Varm, kald eller lunken

Åp.3.15-16: Jeg vet om dine gjerninger; du er verken kald eller varm. Hadde du bare vært kald eller varm! Men du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn.

Disse versene blir ofte brukt for å understreke hvor viktig det er å "være våken", opprettholde og "pleie" fellesskapet med Gud, holde seg hellig osv. Jeg tenker at det handler like mye om hvordan vi forholder oss til våre medmennesker.

Hele NT og "forklaringen" av rett kristenliv, handler om to ting: Kjærlighet til Gud og vår neste. Derfor tror jeg at "varm, kald eller lunken" også dreier seg om det, og ikke bare om vårt "private" Gudsliv.

Åndens frukt

Gal.5.22-23: Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven!

Alle disse egenskapene kommer jo først til uttrykk når vi møter og omgås vår neste. Vi er "treet", fruktene er det de vi møter og omgås som "spiser".

Hvordan bære frukt?

Joh.15.4-5: Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.

Gjerninger

Tro aktiviserer. Og den "drives" av kjærligheten til Gud og vår neste. Kjærligheten er ikke "egenprodusert" ("greinen kan ikke bære frukt av seg selv"), men "åndens frukt".

I Jakobs brev står det at "tro uten gjerninger er en død tro".

Jeg trodde lenge gjerningene var "å gjøre mest mulig for Gud" - Be, evangelisere, lese bibelen, delta i menighetens aktiviteter. Men, alt dette kom jo bare først og fremst meg selv til gode. Jeg fikk god samvittighet overfor Gud, anså meg som "brennende".

Men bibelen sier noe annet, eller at det er noe "mer":

Matt.25.42-45: For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Da skal de svare: 'Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?' Da skal han svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.

Jak.2.15: Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette» – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: i seg selv, uten gjerninger, er den død.

Jak.1.27: En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden.

Tit.2.14: For Kristus ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger.

Mitt kristenliv var "halvveis". Jeg hadde kjærligheten til Gud, leste min bibel, ba mine bønner og benyttet nesten enhver anledning til å fortelle andre om Jesus. Men det stoppet der. Jeg "så" ikke jenten på skolen, som alltid gikk alene. Jeg kunne gi en evangeliseringstraktat til en narkoman "tigger", uten å bry meg med å spørre om h*n var sulten eller kald. Jeg var lunken, ikke kald og ikke varm...

Jeg mener ikke at vi skal løpe rundt å være "velgjørere" for vår neste hele dagen. Vi har alle våre liv, med våre plikter og utfordringer. Men, jeg mener at kristenliv stopper ikke med våre (ulike) "relasjoner" til Gud. Da er man i så fall (kanskje?) bare halvveis og lunken. Det er like viktig å "se" vår neste, gi omsorg, være en venn, "gå en ekstra mil".

Ikke noe stress

Fil. 1.6: Og jeg er trygg på at han(!!!) som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.

Ef.2.10: For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem

Er jeg i mål? Nei, laaangt i fra. Men jeg tenker kanskje litt som Paulus (uten sammenligning for øvrig):

Fil.3.13: Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran

(Også publisert her)