Verdidebatt

Hva skal Olav Tuff angre?

Tross mange års forskning for å kunne bevise det motsatte, er fortsatt de eneste jøder man vet er drept av nordmenn ekteparet Feldmann(51). To milorg-menn ble frikjent i 1947, til tross for tilstått rovmord. Olav Tuff var aldri antisemitt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Av:Publisert11.11.2004 00:00

 Tiden som frontkjemper på Østfronten er sterke ungdomsopplevelser jeg ikke glemmer. Jeg var med på hendelser, og så ting jeg ikke kan glemme. Jeg er preget av dette resten av livet, sier Olav Tuff. Her en liten flik det han snakker om:
Tuff meldte seg for avreise til Tyskland i januar 1941. Målet var gratis militær utdannelse og garanti om at de ikke skulle settes inn i kamp mot England. De var omtrent 300 nordmenn som reiste i følge.
- Alt var frivillig, vi kunne ha reist hjem dersom vi hadde ønsket det. Eventyrlysten og tanken på et lenger utenlandsopphold var en medvirkende årsak til at jeg som 18-åring den gang valgte å bli, forteller Tuff.
Krigen skred frem, og Hitler gjorde seg klar til sitt angrep på Russland.
- Vi fikk da en forespørsel om vi kunne tenke oss å kjempe i tysk uniform mot de russiske troppene. Jeg svarte ja, sammen med soldater fra Danmark, Sverige, Finland og Norge.
- Jeg husker det hele så godt. Vi ble stilt opp på jernbanestasjonen i Tyskland for å reise til Østfronten. Det var den 23. august 1941, på bursdagen min, sier Olav.

LIKSTANKEN VAR VERST. Olav Tuff husker de fleste hendelsene til minste detalj. Han forteller om et utall trefninger, om farlige episoder der han lett kunne endt opp på statistikken over falne.
- Vi var den første frivillige enheten som ble sendt til divisjon Wiking. Da vi kom fram til bestemmelsesstedet ved Kiev fikk vi for alvor føle krigens grusomheter. Lokalbefolkningen fortalte oss at russerne hadde drept alle de intellektuelle som bodde i byen, før de hadde trukket seg tilbake. De intellektuelle var definert som prester, lærere, høyt utdannede mennesker og selvfølgelig jøder. Dette gjorde inntrykk, sier Olav ettertenksomt.
Olav Tuffs enhet ble plassert som vakter rundt det aktuelle området. Det ble aldri noen kamp. 250 000 russere overga seg etter å ha blitt omringet. En av de russiske generalene som heiste det hvite flagget var sønnen til Josef Stalin.
- Den første vinteren var det flere slag, russerne angrep og vi slo tilbake. Det ble store tap på begge sider.
- Vi hadde på ingen måte noen luksustilværelse. Lite mat, dårlige klær og bitende kulde gjorde sitt til at vi led ute i felten, husker han.
De fikk en liten brødskalk og 20 gram smør hver om dagen. Noen middag eller annen varmmat sto ikke på menyen den vinteren. Han forteller om lange perioder på 40 minusgrader. Det var så kaldt at automatgeværene sluttet å fungere.
Da våren kom ble tilstanden mye bedre. De fikk så mye kjøtt de ville ha, og sjokolade ble det satt pris på. Men sammen med den grønne våren kom likstanken.
- Det var døde kropper overalt, de kom til synet da snøen smeltet. Det var da vi så resultatet av grusomhetene en krig fører med seg. Stanken var uutholdelig, men vi hadde ikke noe valg, vi måtte bli. Den perioden har festet seg dypt inne i meg, forteller han megetsigende,

SKYT DEM NED. Det ble sommer i 1942. Olav Tuff og hans soldatkamerater ble kommandert videre. De inntok byen Rostov og skulle krysse elva Terrech da de ble beskutt av russiske styrker. To danske frontkjempere falt, kampene raste og etter hvert ble 16 russiske soldater tatt til fange.
- Den tyske kommandanten kom bort til meg med en krystallklar ordre: Skyt fangene, de var med på å drepe våre menn.
- Jeg nektet plent, og sa at jeg ikke ville skyte geværløse menn på den måten. Svaret jeg fikk var at dersom jeg ikke gjorde som han sa, ville jeg bli stilt opp sammen med dem og skutt jeg også.
- Jeg svarte den tyske offiseren med at jeg ikke hadde avlagt noen ed til Hitler, og at han derfor ikke kunne gå frem på den måten. Offiseren klappet sammen hælene på støvlene sine og forsvant. Han godtok argumentet mitt – og verken jeg eller de 16 fangene ble henrettet, sier Tuff.

BLODBAD. Den 2. verdenskrig gikk sin gang slik vi kjenner den fra historiebøkene. Tyskerne og deres frontkjempere fra andre nasjoner ble kjeppjaget ut av Russland. Tilbaketrekningen var et faktum, en prosess som skulle vise seg å bli et blodbad uten like. En opplevelse som den da noenogtyve år gamle Olav Tuff var i sentrum av.
Han husker det hele skremmende detaljert. Skrekkscenene er brent fast i det furete ansiktet som legger seg i tankefulle linjer når han nok engang forteller om sin verste opplevelse til da.
- Vi måtte bare flykte ut av området. Det var ikke tid til å ta med de sårede. Mange av dem ba om at vi skulle skyte dem for å gjøre slutt på deres lidelser. Men det kunne vi bare ikke gjøre, til det var samvittigheten for sterk.
- Panservognene og maskingeværene skjøt vilt inn i soldatmassene. Det var en ren massakre, vi måtte løpe for livet, forteller Olav.
Han forklarer at det var 54 000 tyske soldater og frontkjempere som desperat flyktet ut fra området ved Tscherkassy. Av disse overlevde omkring 8000. Alt var over i løpet av tre grufulle og iskalde februardager i 1944.
- Opplevelsen rundt denne tilbaketrekningen var grusom, inntrykkene er uvirkelige og de vi aldri fjerne seg fra bevisstheten.

DØMT. Olav Tuff ble sendt til Norge med den gamle amerikabåten Monte Rosa, som gikk i rute mellom Danmark og Norge. Han ble skipet hjem i november 1944. Det skulle gå omkring et halvt år før Tuff ble pågrepet og ført i fangenskap på Falstad fangeleir i Trøndelag.
- Jeg ble tatt til fange fordi jeg hadde vært frontkjemper – jeg hadde kriget i gal uniform.
Olav Tuff ble dømt til tre år og åtte måneders fengsel. I dommen het det at han hadde kjempet mot Norges allierte, Russland.

INGEN NAZIST. Han angrer ikke på at han deltok som frontkjemper. Og han blir svært fornærmet dersom han blir kalt nazist.
- Vi hadde lest mye borgerlig presse, som tok sterk avstand fra Stalin-Russland, og som på den annen side fortalte hvor godt alt fungerte i Tyskland. Der var det ingen arbeidsledighet, slik det var hjemme. Hele landet virket forlokkende. Det var derfor vi bestemte oss for å dra til Tyskland i 1941 for å få en gratis militær utdannelse. Vi hadde aldri noen tanker om å slåss mot England, men da vi ble spurt om å kjempe mot kommunismen, var det et politisk grunnsyn som gjorde sitt til at jeg som ung og uerfaren ble frontkjemper, resonnerer han.
- Jeg kjempet for Norge den gangen. Vi sloss for at kommunismen ikke skulle ramme landet vårt, understreker Olav Tuff.

Se også:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt