Pål Georg Nyhagen

224

Argumentasjonshygiene og retorikk

’Deliberation’, lat.: "avveining". Det er denne nødvendige avveining av argumenter – i debatter, i vårt indre verksted og stille sinn – som er kjernen i en demokratisk- og organisk prosess. Dialog. - Kontra skyttergravspolemikk og munnhoggeri?

Publisert: 18. okt 2013

Fra Matteus: "Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘ Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’ Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: ‘Din idiot !’ skal være skyldig for Det Høye Råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild".

Det er vel mange av oss som står i kø foran Det Høye Råd?       :)

Jeg har siste døgn frisket opp i hine studiedagers fordypelse i retorikk og argumentasjon; hvor en hovedoppgave ble hentet fra hyllen og tørket støv av: Hvilket både var ganske nyttig og fornøyelig. Ikke minst fordi det etter hvert under lesningen ble løftet opp et avslørende speil.  :)  Og da var jo fordypningsprosjektet siste døgn et gode: jeg fikk mulighet til å vokse litt; bli "litt større" enn igår.

Jeg fant det altså direkte nyttig å lese på nytt. Og jeg velger derfor her i beste mening å trykke opp elementer fra nevnte hovedopgave, samt fra notater og produkter; da kanskje en og annen av dere andre også kan finne noe nyttig her? (Mine kilder var Chaim Perelman, Schopenhauer, Christian Khock og Finn Collin.)

Å debattere verdier med hensyn på å komme til harmoniserte og forente løsninger kan bli vanskelig, for å si det forsiktig. Begrepet "verdi-debatt" setter da også høye mål?

Kvalitetsfull argumentasjon har tre dimensjoner: Den er rettvisende faktuelt, den er relevant og den er vektig. Vi slipper vel alle ofte unna med mangelfull argumentasjon fordi den lett kan forklés. Men på den annen side er det ikke alltid så lett å få en absolutt og felles forståelse av hva som da egentlig er å anse som god argumentasjon? Mine studiedagers målestokk for god argumentasjon var at argumenter anses som gode om de leder til de konklusjoner som man også mener å argumentere for. Men vi kjenner vel alle til at dette langt fra alltid er tilfellet i praksis: De idealiserte kriterier er ikke tilstrekkelig, de holder ikke i alle situasjoner, om vi f.eks. diskuterer religion, tro eller politikk for den saks skyld. Spør man for hvert argument om det er riktig, relevant og vektig, så brytes man faktisk allerede dér. Ref. en rekke debatter her på Verdidebatt. Man har naturlig nok forskjellige verdier og referanser menneskelig sett. Begrepet "vekt" er jo også langt fra absolutt eller objektivt; begrepet impliserer også avveining.

I en ønsket og invitert dialog kan man med rette forvente at den andre faktisk svarer på den man sier: For bare om argumentene besvares (ikke ´kommenteres´ - som er noe annet) kan man, også tredjepart, bedømme om det som sies også er relevant, gyldig og god argumentasjon. Svaret som gis kan anføres på to måter: Enten forklarer man hvorfor man mener at argumentasjonen til den andre er dårlig og/eller irrelevant... eller så erkjenner man faktisk at argumentasjonen som er gitt er både god, riktig og relevant. Men man kan dog like vel ennå ha rett i å opprettholde egne begrunnelser og egen argumentasjon fordi den fremdeles tillegges større vekt. Det er dette siste her som benevnes som konsekvens av god "avveining"; dog ikke som blind fastholdelse av gamle standpunkter.

Ikke få i en diskurs forsøker å få andre lesere til å opparbeide de holdninger man som deltager selv ønsker å bygge opp under; ikke minst i kraft av de følelsesladede ord som velges. Det blir et slags omvendt lommetyveri: Man lirker holdninger ned i folks lommer uten at det oppdages. Ref. George Orwells "newsspeak".  Og Piet Hein "Man dytter på folk en mening på hvis vanvidd alle kan forstå". En slik debattform er ikke bare nytteløs, men som oftest direkte skadelig for saken. Men en god argumentasjon gir muligheter for akkurat det å avveie. Om man vil vurdere en argumentasjons vekt; er det altså alltid et spørsmål om forutgående avveing - fremfor prerefleksive svar fordi motparten tilhører en bestemt gruppe man forut for deltagelse bærer antipati mot.

I de fleste debatter er det faktisk mulig å påvise rimelige argumenter på begge sider. Og nettopp derfor har tredjeparten (leserne/lytterne), ikke minst, behov for at man besvarer argumentasjonen rimelig relevant og sakssvarende. (Nytteverdien m.a.o.) Om da ikke de deltagendes agenda er "å vinne debatten", hevde seg; ikke å vinne innsikt? Men det nevnte med å lytte aktivt på den andre skjer like vel ikke plagsomt ofte. Manglende svar, å velge å overse påpekninger og spørsmål, er vel en av de verste metoder som fordummer debatter. Noen benytter strategier for å slippe å direkte besvare det som anses som vanskelig eller ubehagelig; dette er å tilsløre argumentet til den andre og ved å tilføre elementer som overhodet ikke ligger i den andres argumentasjon; f.eks. ved å mistenkeliggjøre motivene til den andre eller presentere andre ufine forsøk på å annullere vedkommendes troverdighet. Man kan også velge å svare på en fordreid utgave av det argumentet den andre frembringer, eller man kan avfeie den andres argumentasjon uten å si hva som er galt med den.

Det kan altså i høyeste grad være nyttig å se på manøvrer og strategier som vedrører debattørers diskursive adferd over for de andre og disses utsagn. Stereotyp retorikk forvrenger som oftest bildet av den og de som man mener tar grunnleggende feil; f.eks. "de kristne", "de konservative", "de religiøse". "ateistene", "katolikkene", "adventistene", "muslimene", "innvandrerne",  "fremskrittpartistene", "SV-erne", "sosialistene",  dvs politisk rammende skuffebetegnelser, etc. etc. Og da kan det være nyttig å spørre hvorfor dette stereotypiske bildet av de andre opprettholdes og pleies i diskursen?

Det lønner seg m.a.o. å være på vakt over for grove generaliseringer, manglende argumenter og negativ retorikk, som nettopp forsimpler bildet av "den andre". Uten å fremlegge reelle argumenter og ved bruk av språklige virkemidler kan stereotyp retorikk forårsake at man får tegnet et negativt bilde av den andre. Og enkelte kan nok dessverre også anse nettopp dette som nyttig. Det blir en risiko for at det forsøkes å dannes en felles negativ identitet for "troende og religiøse" f.eks. 

Språket har nemlig en enorm makt til at påvirke vårt syn på verden; fordi språket er det filteret som vi begriper verden gjennem. Endrer vi måten at samtale om noe på, så endrer vi også vår oppfattning av det. Retorikere har alltid interessert sig for språkets mekanikk og det har ført til mange retoriske knep som kan brukes til at påvirke tilhørernes og lesernes synspunkter. Dessverre ser det ut til at en del av disse knepene - selv om det ikke nødvendigvis er bevisst (?) - blir brukt for å tegne et stereotypt bilde av de kristne, muslimer, og de nevnte andre grupper m.fl.

Uten å fremføre gode argumenter for ovenstående bruk av typebilder kan negative kategoriserende betegnelser snike seg inn i lesernes hoder. Et effektivt virkemiddel er den såkalte metonymi, hvor man enten bruker en del for å betegne helheten; eller omvendt helheten for å betegne en del av den. Og NB: Det er det for så vidt ikke noe galt i, så lenge man dog også kan sette et likhetstegn mellem de to - altså så lenge delen da også representerer helheten. Men det er også her det kan gå galt, og metonymien kan blive mere stereotyp end sannferdig. Man har m.a.o. en agenda.

Underforståelser former forståelsen

En annen vel så effektiv måte at påvirke synspunkter på er ved at la påstander være underforstått, dvs verdi-impregnerte. Så kan man heller antyde det hele og la leserne selv danne meningen i hodet, hvor de kritiske varselklokker ikke aktiviseres.

OBS: Man kan selvfølgelig gjerne være kritisk - også over for troende/religiøse. Men det blir et problem, hvis det ikke bliver argumentert for påstandene man benytter, og man dermed får gitt et forsimplet inntrykk av en hel gruppe som man mener befinner seg utenfor både den egentlige sannhetens- og moralens enemerker? Det går ikke sjeldent rimelig sterkt ut over sammenhengskraften; for hvorfor skulle de andre leserne bekymre seg om de religiøse, de troende, de fra det spesielle partiet/gruppen i debatten og nyhetene hvis de egentlig ikke har god normal samfunnsmoral og er middelalderske; og dermed heller ikke bekymrer seg om alle oss andre? Derfor bør vi alle være på vakt over for sveipende og grove generaliseringer, manglende- og sviktende argumentasjon og retorikken, som er negativ, forvrengt og stereotyp.

Men man bør dog minnes om at praktisk argumentasjon mellom mennesker, f.eks. om etiske, religiøse og politiske temaer,  ikke kun kan foregå etter formelle Erasmus Montanus-regler, men det skal naturligvis heller ikke gli over i munnhuggeri. Hva finnes da mellom disse polene? Hvordan kan man egentlig bli trodd i en sak hvor man intet kan bevise slik leseren i en annen språkkategori forventer og krever?

Det er vel vesentlig å skille mellom to nivåer i debatten og samtidig være oppmerksom på dem begge: Dels det nivå som vedrører egne argumenter, dels det som angår hva som faktisk og konkret sies til motpartens argumenter og motargumenter, og ikke minst det som sies OM motparten i det hele tatt - dvs det som blir personliggjøring. Det er vel hér man finner flest eksempler på de adferdstyper i debatter som kan kalles ufine og kritikkverdige.

Man bør m.a.o. være er opptatt av å utvide synsvinkelen for hensiktsmessig og uhensiktsmessig argumentasjonsadferd til ikke kun å omfatte selve de argumentene en debattør presenterer; men også spørsmålet om hvor vidt den andre presenterer argumenter; eller prøver å klare seg uten og bare påstår om den andre rent personlig. Altså ikke minst om hvordan man forholder seg til motparten og hans argumenter - det man altså kan kalle debattørens dialektiske adferd.

Den uskikk det er å fortegne eller generalisere versjoner av motparters meninger og argumenter ligger i en annen hovedkategori hva gjelder dialektiske snarveier, nemlig spekulering i motparternes motiver. Her begår vi vel alle større eller mindre feil til tider? Fra spekulative forvanskninger av hva motparterne "egentlig" mener, er skrittet kort til spekulasjoner om de holdninger som da angivelig skal ligge under og motivere hva den andre skriver.

Eks: Vi kan egentlig ønske å diskutere synspunkter, vi kan prøve å nå et punkt hvor vi kan møtes, men i siste instans kan det du streber etter være uforenlig med de mål som jeg har viet mitt liv til... ikke nok med at mine verdier kan støte imot dine; mer signifikant blir fortsettelsen:

Verdier kan nemlig lett støte sammen også i det enkelte individs indre; men av dette følger ikke at enkelte verdier så må være sanne og andre falske. Verden og vi er sammensatt. Sammenstøtene, selv hvis de ikke kan unngås, kan muligens bemøtes konstruktivt? Krav kan avveies, kompromisser kan nåes: Og i flere konkrete situasjoner har alle krav ikke nødvendigvis like stor vekt?

Det må ikke sjeldent foretas prioriteringer; prioriteringer som sjelden kan bli endelige og absolutte. Problemet med motstridende verdier, som altså også gjør seg gjeldende innen for det enkelte individs verdisett, kunne løses hvis vi hadde en rasjonell måte å veie argumenter opp mot hverandre på – f.eks. ved en type fellesnevner?

Men ved nærmere ettertanke: Det kan vi dog ikke i en bred verdidebatt; En slik fellesnevner blir vi alle nemlig aldri enige om like vel. Det er for eksempel noen som mener at visse etiske verdier eller prinsipper gjelder ubetinget. Og andre deltagere vektlegger andre verdier. De verdier som anses som relevante i debatten er ofte både motstridende (d.v.s. taler for uforenlige standpunkter)  og "inkommensurable". Dette matematiske uttrykket brukes blant annet i moral- og rettsfilosofien for å uttrykke at man ikke kan definere en objektiv fellesnevner som alle kan enes om, og derfor kan argumenter av forskjellig art ikke alltid og nødvendigvis veies rent objektivt opp mot hverandre.

Til slutt: Er argumentet som brukes egentlig riktig. tungtveiende, relevant eller sant? Spesielt i vurderingen av et argument som "vektig" er det nesten alltid en betydelig og legitim (!) subjektivitet med som basis, men også med hensyn til forståelse av relevans. Opplevelse av "riktighet" og korrekthet fokuseres ikke sjelden fremfor hva som oppfattes som grunnleggende ’sannhet’ for den andre. Relevans trer så inn i stedet for ’gyldighet’, og disse to bør derfor bedømmes hver for seg.

 

 


 

 

 

 

 

 

Kommentar #1

per strømme johnsen

11 innlegg  773 kommentarer

De ikke kristne

Publisert rundt 8 år siden

Generalisere. Her er kan hende det mest brukte, fra ett kristent ståsted. "De  Ikke kristne." 

Kommentar #2

Geir Roger Skau

0 innlegg  65 kommentarer

Publisert rundt 8 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Jeg har siste døgn frisket opp i hine studiedagers fordypelse i retorikk og argumentasjon; hvor en hovedoppgave ble hentet fra hyllen og tørket støv av

Takk for en god opplæring i å vurdere argumentasjoner.

Jeg tror de fleste gjerne holder seg til sin egen ”sunne fornuft” når de vurderer argumenter f.eks. i innlegg her på forumet. Men uten noen god bevisstgjøring om ulike kriteria som en kan vurdere en argumentasjon ut fra, kan denne fornuften være påvirkbar. Derfor er de momentene du nevner i innlegget, i alle fall for min del, svært nyttige.

Kommentar #3

Sølve Nicolay Thobro Lauvås

1 innlegg  230 kommentarer

Publisert rundt 8 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Den uskikk det er å fortegne eller generalisere versjoner av motparters meninger og argumenter ligger i en annen hovedkategori hva gjelder dialektiske snarveier, nemlig spekulering i motparternes motiver. Her begår vi vel alle større eller mindre feil til tider? Fra spekulative forvanskninger av hva motparterne "egentlig" mener, er skrittet kort til spekulasjoner om de holdninger som da angivelig skal ligge under og motivere hva den andre skriver.

Men kan det være legitimt å spørre en motdebattant hva h*n egentlig ønsker å oppnå, når h*n har fremstilt saksforholdet feil i sin argumentasjon? Det er jo på en måte å spekulere i motiver?

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere