Arja Larsen

44

Det fullkomne

Publisert: 23. feb 2013

Fullkommenhet står nevnt noen titalls ganger i Det nye testamente. Det er mye utfordrende å lese, hvis man vil fordomsfritt sette seg inn i stoffet. Jeg har av og til blitt konfrontert med intense tanker for arbeidet for det fullkomne. Da har fokuset som regel vært på ytre saker og på bokstavtro gjennomføring av "renskningsprosjekter". I det lange løp har jeg likevel blitt skeptisk og avvisende mot slike opplegg. Mens jeg har fulgt med prosjekter på sidelinjen, er det blitt formet en annen definisjon og et annet bilde av fullkommenhet  i mitt sinn:

Det fullkomne er å kunne bære hverandres ufullkommenheter.

Ufullkommenhet kjennetegnes av brist og mangler, feil og svakheter. Synd. Det er ikke alltid lett å vite hvordan man skal forholde seg viselig  til andres synder og svakheter. Paulus veileder til å "vise en slik til rette med en ydmyk ånd. Og pass deg selv, så ikke du også blir fristet." Gal 6:1-2. Han fortsetter:

"Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov."

 Kol 3:12-14 uttrykker saken så:

"Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilgav dere, slik skal også dere gjøre. Men framfor alt dette: Dere må ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd."

Det den andre mangler bør jeg ikke kreve av, men gi til vedkommende. Det som er ufullkomment, blir fullkomment ved kjærlighet. Kjærligheten binder sammen, den "skjuler en mangfoldighet av synder". 1Pet 4:8. Kjærligheten er "fullkommenhetens bånd".

Denne siden av kjærligheten som er lagt fram her, virker nok på en måte å ikke gi resultater. Er den allikevel ikke grunnlaget for all framgang i mellommenneskelige relasjoner?

Publisert også på min blogg "Livsnært"  

 

Kommentar #1

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Hvem er jeg?

Publisert over 8 år siden
Arja Larsen. Gå til den siterte teksten.
Da har fokuset som regel vært på ytre saker og på bokstavtro gjennomføring av "renskningsprosjekter". I det lange løp har jeg likevel blitt skeptisk og avvisende mot slike opplegg.

Personlig har jeg kommet til at skal man komme dypest ned i seg selv er det mest fruktbart å spørre: Hvem er jeg? Ikke så mye hva gjør jeg? For handlinger har sitt utspring i ens karakter, hvem man er og ikke omvendt. 

Kommentar #2

Jarl Hanni Afsar

47 innlegg  2196 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Arja Larsen. Gå til den siterte teksten.
Det fullkomne er å kunne bære hverandres ufullkommenheter

I en angivelig ufullkommen verden vil noen mennesker fremstille seg selv som moralsk dydige, rene og sanne. Dens forsvarer av det ekte og fullkommene.

Men intet er så fryktelig som fullkommenheten. Når den er nådd, kan vi ikke komme videre, da stanser alt. Det er fravær av fullkommenhet som gjør oss til mennesker. "Fullkommenhet” fører til en endelighet hvor ingenting kan etableres, frembringes eller utbedres.

Det blir problematisk når noen mennesker påstår at de sitter med svarene og ønsker reformere samfunnet. Helst med religiøse fundamentalistiske undertoner og autoritær doktriner som rettesnor med grusomme resultater. Apokalyptiske visjoner skal skremme mennesker. Det endelige slaget kommer, der de sannferdige gode menneskene vinner over de onde kreftene.

Siktemålet er et fullstendig hamskifte fra en værensform til en annen. En fullkommen og perfekt verden. Der noen påberoper seg retten til å forandre verden med vold og tvang i den godes tjeneste.

En totalitær lengsel etter det fullkomne. Der er det ikke rom for tvil. Enten er du med på de godes side eller du er fienden som skal bekjempes. Dess sterkere motstand, dess sterkere står sammensvergelseshypotesene og konspirasjonsteoriene.

Kommentar #3

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Erkjennelsen.

Publisert over 8 år siden
Jarl Hanni Afsar. Gå til den siterte teksten.
Men intet er så fryktelig som fullkommenheten.

Sett i ett perspektiv er jeg enig med deg her og i det du skriver forøvrig. Kanskje jeg kan kalle det den "oppblåste fullkommenheten", selvrettferdigheten og dens frukter.

Men i det dypeste av selverkjennelsen, erkjennelsen av hvem jeg egentlig er og går rundt og er i verden ligger erkjennelsen av egen ufullkommenhet og litenhet. For "the child is father to the man" Dette er en omvendt form for fullkommenhet som har de motsatte virkninger og konsekvenser av de du meget riktig påpeker. (Litenhet må her ikke forstås som verdiløshet.)

Kanskje kunne man si at fullkommenhet er å se og erkjenne sin egen ufullkommenhet fullt ut i den minste detalj? (En strevsom reise skal jeg si deg!) Det er en grunnholdning som neppe fremmer trang til å dominere andres liv. Jeg mener denne fullkommenhetens frukt er ydmykhet.

Kommentar #4

Rune Staven

402 innlegg  12111 kommentarer

Publisert over 8 år siden

Hei Arja

 

 

Et fint innleg, Guds kjærlighet er fullkomment, Det eneste vi skal skylde verandre er å elske verandre. Det er ikke alltid like lett, men det bare viser oss hvor avhenige vi er av nådens underfulle kraft, i vår svakhet det å erkjenne og forstå vår svakheter så vil nådens kraft bli mer syneligt i våre liv igjennom ydmykhet og handling, den fullkomende kjærlighet ligger å venter på oss. sik vi er i dag så er vår kjærlighet ufullkommen, men i Ham så lever vi håp og tro til gode hanlinger.

Gud velsigne deg Arja, takk for fine innlegg på Vd.

 

mvh

Rune

Kommentar #5

Arja Larsen

44 innlegg  1011 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Mons Henrik Slagsvold. Gå til den siterte teksten.
Personlig har jeg kommet til at skal man komme dypest ned i seg selv er det mest fruktbart å spørre: Hvem er jeg? Ikke så mye hva gjør jeg? For handlinger har sitt utspring i ens karakter, hvem man er og ikke omvendt.

Vi snakker vel om samme sak. I mitt innlegg henviser jeg til Kol 3:12-14, som nettopp på mange måter betoner en slags "passiv kjærlighet", en væremåte, heller enn handlinger.

Kommentar #6

Arja Larsen

44 innlegg  1011 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Jarl Hanni Afsar. Gå til den siterte teksten.
En totalitær lengsel etter det fullkomne.

Jeg tenker at bak en slik lengsel er et maktbegjær, som får mat og vokser når man kan kontrollere resultater. Jeg nevnte i mitt innlegg at fokuset er helst på ytre saker, og kanskje pga at man da lettest kan kontrollere og måle sine undersåtters lydighet. Jeg leste på nettet om at i Nord Korea er det tillatt for kvinner 18 forskjellige hårfrisyrer, og for menn 10. Er det ikke en enkel måte å kontrollere folkets lydighet? Det fullkomne for maktmennesker er vel å oppnå en slik lydighet hos andre mennesker, og hvis man oppnår den, så kan man vel bare fortsette kontrollen med nye prosjekter og holde tilbedelsen ved like.

Kommentar #7

Arja Larsen

44 innlegg  1011 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Rune Staven. Gå til den siterte teksten.
Et fint innleg, Guds kjærlighet er fullkomment,

Takk for dine gode ord, Rune. Din kommentar leder mine tanker til begrepet "entitet", som blir ofte brukt av gudsfornektere om Gud som tyrann i negativ betydning. Guds fullkomne kjærlighet igjen taler om en god entitet, som er noe helt annet enn tyrannisk. "Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.."

Kommentar #8

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Det fullkomne ligger i fokuset kanskje?

Publisert over 8 år siden
Arja Larsen. Gå til den siterte teksten.
Jeg har av og til blitt konfrontert med intense tanker for arbeidet for det fullkomne. Da har fokuset som regel vært på ytre saker og på bokstavtro gjennomføring av "renskningsprosjekter". I det lange løp har jeg likevel blitt skeptisk og avvisende mot slike opplegg. Mens jeg har fulgt med prosjekter på sidelinjen, er det blitt formet en annen definisjon og et annet bilde av fullkommenhet i mitt sinn

Jeg skjønner faktisk ikke helt hva du har i tankene i forhold til menneskets tro i dette utsagnet?

"Renskningsprosjekt", hva er det? Men det er fastetid, så jeg lurer på om det er dette å lære seg å avstå fra materielle goder og skaffe seg kontroll over eget begjær etc? Det kan jo tilsynelatetende virke som "bokstavtro" handlinger, selv om de innehar et helt annet budskap til utøveren?

Kan du si litt mer om hva slags prosjekt du har fulgt med på fra sidelinjen?

"Det fullkomne er å kunne bære hverandres ufullkommenheter", skriver du, og det høres fint ut. Men hvordan gjør man det i praksis?

Jeg kommer da tilbake til det som har betydd aller mest for meg i min tro. Det handler om mitt eget ansvar for å se etter det gode i mine medmennesker, og ikke det onde. - Det er selvfølgelig befriende  - fordi det også betyr at de andre velger å se etter det gode i meg, og ikke bare se mine feil :-) - Klarer de ikke det, så tilhører det deres egne mangler.- Det er ved å gjenkjenne det gode i hverandre at vi selv utvider oss. - Ser jeg bare det onde i mine medmennesker, blir min lille verden stadig trangere.

Spørsmålet ditt munner for meg ut i dette, hva velger vi selv å fokusere på? - Å bli omvendt handler for meg om å skifte fokus fra negative til positive tankespor?

Det fullkomne må vel da ligge i våre egne fokus? Det fullkomne ligger antagelig alltid der fremme et sted? - Slik Jesus selv er et slikt fokus - et mål?

vennlig hilsen Mette

Kommentar #9

Arja Larsen

44 innlegg  1011 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Mette Solveig Müller. Gå til den siterte teksten.
Kan du si litt mer om hva slags prosjekt du har fulgt med på fra sidelinjen?

"Det fullkomne er å kunne bære hverandres ufullkommenheter", skriver du, og det høres fint ut. Men hvordan gjør man det i praksis?

Det er godt å bli påmint om at det som er klart for meg i mine tanker, kan være uforståelig for andre.

Med "bokstavtro  gjennomføring av renskningsprosjekter" mener jeg: Noen mennesker i noen menigheter ivrer for å holde menigheten ren. Det er vanskelig å måle renhet, og kanskje derfor, tenker jeg, blir de mer konkrete formaningene i Bibelen satt ekstra pris på. Det vesentlige i Bibelens budskap dreier seg om indre verdier, men for renhetens voktere blir ytre saker til målestokk. Man tar Bibelen bokstavelig som det står, og bedømmer mennesker ut ifra hvordan de forholder seg til disse ytre og konkrete saker. Foreks hvordan du kler deg. De forteller deg hvordan du skal være, og hvis du ikke gjør som de mener, kan det være at du blir "kastet ut", rensket ut, eller at du får en annen straff. Det finnes mange slags målestokk: underordnelse og lydighet, hvor mye penger du gir osv. Slike saker har jeg fulgt med i forskjellige sammenhenger. Jeg legger merke til at dette er ikke bare noen religiøs foreteelse, men et makt(mis)bruk fenomen overalt der makt utøves.

Ut ifra ovannevnte har jeg kommet til en motsatt konklusjon, altså at "det fullkomne er å bære hverandres ufullkommenheter". Om praksisen har jeg beskrevet i innlegget, og jeg syns at  Kol 3:12-14 uttrykker noe av den. For eks å tilgi.

"Det fullkomne" kan vel defineres forskjellig i forskjellige sammenheng. Min sammenheng er altså, hvordan møte andre mennesker med deres feil og mangler. På samme måte som det er godt for meg å bli møtt av andre til tross for mine feil og mangler.

Kommentar #10

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Arja Larsen. Gå til den siterte teksten.
Noen mennesker i noen menigheter ivrer for å holde menigheten ren. Det er vanskelig å måle renhet, og kanskje derfor, tenker jeg, blir de mer konkrete formaningene i Bibelen satt ekstra pris på.

Takk for god orientering.

Det som slår meg, er at dette mest minner meg om det jeg vil kalle syke kontrollfunksjoner av hverandre innad i trossamfunnene, når enkeltmennesker går og vokter på hverandre?

Står det ikke noe omtrent slik i bibelen:" Er vel jeg min brors vokter"?

Det er vel den beste trosopplæring, at individene lærer seg å ta ansvar for seg selv og sin egen adferd, og ønske dette av frivillighet og uikke av tvang. Troens liv har det vel ikke særlig godt under tvang.

vennlig hilsen Mette

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere