Verdidebatt

Evangelisk motkultur

Bare levende Jesus-tro som demonstrerer kjærlighet i praksis, gir våre meninger troverdighet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hovedpersonen Jean Valjean får et livsforvandlende møte med biskop Myriel i Victor Hugos berømte Les Miserables. Som en barmhjertig samaritan gir den godhjertede mannen ham kveldsmat og en seng å sove i. Da Valjean våkner om natten, stjeler han biskopens sølvtøy og legger av gåre for så å bli tatt av politiet. Vel tilbake hos biskopen blir han til sin overraskelse nærmest skjelt ut fordi han hadde glemt sølvstakene som han også hadde gitt ham. Ordene fra biskopen er kraftfulle: - Glem ikke, aldri glem at du har lovet meg å bruke dette sølvet til å bli en ærlig mann. Jean Valjean, min bror: Du tilhører ikke lenger det onde, men det gode.

Kraftigere kan knapt evangeliet fortelles, og historien er gjenfortalt gjennom utallige oppsetninger, musikal og nå film til generasjoner. Filmen er forresten enestående! Jeg tørket tårer gjennom hele filmen og lot meg gripe av den evangeliske fortellingen. Jean Valjean blir endret for livet, og kontrasten blir stor til den loviske politimannen Javert som forfølger ham gjennom hele historien. Javert er tilsynelatende den fromme, rettroende og rettferdighetens forkjemper. Jean Valjean er likevel den som griper meg som den kristne karakter i fortellingen der han blant annet tar seg av den fattige prostituerte Fantine og hennes datter.

Historien utfordrer meg. For hvem er det jeg identifiserer meg med? Og hvem karakter er mest identisk med bildet av en kristen samfunnsengasjert i Norge? Selv har jeg engasjert meg ivrig i saker som ofte er forbundne med kristent engasjement. Abortsak, homofile ekteskap og nå surrogati. Alle sakene er viktige og springer ut av et engasjement for den svake part og spesielt barnet. Men det er til ettertanke at bildet av en kristen politisk engasjert i Norge, er at han eller hun kjemper for de kristnes privilegier, og det som kan oppfattes som ekskluderende verdier.

I beste fall har vi en kolossal kommunikasjonsutfordring. I verste fall er fordommen sann. Når vi arrangerer underskriftkampanjer mot TV-programmerer som tråkker oss på tærne, når vi agerer ut fra mistenksomhet eller hat, eller når vi kjemper for egne privilegier bør vi tenke oss godt om. Kjemper vi for våre egne saker, våre egne rettigheter og for en forgangen kristen kultur? Eller kjemper vi den svakes sak i kamp mot overmakt og urettferdighet.

Debatten raser etter at livssynsutvalget la frem sin innstilling i januar. En av de mest interessante debattene går etter de samme linjene: Skal vi kjempe for kristendommens plass i samfunnet eller for likestilling mellom ulike livssyn? Skal vi kjempe for trossamfunnenes likestilling med Den norske kirke, eller skal vi stå sammen med statskirken i mot sterke sekulariseringstendenser?

I stedet for å forsøke å gi et kort svar på slike prinsipielle spørsmål, vil jeg heller slå et slag for en kristen motkultur. I stedet for kristne klimamoralister, vil jeg ha kristne medborgere som reelt velger annerledes. I stedet for abortmotstandere med uforsonlig og tydelig tale, vil jeg ha kristne som gir unge kvinner en reell mulighet til å velge å bære frem barnet. Jeg ønsker å ikke være så opptatt av kristne aktiviteter, at jeg ikke har tid til å besøke en ensom nabo eller slektning. Jeg vil ha en levende Jesustro som demonstrerer kjærlighet i praksis. Bare dette kan gi våre meninger troverdighet og vår klare tale en livsnær dybde.

Her er vi tilbake til Les Miserables, Javier og Jean Valjean. Sistnevnte hadde selv møtt tilgivelse og muligheten til ny start. Uten nesten selv å vite det gir han evangeliet hender og føtter. Javier mister det sentrale i kampen for lov og rettferdighet. Ja, han glemmer at evangeliet er mer enn rettferdighet. Et kristent samfunnsengasjement er å gå den ekstra mil sammen med den uforsonlige, å gi kappen i tillegg til skjorten til den forfrosne, å elske våre fiender og meningsmotstandere. En reell evangelisk motkultur finner kun sted når vi først har møtt Guds nåde. Denne motkulturen har kraft til å endre samfunnet fra vellforening til toppolitikk. La oss starte i dag!

Morten Dahle Stærk

Også publisert i Korset Seier.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt