Verdidebatt

Islamisme og totalitarisme

Islamisme er en totalitær ideologi som representerer en alvorlig trussel mot det liberale demokrati.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tre såkalt salafistiske grupperinger er nettopp blitt forbudt i to delstater i Tyskland. I Belgia skal nasjonalforsamlingen behandle et lovforslag om sterke begrensninger av et islamistisk politisk partis frihet. Disse hendelsene kaster lys over to viktige temaer i dagens Europa: den alvorlige politiske trusselen mot det liberale samfunn, og spørsmålet om hvordan samfunnet bør møte denne trusselen. Førstnevnte tema behandles i denne kronikken, mens sistnevnte tema blir diskutert i en separat kronikk som vil bli lagt ut i morgen.

Salafisme er en form for islamisme, altså politisk islam. Islamisme er en teokratisk ideologi som kompromissløst fastlegger religiøse prinsipper som statsstyrets rettmessige grunnlag. En slik ideologi anerkjenner følgelig ikke den vestlige modernitetens skille mellom religion og politikk som to adskilte samfunnssfærer. Islamismens ideal er en gudsstat styrt etter "autentisk" islamske prinsipper, såkalte sharialover. Den historiske modellen for et slikt samfunn hevdes å være den islamske statsdannelsen som ble etablert av profeten Mohammed og videreutviklet hans etterfølgere, "kalifene".

Lengselen etter det tidligislamske kalifatet trer særlig sterkt frem hos salafistene. De vil vende tilbake den "rene" islam som de mener eksisterte med de tre første generasjonene etter profeten. Salafismen er del av sunni-islam, og med sin avvisning av både sjiamuslimer og annerledes tenkende sunnimuslimer som uekte muslimer som fortjener dødsstraff, eksemplifiserer salafismen tydelig islamismens iboende renhetslengsel. Denne renhetslengselen kommer til uttrykk i visjonen om et samfunn gjennomregulert av sterkt frihetsbegrensende sharialover, hvor alle sider av samfunns- og menneskelivet gjennomsyres av gudsstatens verdier. Slik sett er islamismen i alle sine varianter ikke bare teokratisk, men også totalitær, liksom mer sekulære ideologier som kommunisme og fascisme: Det legges til rette for total statlig maktkonsentrasjon, og staten krever både full lydighet og aktiv tilslutning fra borgerne.

Islamismen karakteriseres tidvis som "islamofascisme". Jeg synes ikke en slik betegnelse er helt treffende. Selv om det er flere likheter mellom islamisme og fascisme, er det samtidig visse avgjørende forskjeller mellom disse to ideologiene. Et viktig kjennetegn ved fascismen er "organisk" nasjonalisme: Individet skal fungere som en "celle" i nasjonens "organisme", tjene det nasjonale fellesskap med kropp og sjel. Fascismen har videre et tvetydig forhold til tradisjonell religion; ideologien både forkaster og tar til seg elementer fra kristendommen. Islamismen med sin forestilling om ummaen - det transnasjonale fellesskap av muslimer – er på sin side grunnleggende ikke-nasjonalistisk, og knytter eksplisitt an til en etablert religion og bygger på dennes hellige skrifter som oppfattes som åpenbart av Gud.

Videre rommer islamismen i motsetning til fascismen, og den særdeles uttalt religionsfiendtlige kommunismen, en tro på det hinsidige, en paradistilstand som skjenkes  såkalte martyrersom har ofret seg i jihad – "hellig krig" eller kamp for islam. Islamismens ideal om hellig krig henger forøvrig sammen med forestillingen om en endetidskamp mot "jøden" som en kosmisk fiende, et uttrykk for ideologiens genocidale antisemittisme, et folkemordsorientert jødehat som synes sterkt påvirket av nazismen.

Den religionslignende fascismens ideal er den organisk-mystiske, individoppslukende nasjon. Den utpreget materialistiske og antireligiøse kommunismens ideal er derimot ”det klasseløse samfunn” som ifølge kommunister representerer full økonomisk rettferdighet. Den teokratiske islamismens ideal er på sin side den shariastyrte gudsstat. På tross av disse grunnleggende forskjellene mellom de tre ideologiene er det likevel flere slående likheter mellom dem grunnet deres totalitære karakter.

De totalitære ideologienes idealsamfunn gir ikke rom for individuell frihet, men reduserer på brutalt vis enkeltmennesket til et middel for å nå sitt utopiske samfunnsmål. Det dreier seg med andre ord om ulike former for politisk ekstremisme, et samfunnssyn som er "ekstremt" eller ytterliggående sammenlignet med det vestlige politisk-moralske "sentrum", nemlig det liberale demokratis verdigrunnlag. Hvis en totalitær ideologi settes ut i livet, blir resultatet det man kan kalle en gjennomført systeminkompatibel politikk - lover og vedtak som er uforenlige med det liberale demokrati som system, det vil si kombinasjonen av folkestyrets prinsipper og menneskerettigheter eller grunnleggende individrettigheter.

I likhet med fascismen og kommunismen avviser den islamistiske ekstremismen demokrati som styreform, men begrunnelsen er klart religiøs: Folkestyret bygger på menneskeskapte lover som strider mot de gudeskapte sharialovene som alene er moralsk forpliktende. Folket må bøye seg for den allmektige Guds vilje som skal adlydes i alle livets spørsmål. Fascistisk førerdyrkelse, kommunistisk partidiktatur og islamistisk teokrati er alle uttrykk for rotfestet demokratifiendtlighet.

Alle de totalitære ideologiene er like fiendtlig innstilt til liberalitet som til demokrati. Det liberale demokrati er utpreget individualistisk med sitt ideal om individets frihet. De totalitære ideologiene er derimot radikalt kollektivistiske ved at de krever at individet helt og fullt underordner seg det politiske - og i islamismens tilfelle religiøse - kollektivet. Dette kravet om enkeltmenneskets blinde underkastelse under makthaverne - i siste instans under Gud, ifølge islamistene - står i skarp kontrast til den liberale individualismens betoning av den enkeltes rett til fri livsutfoldelse.

Respekten for den enkeltes personlige egenart og selvstendige livsvalg er uttrykk for et humanistisk menneskesyn. Enkeltmennesket bør få leve slik det selv ønsker, så lenge dette ikke begrenser andres grunnleggende livsutfoldelse. Dette idealet har etter mitt syn et naturrettslig grunnlag, det vil si en forankring i visse allmenngyldige moralske prinsipper. Det liberaldemokratiske verdisystem hviler på naturrettens universelle prinsipper, grunnleggende rettsprinsipper som sikrer individets frihet og har moralsk forrang fremfor alle andre retts- og moraloppfatninger. Derfor bør det aldri utformes lover og fattes vedtak som strider mot disse grunnleggende rettsprinsippene som kommer til uttrykk i det man kaller universelle menneskerettigheter.

Vi lever i en tid da en teokratisk underkastelsesideologi er på fremmarsj, en ny totalitær bevegelse som truer det frie samfunn - islamismen. Det er nødvendig å hegne om vår samfunnsform og ta et kraftfullt oppgjør med diktaturets krefter. Med sin naturrettslig-humanistiske forankring er det liberale demokrati moralsk overlegent enhver annen samfunnsmodell. Som vi ser over hele Europa, går nå den islamistiske bevegelsen til angrep på det liberale samfunn. Noe av denne samfunnsfiendtlige virksomheten skjer med voldelige midler, mest spektakulært i form av storstilte terroraksjoner. Mange islamister benytter likevel heller ikke-voldelige midler for å nå sitt mål om en teokratisk systemendring. Det er trusselen fra den ikke-voldelige islamismen mot det liberale demokrati som vil bli diskutert i morgendagens kronikk.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt