Truet til stillhet i Norge

Et folk som ikke får lov å uttrykke en mening, et folk som ikke får lov å kommunisere med omverdenen, slik vi andre er vandt til, et folk som setter sitt eget, og andres liv i fare i det øyeblikket de tar bladet fra munnen eller løfter pennen i protest.

Afrikas Nord-Korea, kalte han det, da han først beskrev sitt hjemland til meg. Selv hadde jeg jobbet noen år i Åpne Dører, og kjente relativt godt til landet og regimets forfølgelse av minoriteter og frittalende individer. Nå hadde jeg da fått ansvaret for denne personens utvikling og sikkerhet i Norge, etter at han klarte å rømme fra regimet og gjennom ICORN fikk opphold og beskyttelse i Norge, som forfulgt forfatter.

Det tok oss ett år å få ut familien hans på fire, der vi hver dag satte dem i livsfare gjennom arbeidet med å smugle dem ut. Stillheten var fremdeles et slående faktum, ikke et ord skulle ut, ikke et menneske skulle vi snakke med, som ikke allerede var dypt involvert. Han hadde aldri besøk av et eneste annet menneske enn meg, og pleiet ingen kontakt med noen andre eritreere. Selv for meg kunne dette virke litt som paranoia, og jeg tenkte at; du er jo trygg her i Norge?

Det var han ikke, og det kom svært tydelig frem forrige uke. Familien hans er i sikkerhet og nå har han mot til åpent å fortelle om sin historie og dele sin poesi. Sistnevnte var tema da vi forrige uke arrangerte Internasjonal uke med fokus på ytringsfrihet. Dagene i forveien hadde jeg snakket med mange eritreere som gleder seg til dette, og ville komme for å høre. Stort og smått, barn voksne, ulærte og akademikere som alle har rømt landet… men som alle fremdeles har familie der nede. Da klokka slo halv tolv var det  én eritreer som møtte opp. Jeg reagerte på dette, men slo det fra meg med min vanlige begrunnelse "African time"

Jeg begynte seansen med å presentere forfatteren og fortelle litt om situasjonen i landet han måtte rømme fra.

Da sesjonen var ferdig kom det en person bort til meg og hvisket: ”han andre eritreeren du så i dag, var informant for regimet.

Jeg tenkte ikke så mye mer over dette, før jeg senere på kvelden fikk en personlig henvendelse via e-post, nettopp fra denne andre eritreeren. En svært krass beskrivelse av min uvitenhet, min arroganse og grunnløse fordømmelse av Eritreas stolte og store ledere. Jeg trenger ikke å si noe mer, annet enn at jeg oppfattet det som truende.

Da gikk alvoret mer opp for meg. Vi går rundt og skriver det ene innlegget etter det andre, om hvor galt det er at Norge ikke tør å sende hjem en terrorist som Krekar. Han er vår definisjon på terrortrussel i Norge, men for et stort eritreisk samfunn i Kristiansand, er terrortrusselen en helt annen. Midt iblant dem lever det mennesker som av ukjent grunn, lovlig oppholder seg i landet, mens de overvåker sine egne landsmenn. Selv på norsk jord skal de ikke få lov å åpne munnen, og Gud bevare dere om dere møter opp på et møte om ytringsfrihet. Da vil det gå utover deres familie og venner i hjemlandet. Overvåking har vært et hett tema de siste par ukene, en overvåking som sigelig skjer for å hindre terror. Det jeg opplevde forrige uke, var hvordan overvåking ER terror.

Jeg spør meg selv hvor god jobb som er gjort av politikere, UDI og Politiet, når slike mennesker fritt går rundt og truer et helt folkeslag til taushet, i vårt demokratiske og frie land. Plutselig ble debatten om Mullah Krekar ganske triviell.