Djevelen som kvinne

Vårt språk om djevelen er med på å forme våre forestillinger om det onde. Ingen vet hvordan djevelen er eller ser ut, derfor  er skildrende metaforer viktige i tekstene hvor djevelen og den onde nevnes. Innen teologien har man nå begynt å eksperimentere ved å se for seg djevelen som kvinne. Ny forskning viser entydig at skildringene av djevelen i tekster og forkynnelse, implisitt som eksplisitt, er for maskuline for dagens samfunn; hvor likestilling også bør få korrigere hellige tekster og dermed kirkens språk. I samfunnet hvor teologien eksperimenterer med språket og ikke minst hvor kjønnsrelatert språk anses som en uting og medvirkende ledd i etablering av undertrykkende tenkning om kjønnene må det være legitimt å ha en bevissthet som til syvende og siste får sine konsekvenser i hvordan man tenker om det metafysiske.

Løsningen er å bruke flere kvinnelege metaforer om djevelen. En bør derfor tilføye flere kvinnelege metaforer i tekstene for å ha en balanse til de mannlige. I stedet for det tradisjonelle å vise til djevelen som "han" og mannlige- titler og maktord bør man bruke "hun", andre kvinnelige pronomener og rollebegreper. Selv om djevelen ikke har kjønn, kjenner ikke mennesket til noe annet, så en må bruke språket som er tilgjengelig for å kunne nærme seg dette vanskelige temaet.

Det kjønnsrelaterte språket som viser til djevelen i mannlige kategorier bidrar klart til å stigmatisere og undertrykke alle de gode mannlige sidene. Språket som tidvis benyttes har også mange mannsrelaterte uttrykk i beskrivelsen av den onde. Djevelen blir f.eks skildret som mørkets fyrste, ikke uten negative assosiasjoner til enkelte mannlige brutale herskere gjennom historien!

Språket om djevelen har også en aktualitet utenfor kirken. Den norske  kulturen er gjennomsyret av kulturelt kjønnsrelatert språk helt inn i barnas lærebøker. Ved å ha et rikt omfang av metaforer åpner man for mange forskjellige bilder av djevelen, og låser ikke djevlebildet fast i tradisjonell tenkning. Vi må derfor våge å videreutvikle språket. Alle kjenner vi til positive og ressurssterke siden av det kvinnelige; men dog har de negative sidene dermed blitt skjøvet til side. Som f.eks. bruk av en rekke hersketeknikker, offerrollemanipulasjoner, intrigemakeri, klikkmiljøer, sladder, maktspråk og bruk av det kvinnelige som snarveier til egne fordeler, pluss, pluss. De feminine aspekter ved det djevelske og det onde har altså blitt forbigått og manges erfaringer av det onde har dermed blitt usynliggjort i kirken. Dette nevnte er en viktig nyansering også i den aktuelle debatten om kirkens språk. Det er på tide at dette skillet forsvinner. Nyanser kan revolusjonere vårt syn på Gud, menneske og djevelen.