Peters efterfølger

Nå når sjokket over Benedikt XVIs frasigelse av paveembedet er gått over i en konstruktiv, verdensomspennende bønnedugnad for ham, for Kirken og for den nye paven, melder det seg en rekke tanker: Handlingens dimensjoner, timingen, veien videre for Kirken.

Det er unektelig sterkt å være vitne til at en pave velger å tre tilbake. Det overrasker, men er samtidig ytterst logisk, for gjennom hele sitt pontifikat har Benedikt XVI vist seg som en sjeldent ydmyk mann. Det er betydningen av Guds plass i menneskenes bevissthet og besvarelsen av Guds uendelige kjærlighet til menneskene med menneskers kjærlighet som har ligget ham på hjertet. Han selv har aldri vist tegn til å ville stå i sentrum for folks oppmerksomhet, men til fulle levd opp til formaningene i apostelen Peters første brev (kfr. 1 Pet 5, 1-4): "Vokt den Guds hjord som er dere betrodd. Og gjør det, ikke som under tvang, men av fri vilje, slik Gud ønsker det; heller ikke for ussel vinnings skyld, men alene av iver og hengivenhet." Sterkest kom dette kanskje til uttrykk da paven stillferdig tok imot de stående ovasjonene i Peterskirken askeonsdag, uten fakter, kun med et forklaret blikk, et enkelt takk og en oppfordring om å gå tilbake til bønnen; underforstått: Gud først!

Å balansere egne krefter opp mot oppgavenes størrelse, å avveie plikt og ansvar, må ha kostet Benedikt XVI betydelige sjelekvaler. Når det gjelder Kirkens eksterne utfordringer - behovet for en tydelig og dyptgripende nyevangelisering i en sekularisert verden, det videre arbeidet for kristen enhet (en av hans hjertesaker), åndelig letargi i store deler av Vesten, dekonstruksjonen av ekteskapet og familien i stadig flere lands lovgivning og praksis, omfattende kristenforfølgelser i land i Afrika, Midt-Østen og Asia, uretten som daglig begås mot kvinner, barn, fattige, vanskeligstilte; den dypt urettferdige fordeling av mat, arbeid og ressurser, etterdønninger av pedofiliskandalene, massemedienes press mot folks holdninger og moral - vet paven bare så altfor godt hvor omfattende de er. Paven er dessuten helt sikkert kjent med en del av de interne konfliktene som utspiller seg i kurien, og han har grunn god nok til å tro at en del utro tjenere river Kirken mer ned enn de bygger den opp. Som sine forgjengere velger han å se det beste i hver enkelt, å be for deres omvendelse, å bære smerten over svik i stillhet og med tilgivende kjærlighet. Hans håp og utrettelige bønn overskygger slik disse negative aspektene, og det er i håp og tillit til Kristus som den øverste hyrde at han i tro legger ned sitt petrinske embede. Skulle noen ha forsøkt seg på maktspill, er hans enestående ydmykhet ved å tre tilbake en svært effektiv åndelig motgift.

Embedsfrasigelsen er alvorlig for hele Kirken. Når vaktmannen trer av, er Kirken mer sårbar enn ellers. Tidspunktet for vaktskiftet er i et slikt tilfelle alt annet enn likegyldig. Benedikt XVI har måttet overveie nøye: Når kunne han legge ned roret, når ville det være minst risikabelt? Personlig tror jeg at han har valgt tidspunktet for fratredelsen som Romas biskop med omhu, av minst to grunner. For det første: Med fastetidens begynnelse to dager etter kunngjøringen, ville Kirken stå rustet med to av de sterkeste åndelige "våpen" den har: Bønn og faste. Disse skal vi aldri undervurdere. Jesus selv minner oss på hvor kraftig effekt bønnen og fasten har: Mot bønn og faste må onde makter vike. Gjennom bønn og faste styrkes vår forening med Gud, vår lydhørhet til Ham og vår kjærlighet til vår neste. En sterkere oppfordring til å ta fastetiden alvorlig enn embedsfrasigelsen kunne vi slik sett ikke fått!

For det andre: Kunngjøringen av frasigelsen den 11. februar er neppe tilfeldig. Den 11. februar er i den katolske kirkekalenderen minnedagen for Jomfru Maria av Lourdes. I 1858 viste Jomfru Maria seg som "Den uplettede unnfangelse" for den unge Bernadette Soubirous, og formaner de troende innstendig til bot og omvendelse. Pave Benedikt XVIs dype hengivenhet til Jomfru Maria gjør det nærliggende å tenke at han ved å kunngjøre sin frasigelse på denne datoen, har villet utføre en "Totus tuus"-handling, lagt hele Kirkens fremtid i Guds Mors hender - "bønnfalle [Kristi] hellige mor, Maria, om at hun må bistå kardinalene med sin moderlige omsorg i valget av en ny pave", som han sier i sin erklæring. http://www.katolsk.no/nyheter/2013/02/pave-benedikt-xvi-jeg-frasier-meg-embetet-som-biskop-av-roma

I sterk kontrast til pave Benedikts uselviske og ydmykelse embedsfrasigelse ser vi nå enkelte kirkelige miljøer kaste seg inn i en geskjeftig lobbyvirksomhet om hvem som bør besette Peters stol. Kanskje aller mest usmakelig er Hans Küngs og andre ytterliggående teologers nylig publiserte "ønskeliste" over hvilke kvaliteter en pave bør inneha. Küng har dessverre utmerket seg tidligere ved sin skamløse taktløshet: Mens pave Johannes Paul II lå på sitt dødsleie, trykket han en helsides artikkel i en rekke av verdens største aviser om hvor negativt Johannes Paul IIs pontifikat hadde vært for verdens utvikling. Publiseringen av "pavelige kvaliteter" kan vanskelig oppfattes som annet enn dårlig skjult kritikk av Benedikt XVI, og faller på sin egen urimelighet.

Paven forlater  sin post torsdag 28. februar. Den dagen leser vi følgende tekster i Messen: Jer 17, 5-10, Salme 1 og evangeliet om den rike mannen og den fattige Lasarus. Hos Jeremias leser vi: "Så sier Herren: Forbannet være den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg til svake skapninger og vender seg bort fra Herren. Han er som en busk i ødemarken; han får ikke se at lykken kommer, men holder til i tørreste ørken, på saltholdig jord, der ingen bor. Velsignet være den som stoler på Herren og setter sin lit til ham. Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, men står der med løvet grønt. Det sturer ikke i tørketider og holder ikke opp med å bære frukt. (...)" Klarere kan det ikke sies hvor fåfengt menneskers streben etter makt og posisjoner er, sammenlignet med styrken som ligger i å sette sin lit til Guds forsyn.

Benedikt XVI har til fulle vist at han har forstått betydningen av å leve i samsvar med Jesu Kristi oppfordring til apostlene om å tjene hverandre, i tråd med den innholdsmettede tittelen Romas biskop ofte benevnes med, nemlig "Guds tjeneres tjener".

Veien videre blir spennende. Den Hellige Ånds aktive virke i Kirken utgjør en viktig del av vår tro. Likeså Jesu løfter om at Kirken står urokkelig fast på Peters klippe: "Og den skal dødsrikets porter aldri få i sin vold" (kfr. Mt 16, 13-19). Pave Benedikt XVI har i disse dagene lagt stor vekt på å formane oss til full tillit til Kristus som vår øverste hyrde, og forsikret oss om at Jesus Kristus seirer. Om vi i dyp takk til Gud for den gode og kloke lederen Benedikt XVI har vært, kan leve denne fastetiden med hjertet oppmerksomt vendt mot Guds ord i Bibelen, i inderlig bønn for Kirken, i aktiv omsorg for vår neste, med jevnlig bruk av Eukaristien og Forsoningens sakramenter i et ærlig forsett om egen, personlig omvendelse, med forsakelse og bot, vil dette være viktige handlinger av transcendent betydning for å få valgt den mest egnede personen til vår nye pave. Paven uttalte kort tid etter frasigelsen at han hadde følt de troendes forbønn for ham nesten fysisk. Om hele Kirken ber sammen, vil også alle som forbereder pavevalget merke Guds kjærlige kraft og inspirasjon. La oss innstendig påkalle Den Hellige Ånd og be om Hans veiledning av kardinalene i de kommende uker.

Ett er sikkert: De troende vil vite å kjenne igjen Den gode hyrdes stemme i Peters efterfølger når denne er rettmessig valgt. Ydmykhet vil være et av de viktigste kjennetegnene på at rett mann er på rett plass.