Torbjørn Greipsland

124

Stedet for Jesu korsfestelse, grav og oppstandelse

Både Gravkirken i gamlebyen i Jerusalem og Gravhagen (Gordons Golgata) utenfor nåværende bymur, er to steder som Israel-turister flest besøker.

Publisert: 31. mar 2013

 

 

 

Av disse to er uten tvil det siste det fineste sted å se med en grav innhogd i fjellet, fjellpynten som ligner på en hodeskalle, og den skjønne hagen der stillhet råder. Guidene gir ikke noe absolutt svar på hvor Jesu grav virkelig var. For det kan de ikke.

Men i denne artikkelen vil jeg ta fram noen av de argumenter som taler for at Jesu gravsted er der Gravkirken (The Church of the Holy Sepulchre – Den hellige gravs kirke) er bygd, argumenter som mange er ukjent med. Kirken kalles også Oppstandelseskirken.

Biskop Eusebius i Cesarea skriver før år 325 at stedet hvor Jesus ble korsfestet kan bli ”pekt ut i Aelia nord for Zion-berget” (Aelia er navnet keiser Hadrian gav Jerusalem). Men han viser ikke til noe sted folk kan gå.

Grunnen til det er enkel: Den hedenske, romerske keiser Hadrian bygde i årene omkring 135 et tempel og et torg på det sted både Eusebius og andre mente var stedet for Jesu korsfestelse, for graven så vel som hans oppstandelse. Et hedensk tempel hadde han på lignende vis bygd i Betlehem over hulen hvor Jesus skal ha blitt født. Hensikten var sannsynligvis å skjule viktige tilknytningspunkter til Jesu liv. Stedet i Jerusalem var i følge biskop Eusebius og Sokrates Scholasticus en helligdom for de kristne også da Hadrians tempel, innviet til Venus, stod der.

 

Templet rives, kirke bygges

Men i 325, 190 år etter Hadrians tempel var bygd, skjedde noe man kan si er en overraskelse uten like. Keiser Konstantin gir beskjed om at sin forgjengers tempel skal rives, og en kirke bygges.

Nå er det i følge Peter Walkers bok ”The Weekend that Changed the World” tegn som tyder på at kristne også tidligere, under keiser Licinius i østriket, hadde kommet med forslag om å rive Hadrians tempel. Men i 324 vant Konstantin over Licinius og ble enehersker over både øst- og vestriket. Konstantin så vel som hans mor Helena bekjente seg som kristne. Og det var denne keiseren som godtok kristendommen som en lovlig religion og bestemte at forfølgelsene av de kristne skulle opphøre. Samtidig er det klart at han ville bruke kristendommen som lim for å holde det store riket sammen. Men noen statskirke ble ikke etablert, det var den katolske kirke som selv utnevnte sine biskoper.

Men Konstantin ønsket slutt på striden i kirken og ville biskopene skulle komme sammen for å drøfte det skisma som oppstod etter at biskop Arius kom med avvikende synspunkter på Jesus. Konstantin innkalte derfor til et kirkemøte i 325 i Nikea, der omkring 300 biskoper kom sammen, blant dem var Eusebius fra Cesarea og Makarius fra Jerusalem.

 

Avdekke Jesu grav

 

På dette berømte kirkemøtet tok biskop Makarius mot til seg og spurte om keiseren ville hjelpe til å avdekke Jesu grav. Kunne han godta at dette i så tilfelle ville føre til at man måtte ødelegge det tempel som hans forgjenger på hundretallet, Hadrian, hadde bygd?

Utrolig nok fikk han ja. Det er nmerkelsesverdig fordi det skal mot til å rive et bygg en keiser har reist. Og selv om Konstantin hadde anerkjent kristendommen som en religion han ville beskytte, stod hedenske livsanskuelser sterkt.

Kildene for både rivingen og byggingen er mange og pålitelige. Blant annet biskop Eusebius’ biografi om keiser Konstantin, og det brev som Konstantin sendte til biskop Makarius, der han nevner at monumentet over hans (dvs. Jesu) hellige lidelse har vært nedgravd, men nå skal bli synlig. ”Jeg antar det er klart for alle at jeg ikke har noe høyere ønske enn å pryde dette hellige sted med en strålende bygning, et sted som har blitt sett på som hellig fra begynnelse av Guds bedømmelse, men som nå viser seg å være enda helligere siden det har brakt fram i lyset en kjær bekreftelse på vår Frelsers lidelse”.

 

Mot alle odds?

 

Men hva fant de da de rev det hedenske templet? Biskop Eusebius skrev at ”i mot alle forventninger” fant de det hellige monument om Frelserens oppstandelse. Og denne hellige hule viste en troverdig likhet med hans tilbakevending til livet, ved at den nå etter å ha ligget i mørke, kom fram i lyset. Et vitnesbyrd for alle som kom for å se stedet et klart og synlig bevis på det under som en gang hadde funnet sted her, et vitnesbyrd om oppstandelsen klarere enn noen stemme kunne gi.

I tillegg til at Eusebius skrev dette fortalte han også om det samme til biskopene som var samlet på kirkemøtet i Tyrus i 335. Fra kirkemøtet drog de så for å være til stede ved innvielsen av kirken. Like etterpå dro Eusebius til Konstantinopel på årsdagen for Konstantins maktovertakelse for å fortelle deltakerne der om funnene og kirken.

Det Konstantin lot bygge var i realiteten tre sammenhengende kirker. En rotunde dekket hulen/graven, mens det ble bygd et atrium over knausen der korset hadde stått. En stor basilika blev oppført ved siden av disse.

 

Jesu kors?

 

I følge tradisjonen fant Konstantins mor Helena Jesu kors, dvs. funnet ble knyttet til hennes navn. Og det finnes i skriftlige opptegnelser klare antydninger til at noe mer enn hodeskallestedet (Golgata) og den tomme grav ble funnet. Det keiser Konstantin skriver i brevet sitert fra ovenfor, ”en kjær bekreftelse på vår Frelsers lidelse”, taler rimelig klart om at det er korset hans sikter til.

Snorre Sturlason forteller i sin kongesaga at de norske kongene Harald Hardråde og Sigurd Jorsalfare begge fikk en flik av Jesu kors da de besøkte Jerusalem.

 

Er det sannsynlig? La meg først si at for troen betyr det lite eller ingenting om man man temmelig sikkert mener at Jesu kors ble funnet, evangeliene er klare nok vitnesbyrd om Jesu død og oppstandelse.

Det står ikke noe om at keiser Hadrian brente opp Jesu kors. Men han bygde sitt tempel over graven og korsfestelsesstedet, Golgata. Da kan korset av tre selvsagt ha blitt bevart, slik man mange andre steder har funnet flere hundre år gamle vel bevarte stokker i jorda. Og kanskje lå korset i en kiste. Det kan neppe være tvil om at for disiplene og Jesu familie ville det være den kjæreste og viktigste oppgave å ta vare på Jesu kors.

 

Så korset

 

Nonnen Egeria, som besøkte kirken i 380-årene, har gitt en beskrivelse av bygningene på den tiden.

Hun forteller dessuten at hun under påskefeiringen så korset. På fredagen i påskeuken ble korset tatt ut av den forgylte sølvkisten som det lå i og lagt på et bord. De tilstedeværende gikk fram og kysset det.

Mange andre enn Egeria besøkte kirken. Men det er selvsagt umulig å bevise at korset virkelig var Jesu kors.

Den såkalte Bourdeaux-pilegrimen skrev etter et besøk i 333 før bygget og området var ferdiggjort, at ”på venstre side er knausen Golgata hvor Herren ble korsfestet”. Og et steinkast derfra er hulen hvor de la hans legeme.

Hvorfor vises ikke alt dette i det som i dag er den såkalte Gravkirken i det armenske kvarter i gamlebyen i Jerusalem? Fordi kirken har blitt bevisst ødelagt flere ganger, første gang i 966, så i 1009, restaurert og bygd om i 1048 og 1149, brent i 1808, og skadet av jordskjelv i 1927. Derfor er bygningskomplekset slik det fremtrer i dag, lite egnet til å vise hvordan kirken en gang var og hva den inneholdt, selv om ett av de nåværende rommene sies å være Jesus gravsted.

 

Vi vil neppe få klarhet i om Jesu kors virkelig ble funnet og om de norske kongene fikk en flik av det. Men det er alvor over høytideligheten når kong Baldvin og patriarken i Jerusalem sverger på at det er Jesu kors, og kong Sigurd og 12 av hans menn avlegger ed på at han skal bringe fliken av korset til Hellig Olavs grav, love å fremme den kristne tro i Norge, og opprette en erkebispestol i landet.

”… kong Sigurd var neppe i tvil om at det virkelig var det hellige kors han hadde fått et stykke av”, skriver biskop Halvor Bergan i boken ” Kong Sigurds Jorsalferd”.

 

Innenfor eller utenfor?

Opp gjennom årene har det vært mye diskusjon om dette stedet virkelig lå utenfor bymuren på Jesu tid, slik Hebreerbrevet 13,12 forteller at Jesus led utenfor bymuren. Men det synes i dag å være omtrent enighet om at den gang gikk bymuren innenfor Gravkirken.

Men denne uenigheten medvirket til at den engelske general Charles G. Gordon på slutten av 1800-tallet så seg om etter andre steder som kunne være Jesu gravsted. Han festet seg ved det stedet som i dag kalles Gordons Golgata eller Gravhagen, der det er en grav innhogd i fjellet, en flott hage, en stor cisterne og et fjellparti like ved som ligner på en hodeskalle.

Men dette stedet har ingen tradisjon tilbake til Jesu tid for å være korsfestelsesstedet og Jesu grav. Og dateringen av graven er uviss. Men det er blitt et populært sted for besøkende fra hele verden.

 

Oljeberget

Det må også nevnes at noen mener Oljeberget er rette sted for Jesu korfestelse.

Begrunnelsen for det er at Oljeberget, som er på østsiden av templets framside, var stedet for ofringer i gammeltestamentlig, bl.a. av den røde kvigen, som var et syndoffer, 4. Mosebok. 19 og Hebreerbreet 9,13-14. Den røde kvigen ble ofret på ”Den røde kvigens alter”, som stod på Oljeberget, i følge historikeren Ory Mazar. En rekke andre argumenter for Oljeberget blir også nevnt av dem som står for dette syn.

 

 

Sterke bevis

Den israelske arkeologen Dan Bahat sa i 1986 i følge Wikipedia at man ikke kan være absolutt sikker på at Gravkirken er stedet for Jesu grav, men det finnes ingen andre steder som kan fremlegge bevis med like stor tyngde. ”Og vi har virkelig ingen grunn til å forkaste autentisiteten til dette stedet”.

Historisk bibelatlas av Paul Lawrence (Lunde Forlag og Luther Forlag 2008) er et atlas med bilder, kart og mye tekst. Det skrives lite om Gravkirken og stedet der den står. Men konklusjonen er klar i den lille omtale som gis side 142: ”Alt taler for at dette er stedet der Jesu grav var”.

 

E r det viktig for kristne å vite hvor Jesu grav er? Egentlig ikke. Men fordi den kristne tro bygger på fakta, har det betydelig interesse og verdi. Men mye tyder vel på at vi ikke skal vite sikkert hvor stedet er, så det ikke skal bli et sted pilegrimer tilber.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Randi Nilsen

10 innlegg  3869 kommentarer

Publisert rundt 8 år siden
Torbjørn Greipsland. Gå til den siterte teksten.
E r det viktig for kristne å vite hvor Jesu grav er? Egentlig ikke. Men fordi den kristne tro bygger på fakta, har det betydelig interesse og verdi. Men mye tyder vel på at vi ikke skal vite sikkert hvor stedet er, så det ikke skal bli et sted pilegrimer tilber.

Ja, det er interessant det. Det gjør noe med troen å være der Jesus har vært, og spesielt der Jesus døde på korset og graven der han stod opp.  Når de fysiske sansene får oppleve troen i vårt hjerte så tror jeg mange får en sterk opplevelse med hele seg. 

Vi tilber jo verken steder eller noe annet Gud har skapt. Men alt som har vært i kontakt med Han vi tilber blir helliggjorte fordi Han er hellig. Alt hva Gud tar ved og rører vil jeg også røre ved. Å få ta på noe jeg vet Jesus rørte med vil gjøre at jeg elsker det stedet, og ønsker tilbe Gud på det stedet.

Følelse som kjærlighet til Gud er aldri farlig. Heller ikke å elske det som har vært i nær berøring av Gud.  Hvor høyt er det lov å elske plassen der Jesus antagelig stod opp? Man elsker jo ikke plassen i seg selv. Kan man elske for høyt? Det vet jeg mange protestanter er redde for. Man har fått det inn i morsmelken fra Luther at det er farlig.

Men mer jeg elsker stedet, mer opplyser stedet meg. Men hva opplyser det meg om? Det opplyser meg om Guds kjærlighet til menneskene. At Gud virkelig har vært menneske, og gått på jorda her vi står som mennesker. At Gud levde et vanlig liv som menneske. Tenk så stort at Gud som ER Kjærlighet av vesen, og Allestedværende, og Allvitende, og Allmektig. Og har sitt fullkomne rike langt bortenfor vår verden, men allikevel lagt en vei gjennom våre hjerter og med vår tro. Han gikk i Jerusalem, og døde for våre synder, slik Jesaja kunne profetere.Da han var død, fikk han sin grav blant urettferdige og hos en rik.

Kan man elske for mye det Gud har vært nær med sin person eller sin kraft? Det kommer an på om det vi elsker gjør Gud større eller mindre, om vi kommer nærmere Gud eller lenger bort fra Gud. Å tilbe er å erkjenne Gud som Gud, Jeg ER.  Skaperen og at Gud er begynnelsen og enden. Allsmektig, God og Sann. Å tilbe er noe man bare gjør til Gud.

Men Gud sa ikke at vi BARE skulle elske Gud, vi skal også elske vår neste, og oss selv. Og det står ikke at vi skal elske hverandre bare litt, fordi det er farlig å elske for mye. En plass kunne også bli gjort hellig i jødedommen, fordi Gud hadde rørt ved det stedet. Men selv om man priser det stedet fordi Gud har berørt det, så betyr det ikke at man tilber det. Gjennom tro så kan stedet til og med lage en knytningspunkt mellom Gud og mennesker, slik at mennesker kan få tro og/eller bli helbredet. Det har skjedd mange ganger. Men det er ikke plassen som har kraften, den kommer i fra Gud. 

Og Jesus la igjen sitt likkledet, et stort under!  http://www.vl.no/troogkirke/forskerne-likkledet-i-torino-er-ingen-forfalskning/ 

Takk for interesant informasjon om Jesu grav.

1 liker  
Kommentar #2

Kjell G. Kristensen

144 innlegg  13843 kommentarer

Stedet for korsfestelsen

Publisert rundt 8 år siden

er i Åp.11 forklart til ikke å ligge i Israel, men i Egypt:Men når de har fullført sitt vitnesbyrd, (evangeliet) da skal dyret som stiger opp fra avgrunnen, føre krig mot dem, seire over dem og drepe dem. 8 Likene deres skal bli liggende på gaten i den store byen som åndelig talt kalles Sodoma og Egypt, der hvor deres Herre ble korsfestet.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere