Avsporingen fra bibelens menneskesyn til tidstypisk "sex- og homodebatt"

Generelt sett: Når toleransen blir absolutt blir den intolerant. Å begi seg ut i en debatt om seksualitet generelt, og homoseksualitet spesielt, i forhold til kristen troslære her på VD blir ofte en heller dårlig skjebne: Man bemøtes ikke sjelden av hersketeknikker og en totalitær holdning som gir seg uttrykk i grove fortegninger, mobbing, grov stempling og demoniserende personangrep. Dvs at det finnes krefter her som opptrer så grovt at det blir ensretting og sensur som konsekvens. Enkelte vil faktisk ikke tillate andre de rettigheter en selv påberoper seg i demokratiets navn. Men jeg prøver dog å delta:

Først: Flere benytter ordet "kjærlighet" uten å definere hva dette egentlig betyr og innebærer. Men i retorikken fungerer det jo godt som herskerteknsk maktmiddel? Den som påberoper seg å stå på kjærlighetens side posisjonerer seg samtidig slik at ens motstandere i diskursen behendig plasseres utenfor kjærlighetens domene. Videre kommer ikke sjeldent ordene "fariseer" og "fariseisme" raskt på banen i retorikken, og da har man posisjonert både seg selv og motstanderen grundig nok i forhold til teologisk rett og galt.

Det er ikke diskriminering å la barnets behov og rettigheter komme først. Den, nemlig et barn, som er uten evne og muligheter til å uttrykke sine behov og meninger står alltid svakest. Å være forelder handler absolutt ikke om homoseksuelles likestilling. Det handler om barnet (!).

Og det er barnet og dets rettigheter vi andre med taleevne og ressurser derfor skal ivareta. Å få barn handler ikke om én type menneskerett - det å oppleve å oppdra et barn, som overkjører en annen og mer vesentlig menneskerett; nemlig barnets soleklare rettigheter. F.eks. retten til å ha en far og en mor så langt dette lar seg gjøre. Sistnevnte usikkerhet skal dog alltid oppløses gjennom at det (igjen) er barnets behov som blir det primære i hvordan man avhjelper barnet. Velger man et liv som homoseksuell, hvor det å få barn ikke lenger er mulig, så velger man samtidig et liv hvor foreldrerollen nedprioroteres til fordel for andre behov. Og ikke minst i forhold til et oppvoksende barn, som naturlig nok stiller svakt og lettmanipulerbart når det gjelder rettigheter, behov og krav.

At barnet i sine prosesser ikke har menneskelig kompetanse, talemuligheter og talerett åpner ikke dermed for å sette barnet inn i relasjoner og posisjoner det ikke kan utale seg om - dette er i tilfelle å sette eget ego foran barnet: Da handler det faktisk heller om å akseptere konsekvensene av de valg og priroteringer man tar som homoseksuell, og slik bøye seg for at egne valg ikke rent egosentrisk skal få forkjørsrett for et annet medmenneskes (barnets) samme friheter og rettigheter. Friheter og rettigheter en selv påberoper seg selv med største selvfølgelighet i diskursen blir altså fratatt barnet.

Ingen kan selvsagt vite alt om Gud, og ingen har dermed uttømmende kunnskaper om Ham. Men siden Han har åpenbart seg, så kan vi virkelig dog vite noe virkelig om hvem Han er og relatere til livet og Ham med språk og tanke. Målet er det personlige fellesskapet mellom Gud og menneskene; ikke slik en rekke newagere hevder - sammensmeltingen av disse to. Poenget i fortellingen med treet i edens have er hvem som skal ha rett til å definere hva som er rett og galt, godt og ondt; kort sagt definere tilværelsens grenser - og at menneskets rettigheter og friheter er gitt av treeningehetens mysterium. Alle de tre abrahamittiske religioner har dog for øvrig alltid vært, og er, dog på linje hva gjelder disse spørsmålene som tas opp her. Debatten skal ikke defineres om "homodebatten i kirken" og dermed implisitt stakkarsliggjøre en fokusert guppe; men om hvilket menneskesyn bibelen viser oss, og hva som er rett og galt. Samt den kristne tadisjonen, som faktisk er impregnert av Den Hellige Ånd selv, til tross for lederes og gruppers maktmisbruk her og der.

Relativiseringen av bibelen og bekjennelsene fremstilles ikke sjeldent i dag som den mest ydmyke innstillingen. Men den holder vel ikke egentlig for speiling av egen kritikk? Denne teologisk-relativistiske bibelforståelse har nemlig like absolutte krav som andre. For hvordan kan du vite at det ikke finnes klare og entydige tolkninger av allerede entydige vers og fortellinger fra NT? Relativismen er mer emosjonell og sosialt attraktiv fordi den tlsynelatende løser spenninger og derfor hjelper til å unngå konfrontasjoner og det å få høre at man opptrer i utakt med kjærligheten selv. Man skal i dag for all del ikke oppfattes som "intolerant" og dermed  "sårende". Å sette grenser har nesten blitt tabu, fordi slike grensesettinger vil alltd ramme noen i samfunnet. Og rammer du noen, så er jo det et bevis på at du ikke har "kjærlighet" -  og har du ikke dét, så er du fariseer og ikke en genuin kristen. Å tolke bibelen er ikke det samme som å bruke skjønn. Den som lar bibelens ord bare bli uttrykk for subjektive variabler som kun er gyldige ut fra visse lokale og historiske kriterier; den underminerer samtidig sine egne tolkninger og posisjon. Valget av perspektiv, ofte ubegrunnet, går forut for det man leser og undersøker. Å stå med bibelen, bekjennelse og den totusenårlige tradisjonen i ryggen, og med alle verdens kirker ved sin side, er ikke nødvendigvis et onde bare fordi det samtidig motsier den som vil løsrive seg og heller suverent prioritere egne valg og behov? Å stå i en (op)posisjon med opprørspotensiale er jo for enkelte næmest selvbekreftende i all sin eksotiske og fristende valør, og dermed det samme som å stå på Kristus sin side. Logikken er mor Nilles: "Kristus var en "opprører". Jeg gjør opprør. Ergo står jeg på linje med Kristus." Men Han gjorde ikke opprør med skriften. Han var ikke kommet for å oppheve den; men for å oppfylle og realisere den. Kristus skjerpet sågar inn enkelte skrifttolkninger. Han sto bestemt på innholdet, men ikke på enkelte fariseeres praktisering av sin teologi. Guds kjærlighet og vilje ble virkelig demonstert til fulle: Kristus reiste den falne opp i full aksept og kjærlighet, uten å akseptere synden. "Stå opp og synd ikke mer". Både kjærlighet samtidig med bekreftelse av bibelens grensesettinger. Fordi Han som Ordet selv dermed legitimerte skriftens ord.

Av hvilke grunner aksepterer man egentlig et perspektiv som er helt mosatt av det perspektiv som den kristne tro alltid har hatt og har og som bibelen selv deler? En pur objektivitet er dog like umulig som en pur subjektivitet: Men tradijsonen og kirken bærer faktisk i seg sannheter. Det som alt for lett skjer helt ukritisk er at man rendyrker en delsannhet som speiler det som er sosialt og politisk korrekt her og nå, og da på en ubalansert måte. Ikke minst som nevnt ovenfor ved hjelp av det store ordet "kjærlighet" som legitimerende brekkstang for egne agendaer. Den som stiller seg i mot den som argumenterer med "kjærligheten" som gissel stiller seg dermed altså i motfase med kjærligheten selv. Og en assymetri stilles opp med den homoliberale på den rette siden. Også dette må vel være å misbruke Guds ord? Men det kan man vel ikke si i våre dager hvor alt er like gyldig og relativt; også i kirken.

En type forståelse og identifisering bestemmer ikke sjeldent tolkningen. Som i sin tur igjen bekrefter min forståelse og min identitet. Den hermeneutiske sirkelen i funksjon, m.a.o. Enkelte deler av bibelen, og enkelte fordringer, er dog så entydige at de ikke kan tolkes bort. Man må i tilfelle velge å overse dem fullstendig. Hvilket resulterer i vranglære ad hoc. Og her kommer man fort på sviktende grunn. Som kristen er det helt vesentlig at jeg baserer mitt liv med Gud utelukkende på den posisjon jeg har i Kristus; ikke på egen livskvalitet og livsutfoldelse. Kristus mente øyensynlig at det var bedre å justere kursen, og dermed kanskje erfare sitt liv som amputert, men dog komme helt frem, enn å la seg lokke av fristelser, snarveier og ego til endelig separasjon fra Gud. (Matteus 5. 27-30) Livskvalitet  er viktig nok; for all del. Men ikke det øverste primære. Det finnes ingen frihet ved siden av den friheten som finnes i bundetheten til Gud.

Vi bør ta bibelen på alvor; også der vi ikke liker teksten. Eksempel: Bare i Matteus nevner Jesus hele 16 ganger at vi risikerer å separeres fra Gud. Man kan ikke da hevde at man tar Jesus på alvor om man ignorerer Ham her?

Gud møter mennesket gjennom Jesus; mennesket møter Gud gjennom Kristus. Jesus hevder gjentagende at vi mennesker har et problem vi ikke kan løse selv. Derfor trenger vi å vende om fra oss selv og vår egosentri til Gud. Noe er rett, noe er galt. Leser vi bibelen, så ser vi at Gud ikke kan tilgi uten at retten samtidig blir opprettholdt. Derfor dør Jesus for menneskenes synd. Da Gud erklærte, og erklærer, den troende som rettferdig, gjør Han det uten å oppheve sin egen rettferdighet. Det hviler altså ikke på en tilfeldig grunn, denne rettferdiggjørelsen, men på moralsk grunn; dvs Kristi kors. Og slik kan vi VITE at syndene er tilgitt. Gud tilbyr forsoning, men kan av kjærlighetens vesen aldri tvinge noen tilbake - dvs på ett tidspunkt tar Gud vår frihet, våre ord og ønsker til slutt ad notam.