Min Gud. Min kristendom. Min bekjennelse.

Skribenten Georg Bye-Pedersen har i dag, i kommentar her på VD, erklært meg ateist og insinuert at jeg hater prester og kristne. Ingenting av dette er sant. Men det at han, ut fra sin forvillede og høyst private virkelighetsoppfatning, fremsetter disse idiotiske påstandene om meg, ”pusher” meg til å bekjenne min tro.

Jeg er fristet til å utlede mitt gudsbegrep i filosofisk kontekst, men i så fall ville innlegget få karakter av filosofi og ikke trosbekjennelse. Så jeg skal ikke gjøre det. Dermed får hele regla påstandskarakter, uten tankenødvendig argumentasjon.

Begrepet ”Gud” er for meg ordet jeg velger å sette på den dypeste meining og hensikt som jeg erkjenner i og gjennom tilværelsen og altet. Min Gud er sannheten i logikkens og naturvitenskapens lover. Gud finnes i alt som eksisterer, i universets og elementærpartiklenes fenomener, i livstreet sin streben mot sin iboende hensikt, og i menneskenes bevisste erkjennelse.

Jeg er, som bevisst vesen, i likhet med andre mennesker, mer perfekt enn andre og mindre bevisste vesener i naturen (som for eksempel katten min, som jeg ellers har et komplekst men godt forhold til, eller som eksempelvis potteplanten på bordet).

Jeg er, som erkjennende vesen, i Guds bilde. Men Gud er ikke i mitt bilde, til det er min sjel for begrenset og partikulær, for svinebundet til rom og tid, for ringe. Gud er altets vesen. Jeg eier ikke Gud, og jeg kan aldri eie Gud.

Gud er et høyeste prinsipp, livets prinsipp og altets prinsipp. Gud har ingen konkurrent. Gud er en. Jeg aner Gud sitt nærvær svakere under høymessens larm enn under høyfjellets stillhet og i nærvær av storhavets velde.

Gud er alle sin gud. Trosmessige lærestridigheter omkring hvilken religion som er retteste forvalter av Gud sitt vesen, er følgelig forvillelse og vrøvl - religionenes suicødale tragedie.

Mennesker kan i sine abstrakte, etiske forestillinger skille mellom godt eller ondt, rett eller galt, skjønt og harmonisk eller uskjønt og disharmonisk. Vi mennesker finner ut fra evnen vår til etiske valg at Gud er selve det godes ide (jfr. gode, gamle Platon sin filosofi).

Jeg tror på Gud.

Jesus var et menneske. Hans tolkning av det gamle, jødiske kjærlighetsbudet representerer verdenshistoriens ypperste form for praktisk anvendelse av det godes ide, eller sagt annerledes: Av Guds vesen. Det er nok for meg. Jeg trenger verken dogmer eller dill.

Jeg tror på Jesus.

Paulus kjente påviselig ikke til tekstene i det nye testamentet sine evangelier. Paulus var organisasjonsbygger. Senere forfremmet ledende prelater Paulus sine læremessige og moralske prinsipper til såkalt ”kristendom”. Tilhengere av ”paulusianismen” er ikke nødvendigvis kristne.

Jeg er kristen.

Luther forsøplet ”læren” ytterligere gjennom å infisere og besudle den med tankeelementer fra sitt jødehat (og ble derigjennom, uten hensikt men indirekte, stående som historisk, ideologisk fadder for bl.a. den senere nazismen). Påvirkningen fra Luther manifesterer seg i vår tid gjennom minoritetshat, aktuelt i form av enkelte, såkalte ”kristne”, sitt muslimhat. ”Læren” blir da redusert til en ukjærlig og ekskluderende praksis.

Trolig har jeg nå hisset opp noen fanatikere, men jeg håper også å ha levert et snev av inspirasjon til ettertanke og erkjennelse.