Selvmordet

Hvert år registreres det i gjennomsnitt 530 selvmord i Norge. Det var 530 for mange. Man antar at det er 10 ganger flere (!) selvmordsforsøk enn selvmord. Og til sammenligning: I fjor var det 154 som omkom i trafikken. Og dette var selvsagt 154 for mange. (Tidligere årssnitt var 250) Dvs at det nå nesten er 3,5 ganger flere (!) som begår selvmord, enn det antall som dør i trafikken. Enkelte av de trafikkdøde må også dessverre regnes som selvmord.

Politikerne strir og roper høylydt om flere og mer omfattende bevilgninger til trafikken; noe som i og for seg ikke skal kritiseres her. Men oppmerksomheten angående selvmord, det lidende medmennesket med psykiske lidelser og psykiatriens behov kan dessverre ikke sies å ha like stor prioritet. Hverken hos de som roper, eller de som lytter.

Hvordan har det seg at det er et slikt mediemessig- og politisk misforhold hva gjelder oppmerksomhet og krav om økede bevilgninger her? Er det kun så kynisk at folk flest er seg selv nærmest; dvs at egne interesser er også det man kjenner best til og dermed taler høyest om? Alle er vi jo trafikanter på en eller annen måte, men ikke like mange rammes av alvorlige psykiske lidelser. Selv om nok de fleste på en eller annen måte kommer i berøring med dette selv eller i familie i løpet av livet. De psykisk lidende og syke kan man jo plassere i trygge kategorier og gi medikamentell behandling, og i verste fall dope ned; eller de kan gjemmes bort bak gardiner og gjenlåste rom og slik glemmes. Trafikkdøden lurer derimot alltid rundt neste sving; men de psykiske lidelser lurer aldri der bak neste sving. De gjemmer vi bort, eller de tilhører ikke oss. I hvert fall ikke ennå...

Selvsagt pågår det god behandling av psykisk lidende medmennesker. Selvsagt har flere kommet tilbake til et liv hvor livskvalitet igjen er merkbart. I hvert fall noen lunde tilstrekkelig. Men det er alt for mange som absolutt ikke får adekvat hjelp. De blir ikke en gang lyttet kvalitetsfullt til. Det første som den psykisk lidende må lære seg er også det verste: Omgivelsenes uvitenhet og bortvendhet. Og som de fleste som har vært eller utsatt for psykiske lidelser vet er det lettere å være psykisk syk enn å bli frisk. Og det kan sågar være mer vanskelig å være frisk enn å være psykisk lidende; fordi man foretrekker det man kjenner og er trygg på. Min påstand er at bevilginger og oppmerksomheten angående dette med psykiske lidelser er mindre enn liten; sett i forhold til det som faktisk foregår.

Videre til det spesielle: Når et medmenneske etter et meget strabasiøst og mer enn utfordrende liv full av traumer og smerter kommer til den erkjennelse at han vil dø; ikke fordi han ikke vil leve i og for seg, men fordi vedkommendes spesielle liv og livshistorie er et intet, tomt og smertefullt… Når han så kommer til en erkjennelse av at han vil dø, begå selvmord. Hva da? Når man altså som medseende og lytter ser og forstår at det faktisk er helt uutholdelig... Og at selvmordsideen er en rasjonell og fullt ut forståelig slutning som presenteres, innenfor nettopp den ramme og historikk den oppstår i;  altså en konsekvens av det som ikke lenger kan bæres…  Og at det så videre vil være umenneskelig og tåpelig å hevde at det finnes løsninger, det "går nok bra", å hevde at selvmordet er en synd, "tenk på dine nærmeste", for slik bare å øke trykket på vedkommendes manglende selvfølelse, sterke skyldfølelse og den opplevde svikten, etc etc.

Hva sier man da?

Hva gjør man da med et slikt lidende medmenneske? Hvilke ord kan gi håp, hvilke meninger kan nå inn i mørket og smertene, hva kan gi lys, i hvert fall tilstrekkelig lys for en stund, slik at det umulige like vel skjer; nemlig en vending tilbake til livshåp og livstro? Det holder jo sjeldent med en gnist for den som har prøvet det meste, og som befinner seg i det dypeste mørket hvor tunnelen ender i en svart slukende vegg lengst der inne.

Å oppleve seg som en lyttende fattigmann her er en skrekkelig opplevelse. Fristelsene for lytteren står i kø her: Ikke for å hjelpe, men for å slippe egne dilemaer, egne smerter og erfaringen av egen hjelpeløst og fortvilelse. Da er det kanskje best å dope vedkommende ned? Så slipper vi andre å minnes om egen utilstrekkelighet igjen? Bedre da å vende blikket mot noe mer kjent og håndterlig.

Synd med alle trafikkofrene dere!