Albatrossmenneske

ViggoJohannesens lørdagsportrett, der han samtalte med en svensk mann, i sin beste alder men med et handikapp som ingen av oss vanlige mennesker har mulighert til å sette oss inn i betydningen av, var særs tankevekkende.  Født, nesten uten armer og ben hadde han skaffet seg et tilnærmet normalt liv.   Familieliv med kone og barn, drev idrett, og kunne stupe fra 10 meteren. Bilde ble fremlagt - ellers hadde jeg ikke greid å tro det.  Han var ingen fantast, var nøktern og saklig, og la ikke skjul på at livet var vanskelig også følelsesmessig, men likte utfordringer. Han utstrålte en kraft og en livsvilje, og en humørfylt vennlighet, som tidligere, også dokumentert hadde reddet et annet menneske fra et fortvilt selvmord.

Når livsproblemene tårner seg opp, store eller små,finnes det da ressurser hos alle mennesker til å overvinne dette, og endog få det til å bli til gavn, både for seg selv og andre?   I så fall, hva skal til for å komme "på sporet" ?

Har Gud og hans skaperverk et svar på dette ?  Har han skapt en motkraft i menneskets indre som det gjelder å finne frem til.   Har han skapt en ytre kraft til hjelp for dette - for eks. næstekjærlighet og hjelp til selvhjelp.  Vi har et ufattelig godt helsevesen i vår vestlige verden, som jeg tror er en  Guds gave.  Men hvor ligger begrensningen her.  Kanskje vi ser litt av dette når fagkunnskapen viser sin tilkortkommenhet når de doper utsatte mennesker ned på et eksistensnivå. Kanskje ser vi det når rusmisbrukere blir foret med "motgift" resten av livet.  Har noen noensinne forsket på menneskets skjulte ressurser av selvoppholdelseskraft. Hvis en skal få frem denne kraften - hjelper det da å "fyre" opp under selvmedlidenhet, bitterhet og hatfølese mot livets tilskikkelser ?   Eller hva er det som skal til ?  Et par innlegg her på forumet har i det siste gitt oss et lite innblikk i noe av denne problematikken.

Er det nok med ukuelig optimisme ?  Neppe.

" Med hue under armen, armen i bind, vender jeg livet det annet kinn" sier en sanger.                 Hvor går grensene mellom fataloptimisme og nekropessimisme.  Finnes det en gylden mellomvei der vi kan finne ressursene våre til å møte livets vanskeligheter. Hvem skal om nødvendig hjelpe oss med dette.

For meg ble engang en velfungerende menighet den store hjelpen til å komme videre i livet. Det finnes ikke så mange av disse nå lenger, desverre.  De kristne menighetene, satt litt på spissen, er enten jordkrypere eller himmelstormere - mesteparten i egen kraft.  Og - la meg få lov å si dette uten å bli motsagt og analysert i småbiter - dette er bare et partsinnlegg.

Kanskje bør vi ta en "utdannelse", lære oss å finne ut hvor livskreftene er å finne, i stedet for å la oss rive med av dødskreftene i denne verden - gjerne bli et albatrossmenneske.

ALBATROSS

Albatross-albatross, høyt over havet, der trosser du stormen og vindenes makt.                         Du leker så lett og ledig med krefter - der andre må flykte,                                                      for uvær og mørke gi tapt.

Albatross - albatross, høyt under himlen, seilende lett over opprørte hav.                                   Sorgløst du lekte blandt frådende bølger, hentet din føde -                                                        som krefter deg gav.

Albatross - albatross, frihetens skapning, grenser de finnes, men ikke for deg.                                Spenn dine vinger og ro du, der oppe - mot fjerner kyster                                                           du finner din leid.

Albatross - albatross, flyr til sin klippe, hviler en time, igjen tar du av,                                         Kjenn du på gleden å bruke de krefter, over og under og rundt deg -                                            som livet deg gav.

Albatross - albatross, stillhetens time, kommer til klippen i opprørets hav.                                     Stormen har løyet og havet er speilblankt - ikke et vindpust,                                                   du  tar ikke av.

Albatross - albatross, hva var det som hendte - hva skjedde med deg ?                                    Stormer og motvind du trosset med glede -                                                                             i stillhetens time du kom ingen vei.

Ingen kan fly uten luft under vingen, ingen kan seile på svartstille hav,                                    Hengende seil det er ingen til nytte,                                                                                    forgjeves du minnes hva stormen deg gav.

Albatross - albatross, du lærte meg noe: Stormer og motbør kan brukes til gavn,                       Motvinden løfter deg fri - opp mot høyden,                                                                         bærer deg frem i mot trygghetens havn.

Så fly da - min albatross, løft deg mot himlen, sjelen er lettet og kursen er satt,                        Fremad og oppad mot glarhavets kyster,                                                                             der det er frihet fra jordlivets natt.

Albatross - min albatross - en dag er du fremme, ser deg tilbake i takknemlighet,                        Alt det som skjedde ble regnet til gode,                                                                               hjemme i himlenes lykksalighet.

ML 2006