Verdidebatt

Raushet og personlig ansvar

Jeg innbiller meg at de fleste voksne ønsker å identifisere seg som ansvarlige mennesker. Imidlertid er ikke ønsket om å identifisere seg som noe, nødvendigvis det samme som å ønske å være akkurat dette noe med alt det innebærer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ansvar kan være praktisk ubeleilig, der man må gjøre ekstra anstrengelser for å legge til rette for visse handlingsforløp, og det kan være følelsesmessig utmattende, for ikke å si smertefullt, der man må erkjenne egne feilgrep og ta konsekvensene av dem. Vilje til å innrømme feilgrep er en nødvendig forutsetning for ansvar, men slike innrømmelser kan virke som et hinder dersom en også ønsker å identifisere seg som et menneske uten karakterbrister av betydning, hvorenn uoppnåelig akkurat det er.

En mulig løsning på problemet kan være å søke andre forklaringer på feilgrep enn eventuelle karakterbrister, og en ofte brukt strategi i disse tider, er å ta på seg offerrollen. Som essayisten Theodore Dalrymple gjerne skriver, tar samfunnet for gitt at ofre ikke er ansvarlig for sine handlinger – ikke minst tas det jevnt over for gitt at mennesker som ikke tar ansvar for sine handlinger, antagelig er ofre for et eller annet de også.

I offerstatusen ligger implisitt en manglende forventning om at den det gjelder skal kunne overvinne de offergjørende omstendighetene, og med det en manglende tiltro til den enkeltes potensiale som menneske. Dalrymple påpeker at, om noe, er det denne holdningen som skaper ofre, fordi den gjør det desto vanskeligere å overvinne de hindrene som gav offerstatusen i første omgang.

Nå er det ikke dermed sagt at visse omstendigheter ikke kan gjøre det vanskeligere å velge godt og rett, at alle som får offerstatusen ønsker den, eller at det ikke finnes omstendigheter hvor det er riktig å si at noen er gjort til offer, men det er heller ikke slik at all motbør gjør en til et offer – om vi ikke så skal si at vi alle er ofre for livet?

Som kvinne har jeg opplevd diskriminering, men jeg har også opplevd forventningen om at jeg bør føle meg diskriminert, og offergjort, der jeg slettes ikke er enig i at jeg er blitt utsatt for noe kritikkverdig. Alle med et minimum av historisk kunnskap kjenner til de lover, normer og strukturer som har marginalisert kvinner gjennom tidene, men jeg er i den senere tid blitt overrasket over å oppdage en retorikk som virker å antyde at også naturens luner gjør kvinner til ofre - og derfor ikke lenger står ansvarlig for konsekvensene av egne avgjørelser.

I en Aftenpost-artikkel forleden ble uttrykket «ufrivillig gravid» brukt. Her var det ikke snakk om graviditet som følge av overgrep, men graviditet som konsekvens av frivillig samleie. Jeg stusset over ordbruken, for overser man ikke her en temmelig klar årsakssammenheng? Til tross for at forplantning ikke er samleiets eneste funksjon, forblir det en mulig konsekvens, da også preventiver som kjent kan svikte. Som resultat av frivillig samleie kan man slik bli uplanlagt gravid, men ufrivillig kan det knapt nok kalles. Også det mer etablerte uttrykket «selvbestemmelse over egen kropp», der det brukes som motsetning til å leve med en slik uplanlagt graviditet, gir uttrykk for den samme kreativitet hva årsakssammenhenger angår. En kreativitet som dukker opp i så mange sammenhenger.

Jeg har tro på raushet, men raushet i form av nye sjanser etter feilgrep og handlingsforløp som ikke gikk helt som de skulle, raushet som lar oss være sårbare og ærlige med hverandre om feil og karakterbrister uten å miste selvrespekten. Den raushet og medfølelse som derimot tåkelegger årsakssammenhenger, feier feilgrep under teppet eller legger konsekvensenes byrde over på andre, fremstår ikke bare som misforstått, men som manglende tiltro til det enkelte menneskes evne til heve seg over fortidens feilgrep og ta ansvar for seg selv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt