Verdidebatt

Overgår all annen grusomhet i Norges historie

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Rettsforståelsen i Norge har vært fundert på lover, bud og forskrifter fra Gud JHVH, forkynt ved Moses og Jesus Kristus og samlet i Bibelen. Disse sier at enhver skal straffes for sin egen ugjerning (synd), ikke for en annens forbrytelse (se bl.a. 5.Mos. 24:16).

                Da kristendommen ble innført i landet vårt, offisielt rundt år 1000, ble ofring til avguder og andre hedenske skikker etter hvert forbudt, også barneutbæring – å ta livet av spedbarn.I 1340 la erkebiskop Pål Bårdsson ned forbud også mot å drepe barn i mors liv, og kong Christian 5. innførte i 1687 dødsstraff for samme. I 1842 ble denne straffen forandret til maksimalt seks års fengsel. I 1902 ble fengselsstraffen redusert til tre år (Straffeloven av 22. mai § 245).

Abortkamp

I 1913 startet Kathrine Anker Møller (KAM) sin kamp for straffefrihet for abort; dvs. frihet til å avlive ufødte. KAM haddeet nært forhold til moren, som fødte ti barn, døde femti år gammel og levde de siste årene i angst for nye graviditeter. Dette var en viktig beveggrunn for KAMs engasjement, og kampen ble et familieanliggende: KAMs datter Tove Mohr og datterdatteren Tove Pihl ble også ivrige forkjempere for abort.

Andre markante personer i abortkampen var lege Aud Blegen Svindland, Ellen Aanesen (NRK) og lege/helsedirektør Karl Evang. Alle de nevnte tilhørte den politiske venstresiden(Svindland gikk senere over til Høyre). Heller enn å drive opplysningsarbeid overfor menn som ikke forsto eller tok hensyn til kvinners helse og behov, krevde disse at barna skulle ofres.

Den første abortloven ble vedtatt i 1960 og trådte i kraft i 1964. Da ble det mulig å få innvilget abort av medisinske, arvemessige og humanitære grunner. I 1969 ble såkalt selvbestemt abort programfestet av Arbeiderpartiet. I 1975 ble fosterdrap avkriminalisert. I 1979 ble abortloven av 1978 effektuert.

Dødsstraff

Makthaverne i verden har naturlig nok forskjellige meninger om hvordan man skal straffe lovbrytere.

De som argumenterer imot dødsstraff, slik norske myndigheter gjør, viser til menneskerettighetene – at alle har rett til liv og livsvern, uansett status. I Norge og mange andre land er det likevel bred enighet om å bevare drapslovene for ufødte, og dermed har abortforkjemperne forkastet Guds lover og tolket bort art. 2 og 6 i FNs barnekonvensjon; en konvensjon Norge har signert og dermed lovet å respektere. I vårt land har dette ført til at legestanden hvert år avliver om lag 14-15 000 gutter og jenter på vei.

Beskyttet av 1978-loven kan kvinner i dag få abort av grunner som følgende: moren har dårlig helse; graviditeten er en følge av ufrivillig samleie; foreldrene vil ikke ha (flere) barn; familier og/eller barnefar har presset (den unge) moren til å be om abort; et barn (til) vil hindre studier, karriere, reiser o.a.; barnet kommer til å bli født med en sykdom/funksjonsbrist/Downs – og andre årsaker man mener er gode nok grunner for avlivning.

 

Uskyldige ofre

Det er alltid årsaker som regnes for å være ugjerninger som ligger til grunn for straffelovgivningen, og i et normalt fungerende demokrati er det forbryteren selv som skal ta straffen. Slik er det altså ikke for den ufødte gutten eller jenta under utvikling i mors liv.Her dømmes en absolutt uskyldig og vergeløs part til døden, og dette fordi man tror (ikke vet) at fremtiden blir bedre for de voksne om barnet blir avlivet.

Hvem har noen garanti om en fremtid? Og en sykdomsfri eller sorgløs sådan? Hva om myndigheter hadde innført lover som ga rett til å avlive et allerede født familiemedlem man fryktet kunne bli et (fremtidig) problem? Ville man ikke synes det var galskap?

Tilbake til barbariet

Når politikerne og andre lytter til, tror på og handler etter ideer og følelser oppstått hos mennesker som ikke kan skjelne mellom galt og rett, vil dette føre til mange ødeleggende lover for samfunnet. Slik også i vårt land; den nåværende abortlovens mødre og fedre fikk til slutt flertallets anerkjennelse for et krav som har resultert i en utryddelse som overgår all annen grusomhet i Norges historie: En halv million norske statsborgere er fratatt livet, og i tillegg et betydelig antall etterkommere av disse. Med abortloven forkynnes også at ufødte er fullstendig verdiløse individer inntil tidsgrenser det har behaget regjerende politikere å bestemme.Og dette kunne og kan man ikke se er galt, selv om forkjemperne, lovgiverne og eksekutørene også har måttet gjennomgå den samme utviklingen i mors liv for å bli født!

Skal man avstå fra å kristisere voldsmenn av hensyn til deres eventuelle sårbarhet? Selvsagt ikke. Så hvorfor skal man ikke konfrontere de ansvarlige (som lever nå) for den massive utryddelsen av ufødte? Myndigheter og folk må begynne å tale rett om denne galskapen! Provosert abort er og blir drap. Uansett hvilken metode man bruker, man avslutter livet til en gutt eller jente! Og hva annet kan dette barbariet kalles enn et resultat av intellektets død?

 

Skammelig taushet

Dagens abortforkjempere (i vårt rike land) bør skamme seg over avlivningen av norske borgere, og politikerne over at de fratar kvinner og menn ansvaret for menneskeliv som blir unnfanget.

                Og hvorfor tier stort sett alle Den norske kirkes biskoper og prester, som skulle vært de første og største forsvarere for ufødte? Er de redde for å miste 'kappe og krage'? Har de mistet troen på Skaperen? Og hvorfor forkynner de ikke Bibelens moralnormer for folket? Fordi eget liv forkynner uren livsførsel?

Hor i alle varianter har vært en betydelig oppløsningsfaktor for hjem, samfunn og – Den norske kirke, noe også de skyhøye aborttallene vitner om. Følgende kan man vel slutte av tausheten: Hadde Kirkens menn og kvinner trodd på Kristus Jesus, Ordet fra Gud, ville de ha forkynt Ordet, ubeskåret og klart – og oppfordret oss alle til å leve etter det.

Kjempe for livet

Utryddelsen som har skjedd kan ikke reverseres, men det kan abortloven. Kampen for livet til ufødte gutter og jenter bør absolutt intensiveres, og med stor frimodighet. Mange små har kjempet for livet under og etter aborter.

Jo, jeg forsøker å forstå hvor komplisert en uønsket graviditet kan føles for en (ung) kvinne, og spesielt for de som ikke får støtte fra barnefar og familie. Men om noen som leser dette er kommet i en slik situasjon, anbefaler jeg (kommende) foreldre og besteforeldre som har adgang til Internett å lese nettsidene nedenfor – og ikke velge minste motstands vei. Adopsjon er også en mulighet. La barna leve!

www.fn.no/FNs-konvensjon-om-barnets rettigheter                                                                     www.babyverden.no/Gravid/Uke-for uke og www.babyverden.no/Gravid/Diverse/Barnet-i-magen

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt