Pål Georg Nyhagen

224

Selvmordet

Publisert: 18. feb 2013

Hvert år registreres det i gjennomsnitt 530 selvmord i Norge. Det var 530 for mange. Man antar at det er 10 ganger flere (!) selvmordsforsøk enn selvmord. Og til sammenligning: I fjor var det 154 som omkom i trafikken. Og dette var selvsagt 154 for mange. (Tidligere årssnitt var 250) Dvs at det nå nesten er 3,5 ganger flere (!) som begår selvmord, enn det antall som dør i trafikken. Enkelte av de trafikkdøde må også dessverre regnes som selvmord.

Politikerne strir og roper høylydt om flere og mer omfattende bevilgninger til trafikken; noe som i og for seg ikke skal kritiseres her. Men oppmerksomheten angående selvmord, det lidende medmennesket med psykiske lidelser og psykiatriens behov kan dessverre ikke sies å ha like stor prioritet. Hverken hos de som roper, eller de som lytter.

Hvordan har det seg at det er et slikt mediemessig- og politisk misforhold hva gjelder oppmerksomhet og krav om økede bevilgninger her? Er det kun så kynisk at folk flest er seg selv nærmest; dvs at egne interesser er også det man kjenner best til og dermed taler høyest om? Alle er vi jo trafikanter på en eller annen måte, men ikke like mange rammes av alvorlige psykiske lidelser. Selv om nok de fleste på en eller annen måte kommer i berøring med dette selv eller i familie i løpet av livet. De psykisk lidende og syke kan man jo plassere i trygge kategorier og gi medikamentell behandling, og i verste fall dope ned; eller de kan gjemmes bort bak gardiner og gjenlåste rom og slik glemmes. Trafikkdøden lurer derimot alltid rundt neste sving; men de psykiske lidelser lurer aldri der bak neste sving. De gjemmer vi bort, eller de tilhører ikke oss. I hvert fall ikke ennå...

Selvsagt pågår det god behandling av psykisk lidende medmennesker. Selvsagt har flere kommet tilbake til et liv hvor livskvalitet igjen er merkbart. I hvert fall noen lunde tilstrekkelig. Men det er alt for mange som absolutt ikke får adekvat hjelp. De blir ikke en gang lyttet kvalitetsfullt til. Det første som den psykisk lidende må lære seg er også det verste: Omgivelsenes uvitenhet og bortvendhet. Og som de fleste som har vært eller utsatt for psykiske lidelser vet er det lettere å være psykisk syk enn å bli frisk. Og det kan sågar være mer vanskelig å være frisk enn å være psykisk lidende; fordi man foretrekker det man kjenner og er trygg på. Min påstand er at bevilginger og oppmerksomheten angående dette med psykiske lidelser er mindre enn liten; sett i forhold til det som faktisk foregår.

Videre til det spesielle: Når et medmenneske etter et meget strabasiøst og mer enn utfordrende liv full av traumer og smerter kommer til den erkjennelse at han vil dø; ikke fordi han ikke vil leve i og for seg, men fordi vedkommendes spesielle liv og livshistorie er et intet, tomt og smertefullt… Når han så kommer til en erkjennelse av at han vil dø, begå selvmord. Hva da? Når man altså som medseende og lytter ser og forstår at det faktisk er helt uutholdelig... Og at selvmordsideen er en rasjonell og fullt ut forståelig slutning som presenteres, innenfor nettopp den ramme og historikk den oppstår i;  altså en konsekvens av det som ikke lenger kan bæres…  Og at det så videre vil være umenneskelig og tåpelig å hevde at det finnes løsninger, det "går nok bra", å hevde at selvmordet er en synd, "tenk på dine nærmeste", for slik bare å øke trykket på vedkommendes manglende selvfølelse, sterke skyldfølelse og den opplevde svikten, etc etc.

Hva sier man da?

Hva gjør man da med et slikt lidende medmenneske? Hvilke ord kan gi håp, hvilke meninger kan nå inn i mørket og smertene, hva kan gi lys, i hvert fall tilstrekkelig lys for en stund, slik at det umulige like vel skjer; nemlig en vending tilbake til livshåp og livstro? Det holder jo sjeldent med en gnist for den som har prøvet det meste, og som befinner seg i det dypeste mørket hvor tunnelen ender i en svart slukende vegg lengst der inne.

Å oppleve seg som en lyttende fattigmann her er en skrekkelig opplevelse. Fristelsene for lytteren står i kø her: Ikke for å hjelpe, men for å slippe egne dilemaer, egne smerter og erfaringen av egen hjelpeløst og fortvilelse. Da er det kanskje best å dope vedkommende ned? Så slipper vi andre å minnes om egen utilstrekkelighet igjen? Bedre da å vende blikket mot noe mer kjent og håndterlig.

Synd med alle trafikkofrene dere!

Kommentar #1

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Publisert over 8 år siden

Her er en historie fra dagens psykiatri-Norge:

http://www.dagbladet.no/2013/02/17/nyheter/nordlys/innenriks/troms/psykiatri/25804568/ 

Det er flott at Dagbladet løfter frem denne enkelthistorien. Men sannheten er at psykiatrien er et konsekvent nedprioritert område --- også i media. 

Kommentar #2

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Hvorfor tar ikke politikerne grep?

Publisert over 8 år siden

Psykiatrien er et område der vårt samfunn har forsømt seg grovt. Det er dypt tragisk at vi ikke er i stand til å yte bedre hjelp til dem som lider av en psykisk lidelse og/eller befinner seg i alvorlige livskriser.

Ventetiden er lang alle steder, og mange gir opp mens de venter på å få hjelp.

Dette område er et tragisk eksempel på at politikerne snakker om satsing mens det motsatte skjer i virkeligheten - behandlingsplasser legges ned i stedet for at vi får nye.

Mange frivillige yter en fantastisk innsats gjennom ideelle tiltak, men vi kan selvsagt ikke basere oss på at de skal kunne yte profesjonell hjelp, selv om medmenneskelighet også kan bety mye.

Jeg er ikke ensidig skeptisk til medisinering, for jeg vet gjennom egenerfaring og fra familie og venner at noen ganger kan lidelsene sitte så dypt at samtaleterapi er umulig før pasienten har fått stabilisert sitt sinn og fått dempet somptomer som f eks forvirring og smerte.

Det ligger i sakens natur at den lidende i perioder ikke er i stand til å avgjøre hva slags behandling de trenger. I enkelte tilfeller av f eks schizofreni er det en del av symptombildet at pasienten insisterer på å være frisk, mens omgivelsene er syke.

Psykiatri er et komplisert område.

Men de mange menneskene som lider fortjener at samfunnet yter dem bedre hjelp enn vi er i stand til pr i dag.

Mvh Sverre

 

 

Kommentar #3

Jarl Hanni Afsar

47 innlegg  2196 kommentarer

Lytte

Publisert over 8 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Hva gjør man da med et slikt lidende medmenneske? Hvilke ord kan gi håp, hvilke meninger kan nå inn i mørket og smertene, hva kan gi lys, i hvert fall tilstrekkelig lys for en stund, slik at det umulige like vel skjer; nemlig en vending tilbake til livshåp og livstro? Det holder jo sjeldent med en gnist for den som har prøvet det meste, og som befinner seg i det dypeste mørket hvor tunnelen ender i en svart slukende vegg lengst der inne.

Petter Nordthug sier: (dagbladet 18 feb 2013)

"Jeg har vært egoistisk jeg - for å bli så god som mulig. Det er ikke bra. For meg har det vært bra, men ikke folk rundt meg. Jeg ar alltid vært en person som har klart å gi faen i ting som ikke gjør meg bedre i ting jeg driver med. Kommer jeg i sånne kryss klarer jeg fort å kaste det bort, og ha fokus på det jeg må gjøre for å bli så god som mulig."

Sitert tekst sier mye om vår tid. Når idealet er selvdyrkelse, glemmer vi noe av det viktigste i livet. Det å bry seg om hverandre. Hele vårt samfunn er gjennomsyret av bruk og kast og vinnermentalitet - som er roten til kanskje vår største folkesykdom - "ensomheten". Så hva kan vi gjøre når mennesker sliter?

Kanskje først revurdere hva vennskap er for noe?

Det er stor forskjell på vennskap basert på nytte og vennskap basert på oppriktighet. Det siste er sann vennskap. Det beste du kan gi et menneske i nød er vennskap. Ubetinget lojalitet uten å kreve motytelser.

Derfor:

Det må  lytte og bry deg.

Så må du lytte og bry deg utover din komfortsone.

Du må fortsette å lytte og bry deg og slutte å prate om deg selv.

Når du er sliten av all lytting - må du lytte enda litt til.

Utholdenhet og tålmodighet er en dyd.

Hvis alle tok seg tid til å lytte til andre og oppriktig engasjere seg i noe annet en sitt eget liv, ville selvmordsraten garantert synke.

Mvh Hanni

Kommentar #4

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 8 år siden

Her i Sør-Trøndelag har Helse Midt en sak gående med forsømt psykiatrisatsning. Forholdene ved Østmarka Sykehus, en del av StOlavs er så dårlige at politikere som har vært på besøk spontant har gitt uttrykk for at de er rystet over uverdige forhold så til den milde grad at de på sparket har sagt at dette må utbedres og det straks. Sist ute var Erna Solberg sist helg.

Akutt syke pasienter legges inn på dobbeltrom med like akutte syke, 19 personer av begge kjønn deler 3 bad på avdelingen som er direkte falleferdig internt. Ironisk nok har man malt fasaden bra, mens det som er bak er råttent. For å løse en akutt krise har bad og møtelokaler i det siste vært under ominnredning til pasientrom, men det er ingen egentlig løsning på bordet enda. Finansieringsmodellen er under diskusjon, og Støre er den eneste som sier nei så langt.

Mao; en vanskelig situasjon som krever et løft. Det nye sykehuset i Møre og Romsdal skygger over mulighetene for en psykiatrisatsning verdig navnet, så antagelig må det ekstra penger inn på ekstraordinært vis. Ingen lystig situasjon for de som er eller blir psykisk syke de nærmeste 5-10 årene i Trøndelag.

Kommentar #5

Torstein Langesæter

177 innlegg  5570 kommentarer

Publisert over 8 år siden

Bra innlegg.

Alle har me vel opplevd sjølvmord . Det vera seg i familien eller i nabolaget.

Det er like vondt kvar gong.

Det er ikkje lett å sjå på førehand kven som har slike planar.

Økonomi er for mange ein veldig utløysende faktor , trur eg.

http://www.p4.no/story.aspx?id=500128

”Norske bønder har fått en kraftig gjeldsøkning de siste fem årene.

Den samlede gjelden til norske bønder har nå passert 100 milliarder kroner”.

”En typisk dansk bondefamilie har på 15 år økt sin gjeld fra 1,9 til 10,5 millioner”

http://www.abcnyheter.no/nyheter/2013/02/04/stadig-stoerre-men-ikke-dejlig-vaere-bonde-i-danmark

”Underskot og aukande gjeld for danske bønder”

http://www.nationen.no/2012/11/02/landbruk/gjeld/bonder/danmark/eu/7768555/

”Danske bønder har ti gonger meir gjeld per gardsbruk enn norske kollegaer, og i fjor auka lånegjelda ytterlegare…..

…For konvensjonelle bønder, som det er klart flest av, utgjorde generelle driftstilskot 207.000 kroner i snitt per bruk. Det er omtrent det same som norske bønder får i tilskot i snitt. ..”

http://www.tv2.no/nyheter/utenriks/selvmordsboelge-blant-indiske-boender-2676557.html

”Indiske bønder tar livet av seg på grunn av dårlige avlinger og gjeld.”

”Selvmord blant bønder øker på grunn av en ond sirkel startet av pengeutlånere. De lurer bønder til å ta opp lån, men når avlingen svikter, har bøndene ikke andre valg enn å ta livet av seg, sier Bharatendu Prakash fra det indiske Organic Farming Association.”

Så no får me sjå korleis det vert i Norge om FRP sin politikk vert gjennomført.

http://www.abcnyheter.no/nyheter/2013/02/04/stadig-stoerre-men-ikke-dejlig-vaere-bonde-i-danmark

”Nektet å møte Bondelaget

På forhånd har Norges Bondelag utfordret Fremskrittspartiet til samtale om de praktiske virkningene av deres forslag til landbruksstøtte. De har Bondelaget laget sine beregninger av. Konklusjonen er klar:

Med de forslagene som foreligger fra Frp, vil det ikke bli lønnsomt for noen bonde å drive landbruk i Norge, uansett størrelse.”

Kommentar #6

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

Å så inderlig vel tåle den urett som ikke rammer deg selv

Publisert over 8 år siden

Selvsagt er det bra at det satses på vei, transport og trafikkrelaterte utgifter. Det er ikke meningen å kjøre to områder opp mot hverandre, men å parallelisere for slik å sette psykiatrisatsingen i relieff. Det siste budsjettet for bare vei og bane vil ende på 31,8 milliarder. Fint, for all del. Her har myndighetene lyttet til opinionen. Populisme forut for valg er dog velkjent. Men medmenneskers helse og liv er heller ikke en uviktig sektor? Her i denne sektoren våger politikerne altså kaldt og kynisk å skjære ned, ikke lytte på medmenneskene/velgerne med langt verre resultater enn andre budsjetters innsparinger ville føre til. Så hvorfor er det viktigere for myndighetene å positivt besvare noen krav, som selvsagt kan være berettigede nok, men samtidig overhøre og sågar skjære ned på andre områder som per se dog er langt viktigere?

Ang. statsbudsjettet svarte 16 prosent av landets kommuner at de ville kutte (!) i psykiatritilbudet. Oslosykehusene ligger an til å måtte kutte 200 millioner kroner i psykiatritilbudet de neste tre årene. Flere tilbud er varslet lagt ned. Mental Helse hevder å se den samme trenden over hele landet. Ullevål universitetssykehus sier de må legge ned tilbudet ved psykoseenheten for ungdom. Apropos: Byrådet i Oslo vil bruke 130 millioner til kun å lage søknad om OL i 2022...  Og i midt-Norge er budsjettsituasjonen sågar enda verre, slik Njål Kristiansen påpeker.

530 selvmord i året betyr at det sitter det flerdoblede av familie og pårørende tilbake hvert år med dyp fortvilelse, smerter og pine. Deres fortvilte rop mot helsevesenet og behandlingsapparat kolliderer i en vegg av ord: Ansvarsfraskrivelser og tomme henvisninger til politikerne , som igjen peker på hverandre. Tallet på ofre av selvmord, tallet på alle de som kommer på uføretrygd med redusert livskvalitet, kunne vært langt lavere om myndighetene også prioriterte psykiatrien.

Flere helseforetak er altså pålagt store innsparinger som i realiteten både betyr reduksjon i bemanningen og antall behandlingsplasser. Nye tall viser at over 13 000 (!) venter på behandling for psykiske lidelser. I denne køen går flere ut av rekken gjennom å heller velge døden. Ventingen ble bare enda et bekreftende signal om at ingen vil lytte eller se.

Det meldes om at avdelinger nedlegges, om rasjonaliseringer, at man egentlig ivaretar pasienter og de lidende gjennom å kutte i budjetter! Arbeiderpartiet fører samfunnet bak lyset: I statsbudsjettet for 2012 slår helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen igjen slått fast at rus- og psykiske lidelser "skal prioriteres".

Likevel forsvinner f.eks. det eneste spesialiserte behandlingstilbudet for mennesker med både rus- og psykiske lidelser i Norge. Tverrfaglig enhet for dobbeltdiagnosepasienter (TEDD) på Diakonhjemmet Sykehus, Vinderen DPS, fikk kroken på døren 1. januar; budsjettet ble redusert med 40 millioner. På tross av politikernes løfter om det motsatte i opptrappingsplan for psykisk helse, har antall senger i psykiatrien blitt betydelig redusert. Konsekvensen er et dårligere tilbud til de dårligst stilte, som også til syvende og sist igjen i verste fall fører til økt fare for samfunnet. Kanskje er det på tide at politikernes fagre løfter om psykiatriske behandlings- og sengeplasser endelig innfris? Psykisk helsevern og psykisk helsearbeid i kommunene har ikke fått mer penger enn andre deler av helsevesenet. Tvert imot, nedskjæringer i det psykiske helsevern var på hele 11% (!), i den somatiske delen kun 4%. Etter Utøya burde muligens bevisstheten om disse utfordringene være forsterket også i AP? Men dessverre evner ikke politikere flest å gå i takt med virkeligheten og realitetene.

Leder i fagrådet, Erling Pettersen: "Det er manglende økonomisk prioritering fra Helse Sør Øst i tråd med regjeringens budsjettet som nå fører til sterkt beklagelig nedlegging, en nedlegging som umiddelbart vil ramme de svakeste gruppene med aktuelle behov for helsetjenester." Han mener en nedleggelse av TEDD er det motsatte av hva helseministeren til stadig sier skal skje med tanke på prioritering av psykiske lidelser. 

Og videre: Alle omstillingene og reorganiseringene av sykehusene har skapt og skaper en rekke utfordringer og problemer. Det går nesten ikke én dag uten at vi får meldinger om dette, og problematikken er stadig vekk i medias søkelys.

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen kan ikke garantere at tilbudet i psykiatrien ikke svekkes etter at opptrappingsplanen er gjennomført. Hun har heller ingen klare planer hvis det skulle vise seg at helseforetakenes spareplaner svekker tilbudet i psykiatrien landet rundt uten at dette dekkes opp andre steder.

I snitt dør det et fortvilet og oversett medmenneske av selvmord hver 16. time. Det betyr at at et stakkars medmenneske dør for egen hånd før kl. 16:00 i dag mandag  - etter at jeg skrev første innlegg i natt. Neste dør deretter kl. 08:00 i morgen tidlig, og slik fortsetter det.

Bønnen til slutt, angående politkerne som sitter med ansvaret:

Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.

Kommentar #7

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.

Hvis tilgivelse overhodet skal inneha noen som helst mening, må det jo alene være det utilgivelige som skal tilgis. Alt annet blir ren byttehandel og ekvivalens.

Det er utilgivelig hva landets regjering gjør, vitende, gjennom tiår etter tiår, i slike saker. For det er slik grovt. Det er tale om mennesker som virkelig ligger nede! Vi andre får meget god behandling --- for skader på føtter, tenner, rygg, you name it. (Jeg tror politikerne egentlig bare har gitt dem opp, og at slik henleggelse av mennesker sanksjoneres av røster innenfor psykiatrimiljøet. De blir holdt i live som et tegn på et visst minimum av menneskelighet. Men det blir med denne minimumseksistensen på bare værelser og proppet med piller, totalt avsondret fra livet.)

Dette vitner om en uhyggelig kynisk politikk, som ser mennesker som (samfunnsøkonomiske) midler og ikke mål i seg selv. Vi har ikke "råd" til alminnelig humanitet. Og vi blir visstnok, skal vi tro politikerne, stadig fattigere.

Homo Sacer av Giorgio Agamben anbefales på det sterkeste! 

Kommentar #8

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

DnK, og det å elske sin neste som seg selv.

Publisert over 8 år siden

Flere i DnK har nylig gått ut angående miljøpolitikk generelt og politikken angående oljeboring i nord spesielt. Greit nok; dette betyr ikke nødvendigvis at de glemmer sitt mandat qua Jesus Kristus kirke. Engasjementet ang. miljøet er en av troens flere frukter.

Men dog: Kan de ikke gå langt høyere og sterkere på banen angående de problemer jeg her skisserer med hensyn til de som blir utsatt for psykiske lidelser, og deres pårørende nevnt i hovedinnlegget og i innlegg #6, pluss selvsagt det de andre kommentatorene godt påpeker?

Kristus viser entydig at Guds fundamentale vesenstrekk er kjærlighet, nåde og rettferdighet. Dens oppgave da er faktisk også å stille seg ved siden av de svakeste og usynlige, og kjempe solidarisk og genuint menneskelig derfra.

Som nevnt innledningsvis i hovedinnlegget er det hele 530 selvmord i snitt årlig i Norge. Og 154 omkom i trafikken. Begge tall er selvsagt uansett helt uakseptable. Vi fortviler dypt og sukker berettiget tungt og smertefullt hver helg etter stort oppslåtte nyheter alle vegne om at nok en person eller to har omkommet i trafikkulykke. Men i løpet av samme helg har nesten fem medmennesker dødd for egen hånd; de fikk ikke den hjelp de trengte og hadde krav på i tide. Og i løpet av den kommende uke blir det garantert (!) 16 nye døde, for egen hånd. Dette hører vi absolutt intet om. Like fortvilende, smertefullt og vondt det også? Hadde vi mulitiplisert vår oppmerksomhet, fortvilelse og smerter over de trafikkdrepte over på antall selvmord ville vi ha ropt og skreket, vi ville ha stilt oss opp på Løvebakken alle som en og forlangt politisk ansvar og inngripen umiddelbart.

Fra 154 trafikkofre i året til hele 530 er jo et gedigent skremmende og skrekkelig hopp?

Kommentar #9

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Robin Haug. Gå til den siterte teksten.
Homo Sacer av Giorgio Agamben anbefales på det sterkeste!

Her kan man lese Homo Sacer som pdf-tekst

Teksten er svært relevant for hva Eriksen tar opp.

Kommentar #10

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Kristus viser entydig at Guds fundamentale vesenstrekk er kjærlighet, nåde og rettferdighet. Dens oppgave da er faktisk også å stille seg ved siden av de svakeste og usynlige, og kjempe solidarisk og genuint menneskelig derfra.

Et bra innlegg Ole.

Selv om jeg ikke deler din tro (jfr det siterte) deler jeg så absolutt din kamp for de marginaliserte, svakeste og usynlige i samfunnet.  Et problem er at de mest ressurssvake ikke er så flinke til å organisere seg og utøve press.  Naturlig nok, siden man sliter med manglende ressurser og dårlig helse.  De ressurssterke klarer seg alltids, dem er jeg overhodet ikke bekymret for.  De har krefter til å organisere seg og utøve press på de som har makt i samfunnet.

Min sympati går til de som faller utenfor, det ligger i ryggmargen min.

Mitt inntrykk er at det i helsevesenet jobber mange dyktige mennesker som gir av seg selv for å hjelpe.  Det samme kan sies om frivillige/ideelle organisasjoner som f.eks Frelsesarmeen.  Men helsevesenet ser ut til å være et bunnløst sluk; uansett hvor mye vi spytter inn så vil vi aldri komme til bunns.  Hvor blir det av alle pengene?  Jeg har en klar oppfatnig av at byråkratiet har økt de senere år.  Det er bl.a større krav til dokumentasjon.  Alt skal visst dokumenteres idag, ned til minste klapp på skuldra.  Det er klart all denne dokumentasjonen tar tid.  Noen må bruke tid på å taste inn alle opplysningene i de enorme datasystemene.  Vi har også sett en økende trend mot at folk går til rettssak mot helsevesenet når sistnevnte ikke innfrir forventninger.  Kan det være en årsak til den økte dokumentasjonen?  Man skal sikre seg på alle bauer og kanter så ikke pasientens advokat kommer på døra.

Er det et slikt samfunn vi vil ha?

Kommentar #11

Eirik Flikke

70 innlegg  377 kommentarer

Mørketall

Publisert over 8 år siden

Trådstarter er såvidt innom det når han skriver at: "Enkelte av de trafikkdøde må også dessverre regnes som selvmord."

Nå kjenner jeg ikke til det årlige gjennomsnittet av antall døde etter møteulykker, men man regner ihvertfall med at ulykker der personbiler kommer over i motgående kjørefelt og kolliderer med tyngre kjøretøy, kan mellom 10-20% betegnes som selvmord.

Mindre fokus har det etter min oppfatning vært vedrørende mørketall ved branntilløp. Når spesielt enslige og ofte eldre mennesker blir funnet omkommet i brannruiner, er det grunn til å frykte at det også her finnes mennesker hvis siste ønske var å forlate livet. Et liv som allerede ligger i en slags selvopplevd ruin av ensomhet og fysisk slitasje, avsluttes med at alt jordisk gods lukkes inn i den samme triste ruinhaugen..

Kommentar #12

Jarl Hanni Afsar

47 innlegg  2196 kommentarer

Her snakkes det om penger

Publisert over 8 år siden

Her fikk jeg i grunnen bekreftet det som ingen gidder å snakke om på denne tråden. "Eksperter om selvmordsfare". Det blir for dumt å snakke om penger når det er noen grunnleggende mellommenneskelig relasjoner som mangler i samfunnet.

Korte sitat fra teksten:

"- Man må tørre å gå inn i en samtale og spørre hvordan noen har det. Derfra kan man si at «mange som har det så vanskelig noen ganger tenker på å ta sitt eget liv, gjør du det?» og så kan man veilede til ytterligere hjelp, sier hun."

Kommentar: Lytter og bryr seg.

"VIVAT-lederen mener at den største utfordringen er å se at noen sliter og tolke signaler."

"- Vi har en tanke om hva som kan være tegn på selvmordsfare, men det er aldri sagt at alle som har det sånn tenker på å ta sitt eget liv. Ofte vil man se at noen sliter, selv om det ikke alltid er like synlig, mens noen ganger er det først i ettertid at man ser tegnene, sier hun."

Kommentar: Lytter og bryr seg når noen sliter.

"- For å finne ut må man spørre rett ut, har du tanker om at det hadde vært best å være død? Har du tenkt å ta livet ditt? Det er nok mange som synes det er veldig vanskelig å spørre om,

Kommentar: Lytter og bryr seg. Se etter tegn.

"Trenger du noen å snakke med? Se faktaboksen for informasjon om hvor du kan få hjelp (faktaboksen kommer under saken på mobil)"

Kommentar: Samtalen er viktig! - uansett

Vivat-kurset Møller er leder for sikter seg hovedsakelig inn på helsepersonell og annet nøkkelpersonale, men tilbys til alle i befolkningen som vil lære mer om å se og hjelpe mennesker i selvmordsfare. Kurset er finansiert av Helsedirektoratet og har holdt på i snart 12 år.

Kommentar: Nå er det desverre slik at vi må lære oss å se slik at vi kan hjelpe mennesker.

Penger løser ingenting!

 

 

 

Kommentar #13

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

Hanni Afsar leser, men tar ikke teksten til seg

Publisert over 8 år siden

Det er for dumt å snakke om penger, slik det gjøres her i tråden - fastslår Hanni Afsar: "Det blir for dumt å snakke om penger når det er noen grunnleggende mellommenneskelig relasjoner som mangler i samfunnet."  skrives det videre.

Og så skrives følgende konkulsjon: "Her fikk jeg i grunnen bekreftet det som ingen gidder å snakke om på denne tråden"

Afsar har visst ikke lest alle innleggene spesielt godt. For min del har jeg forsøkt å legge vekt på både og,  og ikke enten-eller. Jeg skriver faktisk en del om det å lytte, gi rom, etc. Pasienter og medmennesker som ikke blir tatt seriøst, som står alene i køer, etc. Videre forstår kanskje ikke Afsar følgende: På flere institusjoner er de underbemannet, noe som kommer klart frem av min tekst og henvisningene. Hvilket medfører at de ansatte ikke gis tilstrekkelig pasient-individuell tid og føler seg dermed mer eller mindre tvunget til å legge vekt på medikamentell behandling fremfor den dialogmessige og samtaleterapeutiske, samt den sosiale delen. De ansatte beklager dette like så meget som oss andre.

Skal det gis rom for lytting og samtale, sosiale relasjoners fruktbare interaksjon, så må det være medmennesker til stede som kan stimulere og bidra her: For at dette nevnte skal kunne iverksettes, de menneskelige rom for aktiv terapi være til stede. Da er det helt nødvendig med flere ansatte og flere senger og flere plasser. Det er ca 13000 behandlingstrengende i kø. Noen av dem kommer til å dø før de får hjelp. De trenger hjelp NÅ! Skal Afsar snakke med dem i ventetiden? En rekke mennesker gir opp. Flere andre blir gående for seg selv, og atter andre isolerer seg. Alt medfører en helsemessig forverring og er alvorlig.

Skal alt dette nevnte ressursmessige og adekvate forutsetninger realiseres trengs nok investeringer i faglige ressurser og personell som kan disponere tiden til en og en pasient, pluss at adekvate lokaler og rom bidrar til å gi en god effekt rent terapeutisk. Alt henger i sammen. Dette koster penger. Enten vi iiker det eller ikke. At det nå sågar har skjedd nedskjæringer fra allerede for stramme budsjetter, som sågar har fått konkrete negative konsekvenser (beskrevet tidligere) er visst ikke noe problem for Afsar?

I Trøndelag legges alvorlig akuttsyke psykiatriske pasienter i dobbelrom, eller fellesrom. Det mangler en rekke ansatte, fasiliteter og rom, etc. Tilstrekkelig personale for interaksjon med pasienter skal lønnes, ressurser og rom krever penger.

"Penger løser ingen ting!" er Afsars siste hilsen. Penger alene (!) løser selvsagt ingen ting. Hvordan kan de det? Menneskene må være sitt ansvar bevisst og være villige til å lytte og gi ut en støttende hånd. Så får vi andre bare akseptere at både tilstrekkelige og riktig kanaliserte økonomiske ressurser i helsevesenet bidrar til at enhver institusjon kan fylle de stillinger som kreves, og videre kan tilby sykehus og hjem som har de relevante tilbud som slik oppfølging og terapi faktisk forutsetter. Menneskene fyller roller. Ikke penger. Men vel benyttede pengene skaper muligheter, fyller faglige roller og oppgaver med lønnet personale, og gir tid og rom.

Også her.

At folk flest ikke bryr seg er et problem vi ikke kan gjøre noe med, med det første; her får den enkelte gå i seg selv og se om man muligens kan gjøre noe med sine prioriteringer.

At denne passiviteten, uvitenheten og mulige likegyldighet her og der er et problem kan fellesskapet altså gjøre lite med i nået. Og det er nettopp her i nået den psykisk rammede befinner seg. Og han og hun har ikke tid til å vente på en holdningsendring i samfunnet som sådan før han får den hjelp som behøves.


Kommentar #14

Jarl Hanni Afsar

47 innlegg  2196 kommentarer

Så så

Publisert over 8 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
At denne passiviteten, uvitenheten og mulige likegyldighet her og der er et problem kan fellesskapet altså gjøre lite med i nået. Og det er nettopp her i nået den psykisk rammede befinner seg. Og han og hun har ikke tid til å vente på en holdningsendring i samfunnet som sådan før han får den hjelp som behøves

Penger løser ikke problemene med demper problemene. Du må grave dypere etter årsakene til at folk faller igjennom. Når først mennesker mister fotfestet, er det som regel alt for sent. Samfunnet har rett og slett ikke råd til svært tidkrevende og kostbar rehabilitering. Da blir ofte alternativet medikamentell behandling - som er en veldig dårlig løsning.

Jeg har da lest innleggene på tråden, med det kan godt være at jeg har misforstått. :-) Det er menneskelig. Men jeg snakker ikke om alle de pasientene som ikke blir tatt seriøst. Jeg snakker om hva vi bør gjøre før noen blir pleietrengende.

Hva kan vi gjøre i nærmiljøet, før det går så galt at mennesker ønsker å ta sitt liv? Jeg tror ikke løsningen er penger til bemanning og enda flere terapeuter. Det er noe som er grunnleggende galt, når vi hele tiden skyver ansvaret over på institusjonene og hva de bør foreta seg.

Du sier at det må være medmennesker til stede, slik at vi får sosiale fruktbare samtaler. Da er det ikke institusjonalisert behandling og terapi som jeg snakker om. Jeg prøver å si at vi må bli flinkere i nærmiljøet. At vi tar initiativ til å spørre når vi ser at noen har det vanskelig. Da blir et velfungerende lokalsamfunn essensielt, der folk bryr. At folk oppfatter faresignalene.

Pleietrengende blir folk over en tid når ingen bryr seg. Ofte er det trigget av bunnløs ensomhet. Jeg tror det er det bedre at vi bevilger penger til for eksempel opplysningskampanjer.

Jeg har ved flere anledninger engasjert  meg i mennesker jeg ikke kjenner. Det kan være naboen eller han på kafen som henger over kaffekoppen. Det er jo bare å spørre hvordan det går? Samtalen blir så fundamentalt viktig. Selv om vi ikke er eksperter kan det å lytte og bryr seg, snu en illevarslende trend.

Hvis allesammen setter av litt tid til noen som trenger hjelp, vil jeg tro det hjelpe flere mennesker som er i en kritisk fase i livet, slik at de ikke går til grunne. (Nå snakker jeg ikke om alvorlige sinnslidelser) Det vil på sikt få ned pleietrengende og ventetiden.

Dette er en boble som bare vokser fra år til år. Vi lever i et upreget narsissistisk samfunn der vi nedprioriterer tid til hverandre. I tillegg har vi fått sosiale medier som gjør at avstanden bare øker mellom mennesker. Det er på grasrota vi må huke tak i problemet. Ikke først når mennesker har falt så dypt at de blir institusjonaliserte.

Nei, jeg tror ikke at penger løser det underliggende alvorlig samfunnsproblemet vi har. Kanskje på kort sikt. Så blir vi etter en stund igjen manko på penger.

Mvh Hanni

 

 

 

 

 

 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere