Verdidebatt

Er du avhengig?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Rusavhengighet er ille.  Både den som ruser seg, pårørende, venner og kolleger blir alle påvirket i negativ retning av en som må ty til ulike former for sentralstimulerende stoffer for å mestre hverdagen.  Ære være edrueligheten; den gudgitte evnen til selv å ha kontroll over egne tanker, følelser og handlinger.

Vi har imidlertid alle våre –oholismer og hang-ups her i livet.  Sannelig vandrer det ikke iblant oss mange trikotkledde treningsnarkomane, lettkledde sex-avhengige, overvektige gastronomer, popcorntyggende TV-slaver og filmfantaster, adrenalindopede pokerspillere og arbeidsnarkomane børsspekulanter, for bare å nevne noe.  Og da har jeg ikke tatt med alle karismatiske møteavhengige som jevnlig ernærer seg på litt overåndelig svermeri, fanatiske fotballsupportere og popidol-fans som gladelig valfarter land og strand, ligger utendørs i sovepose og betaler i dyre dommer for å få tak i billetter til orkesterplass for å skrike seg hese et par timer foran sine helter..

Noen laster må man da for Guds skyld få lov til å ha her i livet også. I hvert fall noe jeg opplever som meningsfylt og godt.  Noe som gir meg den sødmende følelsen av å bety noe, gi noe og få noe på samme tid.  Give and take.  Dagen er ikke helt den samme uten.

Den aller siste slangen i paradiset er nettavhengigheten.  Den snikende tidstyven som igangsetter høyst vanedannende, hormonelle prosesser i hjernebarken.  Det skapte, kunstige behovet for å MÅTTE være tilgjengelig, online hele døgnet.  Som får meg til å tro at jeg bare MÅ svare på hver bidige henvendelse, hver j.. mail og hvert eneste lille leserinnlegg som måtte poppe opp på bloggeforumet.  En ting er at jeg fra før av kaster meg over hver eneste SMS som piper fra den lille dingsen jeg bærer stolt i beltet fra morgen til kveld.  En sak for seg er at jeg bare MÅ surfe innom alle mine faste nettsteder en siste gang før lysene slokkes. En annen ting er når bloggomanien gir meg så kraftige abstinenser at jeg etter bare et par timer bare MÅ besvare siste kommentarinnlegg.  Og det helst FØR noen andre rekker å komme til orde.  Jeg kan da ikke svikte alle mine cyber-venner og meddebattanter og –onkler, som i åndeløs spenning og i ulike fora venter på siste nytt fra min orakel-laptop..  Ja, mange tungt hektede cyber-freaks synes å være så til overmål engasjerte at de i mangel av eventuelle synspunkter fra andre, ikke går av veien for endog å kommentere sine EGNE innlegg et par-tre ganger på rad!

Her om dagen bekjente en annen Verdi-debattant sin horrible nett-avhengighet med følgende gripende kommentar:  "Jeg har 550 venner på Facebook og tjenesten har revolusjonert mitt forhold til nye og gamle bekjente. Jeg kan følge dem daglig, få vite hva de gjør, kommunisere med dem, dele deres sorger og gleder. Twitter åpnet likevel en helt ny verden for meg når det gjelder "å være på nett" med hva som skjer. Jeg følger ca. 100 personer, organisasjoner og nyhetskanaler på Twitter. Disse er alle mulige fra Bono, Jens Stoltenberg og NTB til Klassekampen, NY Times og lovsangslederen Tim Hughes. Jeg følger også en del sentrale journalister og bloggere i Norge. Hele døgnet tikker det inn oppdateringer som gjør at jeg følger samfunnsutviklingen i Norge og verden på en helt ny måte. Gjennom å bruke den geniale applikasjonen Tweet Deck kan jeg få opp  statusoppdateringer fra Twitter og Facebook samtidig. Twitter har wiret meg på informasjonsflyten på en helt revolusjonerende måte, og jeg beholder samtidig trøkket på Facebook der jeg har det meste av mitt sosiale nettverk samlet. Hvis vi som kristne vil være aktive medspillere i samfunnet, MÅ vi være tilstede på kanaler som dette!"

Nettavhengighet sitter mellom ørene. Tiden stopper når jeg andektig flykter inn i mitt Cyberspace-univers med firkanta øyne på stilker og tunga rett i munnen.  Arbeidet får bare vente. Får ikke hjelpe om kaffen blir kald og sulten skriker. Det får heller våge seg å miste bussen eller komme litt for sent til møtet. Skrivekløen brenner i fingrene og eksponeringstrangen gjør mitt lille nettinnlegg til det viktigste her på jord akkurat nå.  Rutinert fikler jeg febrilsk for å få tak i mobilen som tuter og hyler da-da-ding-ding-daaa., før jeg omstemmer meg og lar den ringe ut. Kan ikke la den rive meg ut av min lille nett-transe.

Er det mulig at den høyfrekvente verdi-bloggingen har kommet noe ut av proporsjoner?  Kan det være at det faktisk finnes langt viktigere ting å foreta seg, enn å henge over tastaturet og løse verdensproblemer i tide og utide?  Kan det være at både verden og jeg trenger en aldri så liten velfortjent pause?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt