).

Kirkemøtet vedtok sist at man overhodet ikke skulle kunne stryke, men det foreslås nå endret. Det er bra, fordi de opprinnelige henvisningene til offentlige valg ikke tok høyde for at man ved slike valg allerede har påvirkningsmulighet, ved at der er flere lister.

Nå foreslås det at man bare skal kunne stryke tre, og tilsvarende begrense antall tilleggsstemmer til tre. Det er imidlertid vanskelig å se at det skulle være behov for slike begrensninger; hvis opptellingsmåten blir slik at nominasjonskomiteens forslag får stor vekt, bør velgerne ha størst mulig anledning til å gi uttrykk for sitt syn.

Siden menighetsrådsvalget vil være det eneste hvor det (oftest) bare foreligger en liste, vil det være tjenlig at det klargjøres på listen hvilken innvirkning en urettet liste har. Dette gjelder i særlig grad dersom man mot formodning skulle opprettholde forslaget, og legge opp til at en urettet liste egentlig er en blank stemme. Hvis ikke det fremgår, står man i fare for å lure velgerne.

Forslag til regler for valg til bispedømmeråd og Kirkemøtet

Den ordning Kirkemøtet her vedtok, innebærer at velgere har ulik innflytelse avhengig av hvor de bor, for så vidt som antallet som velges direkte, kan begrenses til fire, selv om det skal velges sju; de resterende velges da ved indirekte valg. Når det nå legges opp til endringer i Kirkemøtets vedtak (se ovenfor om strykninger), er det naturlig å foreslå endring også på dette punkt. Man kan ganske enkelt fjerne alle bestemmelser om indirekte valg; man vil likevel få et regelverk som er i samsvar med loven, som bare sier at minst fire skal velges direkte.

Slik det nå er, vil det for en kirkepolitisk gruppering som stiller liste i flere bispedømmer, i noen bispedømmer være tilstrekkelig med ca 1/13 av stemmene for å få et mandat (man benytter oddetallsmetoden ved mandatfordeling; tretten er sjuende oddetall,); i andre bispedømmer kreves ca 1/7, altså omtrent dobbelt så mange (sju er fjerde oddetall). Sett fra velgernes synspunkt innebærer dette at en stemme bare har halv vekt i noen bispedømmer, og at det i disse bispedømmene vil bli slik at mange stemmer blir bortkastet (man har ikke utjevningsmandater som ved stortingsvalg). Dermed fravikes et stykke på vei prinsippet ’en mann en stemme’. I saksforelegget har det ikke vært mulig å finne noen egentlig begrunnelse for en slik ulikhet. Det kan synes som en tradisjon med relativt sterk biskoppelig suverenitet innen bispedømmet her har slått ut på et valgordningsspørsmål av leke representanter, hvor det er sterke grunner for like regler over hele landet. I tillegg er det kanskje et kompromis i forhold til dem som ønsket at demokratireformen skulle innebære at man valgte som før, og ikke åpnet for forholdstallsvalg:

For et års tid siden hadde nemlig Kirkerådet fått det for seg at de grupper som kunne tenkes å stille alternative lister ved bispedømmerådsvalg, var sååå små at det ikke ville ha noe for seg å åpne for forholdstallsvalg. Dette størrelsesproblemet konstruerte man selv, ved å stille krav om 500 underskrifter. At det ikke skulle være mulighet for flere lister, fastholdt man overfor Kirkemøtet i vår – da foreslo man en så aparte ordning at det hadde hatt lite for seg å trykke lister: velgerne skulle bare få avgi stemme på to-tre personer, og kunne like godt skrevet navnene på et blankt ark. Den ordning Kirkemøtet vedtok, åpner for forholdstallsvalg når så få som 150 ber om det (storingskomiteen berømmet her Kirkemøtet for å ha senket kravet!).

Det er tvilsomt om den ulikhet man nå legger opp til, vil kunne forsvares over tid – velgere flytter på seg, og vil reagere på at deres stemme ved flytting får halvert sin betydning.

(Hvis det mot formodning skulle være slik at Kirkemøtet ikke selv kan vedta at stemmer skal telle noenlunde likt overalt, må man ta steg for å få endret loven, slik adgangen til å kombinere direkte og indirekte valg, faller bort.)

Det ideelle hadde vært at bispedømmerådene selv ikke administrerte fram noen valgliste, men overlot det til velgerne. Kanskje kan det bli slik i fremtiden. Men inntil det innvinnes mer erfaring, er det hensiktsmessig at man via valgråd og nominasjonskomite får fram en liste Den må rimeligvis være bredt sammensatt, siden man ikke vet om det vil komme andre lister.

Men det fremtrer som en form for overstyring når det legges mange føringer på hvordan alternative lister skal se ut, hva angår alder og kjønnsfordeling.. Her må de grupper som ønsker det, få lov til å fremme de kandidater de ønsker, og så vil det være opp til velgerne å gi uttrykk for om man synes dette er gode kandidater eller ikke. Såpass frihet bør velgerne få.

Avslutningsvis: I debatten om valg i kirken har det vært hevdet at det er vanskelig å finne en ideell valgordning. Det er et utagn som kan skjule en mangfoldighet av synder og skjulte agendaer. Realiteten er at mange detaljbestemmelser innen en ordning er til større fordel for noen grupper en for andre. Dette gjelder f eks ordningen med kombinasjon av direkte og indirekte valg. Her hevdes det at indirekte valg også er demokratisk. Det er jo for så vidt sant, hva angår en rendyrket indirekte ordning. Men når kombinasjonen innebærer at færre velges gjennom direkte valg, får ordningen en mindre demokratisk effekt, slik som redegjort for ovenfor: små grupper holdes lettere utenfor. Man bør unngå å argumentere med demokrati når man ønsker en ordning med slik effekt.