Aids, Afrika, den katolske kirke og kondomer

(Foredrag i Katolsk Forum, Drammen, 19. 03. 2013)

Etter at de første tilfeller av immunsviktsyndromet AIDS ble registrert i juni 1983, utviklet hivepidemien seg på rekordtid til å bli den i antall døde største enkeltstående helsekatastrofe menneskeheten har stått overfor. Hver dag dør 15 000 mennesker av aids, eller mellom 5 og 6 millioner årlig, mange av dem barn. Bare i Sør-Afrika, med sine drøyt 50 millioner innbyggere, dør hvert år mellom 250 – 300 000. Oppå disse tallene kommer millioner av foreldreløse barn.

Det internasjonale samfunn møtte hivepidemien med alle bremser på
Det tok meget lang tid før verdenssamfunnet responderte på trusselen. Først mot slutten av 1990-tallet kom internasjoinalt samordnede tiltak gjennom dannelsen av UNAIDS og The Global Fund, der tidligere generalsekretær Kofi Annan har mye av æren for initiativene som ble tatt. Det har gitt resultater. For første gang i epidemiens historie ser vi nå en avflating i smittetallene, og flere enn noen gang, men fortsatt bare et lite mindretall, får livreddende behandling. Men i det store og det hele har det vært fornektelse som har preget ulike myndigheters holdning til hiv. I dag gjelder dette i særlig grad i østeuropeiske land, hvor epidemien raser for fullt og hvor myndighetene i alle fall inntil nå har sittet med lukkede øyne og benektet at de har et problem.

Den katolske kirke er en av verdens største helse- og omsorgsentreprenører. I USA, som med 1,2 million smittede er ett av de hardest rammede land i verden og det desidert hardest rammede i vesten, er den katolske kirke uten sammenligning den største helse- og omsorgsoperatør. Globalt har den katolske kirke, katolske institusjoner og organisasjoner fra et tidlig stadium i epidemiens historie ligget i tet både med hensyn til karitativ omsorg og medisinsk pleie. Mer enn 117 000 katolske institusjoner er tungt til stede verden over, med hovedvekt på den tredje verden. Jeg har selv besøkt slike institusjoner i Etiopia og Sør-Afrika, St. Josephs Hospital i Addis Abeba og Hope Center i Cape Town i tillegg til barnehjem for foreldreløse, hivsmittede barn. Også i lille Norge var den katolske kirke tidlig ute. Det er trolig ukjent for de fleste at den første institusjon som spesielt adresserte hiv/aids som et særlig felt for karitative tiltak var Franciskushjelpen. Siden har Kirkens Bymisjon overtatt den ledende rolle i dette arbeidet.

Likevel møtes den katolske kirke av hyppig gjentatte anklager om at den med sin motstand mot kunstige prevensjonsmidler - og i forhold til hiv/aids er det da kondomer vi snakker om - er med på å spre hiv og således er ansvarlig for at millioner har dødd av en av de grusomste sykdommer man i dag kan dø av.

Hvordan henger dette sammen? Er det substans og logikk i slike anklager? Mitt svar er nei. Hivs epidemiologi er beskrevet i utallige internasjonale studier, og i mylderet av data som foreligger, finnes det absolutt ingen ting som tyder på noe årsak og virkningsforhold mellom hivs spredning og Kirkens holdning til kondomer. De som fremsetter slike anklager, har normalt heller ingen kunnskap om hivs epidemiologi, men er agenter på helt andre arenaer.

Stiller vi derimot spørsmålet slik: Finnes det noen områder hvor den katolske kirkes holdning til kondomer har vanskeliggjort bekjempelsen av hiv og aids, så må svaret bli et betinget ja. Betinget, fordi årsak og virkning da må plasseres riktig og vi må se forskjell på hva som er demagogiske anklager og der hvor det kan reises relevant kritikk.

At UNICEF, dessverre i likhet med mange andre, drøyde meget lenge med å ta tak i hiv/aids-problemet, skyldes for en stor del at man fryktet at det ville provosere en av organisasjonens viktigste og største støttespillere, Vatikanet. En lang rekke slike indirekte faktorer som har sammenheng med at hiv/aids er så sterkt tabuisert som det er, har virket bremsende på arbeidet med å bekjempe epidemien. Jeg kan nevne flere eksempler på det, og da er det ikke først og fremst den katolske kirke som er skyteskive. Skylden må deles av hele det internasjonale samfunn. At Verdens Helseorganisasjon WHO var sent ute med å ta hiv/aids på alvor, skyldtes holdninger i et stort antall av WHOs medlemsland om at hiv/aids ikke var et problem som angikk dem. Kinesiske myndigheter meldte for eksempel at siden det ikke finnes homoseksuelle i Kina, så var hiv/aids heller ikke noe problem. Ja, WHO til og med avskjediget en av sine fremste epidemiologer som midt på 1980-tallet gjorde anskrik fordi han så det ingen andre så eller ville se, nemlig hvor dette kom til å bære. Han fikk hele WHO-systemet mot seg. Personen jeg sikter til er sveitseren Jonathan Mann. Manns budskap var bl.a. dette: Kondomer, kondomer, kondomer! Det gjorde myndighetene i mange land tilbakeholdne med å støtte ham, både katolske og ikke-katolske land. Kondomskepsisen førte til at internasjonale tiltak mot hiv/aids ble forsinket med mange år, og indirekte kan den katolske kirke sies å ha medvirket til det. Men det er et ansvar den må dele med mange, for hovedgrunnen til at arbeidet kom så sent i gang, var ikke bare kondomskepsis, men mer overordnet det tabu som hersker rundt hiv/aids. Kommunistiske land var mer skeptiske enn ikke-kommunistiske, ikke-kristne asiatiske land mer skeptiske enn europeiske.

Da vår egen tidligere statsminister, Gro Harlem Brundtland, satt som WHOs generalsekretær, var det ikke hiv/aids hun adresserte som WHOs fremste satsingsområde, til tross for at hiv/aids i hennes tid passerte malaria og tuberkulose som viktigste dødsårsak i Afrika, men tobakks- og sukkerindustrien. Hiv kom til USA i Ronald Reagens presidentperiode, men kun én eneste gang helt mot slutten av sin presidenttid kommenterte han situasjonen offentlig, til tross for at antall døde i USA da for lengst hadde passert 100 000, og da med en famøs uttalelse om at ”This is perhaps something we have to look into”. Reagan har ansvar for at bevilgninger til medisinsk forskning uteble på et kritisk stadium i epidemiens utvikling. Mange slike eksempler kunne nevnes, og effekten var at det internasjonale samfunn møtte hiv/aids-trusselen med alle bremser på.

Epidemier, medisinske månelandinger og sosial frigjøring
Før jeg går nærmere inn på alt dette, vil jeg først si litt om min bakgrunn og hvordan et interessefelt kan utvikles til det som er kveldens tema. Jeg har beskjeftiget meg spesielt med sosialhistorie, dvs. med temaer i randsonen av det historikere vanligvis interesser seg for, så som historien om utsatte og marginaliserte gruppers forhold til storsamfunnet. Jeg har gitt ut noen bøker om dette. En videreføring av disse tema var å fatte interesse for de sosiale institusjoners historie, alt fra sykehushistorie til den mer obskure historien bak spesialinstitusjoner som oppdragelsesanstalter av typen Bastøy og Bjerketun, åndssvakehjemmene, som Emma Hjorth og de psykiatriske asylene. Et fellestrekk ved slike institusjoner var at de var reservert for bestemte grupper som ble tatt ut av samfunnet og isolert fra en normal sosial virkelighet. Dette er et ikke bare et interessant tema rent historisk, men også teologisk og bibelsk. For det dreier seg til syvende og sist om et essensielt nytestamentlig tema, vårt forhold til "de andre", "de spedalske", de pestbefengte, de urene, eller i nytestamentlig terminologi: samaritanerne. I neste omgang handler det om hvordan vi som representerer et flertall i samfunnet, ser på oss selv, om vår selvforståelse.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette i og for seg svært interessante emnet, men bare nevne at i denne prosessen fattet jeg også interesse for en annen type institusjoner, nemlig tuberkulosesanatoriene, som vi hadde mange av og hvis bygninger fortsatt ligger som mystiske gralsborger plassert høyt oppe i fjellsidene, som Harastølen i Luster i Sogn, Glittre i Hakadal eller Landeskogen i Setesdal. Også disse forteller om en avsondret virkelighet og om grupper av mennesker som ble tatt ut av normalsamfunnet for at vi skulle beskyttes mot dem. Jeg fant at det her skjuler seg mye uskrevet historie. Tuberkulosen er en av de mest seiglivede epidemier historien kjenner, og dens innvirkning på historien har vært meget stor.

En naturlig videreføring av alle disse temaene var å befatte meg med hvordan epidemier har påvirket oss opp gjennom tidene. Jeg har her bare plass til noen korte poenger: Det finnes ingen enkeltfaktor – overhodet ingen - som så altomfattende har bestemt historiens gang og slått til mot samfunnets fundamenter som nettopp epidemier. Historien hadde sett svært annerledes ut uten Svartedauden, spanskesyken, tuberkulosen, kolera og tyfus, uten de mange andre epidemier som med jevne mellomrom har grassert for deretter å brenne ut, men som la byer, bygder, ja, hele nasjoner i ruiner etter seg. Det er også takket være epidemiske sykdommer som disse at medisinen på ulike stadier i sin utvikling har tatt sine kvantesprang. Slik også med hiv og aids. I hele den moderne medisins historie finnes det ikke noe enkeltområde det er blitt investert mer ressurser i enn hiv/aids, og som primærgevinst kan vi i dag ikke bare effektivt behandle hiv, men som sekundærgevinst har man gjort gjennombrudd også i forhold til en hel rad andre livstruende sykdommer, ikke minst kreft.

I mange afrikanske land har hiv/aids satt den økonomiske og sosiale utvikling tilbake med mange tiår, men i mindre skala ser man noe av det samme i en del østeuropeiske land som i dag er ekstremt hardt rammet, som de baltiske land, det katolske Litauen unntatt, Russland og Ukraina. Hiv/aids har i disse landene fått et omfang som fører til at sosial utvikling i samfunnet som helhet bremser opp.

Vi har vanskelig å forstå dette i vårt land, som tross røde smittetall de siste ti år likevel er beskjedent berørt ikke bare av hiv/aids, men som i etterkrigsårene maktet det kunststykke å gå fra å være Europas mest tuberkuloserammede land til rundt 1960 å være det minst rammede av alle. I mellomtiden kom nemlig antibiotikaen. Men la meg avlive en myte: Det var ikke antibiotika først og fremst som tok knekken på tuberkulosen i Norge, det var ikke derfor vi lyktes bedre enn de fleste. Til en viss grad tvert imot, for i Norge kom vi mye senere i gang enn mange andre med antibiotikabehandling. Nei, grunnen til at vi lyktes var et folkehelseprogram som tok sikte på å eliminere de faktorene som er tuberkulosens fremste drivkraft, nemlig fattigdom, trangboddhet og manglende hygiene. Mitt poeng: Medisinske tiltak og antibiotikaens vidundereffekt stanset ikke tuberkulosen alene, og medisinske tiltak stopper i dag heller ikke hiv/aids. Det viser seg til og med å kunne være tvert imot. (Jeg skal komme tilbake til dette). Det som stopper epidemienes ødeleggende virkning på et samfunn er sosial og humanitær utvikling, som igjen betyr politisk utvikling, for et samfunn kan ikke utvikles sosialt og humanitært uten at det står en politikk bak som driver utviklingen målrettet.

Epidemiske sykdommer handler verken i nåtid eller i historien bare om hvordan de påvirker samfunnet materielt, sosialt og økonomisk. Like viktig – og i et lengre perspektiv mye viktigere – er hvordan epidemier påvirker oss mentalt og kulturelt. Epidemiske sykdommer har alltid vært sterkt tabuiserte. Å være smittet av et sykdomsfremkallende virus røper noe om en som man vanskelig kan skjule. Det forteller at man har vært i berøring med noe man ikke skulle vært i berøring med. Den som er blitt smittet har fått sin individuelle autonomi invadert av noe utenfra som innskrenker ens herredømme. Man er blitt uren og nedverdiget.

Tilsvarende har nedkjempelsen av epidemiske sykdommer blitt sett på som noen av de største sprang mot sosial frigjøring i historien. Disse medisinske kvantesprang er i tid nært forbundet med det sosiale frigjøringsprosjekt som har preget utviklingen av de moderne europeiske velferdsstater, for uten kontroll over epidemiske folkesykdommer, var sosialt fremskritt umulig. Da vaksinene mot polio og kopper kom, ble de beskrevet som månelandinger. Med det ville man uttrykke at man hadde overskredet en avgjørende grense, for dermed var de siste av de store epidemiske folkesykdommer som holdt hele nasjoner og folkegrupper tilbake i sosial utvikling, utryddet. I tid skjedde dette omtrent samtidig med introduksjonen av effektive prevensjonsmidler. Og herfra kom fra 1960-tallet av den seksuelle revolusjon som en triumf over den vanskelige seksualiteten som nå endelig var satt fri.  Mennesket hadde erobret en frihet fra naturens lenke rundt oss. Å fri oss fra naturens lenke om oss, ja, det kan sies til alle tider å ha vært menneskets store prosjekt. Men naturen var alltid sterkere enn oss, ved hvert store skritt vi tok, slo naturen tilbake. Men ved nedkjempelsen av polio og kopper hadde vi overskredet ett av de store hindrene, vi hadde vunnet en av historiens største seire over naturen. Medisinsk var det utvilsomt å regne som månelandinger. Med moderne prevensjonsmidler overskred vi nok et hinder, og det moderne menneske kunne begynne på sitt grenseløse prosjekt: individets selvrealisering.

Da – midt oppi alt dette - kom hiv/aids. USA ble satt i brann, Afrika ble satt i brann, med noen få unntak ble verden i løpet av få år satt i brann, og det brenner fortsatt. Det brenner i Estland som på 2000-tallet hadde verdens høyeste smitterate målt i antall smittede pr million innbyggere, det brenner i Ukraina, der det antas at bare i byen Odessa er mer enn 10 prosent av den voksne befolkning hivsmittet, det brenner i Russland med 1, 2 million smittede og hvor en ukontrollert smitteutvikling fortsatt pågår, likeså i de sentralasiatiske landene som ligger langs hovedrutene for internasjonal narkotikatrafikk. I Asia sitter Kina på en bombe som kan gå av når som helst i takt med landets utvikling i stadig mer moderne retning.

Hiv/aids er modernitetens og den globaliserte verdens epidemi
Her gav jeg et stikkord: moderne. For la meg igjen avlive en myte: Hiv/aids er i motsetning til de fleste andre epidemier i historien ikke en fattigdomssykdom først og fremst. Tvert imot er det en typisk middelklassesykdom og som i videste forstand forutsetter modernitet for å kunne spres. Hiv kan gjøre mennesker fattige, det er så, og når fattige rammes av hiv, rammes de selvsagt mye hardere enn andre. Men poenget er dette: I motsetning til de fleste andre epidemiske sykdommer er fattigdom hivs epidemiologiske drivaksel. En av de viktigste årsaker til at Sør-Afrika er så mye hardere rammet enn andre afrikanske land, er at det er Afrikas mest moderne og høyest utviklede land kombinert med at det også har sin rikelige andel i alle Afrikas øvrige problemer. Men det som har gitt epidemien et særlig momentum i Sør-Afrika, er at det er et moderne samfunn. Hiv er i motsetning til andre epidemiske sykdommer ikke veldig smittsom. Viruset spres ikke gjennom luft eller ved tilfeldig kontakt, det må være kontakt med infisert blod, sæd eller slimhinner for at smitte skal kunne skje. For at smitten skal kunne spres over store områder, forutsetter hiv en infrastruktur som muliggjør mobilitet. Et talende eksempel på dette er at en av de yrkesgrupper som i epidemiens første fase var verst rammet, var ansatte i internasjonal luftfart.

Hiv trenger mobilitet og en infrastruktur som muliggjør mobilitet og som bare finnes i land med et visst utviklingsnivå, så som transportårer man kan bevege seg langs over store avstander, og som en følge av det et sosialt og teknologisk nivå som gjør at grupper i samfunnet er i stand til å reise, samt en samfunnsorganisering basert på høy grad av transport av varer og tjenester. Gjennom hele Sør-Afrika går brede og avanserte motorveinett som binder hele den sørlige del av Afrika sammen og med stor varetransport. Men mobiliteten innad i Sør-Afrika er stor også av andre grunner. Folk flytter mellom storbyene slik moderne mennesker gjør. Og i tillegg kommer Sør-Afrikas rolle som flyktningmottak for andre afrikanske land. Det er beregnet at så mange som 5 - 6 millioner, eller en tidel og vel så det av landets offisielle befolkningstall, er uregistrerte flyktninger. Sør-Afrika er hele Afrikas smeltedigel og er blitt et globalt veikryss. Smittekretsløpet blir av grunner som dette meget stort.

I en by som Cape Town, en av verdens mest multikulturelle metropoler og hvor jeg selv har vært i felten og sett, er ca 48 % av befolkningen smittet. Ja, jeg sa 48 prosent! Snittet for landet for øvrig er 23 prosent. Botswana, som på mange områder er et enda mer utviklet samfunn enn Sør-Afrika, ligger på 24-25 % av den totale populasjon, i nabolandet Malawi, som også er relativt høyt utviklet i forhold til afrikansk gjennomsnitt, ligger anslagene på 34 prosent. I Namibia er ikke situasjonen mye bedre.

"The denialists" – hivepidemiens dissidenter og det afrikanske kompleks
Nå finnes det enda en grunn utover de jeg har nevnt til hiv-katastrofen i Sør-Afrika, nemlig at myndighetene har møtt hivtrusselen med en fullstendig feilaktig forståelse av hva hiv/aids er og dermed satt seg helt ute av stand til å møte problemet med tiltak som virker, en situasjon som heldigvis er under endring nå. I stedet lyttet sørafrikanske helsemyndigheter til to dissidenter innen hiv/aids-forskningen, som hevder at hiv er et harmløst virus som ikke fører til aids. Hiv og aids har ingen ting med hverandre å gjøre. De fremste av disse dissidentene er mikrobiologene Peter Duesberg ved Berkelyuniversitetet og nobelprisvinneren Cary B Mullis.

Det internasjonale hiv/aids-feltet har vært en stor arena for sjarlataner, konspirasjonsteoretikere og demagoger. Knapt på noe stort og viktig felt i vår tid har fornuft og rasjonalitet hatt så trange kår mot all spekulativiteten som er i sving, særlig fordi mange av disse alternativteoriene har et skinn av seriøsitet som gjør dem vanskelige å gjennomskue med mindre man selv er høyt faglig spesialisert.

Det finnes tre hovedgrupper av dissidenter, eller såkalte ”denialists”. Den første gruppen er representert ved Duesberg, Mullis og en gruppe australske forskere kalt Perth-gruppen, som hevder at hiv er et harmløst virus som ikke fører til aids. Deres svar er i stedet at aids skyldes to uavhengige faktorer i henholdsvis den fattige og rike del av verden: I vesten bruk av rekreasjonelle drugs, såkalte partydop, som er vanlig innen partykulturer og i homoseksuelle subkulturer, og av hivmedisinene selv - samt i Afrika fattigdom. Pga av fattigdom og samspill av mangehånde andre sykdommer som man i Afrika er særlig utsatt for, brytes immunforsvaret gradvis ned og man utvikler et immunsviktssyndrom med de typiske symptomer som kjennetegner aids. Aids er altså ikke en smittsom sykdom i det hele tatt, men en fattigdomssykdom i Afrika og en sykdom frembrakt av moralsk og kulturell dekadanse i Vesten.

Den andre gruppen av ”denialists” hevder at hiv overhodet ikke finnes, og at aids er skapt av de kostbare aidsmedisinene selv i den hensikt å skape et gigantisk og selvreproduserende marked for den internasjonale legemiddelindustri. Den tredje og mest konspirative gruppen hevder at hiv er et laboratorieskapt virus plantet av CIA for å utrydde svarte og homoseksuelle.

Alle disse tre hovedgrupper av dissidentteorier har forbausende mange tilhengere. Men de er grunnleggende feil alle sammen, og det har gitt katastrofale resultater.

Hvordan kunne opplyste og rasjonelle mennesker som de tidligere presidentene Mbeki og Nelson Mandela begi seg inn på et slikt feilspor når antallet som døde av aids begynte å krype opp i millioner? Her finnes det bare kompliserte svar. Men la meg forsøke å uttrykke det kort: Hiv/aids blir sett på som en del av den hvite, rike verdens forbannelse over Afrika. Hiv/aids inngår i et stort mentalt kompleks som ikke bare handler om hiv og aids, men som har med hele historien å gjøre. Det handler om Sør-Afrikas gjenfødsel som et afrikansk land. Hvor mange gode grunner det enn finnes til at et slikt kompleks eksisterer, så er det desto vanskeligere å frigjøre seg fra det når det er nødvendig. Det ligger en innbitt motstand mot å adaptere vestlige løsninger på noe man ser på som spesifikke afrikanske problemer. Idet hiv/aids så defineres som et produkt av Afrikas fattigdom, og man til og med kan fremvise en nobelprisvinner som validerer en slik forståelse, tematiserer dette straks noe større og mer altomfattende: Afrikas selvforståelse i forhold til resten av verden, den globale urettferdigheten i verden. Den som følger litt med i sørafrikansk politikk, kan ikke unngå å få dette med seg. Det er nærmest som et mantra: Afrikas problemer skal løses på afrikansk vis. Amerikanere og europeere må ikke komme her. Det er slutt på den tiden.

Hvor stor tyngde slike holdninger har, demonstreres ved en famøs uttalelse av fredsprisvinner Wangari Maathai, som selv er biolog. Hun gjorde seg til talskvinne for den mest konspirative dissidentteorien - at hiv er et menneskeskapt virus som med overlegg er blitt plantet i Afrika som et undertrykkelsesvåpen. Hun modererte riktignok utsagnet da hun fikk en stormflo av protester mot seg, men essensen i det består, og det forteller om holdninger som er forbausende utbredte, ikke bare i Afrika, men også i Vesten.

På verdensomseiling med et virus
Historien er full av ødeleggende epidemier. Felles for de fleste av dem er at de etter en viss tid brenner ut. Det finnes mange unntak fra denne regelen, og da særlig to: tuberkulose og hiv. Disse brenner ikke ut, de vedblir og hvis de ikke aktivt nedkjempes, så spres de i akkumulerende tempo og får katastrofeaktige dimensjoner.

Epidemiologien er den mest avanserte detektivvitenskap som finnes, og den eneste form for tidsmaskin som finnes. Et virus kan nemlig forfølges bakover i tid, det kan jages bakover. Fra de første aidstilfeller ble påvist i San Franciscos gaymiljøer i 1983 har viruset blitt fulgt nærmest ledd for ledd bakover, og sporet stanser i Afrika, nærmere bestemt i Kongo. Det antas i dag som rimelig sikkert at hiv har oppstått ved at sjimpanseviruset SIV har flyttet over på mennesker, hvor det har mutert og blitt til HIV. Allerede på 1970-tallet ble det rapportert om merkelige sykdomstilfeller i bestemte regioner i Kongo som forskerne ikke hadde noen svar på, men som det heller ikke ble investert noen ressurser i å utforske, fordi man tok for gitt av de skyldtes en kombinasjon av mange elendighetsfaktorer typisk for fattige afrikanske land. Man så heller ikke tegn til noen epidemisk trussel. Årsaken til det vet vi i dag. De afrikanske regionene hvor hiv først oppstod, hadde ikke infrastrukturen som kunne gi hiv mobilitet. Smittekretsløpet var følgelig snevert. Men så ved et visst tidspunkt utvides smittekretsløpet. Det skjedde gjennom hvor mobile militære enheter ble satt i bevegelse, og hvor smittede soldater og flyktningstrømmer i deres spor brakte viruset med seg ut i større områder. Fortsatt var imidlertid smittekretsløpet relativt begrenset. Først idet viruset nådde det moderne USA og deretter Vest-Europa, fikk epidemien en fart det aldri hadde hatt i Afrika før det med tid og stunder vendte tilbake dit, og da med en helt ny og ødeleggende slagkraft.

På rekordtid ble hiv en global epidemi. Kun i Øst-Europa og i den muslimske verden var man inntil videre spart. Men så falt Berlinmuren og Øst-Europa gikk inn i nymodernitetens tidsalder. Folk flyttet over grenser, narkotikamisbruket eksploderte og ved midten av 1990-tallet stod også Øst-Europa i brann. At lille Estland er blitt spesielt hardt rammet skyldes en kombinasjon av en rekke uheldige faktorer. Noen av Stalintidens største fengsler var plassert her, noen av dem gigantiske med plass til så mange som 10 000 fanger. Og slår hiv først inn i slike lukkede kretsløp og viruset deretter kommer i sirkulasjon i større populasjoner, ja, da brenner det. Dernest skjer smittespredningen i disse landene hovedsakelig gjennom sprøytemisbruk, som sprer viruset innen de fra før sosialt svakeste gruppene, og i de baltiske land gjelder det de store russiske minoritetene. I Estland er hiv nesten utelukkende i sirkulasjon innen den russiske del av befolkningen, som utgjør nærmere 40 prosent av landets totale populasjon. Det samme er tilfelle i Latvia.

Nord-Afrika og Midtøsten er imidlertid beskjedent berørt av hiv. Unntaket er Israel, igjen et eksempel på at det er det moderne, utviklede samfunn som gir hivepidemien momentum. De sentralasiatiske muslimske landene har imidlertid i de senere år blitt stadig hardere rammet. Det er igjen en sideeffekt av Berlinmurens fall. For med kommunismens kollaps i Øst-Europa ble de tidligere kommunistlandene en korridor for narkotikatransporten fra Sentral-Asia. Både i Øst-Europa og i Sentral-Asia er hivs smittevei hovedsakelig sprøyteinjisert narkotika, skjønt vi må anta at seksuell smitte både her og andre steder er underraportert.

Vi ser noe av det samme i det katolske Mexico. På det latinamerikanske kontinent var Mexico lenge merkverdig lite berørt av hiv. Men i de senere år har Mexico blitt hovedlandet for latinamerikanske narkotikakarteller, og i samme takt som narkoindustrien har vokst, har også hiv økt.

Stanser kondomer hiv?
Hva er det som stanser hiv? Hva har vist seg vellykket og hva har ikke vært vellykket? Beskytter kondomer mot hiv? Ja, i et potensielt smitteøyeblikk gjør det dét. Da vil kondomet være selve forskjellen på om man blir smittet eller ikke. Men problemet er mye mer omfattende enn som så. Dagens situasjon i Norge kan tjene som eksempel. Fra å være et av de minst berørte land i Europa, bare forbigått av Island, har vi siden 2004 hatt den nest høyeste smitterate, dvs antall smittede pr million innbyggere, i Vest-Europa, bare forbigått av Storbritannia. Norge, som verken mangler kondomer og ei heller er særlig katolsk, har de siste ti årene hatt røde tall i sitt hivregnskap. Hvorfor? Det foreligger ikke data som kan gi noe sikkert svar. Et mulig svar er at siden hiv i dag kan behandles effektivt så sant tilgangen til medisiner er til stede, så tar folk det mindre nøye med sikkerheten. Vi vet nemlig at Norge er det land i Europa som har lavest kondombruk blant ungdom. Men det er ikke blant disse at økningen i hivsmitte skjer, så dette kan ikke være hele forklaringen. Jeg har fulgt litt med i debatter om dette samt lest en del artikler som drøfter de psykososiale aspektene ved hivsmitte. Her er det helt andre momenter som trekkes frem. Etter å ha blitt hamret full av kondompropaganda, har mange på et visst tidspunkt gått trøtt. Gjennom år har seksualiteten vært bundet opp av smittefrykt, og et seksualliv med frykt som premiss, kan naturlig nok ikke fungere særlig godt. Idet farenivået forbundet med hiv så tilsynelatende blir lavere fordi effektive medisiner kommer på markedet, oppleves kondomet mer og mer som et hinder for et godt seksualliv, som noe uerotisk, teknisk og grunnleggende fremmed i forhold til det som er seksualitetens kjerne, nemlig intimitet og hengivelse. I seksualiteten søker mennesket å frigjøre hele sitt følelsesmessige potensial, mens kondomet står som en evig påminnelse om det motsatte: om en grunnleggende ufrihet, om frykten som seksualitetens premiss. Kondomet oppleves kort sagt aseksuelt.

Hvordan ser så dette bildet ut i Afrika? Afrika mangler ikke kondomer. Afrika bugner av kondomer. Men blir de brukt? Svaret er mye oftere nei enn ja. Jeg leste nettopp at i Uganda, som er det eneste afrikanske land som på et tidlig tidspunkt klarte å møte hivepidemien med effektive helsepolitiske tiltak, står det lagre med millioner av ubrukte kondomer som datomerkingen er gått ut på. I Etiopia har jeg selv vært vitne til vestlig helsepersonell som underviser afrikanske ungdommer i kondombruk. De er nysgjerrige og vil gjerne lære, de synes det er spennende. Men vil de bruke kondomene? Svært ofte ikke. Skyldes dette at de er fromme katolikker? Ingen som jobber med hiv/aids ute i afrikansk felt har påstått at det er grunnen. Alle som kjenner noe til hiv/aids i Afrika vil tvert imot peke på andre årsaksforhold, enten at kondomene på grunn av dårlig distribusjon ikke finnes der de behøves – eller – og det er den viktigste grunn – at kondomet støter an mot den afrikanske mannens selvforståelse. Det gjør ham mindre og ringere som mann. Skal den afrikanske mannen begynne med kondomer, så er det hans rolleforståelse som mann som må utfordres. Dette gjelder ikke bare i Afrika. I en stor del av verden utenfor det moderne Nord-Europa er mannsidealet langt mer machopreget enn det vi i vårt likestillingssamfunn oppfatter som det korrekte. En machomann ser på kondomet med forakt, det utfordrer hans manndoms stolthet.

Et stort antall studier tyder på at kondomkampanjer gir en kortvarig, men aldri varig eller adferdsendrende effekt. På et visst tidspunkt blir kondomet en barriere som må brytes og smittetallene begynner igjen å stige.

Så hva er det som stanser hiv?

1. Tidlig smitteoppsporing og tidlig medisinering.
En hivsmittets smittbarhet er høyest like etter infeksjon og under utviklingen av aids. Smittbarheten er proporsjonal med virusmengde i blodet. Tidlig medisinering fører til at virusmengden i blodet går ned mot null og man er i praksis ikke lenger smittebærende selv om viruset fortsatt er i blodet, men i ikkedetekterbare kvanta.

Tidlig oppsporing og tidlig medisinering forutsetter imidlertid et visst utviklingsnivå, medisinsk infrastruktur, utdannet helsepersonell og kostbar laboratorieteknologi må være på plass samt ikke minst medisinene, som er meget kostbare. Dette forutsetter igjen et visst nivå av økonomisk og sosial utvikling, og ikke minst politisk vilje til å adressere problemet. Dette igjen forutsetter en avtabuisering av hiv/aids.

Her ligger hovedutfordringen. Bekjempelsen av hiv/aids hører intimt sammen med det globale spørsmål om forholdet mellom den fattige og rike verden.

2. Adferdsendring.
Hiv stanser ved at de som er risikoutsatt for å bli smittet og for å smitte endrer sin adferd. Å endre menneskers adferd er ikke lett. Men det er mulig, ikke bare gjennom å bevisstgjøre den enkelte, men ved kollektiv, samfunnsmessig bevisstgjøring av holdninger til for eksempel prostitusjon og narkotikamisbruk. Stilltiende aksept for prostitusjon, sexturisme og narkotikakriminalitet medfører også høyere smittespredning.

Anklager uten substans
Nå er vi ved kjernen av det som er kveldens tema, nemlig Kirkens rolle i forhold til hiv og aids. Moderne seksualfrigjorte menneskers opplevelse av kondomtrøtthet og kondomet som noe antiseksuelt og anti-intimt, peker jo nettopp på det som Kirken har en mye mer systematisk erkjennelse av. Anklagene mot den katolske kirke har vært mange og sterke, her i Norge fra bl.a. biskop emeritus Gunnar Stålsett, om at den katolske kirke ved sin motstand mot kondomer bidrar til å spre hiv og aids.

Hvis dette er riktig, burde det være enkelt å finne svar som bekrefter det. Det må kunne avleses rent statistisk. Om påstanden er rett, vil katolske land ha en mye større spredning av hiv enn ikke-katolske. Det finnes et enormt statistisk materiale rundt alt som har med hiv og aids å gjøre med detaljerte land- og regionoversikter, så hvis påstanden stemmer, bør det være noen statistiske spor som underbygger den. Men det finnes overhodet ingen ting som antyder noen som helst korrelasjon mellom religion, religiøse holdninger og smittespredning! Med ett unntak: At hiv er så lite utbredt i de muslimske land i Nord-Afrika og Midtøsten kan neppe ses helt uavhengig av Islams ekstremt sterke disiplinering av seksualiteten.

Hvordan ser smittebildet så ut for den katolske verden? Det finnes ganske enkelt ikke noe entydig svar. Polen er for eksempel ett av de minst smitteberørte land i Europa. Men Tsjekkia, som er mye mer sekularisert enn Polen, er enda mindre berørt. Katolske Litauen er relativt beskjedent berørt, protestantiske Latvia og Estland er svært hardt rammet. I Afrika er det mer katolske Vest-Afrika med unntak for Nigeria mye mindre berørt enn resten av Afrika sør for Sahara. Det sørlige Afrika er overveiende protestantisk.

I Latin-Amerika, som er gjennomgående katolsk, er det store variasjoner mellom landene. Brasil har vært hardt rammet, men har som første land utenfor den rike verden fått kontroll med epidemien. I Mellom-Amerika er de lokale variasjonene likeså svært store, men typisk nok er det i de land som har vært mest krigsutsatt at hivtallene er skyhøye, så som Nicaragua, El Salvador og Honduras. I Asia burde katolske Filippinene vært hardt rammet om anklagene mot Kirken stemmer, men landet har i alle fall inntil nylig vært relativt beskjedent berørt, men det samme er også tilfelle i Japan og Kina. Vietnam, Kambodsja, Burma og Thailand, derimot, er hardt rammet, likeså India, som er verdens nest hardest rammede land også i relative tall, og hvor epidemiologien ligner mye på Sør-Afrika.

I Europa er bildet like sammensatt. Portugal har lenge vært det hardest rammede landet. Men det protestantiske Sveits ligger av mange paradoksale grunner også svært høyt på statistikken. Årsaken til Portugals problemer ligger ikke i at landet er katolsk. Årsaken er Lisboas rolle som transithavn for transatlantisk narkotikasmugling og et narkotikaproblem ute av kontroll.

Det finnes et stort antall studier som beskriver hivs epidemiologi i ulike land og som drøfter hvorfor noen land blir hardere rammet enn andre. Med unntak av for visse muslimske land er religion aldri en del av dette bildet.

Vi kan ikke gå mer i detalj på dette, men la meg konkludere med et sitat fra en artikkel i ”British Medical Journal” fra 2008, som summerer opp forskningen som er gjort på dette feltet ganske bra:

"In numerous large studies, concerted efforts to promote use of condoms has consistently failed to control rates of sexually transmitted infection -- even in countries with advanced sex education programs such as Canada, Sweden, Norway and Switzerland. (…) Epidemiological research repeatedly shows that condom familiarity and risk awareness do not result in sustained safer sex choices in real life."

Men i tillegg mangler anklagene mot Kirkenh i dette tilfelle enhver logisk substans. For at noe skal være logisk må det være sammenheng mellom hypotese og påstand. For at påstanden skal holde, må vi se for oss følgende scenario: En mann kommer til skrifte og bekjenner at han har vært utro mot sin kone, men fordi han er en from katolikk unnlot han å bruke kondom. Det henger ikke sammen. En mann som er utro med sin kone eller enhver annen med et utsvevende seksualliv er ingen from katolikk, og han blir ikke en millimeter frommere ved å unnlate å benytte kondom. Tvert imot.

Kontekst for "Humanae vitae" – det sjette bud: Du skal ikke bryte ekteskapet
Da er vi fremme ved en oppsummering – nemlig hvordan vi skal forstå Kirkens holdninger til kunstige prevensjonsmidler, in casu kondomer. Jeg har hittil vært opptatt av det moderne samfunns mobilitet som en grunnforutsetning for å forstå hvordan hiv/aids har blitt den globale epidemi det er blitt. Men i dette bildet hører også en annen type mobilitet, nemlig den seksuelle eller moralske mobilitet som preger det moderne samfunn. Ut fra katolsk forståelse er seksualiteten ikke mobil, den er stasjonær. Den hører hjemme i ekteskapet mellom mann og kvinne. Det er det sjette bud - du skal ikke drive hor - som er kontekst for Humanae vitae, den pavelige encyklika som fordømmer bruk av kunstige prevensjonsmidler og som kom i 1968. Seksualiteten handler i kristen tenkning aldri bare om en selv. Den handler heller ikke bare om meg og min ektefelle. Det katolske ekteskap handler om tre parter, mann og kvinne og Gud. Det katolske ekteskap er en avbildning på jorden av Guds relasjon til mennesket, seksualitetens hengivelse er en gjenspeiling av menneskets lengsel etter å forenes med Gud. Seksualiteten er ikke bare kjødelig, den er guddommelig. Kunstige prevensjonsmidler blir således noe som kommer mellom mennesket og Gud, og som autonomiserer seksualiteten og løsriver den fra sitt guddommelige opphav.

Det er altså innenfor et kristent ekteskap at prevensjonsmidler fordømmes. Men den katolske kirke kan ikke si at det er tillatt utenfor ekteskapet, for den anerkjenner ikke som et utgangspunkt at seksualiteten har noen plass utenfor ekteskapet.

Kontekst for hiv/aids – det femte bud: Du skal ikke drepe
Pave Benedict uttalte ved sitt besøk i Afrika for få år siden at kondomer ikke er noen løsning på hiv/aids-problemet, men tvert imot en del av selve problemet. Uttalelsen skapte ramaskrik over hele verden. Men om man er villig til å følge pave Benedicts rekke av premisser tilbake til første premiss, så har den nylig abdiserte pave etter min mening rett. Hiv/aids er resultat av at også seksualiteten i det moderne samfunn er blitt mobil, og det var kunstige prevensjonsmidler som gjorde denne mobilisering av seksualiteten mulig.

Veldig få er imidlertid opptatt av å følge en slik tankerekke helt tilbake til sitt utgangspremiss. Folk flest er lite interessert i teologi, og i den grad de er det, så vil de spørre etter teologiens relevans til det virkelige liv. Hvis det virkelige liv handler om at mitt hus står i brann, er ikke det første jeg spør om hvilke feil jeg gjorde som førte til at det begynte å brenne, men hva jeg kan gjøre akkurat nå for å slukke brannen.

Om pave Benedict hadde rett på et overordnet plan, synes jeg svaret hans likevel var nokså umusikalsk overfor den akutte utfordringen han stod overfor da han besøkte Afrika. Det er jo ikke slik at den katolske kirke forholder seg iskaldt og uberørt overfor det faktum at folk dør i milliontall på grunn av aids. Og det sier seg selv at hva man uttaler på et overordnet prinsipielt plan ofte vil måtte komme i konflikt med utfordringene man står overfor i den virkelige verden. Ideal og virkelighet passer sjelden sømløst til hverandre.

Det Kirken ikke har kommunisert tydelig nok, er at hiv/aids-problematikken ikke bare har det sjette bud som sin kontekst. Det finnes en annen kontekst som i dagens situasjon er minst like relevant, nemlig det femte bud, som lyder slik: Du skal ikke drepe. Hvis vi etablerer dette som kontekst, hvordan kommer svarene ut da?

La meg tydeliggjøre problemstillingen ved et eksempel fra virkeligheten. Det gjorde inntrykk på meg da jeg for noen år siden så et dokumentarprogram om hiv/aids i Afrika, der noen ordenssøstre ved et katolsk sykehus i Kamerun ble intervjuet om nettopp kveldens tema. En av søstrene formulerte seg slik: ”Det er da ingen som deler ut så mange kondomer som vi!”

Jeg hoppet først litt i stolen. Men disse søstrene sa ikke dette med noen opprørsk mine, de sa det på en helt liketil måte – som om de sa: ”Selvfølgelig gjør vi det!”

Var disse søstrene ulydige mot Kirken? Nei, ikke hvis vi forstår konteksten. Det disse søstrene gjorde var å kontekstualisere etikken – de handlet med utgangspunkt i det femte bud, ikke det sjette. Det overordnede i den situasjon de arbeidet i var å beskytte den uskyldige part ved å ansvarliggjøre den skyldige part. Har mannen i et ekteskap vært utro og pådratt seg smitte – og svært mange afrikanske menn er dessverre utro og pådrar seg smitte - begår han en enda større synd når han i neste omgang bringer denne smitten hjem til sin kone og i neste instans til de barn hans kone kanskje skal føde. På et ideelt plan vil Kirken si at denne mannen ikke lenger kan ha seksuelt samkvem med sin kone. Etter norsk strafferett vil det til og med være straffbart for denne mannen å ha sex med sin kone etter å ha blitt smittet, selv med kondom. Dette sier norsk straffelovs § 155. Men vel vitende om at denne mannen neppe vil la være å ha sex med sin kone og kanskje heller ikke med andre, ja, så var det søstrenes plikt å ta høyde for en slik situasjon og beskytte den utsatte part, i dette tilfelle kvinnen. Søstrene i Kamerun handlet derfor etisk riktig.

Tre nivåer for tenkning og handling
Ikke-katolikker forstår som regel ikke de mange ulike nivåer som katolsk teologi, etikk og sosiallære beveger seg på, og det finnes mange katolikker som heller ikke forstår det. Her har Kirken et stort kommunikasjonsproblem. Det ene nivået er det doktrinære nivå, hvor Kirken argumenterer prinsipielt og ut fra ideelle premisser. Humane vitae står på dette nivået – nødvendigvis, siden det er en pavelig encyklika. Men det finnes også det vi kan kalle det kasuistiske nivå, det vil si hvordan en ideell virkelighet skal tilpasses en gitt virkelighet. Et eksempel på dette er at det er tillatt å drepe i krig. Det gjør ikke det femte bud om at du ikke skal drepe mindre gyldig, det avkorter ikke det femte bud med en millimeter. Det er en situasjonsavhengig dispensasjon fremtvunget av det uomgjengelige. Det samme med huset som brenner. Jeg bør absolutt spørre meg selv hvilke feil jeg gjorde som førte til brannen, men det hjelper meg ikke i å slukke brannen mens huset brenner. De spørsmålene får jeg la synke inn etterpå og så lære av mine feil. Mitt poeng: Vi må vite hvilken kontekst vi står i. Hva er rammen om våre handlinger? I dette tilfelle det sjette eller det femte bud. Endelig finnes det vi kan kalle det sjelesørgriske nivå, dvs. det nivå hvor den enkelte står i skriftestolen med sin samvittighet på prøve overfor Gud.

Det finnes ingen glatte overganger mellom disse nivåene. De passer ikke inn i hverandre som tennene i et tannhjul. Virkeligheten er ikke slik. Overgangene er glidende, og det finnes grenseområder mellom dem hvor vi ikke helt vet hvor vi står. Det finnes, som i livet selv, alltid noen områder hvor vi ikke har fast grunn under føttene, men hvor vi er overlatt til det som i katolsk teologi omtales som "den av troen opplyste fornuft". Dersom vår tro gjør oss handlingslammet overfor virkelighetens utfordringer, fordi et religiøst påbud avholder oss fra å handle, da står vi på feil sted. Om min nabos hus brenner på en søndag og jeg ikke gjør noe for å hjelpe ham med å slukke brannen fordi tredje bud sier at jeg skal holde hviledagen hellig, ja, så står jeg på feil sted og jeg har skjønt fint lite. Tro skal ikke lamme, men tvert imot som hos søstrene i Kamerun inspirere til og utløse handling.

Da er sirkelen sluttet, vi er tilbake hvor vi begynte. Den katolske kirke og katolske organisasjoner og institusjoner var blant de aller første som tok hiv/aids på alvor som et karitativt, et helsemessig og sosialt problem, og den katolske kirke har gjennom hele hivepidemiens 30 år lange historie vært blant de aller tyngste operatører i dette feltet. De katolske søstrene i Kamerun er her bare en liten del av en hel armé. Og min hyllest går avslutningsvis til dem, for mer enn sekulære ideologer og mer enn doktrinære teologer har disse som jobber ute i feltet og kjenner fra dag til dag hvor skoen trykker, forstått hva saken i hele sin bredde handler om.

Olav Rune Bastrup