Verdidebatt

De religiøses siste krampetrekninger.

Den siste tiden har vi sett en rekke forsøk på angrep på skeptikerne fra redaktøren i Dag og Natt Nyhus og hobby apologeten Kleiven. Hvert angrep på "nyateismen" er stort sett en fryd for alle ateister, skeptikere og realister.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Projeksjon?

Projisering er et psykologisk begrep som tilsier at dersom byrden og belastning av sine mentale tanker blir for store, så legger man de over på andre. Det er ingen tvil for en som ikke er indoktrinert av religion å se at det ikke kan være lett å være religiøs i en moderne verden.

De har et idesystem som stammer fra en tid hvor forfatterne visste ytterst lite om verden rundt seg, klart at slike ideer kommer i konflikt med vitenskapelig oppdagelser i en moderne verden 2000 år senere. Epilepsi var demonsbesettelser, sykdom var gitt av Gud istedet for bakterier og folk som var mentalt syke ble brent på bål i frykt om at de skulle bedrive trolldom og heksekunster.

Kanskje en måte å håndtere tilbakegangen i sin egen religion, er å legge de mangler i sitt idesystem over på ateistene? På kritikken så er det lett å bedømme det slik. For argumentene er lite kreative og oppstår som surmuling beklageligvis, men de har nå hva de har.

Ateistene har også en religion får vi høre. Vi har plutselig fått dogmer. Og vi har egne diktatorer som slakter millioner i sin mangel på bevis i tro på guder. Høres dette kjent ut? Samme kritikk som de religiøse får blir nå vendt imot ateistene. Stalin og Mao argumentet har blitt argumentert ihjel de siste 10 årene, men dukker fortsatt opp.

Som vantro de siste 15 årene er det en herlig å se endringen blant de religiøse hvor de stadig må bli mer kreative i forsvar for religiøse tro. Samtidig som de angriper ateistene som avviser samtlige religiøse påstander, alle 4200 religionene som finnes i følge wikipedia, avviser de selv 4199 av de andre religionene, bortsett fra sin egen. Selvfølgelig i viten om at om de var født i en annen del av verden så ville de forsvart en hel annen religion.

Er man noe mindre ateist om man avviser 4199 religioner + 1 til? Enn en som avviser 4199 religioner? Kanskje, kanskje ikke. Noen kan hevde at det er irrelevant.

Jeg vil hevde at det er lett å se at den kritikken de religiøse har fått de siste 10 årene, har nå de religiøse begynt å bruke imot ateistene. Men for å få til dette så er det en del kreative endringer av definisjoner på utrykk som ateisme, hva viten er og hva som er fornuft.

Forvirring av begreper

Noe av problemet med denne debatten er at de religiøse naturlig nok bruker en del utrykk som viten, kunnskap, tro, vitenskap på en måte som for andre kan virke uredelig.

I vitenskapelige kretser så er dette utrykk som har en del bagasje med seg. Når noen VET noe så skal det kunne demonstreres opptil flere ganger. Kunnskap er informasjon som inneholder viten. Tro er fullstendig uten bevis og bare et håp om at noe eksisterer. Vitenskapsmenn bruker ofte aldri absolutte utrykk som absolutt sannhet, og absolutt viten. Man kan aldri vite absolutt alt, og derfor si "Vi trenger ikke vite mer" Men dette er ting som finnes blant en del religiøse. Religiøse vil ofte si at de VET, og de har kunnskap om Guds eksistens.

Jeg hater å avsløre det her og nå, men de religiøses betydning av VITEN og KUNNSKAP er ofte relatert til godtroenhet, ønsketenkning og håp. Og kun det.

Ateisme blir ofte forkludret til å bli en ideologi. Jeg vet ikke hvor mange ganger om dagen jeg møter på argumentet om at ateisme er en tro. Men ateisme er like mye en tro som å ikke samle på frimerker er en hobby, som et tomt glass er en eksotisk drink eller som AV på TVen din er en kanal.

Ut ifra dette kommer også argumentet om at "Ateisme har ført til..."  Det er ikke mulig for mange religiøse at det finnes mennesker som ikke vil deles inn i en kategori utifra hva de ikke bryr seg noe særlig om. "Dere uten tro er dere som laget Gulag-leirene og drepte alle jødene!" "Ehm, hva behager?" Mulig noen kjenner seg igjen i dette argumentet.

"Evolusjonteorien er BARE en teori!" Teori er noe annet i vitenskapelig sammenheng enn når noen sier "Jeg har en teori". Teori er en hel pakke med fakta, viten og kunnskap som utgjør det næremste vi kommer absolutt viten.

Lov om gravitasjon er også en teori. Men dersom det bare er en teori så ser vi fortsatt ikke folk som forsøker å hoppe fra bygninger, fordi gravitasjon er jo bare en teori.

Ateistene er så arrogante

Selvfølgelig. Helt siden religion ble oppfunnet har de religiøse gruppene kjempet imot hverandre og slaktet hverandre for fote i håp om å spre det glade budskap. Eller i overbevisning om at "min Gud er bedre enn din".

Det har bestandig vært folkemord på tvers av religioner. Selv her burde de ha forstått at kanskje det et er merkelig fenomen at det er så mange forskjellige guder, istedet for en universal gud for oss alle. Hadde befolkningen i Nepal hatt samme åpenbaring som samene i Finnmark så hadde de kanskje vært inne på noe.

En av de eldste "religiøse" grupperingene i verden er den minoriteten som aldri har trudd på noen ting. Det har alltid vært en liten gruppe mennesker som vil vite så mange korrekte ting som mulig, å så få falske ting som mulig. Noen mennesker er kritiske av natur og krever litt mer enn "Bare si det til deg selv at det er sant!" når noen kommer med det glade budskap, og spesielt om det har noe overnaturlige konsepter med seg.

Helt siden tidenes morgen har ateistene som unektelig alltid har eksistert gått stille i gangene med senket hode og holdt sine tanker for seg selv. I noen deler av historien kan å utrykke seg kritisk ovenfor religion eller bare stille spørsmål forbindes med påføring av fysisk smerte.

Som en liten digresjon er det også komisk at kristne skryter så felt av vitenskapelig fremgang under denne perioden. Som om vitenskapsmenn hadde noe valg til være ateister på den tiden. All vitenskapelig fremgang er på tross av religion, ikke på grunn av. Pengene til vitenskapelig fremgang kom jo også selvfølgelig fra de religiøse. Hvor ellers skulle de komme fra? Isaac Newton var kristen fundamentalist som hadde en egen åpenbaring fra Gud. Han var uenig i treenigheten og det er ingen tvil om at hans religion var et hinder for hans vitenskapelige utvikling.

I mange tusen år har vi som ikke tror på overnaturlige krefter måtte kalle oss religiøse, og observere organisert religion behandle menneskeheten som en fornøyelsespark. Fra utsiden er det ganske komisk å se på, og trist med alle tvang som følger med. Når jeg gikk i 2. klasse på barneskolen var det vanlig med juleavslutning i kapellet ved skolen. Jeg spurte husker jeg rektor om hvorfor jeg måtte bli med på dette, det ga jo ingen mening for meg. Så ble jeg tatt hardt i armen og slept inn i kapellet etter litt krangling og boltet fast i en benk hvor man måtte bli utsatt for religiøs indoktrinering. Det var noe sekt aktig over det hele. Det var ikke noe traumatisk over det, men fortsatt noe skremmende å være med på.

I USA hvor Christopher Hitchens bodde slutten av sitt liv, hvor Sam Harris bor og hvor Dawkins har vært mye er situasjonen slik ennå. I mange stater har religiøse fundamentalister fullstendig kontroll på lovgivningen og situasjonen er helt ekstrem i forhold til i Norge. Offentlig kristen bønn i klassetimer om du er kristen eller ikke. Kreasjonistmuseum der du kan se Jesus ri på dinosaurer. Gigantiske kirker med tusenvis av religiøse som står og prater i tunger og en pastor som tjener 20 millioner dollar i året på spre regelrett sprøyt til massene. Folk kommer ut med enda mer feilaktig kunnskap enn de hadde når de kommer inn, og 100 dollar fattigere. Barn lærer fortsatt at evolusjon er fortsatt bare en "tro" og kreasjonismen er vitenskap. Som ateist i slike sammenhenger må man også overhøre kristne prater med hverandre om økonomien i USA. "De hersens ateistene ødelegger økonomien vår! Obama er sikkert ateist!" Det er ganske urovekkende.

Se for deg alt det overnevnte og legg til nå beskyldningen: "Ateister er så arrogante" Jeg vil at det skal synke litt inn, så vet man kanskje hvordan de ikke religiøse kan ha det.

For meg gir dette ingen mening. Vi har stått på sidelinjen og funnet oss i at kritisk tenkning skal sidesettes for dogmer, eventyrfigurer har mandat over vitenskapelig konsensus og dersom man spør noe om dette så blir man påminnet om hvor varmt det er i helvete. Noen kristne hevder også at de er på oppdrag fra Gud. Tenk dere det, på et personlig oppdrag fra selve skaperen av universet. I all sin ydmykhet. Synd det er så mange "arrogante" ateister som ødelegger oppdraget deres hele tiden. Så intolerant. Så ufølsomt.

Ikke intellektuelt holdbart

Det er viktig å være ærlig med oss selv. Det er ikke nødvenidg å gjøre religionsdebatten enda mer komplisert enn hva det egentlig er.

Hva er de reelle argumentene?

Uansett hvordan man vrir på det og hvor intellektuelle de religiøse forsøker å være så havner man alltid tilbake på at de har en vitenskapelig påstand for sin religion. Skaperen av universet har gitt dem en åpenbaring som gir dem fasiten på hvordan man skal leve et liv, for alltid, for alle mennesker, om du liker det eller ikke.

Dersom det er så flott, så vil jeg vite det. Men jeg vil gjerne ha god grunn til å tro på noe. Jeg vil ikke bare tro, fordi jeg vil tro, fordi jeg vil tro.

En skaper som har skapt den fysiske verden, kan lytte til våre bønner, ta side med USA i krigen mot islam og finne bilnøklene dine for deg før du drar på jobben, er en entitet som må kunne måles i virkeligheten. I allfall legge igjen spor etter seg hvor man kan se at de fysiske lovene har blitt endret.

Det har vel levd noe som 120 milliarder mennesker i historien som har trudd på en gud og vet at han finnes. Det har aldri vært en eneste gang noe fysisk eller demonstrerbart som viser at det kan finnes noe mer uten om det fysiske materialistiske som følger naturens lover. Ikke én eneste gang. Det er faktisk nærmere MINUS én gang at noe slikt har skjedd enn at det har vært minst én eneste gang at noe unaturlig har skjedd.

Det har heller aldri vært noen gang vært slik at man har et vitenskapelig svar på noe, hvor man har kommet frem til at svaret er religiøst. Men det er alltid motsatt. Og slik kommer det til å fortsette.

Religion har bare i rekordfart de siste 100 årene blitt skjøvet inn i en hjørne av vitenskapelig fremgang, filosofisk fremgang og at folk begynner å bli lei av å bli fortalt hva man skal tro om sin eksistens.

Resultatet av dette er en del argumenter de nå kommer med. De vet at slaget er tapt. De har ikke realiteten på sin side. De kan ikke underbygge eller demonstrere noe som helst om sine påstander. De mister grepet om skolene sakte men sikkert. Jeg kan forstå at dette er irriterende for en som er villig til å tro på hva som helst uten noen som helst god grunn.

Ut fra dette kommer det noen argumenter som bare med engang virker banale fra starten av. "Du kan ikke bevise at gud ikke finnes" Nei, du kan heller ikke bevise at Batman ikke finnes. Er det grunn til å tro at han finnes? Nei. Er det noe poeng å være agnostisk over eksistensen til Batman? Nei.

Veldig mange religiøse ser på sammenligningen mellom Gud og Batman som en merkelig sammenligning. Det er egentlig bra, da vet de hvordan de ateistene ser på Gud, nøyaktig hvordan de ser på Batman. Heldigvis så er det ikke slik at vi lærer om Batman i historietimene. Vi skremmer ikke barn med å få besøk av The Joker. Vi akspeterer ikke at foreldre forteller barna sine at om de ikke er snille så havner de på Arkham Asylum.

Vi ser andre argumenter som Kalam Cosmological Argument, Transendental Argument for Existence og God. Det er mange slike argumenter. Det morsome er at de er filosofiske argumenter som baserer seg på virkeligheten. Så plutselig dyttes det inn en gud i argumentet. Og voila!

Se på Kalam argumentet:

  1. Alt som har en begynnelse har en årsak for sin begynnelse. - Det er ikke så sikkert.
  2. Universet har en begynnelse for sin eksistens. - Trolig
  3. Derfor har universet en årsak for sin eksistens. - Lite sannsynlig. Ting kan komme inn i eksistens uten å ha en årsak.
  4. Denne årsaken er gud. - Hva? 

Sikkert et interessant filosofisk argument for å gruble over universets begynnelse. Men hvordan dette kan lede til ekistensen av ikke bare hvem som helst gud, men den kristne guden gir ingen mening. Dette argumentet blir benyttet med en liten vri av William Lane Craig til stor beundring for sine religiøses meningsfeller.

Hvor er det logiske skrittet fra at det er noe som er årsaken til universets eksistens til universet er skapt av en mann som snakker hebraisk, ikke liker homofile og tar side med folk i konflikter?

Mange slike argumenter er bygget på et premiss om at "Gud eksisterer". Dersom man har lov i en filosofisk debatt å legge et slikt premiss til grunn så kan man jo debattere for eksistensen for absolutt hva som helst.

Hva er det som er intellektuelt uholdbart her?

En enkel konklusjon

Det er opplagt selv for meg som ikke har noen akademisk bakgrunn på området at religion er et produkt fra mennesker i som for flere tusen årsiden forsøkte å forstå hverden rundt seg, og gi livet en ny dimensjon. Det er helt naturlig i en verden hvor man bare har seg selv, de rundt seg og veldig lite å ta seg til. De visste ytterst lite om vitenskap og hvordan verden hang sammen. Kunnskap er makt og da er det naturlig at man finner opp svarene.

Det som er problemet er at i dag så har vi svarene på veldig mye, men mange klarer ikke å gi slipp. Det er et enormt problem. Hva folk tror på om sin eksistens er faktisk av betydning. At George Bush trodde at amerikanerne har skaperen på sin side i krigen imot terror er faktisk ikke en liten detalj. At man ikke kan stille til valg i USA uten å tro at jorda er 6000 år gammel er faktisk et problem. At man har politikere som ikke vil fjerne dødstraff av religiøs overbevisning er faktisk et problem.

Jeg mener at de som tror at livet er fullt mulig å leve 100% fullverdig ved å akspetere at det er ting vi ikke vet, og kan faktisk trives med denne overbevisningen faktisk har retten på sin side av å være litt arrogante av og til og si "nok er nok". "Tro på hva dere vil, men nå går det på helsa løs".

De religiøse kan være så trassige de bare vil og komme med personangrep og rare filosofiske argumenter. Faktum er at de ikke kan ikke begrunne sine ekstraordinære påstander.

Jeg har sjelden håp om å konvertere noen, selvom det forekommer. Men det finnes mange mennesker som gir opp troen. Det er faktisk helt i orden å være redd for døden. Og å være uvitende om hvordan universet ble skapt. Det er faktisk mulig å være et moralsk og etisk menneske basert på egen intiusjon. Man trenger ikke en imaginær venn for å ha et spirituelt forhold til noe i livet.

Jeg takker sola for at jeg lever. Jeg er veldig sikker på at det er derfor jeg lever. Uten sola ville ikke jorda eksistert. Det ville ikke vært liv her. Den krever ingenting av meg. Den bare gir, hver eneste dag, uten å være sjalu og bryr seg ikke om hva jeg gjør.

Forhåpentligvis kommer det en tid hvor det er flaut å påstå ting som man umulig kan vite noe om. Og hvor det er tillatt og sett på som en god egenskap å si "Vi vet ikke" når det faktisk er det mest ærlige svaret man kan gi.

Det er intellektuelt holdbart.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt