Pål Georg Nyhagen

224

En kunngjøring

I ANLEDNING MIN KOMMENDE FØDSELSDAG FRABER JEG MEG ALL OPPMERKSOMHET. Mvh Jesus Kristus.

Publisert: 17. okt 2013

Igjen våger jeg meg frempå med en aldri så liten påminnelse. Viser for øvrig til forrige gang jeg skrev om temaet "jul" her på Verdidebatt.  Det innlegget er det andre benet til dette.

Vi gjør stort sett alle som folk på Jesu tid og retter fremover til Kristi komme, mens vi hviler i hverdagens trygge rammer. Vi venter: Til at kjærligheten, rettferdigheten, fred og sannhet endelig skal rå. En gang der fremme...

Og så kommer Jesus og sier at nå, i dag, skal ordet oppfylles; dvs virkeliggjøres, realiseres. Nå. Og det ender nesten med at også vi forsøker å dytte Ham "ut for stupet" av vår aksepteringshorisont da "wake-up-kallet" blir for nærgående, i hvert fall utenfor vår komfortsone? (Jfr fortellingen om synagogebesøket i Nazareth) Vi gjør som dem. Intet er vel mer forargende enn evangeliets evige vekkende radikale  ; som avskjærer fortidens trygge distanse og gjør fremtidens drømmer og planer nærmest likegyldige. Det er den mette som alltid synes at den sultende maser for mye om mat. Men: Ordet skjærer igjennom og sier hva som gjelder .

Og vi?

Vi får alle som en livet som gave. Ikke fordi vi verken er spesielt gode eller fromme. Men fordi vi er elsket. Videre har Gud så stor tro på medmennesket at Han overlater til oss med overflod til å være Guds givende hender til de sultende og trengende. Kristen tro betyr verken virkelighetsflukt, engstelig tilbaketrukken venting på Herren selv eller at vi skal fornekte jorden - i påvente av endelig å komme til himmelen. Men det betyr det helt motsatte: At himmelen har rørt jorden, at Gud ble menneske og lot seg føde i fattigdom og i de velståendes avvisning. Barnet i krybben ble umiddelbart møtt med omverdenens nådeløse likegyldighet. Og vi vet alle om noen som har det delte hjerte.

Kristus vet det om oss alle.

Men Han møter den som er villig til å åpne seg. Mennesket har dessverre en usunn tendens til kun å åpne seg for det det allerede forstår. Til så og si bare å ville forstå det vi allerede forstår. Og: En Gud som bare bor i en stemning, i et sinn, har uansett aldri hatt en virkelighet.

Dog kan det å gi slipp på det velkjente åpne for en større virkelighet - og mennesket mer enn aner seg elsket og del av et støre hellig hele. Disippelen Peter foreslo at de skulle bli værende der oppe på forklarelsens berg Tabor - der hvor de gode og bekreftende religiøse erfaringer gjorde alt så skjønt, vakkert og sant; men Jesus avviste det tvert og gikk ned. Til de andre, inn i den utfordrende hverdagen igjen. Det første som møtte dem var trengende mennesker, sultne og fortvilede... og et sykt barn som hadde behov for hjelp.

De gode erfaringer kan komme, og de forlater oss igjen. Slik er det; og slik må det være. Engler kan av enkelte anes som besøkende; men de kommer og lar oss være alene...  igjen. Ganske enkelt for det er her vi hører hjemme, sammen med de andre - i denne verden som er full av smerte og elendighet, så vel som medmennesker som erfarer overskudd og glede. Men vi er dog bundet sammen i skyld og ansvar. Og dog er nettopp denne virkeligheten god nok; også når englene har forlatt den igjen; også etter møtet med Herren selv. Grundtvig skriver at det er ikke englene vi skal fokusere om; men deres budskap. Det er ikke englene som vekker mennesket det er ikke englene som løfter - men deres budskap, og det de peker på. Til.

Kristus selv:

Jesus som ble født utenfor de tilfredses fellesskap og deres koselige trygge hjemmeidyll,  Han som døde utenfor de tilfredses fellesskap, Han var alltid underveis blant alle dem som var uten noen form for idyll. Han valgte plassen som den fattigste og usleste av oss alle. Nettopp derfor finnes ingen som er utenfor, noen "overflødige". Dvs Jesus var alltid der hvor vi med Ham i vårt hjerte skulle ha vært.

Han kom til sine egne; som valgte å ikke å ta imot Ham.

Men Han kom like vel.

Jesu fødsel, korsfestelsen og oppstandelsen er ikke fortid, like lite som pinsehendelsen. Men bidrar uavbrudt til å vekke mennesket, til å levendegjøre menneskets nåtid. Hvilket innebærer det levende og våkne blikket for den som intet har. Angelus Silesius: "Ble Gud i Betlehem ti tusen ganger født, men ingen gang i deg – var alt ditt liv forødt."

Det sette er alltid avhengig av øynene som ser. Kristus kom og satte strek over enhver strek mennesker hadde risset mellom seg og sin neste. Ser man da med Kristus i hjertet det samme som det den selvtilfredse og rasjonaliserende rike mann ser? Vi ser det samme; men med Kristus i hjertet avviser man å se på det andre med annet enn håp og kjærlighet. Ergo ser vi like vel noe mer. Der det er overtro, der det forlanges bevis for tro, der forlanges underet først; skal man kanskje tro. Men med Kristus er det helt omvendt: I kristentroen må man begynne med troen, så kommer underet etter.

Navnet "Betlehem" betyr faktisk "brød-hjem". Og Kristus er livets brød... Det er kun det brudte brød som kan mette alle: Brød er benådning, brød er liv, brød er gave, brød er under. Den som ser med troens øyne ser Guds nærhet i det tilfeldige og dagligdagse - i nettopp det som ikke er ekstraordinært, der den ikke-troende ikke ser annet enn det tilvante, banale, selvfølgelige og kjente. Fordi den troende erkjenner livet som gave, som under men også som forpliktelse, livet selv er dermed ekstraordinært nok. Og oppfordringen er at det finnes ikke mer;

-fordi det som er - er tilstrekkelig, selv om det finnes både nyheter og hemmeligheter bak alle de kjente bilder av verden hvor vanetenkning og vanepersepsjon lar det statiske vinne frem på bekostning av det dynamiske, igjen og igjen.

Livet skal brukes i tillit til den som ga oss livsgaven og som igjen rekker oss alt det vi har blitt blinde for - fordi det er så masse av det. Vel og merke: Hos oss.

Det er ikke mangel på  mat, mangel på undere som gjør at tusener dør av sult og underernæring. Det er mangel på medmennesker som vil la Guds vilje skje: nemlig la sine hender bli Guds ustrakte hender.

Jesus er sann Gud; Han er Guds sønn. Han viste det ikke gjennom å trylle frem undere alle vegne, eller gjennom at Hans disipler gjorde dette. Han viste det gjennom å være det eneste sanne menneske. Hans invitasjon viser at det finnes ingen tilskuerplasser; kun en scene: En arena vi ikke kan annet enn å delta bevisst og våkent på. Kristus frir oss ikke fra å være den vi er, men til å reise oss og våge å være i vorden: Bli den vi egentlig er, paradoksalt nok. Den hverdagen vi allerede er en del av vil Han ikke befri oss fra, men gi impulser og fordringer til å gå inn i den. Og i Kristi forunderlige verden er kun det knuste hjertet helt. I Hans tjeneste er det kun de sårede krigere som duger: Kjærlighet og frihet kan man kun stri for med våpnene kjærlighet og frihet. Martin Buber forteller i en av de jødiske fortellinger om en gammel rabbiner som spør sine elever i talmud: "Hvordan kan man avgjøre når natten er omme og dagen begynner?" Og han fikk mange svar. Men rabbineren svarte: "Nei; den timen som bli til dag er det øyeblikk da du kan se inn i et menneskes ansikt og få  øye på din bror eller søster i det. Inntil da er natten stadig over oss."

Kommentar #1

Bjørn Weld

14 innlegg  1290 kommentarer

Gripende godt, -

Publisert rundt 8 år siden

Takk for et godt skrevet stykke,- som har min fulle tilslutning.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere