Kirkemusikkens rom - større enn noen kirke

Kirkemusikkens rom – større enn noen kirke.

(Artikkelen ble første gang publisert i Norsk Kirkemusikk sept. 2013)

Hva er nå egentlig kirkemusikk? Er det musikken i gudstjenesten? Musikk som er laget til kristne ritualer? All musikk som handler om den kristne guden? Er det den musikken som til enhver tid spilles i et kirkerom? Eller er det den musikken som til enhver tid setter lytteren på sporet av noe guddommelig, kanskje? Begrepet kirkemusikk er satt sammen av to ord. To ord som begge kan være nokså vage og sterkt preget av den enkeltes oppfatninger av dem. Kirke kan for eksempel være mer enn den konkrete bygningen med dertil hørende handlinger. Noen bruker ordet om omgivelser som gir opplevelser av religiøs art. Eksempelvis vil det å omtale vakker natur som kirke være nærliggende for mange. Årsaken ligger nok i forestillingen om kirke som noe vakkert og storslått. Den indre opplevelsen man kan få i møte med naturen kan bevege seg dypt ned i sjelen, helt ned til det nivået man får, eller gjerne skulle fått berørt i kirken. Hvis kirke også kan vise til erfaringer og opplevelser andre steder enn i et kirkebygg vil også kirkemusikkbegrepet få et utvidet innhold.

Videre kan vi spørre hva musikk er og hva som er kravet til den musikken som skal stemme overens med de ulike oppfatningene av kirke. Skal den sistnevnte forståelsen av kirkebegrepet kobles til musikk, står man svært vidt. All musikk som passer til en situasjon der lytteren settes på sporet av noe religiøst, vil kunne kalles kirkemusikk. En slik begrepsforståelse vil være for vid og lite gangbar i et kirkemusikalsk arbeid. I den tradisjonelle oppfatningen av kirkemusikkbegrepet står naturligvis den gregorianske sangen og arven fra Bach og flere av de klassiske komponistene sterkt, samt representanter fra vår egen tid (og sted!), som Nystedt, Kverno og Hovland. Den såkalte rytmiske musikktradisjonen har også bidratt med betydelig materiale av kirkemusikk gjennom gospelmusikken og avarter av denne. I begge tradisjonene går det et skille mellom det vi kan kalle bruksmusikalsk og konserterende stil. ”Måne og sol” av Hovland er suveren til menighetssang der alle skal kunne delta i fellesskap. Det er litt verre og bruke Pärts religiøse vokalmusikk til det samme formålet. Mange menigheter bruker band med forsangere som akkompagnement av fellessangen. Også her vil skillet mellom bruksmusikalsk og konserterende stil gjøre seg gjeldende. De ulike stilartene og formene er like mye kirkemusikk på grunn av sitt innhold. Musikken og teksten som bæres frem av den omhandler Gud og menneskets relasjon til Gud på en eller annen måte. Kirkemusikk er både bruksmusikk og musikk som krever særlig kompetanse å fremføre og formidle. Det er musikk som brukes i den religiøse praksisen, men også i konsertsalen om det er en kirke, eller i konserthuset.

Er det da tekstens innhold som avgjør om det er kirkemusikk? I så tilfelle kan instrumentalmusikk vanskelig være kirkemusikk. Selv om ren instrumentalmusikk ikke har noen fremtredende rolle i den kirkelige praksisen, vil jeg hevde at den i høyeste grad kvalifiserer til å være kirkemusikk. Begrunnelsen for dette ligger i musikkens funksjon. Instrumentalmusikk som støtter kirkelige handlinger er også kirkemusikk. Enhver musikk som brukes til kirkelige handlinger vil derfor kunne kalles kirkemusikk. Begrepet er dynamisk og en musikk kan være kirkemusikk i det ene øyeblikket, for så ikke å være det i det neste. Som gitarist har jeg hatt gleden av å spille komposisjoner av jazzgitaristen Pat Metheny i kirkelige sammenhenger. I disse tilfellene kan man si at Metheny’s komposisjoner har blitt kirkemusikk. Det avgjørende for å klassifisere noe som kirkemusikk er altså musikkens funksjon når den klinger. Den instrumentale musikken er avhengig av kontekst i større grad for å bli forstått. Ikke minst for å bli forstått som kirkemusikk. Metheny’s jazzkomposisjoner blir kirkemusikk når den får rollen som bakgrunnsmusikk til meditasjon, bønn eller nattverdsfeiring. Instrumentalmusikken har vært lite brukt i kirkens historie sett i forhold til den vokale musikken. Dens mangel på tydelighet i formidlingen av et budskap er en stor årsak. I kristen tradisjon har formidling av budskapet alltid vært sentralt og musikkens rolle har vært å bære teksten frem.

Har man vært redd for å slippe musikken løs og la den tale for seg selv? Ser man på deler av historien kan man svare ja. Da Bach begynte med mer utbroderende virkemidler i forspillene gikk det på ingen måte upåaktet hen. Spesielt fra et pietistisk ståsted var dette fullstendig unødvendig. Ordet måtte frem. Den pietistiske holdningen har hatt stor betydning siden og nytteverdien av musikk har blitt

tillagt stor verdi. Instrumentalmusikk kan ha minst like stor betydning i den religiøse praksisen. Utfordringene med den er som sagt dens frihet. Kirkens kontroll over forkynnelsen blir svekket. Hver og en kan oppleve det man ønsker gjennom musikken. Dette kan innebefatte tanker og tro som faller utenfor kirkens lære.

Kirkelig Kulturverksted har vært av stor betydning for den religiøse musikkens utvikling i Norge. Ten Sing miljøet, og andre liknende miljøer i kristen-Norge, har fra 70-tallet fostret mange dyktige musikere, som har preget den religiøse musikken gjennom plateutgivelser og konsertvirksomhet. Sammen med andre artister og en mer tradisjonell kirkemusiker her og der, har de formidlet den tradisjonelle kirkemusikken på nye måter. Med utgivelser som ”Salmer på veien hjem” med Bremnes, Paus og Boine i -91 og ”Blå Koral” med Reiersrud og Kleive samme år, var tanken om å gjøre salmer i nye innpakninger etablert. Man kan si at salmer alltid har blitt pakket inn på nytt fra melodienes opprinnelse, men det som skjedde i arbeidet til Kirkelig kulturverksted brøt mer med salmetradisjonen enn hva tidligere tolkninger hadde gjort. Nå ble salmer som før hadde blitt brukt som fellessanger, solosang og solospill i instrumentale versjoner og de ble konsertmateriale.

Trenden med nytolkninger innebefattet også julesalmer og på denne tiden ble julekonserter i kirkene mer vanlig. I det hele tatt ble kirken aktuell som konsertarena for stadig flere artister og produsenter uavhengig av høytider. Reiersrud og Kleive lagde instrumentalversjoner av kjente salmer. Melodiene var godt innarbeidet i kulturen og tekstene som hører til var godt kjente. At de ble fremført instrumentalt tok dem ikke ut av den religiøse musikkulturen og tradisjonen. De ble fremført med orgel og gitar og var også i sin nye innpakning beregnet på kirkerommet. Selv om disse arrangementene ikke ble laget for bruk i gudstjenesten inngår de i kirkemusikkbegrepet grunnet melodienes opprinnelige kontekst.

Domen

Kirkemusikkbegrepet kan tøyes ytterligere. Dette kan være meningsfullt fordi man i et stort perspektiv kan innlemme musikalske uttrykk som kan være fruktbare for mange i kirken. Noe i skyggen av flere av utgivelsene fra Kirkelig kulturverksted på 90-tallet, finnes et svært godt og interessant album som det er verd å låne øret til. Jan Magne Førde er en del av ensemblet Brass Brothers, men har også laget soloalbum. Et av disse heter Domen. Innledningsvis nevnte jeg den mulige sammenhengen mellom naturopplevelser og kirke, at naturens storslåtthet kan ha samme betydning for mennesker som kirkerommets storhet kan ha, og at kirkens budskap får liv fra den veldige naturen. ”Domen” legger an til dette og inviterer til meditasjon over tilværelsen i sine musikalske beskrivelser av omgivelsene.

Tittelen Domen er hentet fra arkitekturen og viser til et bygg med kuppel. På norsk har kirker uten kuppel også fått betegnelsen, da det avgjørende har vært om kirken er bispesete. Uansett vil betegnelsen for de fleste skape assosiasjoner til en stor og mektig bygning. Dette store og mektige skal vise seg i stor grad å handle om naturen og vi kan tenke oss at naturen er domen. Naturen er menneskets overbygning i tilværelsen. Den representerer den samme åndelighet som kirken formidler deler av. Forskjellen er at naturen alltid er naturlig og troverdig. Der kan kirken komme til kort innimellom, men så er vel også alt en etterlikning av det naturlige? Med komposisjoner som ”klokker”, ”stormkoral” og ”stormsalmen” tar Førde lytteren videre inn i opplevelsen av den kirkelige domen. Samtidig holder titler som ”snøsmelting”, ”bergtatt” og ”demningen” assosiasjonene rettet mot naturen. Hele veien er hentydningene til den mer konkrete religiøse bygningen og dens innhold i godt samspill med inspirasjonen fra og formidlingen av naturen. Trompeten og flygelhornet til Førde trekker lytteren ut i naturen og inn i seg selv, eller kanskje var det inn i domen til det voldsomme bygget og de mer beskjedne sidealtere? Nevnte Reiersrud er også her bidragsyter. Han fargelegger med gitarspill som viser til naturens bevegelser, om det er vann som renner eller vinden som stormer

langs kysten. Kvederen Kirsten Bråten Berg gir musikken folkemusikkpreget og ikke minst en direkte menneskelig dimensjon.

Men kan det være kirkemusikk?

Domen blir med sine musikalske landskapsmalerier og sin invitasjon til ettertanke ut i fra der mennesket befinner seg akkurat nå, en musikk som tar lytteren inn i åndeligheten i tilværelsen. Og det er denne invitasjonen det er snakk om. At musikken legger an til vedlikehold av det åndelige. Med en musikk som ikke bærer en tekst som igjen formidler bestemte oppfatninger om dette åndelige, kan det åpnes ytterligere opp for enkeltmenneskets egen tilnærming til denne dimensjonen i tilværelsen.

Dette alene gjør ikke Domen til kirkemusikk, ei heller er den laget med det for øyet, men den har mye godt potensial for kirkerommet. Potensialet ligger i det instrumentale uttrykket, referansene til naturen, Guds skaperverk om du vil og det mindre konkrete og kanskje mer uforståelige som omkranser mennesket. Domen er et forbilde. Den type uttrykk kan man med fordel bruke mer i kirkelige sammenhenger. Ja, man har jazzmesser en sjelden gang her og der og man synger lovsangskor med bandakkompagnement, men Domen og dens like burde kunne runge i kirkerommet i den ordinære høymessen. Menighetens medlemmer og besøkende burde kunne bli møtt med at det er åpent for deres tro og deres åndelige tilnærming. Gjennom en musikk som ikke er låst til dogmene kan denne tanken styrkes.

Fra orgelet er alt lov. Det er liksom et kristent instrument i seg selv, men andre instrumenter er man lettere kritisk til. Kirken må kanskje tørre å slippe musikken løs? Ikke bare fra orgelbenken og kortrabulantene, men også fra hvor som helst i rommet med hvilke instrumenter som helst. Musikken er nærmere den naturen kirken formidler noe av, og den tar oss nærmere det guddommelige enn hva ordene klarer. Om man skulle komme på sporet av noe som kanskje faller litt på siden av kirkens lære, tror jeg ikke det er så farlig. Med musikkens enorme plass til mennesket og dens åndelige kraft, er den nøkkelen til en åpen og vid folkekirke som er del av den samme progresjon som resten av samfunnet.

Takk til Jan Magne Førde som velvillig svarte på spørsmål om ”Domen”.

Håvard R. Skarre er lektor med utdanning i musikk og kristendom ved Universitetet i Oslo, pedagogisk utdanning fra Norges Musikkhøgskole og underviser i musikk og religion