Kjell Arne Norum

60

Vekkelse og liturgi

Det har alltid vært to språk i kirken. Det er vekkelsens språk og liturgiens språk. Slik må det fortsatt være.

Publisert: 30. jan 2013

Vekkelse. Det ligger i selve uttrykket at vekkelse har med oppvåkning å gjøre. Vi finner et eksempel allerede på pinsedag, slik det er skildret i Apostlenes gjerninger. Peter har holdt sin store tale, og tilhørerne blir sterkt berørte. ”Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: ”Hva skal vi gjøre, brødre?” Peter svarte: ”Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave.” Dette er vekkelse.

Vekkelsens språk er det spontane hjertespråket. Det er folkelig og enkelt. Ofte er det både friskt og direkte, men det kan også være rolig og stillferdig i sin form.

Liturgi. Akkurat som med vekkelsen, så finner vi også liturgien allerede i den tidligste urkirken. ”De holdt seg trofast til…bønnene.” ”Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen … Peter og Johannes gikk en dag opp til tempelet, til ettermiddagsbønnen ved den niende time.” Dette er liturgi.

Liturgiens språk er fordypelsens språk. Liturgien tar vare på det livet som vekkelsen har skapt. Den er gjennomtenkt, gjennomarbeidet og gjennombedt. Her øser man fra dybdene i Skriften. ”Den elsker nettopp det som bare langsomt åpner seg og som stadig gir tanken noe nytt å grunne på” (Bo Giertz). Derfor er den slitesterk og tåler stadig gjentagelse.

Opp gjennom tidene. Både vekkelsen og liturgien har vært i kirken fra begynnelsen av. Vekkelsen har kommet og gått. Iblant har den brudt fram med stor kraft. I andre og lange perioder har den knapt vært synlig. Liturgien har vært der hele tiden, som en jevn og næringsrik strøm. 

Kan vi klare oss uten vekkelse? Nei, kirken kan ikke det. Da tenker jeg ikke bare på de store talls vekkelse, som når mange kommer til tro i løpet av kort tid. Jeg tenker på hvor nødvendig det er at kirken strekker seg ut mot dem som ikke deler den kristne troen. Misjon er en del av kirkens vesen. Videre tenker jeg på den fornyende gnisten i menigheten selv, den gnisten som vekker oss opp fra sløvhet og selvgodhet. Man kan gå i kirken, gå frem til alterbordet, nyte musikken og finne mye fornuftig i prekenen – og være så inderlig fornøyd meg seg og sitt, uten tanke for andres bekymring og nød. Eller som Rudolf Nielsen skrev så beskt: ”Alle var glade og ingenting var forandret.” Man kan også nyte skjønnheten i et kirkerom uten å se behov for et liv i Kristus. Behovet for vekkelse går aldri ut på dato.

Kan vi klare oss uten liturgi? Nei, i praksis kan vi ikke det. Riktignok finnes det menigheter som prøver det. De søker stadig variasjon, og de sier at de vil la Ånden lede møtene. Men før eller senere får de sine faste vendinger, sine yndlingssanger og sine repeterende innslag. De har fått en liturgi enten de vil det eller ei, og denne liturgien kan mange ganger bli langt fattigere på innhold enn den liturgien som er bevisst gjennomarbeidet fra starten av.

Vi er forskjellige. Noen mennesker elsker høymessen. Andre finner seg aldri helt til rette med den, til tross for trofast kirkegang gjennom et helt liv. Like forskjellig kan man oppleve møter og gudstjenester i andre forsamlinger. En pinsevenn som var blitt glad i høymessen, syntes det var så mye ”støy” på møtene der hun pleide å gå. På den andre siden har vi mannen som sa at ”orgel er vel og bra, men gittar og trekkspell, det er mat for sjela”.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg har forståelse for begge. Jeg forstår godt at en høymesse kan være i overkant krevende, og slett ikke bare for nybegynnere. På den annen side opplever jeg det selv slik at friere møteformer kan mangle dybde og slitestyrke. En av grunnene til at vi opplever dette så forskjellig, er rett og slett at vi er forskjellige som mennesker. Det er som med timene på skolen: Noen elsker forming, andre matematikk – og alle har godt av å få med seg begge deler. Både vekkelsens språk og liturgiens språk hører til i kirken.

Vekkelse og liturgi må ikke spilles ut mot hverandre. Dessverre har det ofte skjedd. Noen har betraktet det som mer åndelig å holde seg til vekkelsens språk og mindre åndelig å sette pris på liturgien. Andre har sett ned på dem som får mer ut av friere former enn av en gjennomarbeidet liturgi. I stedet for å stille dem opp mot hverandre, bør vi arbeide med dem begge, slik at vi kan få frem det beste både i vekkelsen og i liturgien. De trenger hverandre.

Utfordringer for vekkelsen. Vekkelsens språk må fremføres ekte. Da kan det oppleves friskt og direkte. Ellers kan det falle inn i forslitte talemåter eller bli til påtatt fromhet.

Det heter at vekkelsens største fiende er den forrige vekkelsen. Man prøver da å gjenta det gamle. Man stivner til.

Vekkelsen kan være som et rensende vårvær. Men som vårflommen kan den også iblant rive med seg mer enn det som godt er. Når nidkjærheten blir større enn skjønnsomheten, da kan vekkelsen gjøre skade på sjelene.

Vekkelsen utfordrer og stiller folk på valg. Men mange ganger er det også viktig å gi folk tid til å være underveis. Jesus sa at han ikke ville slukke ”den rykende veke”. Ikke alle lys brenner straks med klar flamme. Vi skal verne om den svake tro.

I miljøer som er opptatt av vekkelse, har temakretsen lett for å bli snever. Forkynnelsen blir da preget av kjepphester og gjentagelser. Man blir opptatte av å være sentrale i sin forkynnelse, noe som er en god ting, men så kommer man i skade for å skyve en rekke bibelske temaer mer til side.

Utfordringer for liturgien. Liturgien kan formidle en opphøyet og vakker stemning. Den kan skape høytid. Dessverre kan dette skje selv når den ikke taler til samvittighetene. Det vakre og høytidsfulle blir da i verste fall en dyssende og dødelig sermoni. Den går sin gang uansett. ”Liturgi uten vekkelse er kanskje det farligste av alle kirkeprogrammer” (Giertz). Der liturgien fyller sin oppgave, skal den være med på å kalle menigheten til sann omvendelse, levende tro og et hellig liv – slik prestenes oppgave skildres i ordinasjonsliturgien.

Den gode liturgien skal være livsnær og tale til hjertene, samtidig som den fører oss inn i de bibelske dybder. Dette setter krav til et gjennomarbeidet språk, med ord som både berører våre liv og som gjenspeiler den himmelske virkeligheten. Ikke noe mindre enn dette!

Gud sender sitt budskap på flere kanaler. Han taler til alle sanser, ikke bare til ørene. Dette skjer allerede i dåp og nattverd, gjennom sang og musikk, farger og tente lys, symboler og arkitektur. I vår lutherske tradisjon har vi likevel fortsatt mye å lære om hvordan gudstjenesten kan gjøres rikere og tale til hele mennesket.

Utfordringer fra vekkelsen til oss. Vekkelsen stiller folk på valg. Den kaller mennesker til omvendelse. Dette er en tone som er for svak i mange kirkelige sammenhenger. Altfor ofte forutsettes det uten videre at alle er innenfor. Vekkelsen tar det apostoliske ropet på alvor: ”La dere forlike med Gud!”

Vekkelsen stiller oss for Guds ansikt. Fordi den tar loven på alvor, får den også evangeliet til å skinne. ”Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de ble hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.” (Jes 1, 18)

Vekkelsen gjør liturgien en stor tjeneste. Det blir ”nytt alvor i syndsbekjennelsen og ny glede og kraft i lovsangen”. (Giertz) Det blir større trang til å søke nattverdbordet. Vekkelsen fyller gamle former med nytt liv.

Utfordringer fra liturgien til oss. Liturgien er undervurdert i vår tid. Den er nedsnakket. Det har utvilsomt sammenheng med vår rastløshet. Vi har en uro i sjelen. Vi vil ha raske resultater. Dette viser seg på flere måter. De kristne forlagene forteller oss at det er vanskelig å få solgt kristne bøker som formidler dybde og grundig kunnskap. Ofte stagnerer fellessangen med bare lette sanger, mens de mer innholdsrike salmene går ut av bruk. Liturgien utfordrer oss på dette.

I en tid med mye pludring og småprat, med lettbent markedsføring og med et ustanselig behov for underholdning trenger vi noe helt annet. Her kommer liturgien inn. Den har en form som gjør det helt tydelig at vi ikke søker underholdning. Vi søker Gud. Oppmerksomheten går fremover og oppover. Liturgen kan nok hjelpe oss underveis med et og annet forklarende ord, eller noe som får de kirkeuvante til å senke skuldrene. Men i liturgien er det ingen som ”opptrer”. Liturgi betyr ”folkets arbeid”. På godt norsk er dette det samme som dugnad. Om et kor synger i gudstjenesten, så er det på alles vegne de fremfører lovsang og bønn, ikke som opptreden for et publikum. Det finnes ikke noe publikum i liturgien.

I gudstjenesten skjer det noe som er virkelig. Nøkkelen til å ”få noe ut av” gudstjenesten ligger i forståelsen av dette. Når noen leser en bønn, så ber vi sammen. Når noen leser fra Skriften, så er det ikke bare en opplesning. Det er Guds ord som lyder.

Liturgi er konsentrasjon om det ene nødvendige. Her lar vi de gjennomtenkte ordene virke på oss - gang etter gang. Vi senker takten, legger av stresset fra hverdagen. Vi merker hvor mye sjelens indre uro har tak i oss. Nå synker vi ned i ord som ligger der ferdige. Vi lar det virke. Vi lar det få tid.    

 

I sannhet verdig og rett er det

at vi alltid og alle steder takker deg,

hellige Herre, allmektige Far, evige Gud,

ved Jesus Kristus, vår Herre,

han som du sendte til frelse for verden,

for at vi ved hans død skulle få syndenes forlatelse

og ved hans oppstandelse vinne det evige liv.

Ved han lovsynger englene din herlighet,

og din menighet i himmelen og på jorden

priser ditt navn med samstemmig jubel.

Med dem vil også vi forene våre røster

og tilbedende synge:

Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot,

all jorden er full av hans herlighet.

Hosianna i det høyeste.

Velsignet være han som kommer

i Herrens navn.

Hosianna i det høyeste.

 

*  *  *

Dette innlegget er sterkt inspirert og preget av et lite hefte av biskop Giertz: ”Liturgi och väckelse” fra 1972, formidlet gjennom Svensk Pastoraltidskrift.

 

 

Kommentar #1

Gunnar Lund

0 innlegg  6279 kommentarer

Syndere og de selvrettferdige

Publisert over 8 år siden

Det kan være vanskelig å se behovet for en Gud og en frelser når vi har det så godt materalistisk i dette landet. Dansinga rundt gullkalven foregår fremdeles for fullt i Norge.

Folk legger planer, alt deres strev, alle deres ønsker, gjelder bare dette livet. De sikrer seg på alle bauger og kanter. Det er selvfølgelig ikke noe galt i å leve godt. Men altfor mange tenker ikke lengre enn til sin egen nesetipp. Bibelen forteller oss at livet ikke slutter ved graven.

Mange mennesker i dag har ingen forståelse av sin egen synd i forhold til Guds fullkomne stilling. Det menneskene regner som rettferdighet etter sin misdannete standard, er urent for Gud. De klarer ikke å se sin egen synd. De er selvrettferdige og de vil gå fortapt, de som bare stoler på seg selv.

Men en dag vil det gå opp for de som stolte på sin egen klokskap, men da er det for sent. De som stolte på sin egen rettferdighet og forkastet Guds rettferdighet. De selvrettferdige skriftlærde og fariseere mente at de var på rettferdighetens vei, og hadde ikke behov for omvendelse. Men tollere og horer viste at det livet de levde, ikke var et rett og godt liv. Så de angret seg og vendte om.

De selvrettferdige angrer ikke noe. De klarer ikke å se på seg selv som en fortapt synder. De klarer ikke å gripe rettferdigheten i Jesus alene. De er blindet av sin egen falske rettferdighetsforståelse.

”De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet, og derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten fra Gud ” Romerne 10,3. Dette er bakgrunnen for Jesu ord om at han ikke har kommet for å kalle rettferdige, men syndere, Matteus 9,13.

Kommentar #2

Terje Johs. Johansen

26 innlegg  1906 kommentarer

Hva er vekkelse?

Publisert over 8 år siden

Jeg kan aldri tro at den kirkelige liturgien kan frembringe vekkelse. Det som kreves av de som preker er at de har tro. Troen formidles gjennom forkynnelsen, og da må det finnes tro hos presten. Men dessverre er det manko på dette i kirken. Ånden er erstattet med menneskelig "show" som nesten ligner på blasfemi. Orgelsnutter og messing og lange trøtte fortellinger om en Jesus jeg nesten ikke kjenner igjen. I mitt yrke har jeg snakket med mange prester som innrømmer at de ikke forstår selv hva de preker om. Hvordan kan troen formidles gjennom slike kanaler? I stedenfor frigjøring i ånden så har de dupert menneskene i deres kirker til å bli en nikkedukke for deres meninger slik at det åndelige har blitt til det kjødelige. Den forkynnelse som gjør evangeliet til håp og trøst for oss har i kirken blitt til lov og bud. Før så voktet de kirken med de 10 bud slik at alle medlemmene aldri kom noen vei videre fordi de alltid fikk høre at de var syndere. De fikk aldri høre at Jesus hadde tatt syndene deres bort fra dem, men hele tiden hvor fæle de var. Nå i dag har de gått total motsatte vei hvor den åndelige gangsynet har blitt helt borte. Nå er ingen syndere lenger. Nå kan ufrelste som lever i den verste synd få presteembede, bare de er flinke til å omfavne alle.

Dessverre ser jeg kirken og den måte å drive kirken på, helt håpløst. Gud er mer eller mindre kastet ut derfra. Riktig nok så bor ikke Gud i noen bygninger, men vi er et tempel for DHÅ som skal fremelske den åndelige og timelige Gudstjenesten. Dette må man lete lenge etter i kirken. Der er det for mye av det verdslige innslag og de fleste er dessverre ikke gjenfødt i disse kretser.

Vekkelsen begynner alltid hos deg. Vekkelsen er jo tent siden apostlenes dager. Den skal alltid ligge i oss. Jesus sa: Be, skal du få, let så skal du finne. Bank på så skal det lukke opp for dere.

Det er opp til oss ved å søke Jesus. Det er Jesus som har nøkklene til vekkelse.

Kommentar #3

Asbjörn Alma@s

1 innlegg  1939 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Terje Johs. Johansen. Gå til den siterte teksten.
Det som kreves av de som preker er at de har tro. Troen formidles gjennom forkynnelsen, og da må det finnes tro hos presten. Men dessverre er det manko på dette i kirken. Ånden er erstattet med menneskelig "show" som nesten ligner på blasfemi. Orgelsnutter og messing og lange trøtte fortellinger om en Jesus jeg nesten ikke kjenner igjen. I mitt yrke har jeg snakket med mange prester som innrømmer at de ikke forstår selv hva de preker om. Hvordan kan troen formidles gjennom slike kanaler?

Jeg må bare få si at du igjen har en utrolig respektløs måte å omtale folk på.

Jeg har tidligere debatert med Kjell Arne Norum, og oppfatter han som en troende mann. I motsetning til mange andre kristne som skriver her har han også tatt inn over seg vanskelige problemer som bibelhistorie og arkeologi avdekker. Likevel har han kan han skrive på en overbevisende måte om sin tro. Dette syns jeg det står respekt av. 

Du kaller den kirkelige liturgien for  show, noe det sikkert til tider kan være. Likevel er det slik at når jeg ser på de karismatiske vekkelsene så er det 10 x mer show preget. Vi ser mennesker oppføre seg som gale. De uler, bjeffer og oppfører seg som fulle folk. I den grad det kan snakkes om show, så tror jeg ikke de karismatiske har så mye å rose seg av.

Videre skriver du om orgelsnutter osv. For meg er kirkeorgel et mektig instrument. Det innbyr til respekt. Det samme kan ikke sies om de "falsktsyngende" syngedamene på karismatiske vekkelses møter som synger intetsigende monotone sanger der teksten repeterer seg seg selv 50 ganger. Det er ofte nidtrist og pjatt.( finnes sikkert unntak)

Kommentar #4

Jan Bording

57 innlegg  2503 kommentarer

Ubalanse

Publisert over 8 år siden

Takk for et veldig fint innlegg selv om jeg har noen motforestillinger. Jeg har 40 års erfaring fra DNK, men der fant jeg ikke den balansen som du tegner mellom vekkelse og liturgi. En gudstjeneste er generelt en enetale fra presten til menigheten. Liturgien fyller hele gudstjenesten. Jeg ser at du forsøker å rettferdiggjøre liturgi ut fra Bibelen, men jeg ser også at du sliter litt med det. Fra GT har vi en detaljert liturgi, men fra NT har vi bare nattverdsordene fra Paulus. Ellers var gudstjenestene i urkirken basert på at hver tok med seg det Ånden hadde gitt. Den som gjør det i dag må ta det med seg tilbake, usagt. I gudstjenesten er det ikke plass til profetord, undervisning, utlegging osv fra lekfolk. Inntil nylig var det ikke engang lov.

Jeg har lest en 4-5 historikere som har skrevet om urkirken og de var ganske samstemte på at utviklingen av de kirkeskikkene vi har i dag kom fra en sammensmelting av jødisk liturgi og de gresk-romerske skikkene. Liturgien vokste altså fram uavhengig av skriften, men mer basert på andre religioner og almenreligiøsitet. Gud har ikke forordnet noen liturgi for oss, han har tvert imot utstyrt hver enkelt av oss med Den hellige ånd. Han har ikke begrenset seg, som i den gamle pakt, til å tale via prestene. I den nye pakt er vi alle prester. Dette gjenspeiles overhode ikke i gudstjenestene. Prestens klær, rolle og liturgi taler NT midt i mot.

Det er greit med rammer, det er greit med åpningsord og små liturgiske elementer. Men når hele gudstjenesten blir ensidig belæring og liturgi og selv vitnemål er fraværende, da er det ikke lenger NTs religion man forkynner, men et slags almenreligiøst substitutt med kristent ferniss.

Her er det forskjeller fra kirke til kirke, men man kan virkelig lure på om forfatterene av gudstjenestordningen selv føler seg forpliktet på sin Bibel.

Kommentar #5

Pål Eggen

2 innlegg  2627 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Jan Bording. Gå til den siterte teksten.
Ellers var gudstjenestene i urkirken basert på at hver tok med seg det Ånden hadde gitt.

Satsang ..som denne formen kalles på hindi. En form som brukes aktivt innenfor ulike mystiske veier. Deriblant min. Innen kristendommen er det vel kvekerne som har holdt denne formen i hevd.

Kommentar #6

Kjell Arne Norum

60 innlegg  670 kommentarer

To svar

Publisert over 8 år siden

Terje Johansen: Det er flere trekk i Den norske kirke som bekymrer meg. Noe av det har jeg berørt i innlegget mitt. Likevel: Din generaliserende elendighetsbeskrivelse kjenner jeg meg ikke igjen i. Jeg ser ikke på kommentaren din som noe utgangspunkt for videre samtale oss imellom.

@sbjorn Alm@s: Takk for gode ord til meg personlig. Ellers synes jeg du tar for hardt i og generaliserer for mye i din omtale av "de karismatiske vekkelsene". 

Kommentar #7

Asbjörn Alma@s

1 innlegg  1939 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Kjell Arne Norum. Gå til den siterte teksten.
Ellers synes jeg du tar for hardt i og generaliserer for mye i din omtale av "de karismatiske vekkelsene". 

Jo, er enig i det. Det er likevel lit rart at folk fra karismatiske bevegelser beskylder kirkelige for for mye show og underholdning. Legger ved noen linker til hva jeg mener:

http://www.youtube.com/watch?v=CVNLfHInqsU

http://www.youtube.com/watch?v=5lvU-DislkI

Kommentar #8

Terje Johs. Johansen

26 innlegg  1906 kommentarer

Svar:

Publisert over 8 år siden
Kjell Arne Norum. Gå til den siterte teksten.
Jeg ser ikke på kommentaren din som noe utgangspunkt for videre samtale oss imellom.

Nå håper jeg inderlig ikke at det er du, Norum, som som står for kirkens liv og lære. Jeg ser du blir såret, og det må du vel få lov til, men det var nok andre her på vd som påstod at jeg angrep deg, og det gjorde jeg ikke. Jeg bare skrev hva jeg har oppfattet kirken. Du må da være enig i det at kirken har aldri bidratt med noe vekkelse, ei heller med vantro. Hva skal vi si til kirken som har latt Luther bli så hellig i blant dem, han som hatet jødene og ville forbanne dem. Denne falske læra har kirken aldri tatt itu med og bedt jødene om forlatelse. De som står i kirken hver søndag og ber fadervår hvor de sier at Gud skal forlate deres synder som vi og forlater våre synder.. Dette blir jo rene skuespillet for meg etter som jødene inntil i dag ikke får den unnskyldningen som de rettmessig har etter skriftene. Kirken lærer pr. d.d en forfalsket lære om jødene, en erstattningslære som ikke hører noe sted hjemme. Denne læra har dere fra Luther. Derfor tror jeg ikke på kirkens liturgiske lære.

Kommentar #9

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Jan Bording. Gå til den siterte teksten.
Ellers var gudstjenestene i urkirken basert på at hver tok med seg det Ånden hadde gitt. Den som gjør det i dag må ta det med seg tilbake, usagt. I gudstjenesten er det ikke plass til profetord, undervisning, utlegging osv fra lekfolk. Inntil nylig var det ikke engang lov.

Jeg har lest en 4-5 historikere som har skrevet om urkirken og de var ganske samstemte på at utviklingen av de kirkeskikkene vi har i dag kom fra en sammensmelting av jødisk liturgi og de gresk-romerske skikkene. Liturgien vokste altså fram uavhengig av skriften, men mer basert på andre religioner og almenreligiøsitet. Gud har ikke forordnet noen liturgi for oss, han har tvert imot utstyrt hver enkelt av oss med Den hellige ånd. Han har ikke begrenset seg, som i den gamle pakt, til å tale via prestene. I den nye pakt er vi alle prester. Dette gjenspeiles overhode ikke i gudstjenestene. Prestens klær, rolle og liturgi taler NT midt i mot.

Ja, slik er det.  Det er langtfra urkirken i dagens Dnks gudstjenester.  Ja, det bør og må bli plass til lekfolk, vitnemål og DHÅ i gudstjenesten.

Jeg er 100 % enig med deg Bording.

Kommentar #10

Kjell Arne Norum

60 innlegg  670 kommentarer

Svar til Bording

Publisert over 8 år siden

Takk for responsen! Det er mange ting ved svaret ditt jeg får lyst til å kommentere, så her kommer det. Det får ikke hjelpe at det blir temmelig langt.

Du skriver at du ikke fant den rette balansen mellom vekkelse og liturgi i Den norske kirke. Så skriver du videre  om gudstjenesten og bare den. Jeg mener også at gudstjenesten alene ikke gir balanse. Derfor er det viktig med andre fora: bibelgrupper, bedehusmøter, sangkvelder, bibeltimer, samtalemøter, bønnemøter osv. Da jeg leste innlegget ditt, kom jeg for eksempel rett fra en samling på et av bedehusene her i kommunen. En viktig forutsetning for åpningsinnlegget mitt er at gudstjenesten ikke skal stå alene.

Presten har ordet mye i løpet av en gudstjeneste. Det er kanskje det du vil ha fram når du skriver at en gudstjeneste generelt er en enetale fra presten til menigheten. Men tatt bokstavelig slik du skriver det, er dette faktisk galt. I bønnene henvender ikke presten seg til menigheten, men til Gud. Klokkeren eller andre tar del ved skriftlesinger og kunngjøringer, og i stigende grad også ved andre ledd. Og ikke minst har vi menighetssangen. Utenom prekenteksten og prekenen er det faktisk lite presten henvender seg til menigheten. Det viktigste unntaket er i dåpsliturgien.

Du har merket deg at jeg forsøker å rettferdiggjøre liturgi ut fra Bibelen, men du mener at jeg sliter litt med det. Derfor vil jeg utfylle dette litt. Når det står i begynnelsen av Apostlenes gjerninger at de første kristne holdt seg trofast til bønnene, at de hver dag holdt trofast sammen på tempelplassen og at Peter og Johannes gikk opp til ettermiddagsbønnen ved den niende time, så er alt dette uttrykk for at de som en selvfølge tok del i det kultiske livet i tempelet, som de jøder de var. Merk at det står ”bønnene”. Det tyder på at det her er snakk om faste bønner som jødene brukte - ofte med utgangspunkt i Salmenes bok, men også andre bønner. Et par sitater for å belyse dette ytterligere:

”Tilknytningen til tempel og synagoge var tydeligvis selvsagt i den første tiden. Urmenighetens medlemmer har kjent seg som en del av Israel og har deltatt i dets kult. Uvisst er det dog hvordan offervesenet ble betraktet i den eldste tiden. Samtidig har man ikke forsømt å utvikle momenter i den egne gudstjenesten ved samlingene i hjemmene. … Som et historisk fastslått forhold kan det hevdes at den urkristne gudstjenesten har utviklet seg i den jødiske kultens hegn.” (Edvin Larsson i boka Apostlagärningana 1 – 12. Min oversettelse.)

”Ikke et øyeblikk tenkte apostlene at deres erfaring av Ånden var signalet til at de nå skulle forlate den åndelige tradisjonen de tilhørte. Når det tredje kapitlet i Apostlenes gjerninger innledes med referatet av hvordan ”Peter og Johannes gikk en dag opp til tempelet, til ettermiddagsbønnen ved den niende time” (3,1), viser Lukas hvor opplagt det var for apostlene å bli i den ordningen som hadde født og formet dem. Man fortsatte daglig å delta i den jødiske tempelbønnen. Det nye var en forlengelse av det gamle.” (Peter Halldorf  i boka ”Åndens folk”)

De første kristne kunne riktignok ikke ta del i noen form for sonoffer. Det står i det hele tatt ikke noe om at de ofret, bortsett fra Paulus da han skulle fullføre et nasareerløfte. De brukte tempelet som en form for synagoge, med undervisning og bønn.

Fra synagogen og de første kristne har vi arvet de fleste hovedelementene i den kristne gudstjenesten, nemlig skriftlesing, preken, lovprisning og bønn. I tillegg har vi nattverden.

At gudstjenesten fikk innslag av gresk-romersk kultur er helt naturlig. Også i dag tilstreber vi å gjøre gudstjenesten stedegen, enten det er i vårt eget land eller i misjonsarbeidet. Det er ikke for ingenting at noen av våre kjæreste salmer synges på norske folketoner.

Det er i det hele tatt sterkt villedende å si at ”liturgien vokste fram uavhengig av skriften, men mer basert på andre religioner og almenreligiøsitet”. Det er bare å se nærmere på det som fortsatt finnes av liturgier fra oldkirken, så ser man at det er skivebom.

Legfolkets medvirkning i Den norske kirkes gudstjenester har vært svak. Noe av formålet med den liturgirevisjonen som pågår nå, er å styrke denne. Her hvor jeg bor, er vi i gang med det.

Oldkirkens gudstjenester besto etter alt å dømme både av faste, liturgiske elementer og av frie innslag. Du viser til beskrivelsen til Paulus av hvordan det foregikk når menigheten var samlet i Korint. ”Når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp.”

Jeg forstår ikke dette slik at det meste med nødvendighet må skje uplanlagt, og det hver gang man samles. I den menigheten jeg bor i, kommer vi nærmest den frie møteformen når vi samles på bedehuset. Ordet blir ofte gitt fritt, og rett som det er spør møtelederen om noen har et ønske om en spesiell sang. De fleste av forkynnerne er legfolk.

Hvordan ville det være å gjøre det på samme måte i kirkens gudstjenester? Jo større en forsamling er, desto vanskeligere blir det å ha frie innslag. Det gjelder ikke bare innenfor Den norske kirke. Jeg er sikker på at vi kan bli flinkere til å få lekfolk frem. Men jeg mener det er viktig å si at det ikke er enkelt. I mange bygder der det er få i kirken, er det åndelige livet så svakt at det vanskelig kan fungere, bare av den grunn. På den annen side kunne det ha vært interessant å prøve seg mer frem der det ligger til rette for det. Jeg lytter gjerne til forslag om hvordan dette kan gjøres, men helst så konkrete som mulig. Det er noen fallgruber her. Før man vet ordet av det, kan det forme seg en ny liturgi som er fattigere enn den vi har nå – med repeterende innslag og de samme få som griper ordet. Det må vi unngå. Selv har jeg vært med på å utfordre folk til å komme med personlige innslag, for eksempel under prekenen. Mange ganger har vi utfordret legfolk til å være med og forme bønner til gudstjenesten, og til å delta under selve forbønnen. Det er nå helt vanlig her hos oss.

Jeg vil gjenta det jeg skrev ovenfor: Gudstjenesten bør ikke stå alene i en menighet. Det bør være forskjellige slags samlinger.

Jeg synes det er positivt at du trekker frem disse spørsmålene og utfordrer. Likevel blir jeg forskrekket når du sier at ”når hele gudstjenesten blir ensidig belæring og liturgi og selv vitnemål er fraværende, da er det ikke lenger NTs religion man forkynner, men et slags almenreligiøst substitutt med kristent ferniss.” Skal dette være en karakteristikk av høymessen?

Se på den lovsangen jeg avsluttet åpningsinnlegget mitt med. Les den gjerne langsomt. Almenreligiøst? Tenk så på syndsbekjennelsen. Lesningen fra Bibelen. Menighetssangen. Forbønnen for mennesker under alle slags forhold, der vi sammen husker på langt flere enn de aller fleste makter i sitt private bønneliv. Og hva med nattverden? Er den også ”et slags almenreligiøst substitutt med kristent ferniss”? Disse ordene virker mest som en ukontrollert utblåsning, og jeg håper at du vil moderere deg når det gjelder dette.

I innlegget mitt pekte jeg på at vi trenger både en vekkelseskultur og en liturgisk kultur. En viktig hensikt med det jeg skrev, var å skape en gjensidig forståelse mellom mennesker som kommer fra forskjellig bakgrunn i så måte, eller som reagerer forskjellig på de ulike måtene å samles på. Kommentarene hittil tyder på at anliggendet mitt er viktig.

Kommentar #11

Jan Bording

57 innlegg  2503 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Kjell Arne Norum. Gå til den siterte teksten.
Disse ordene virker mest som en ukontrollert utblåsning, og jeg håper at du vil moderere deg når det gjelder dette.

Takk for et grundig svar. Jeg er kommet litt ut av telling men jeg tror du er prest nummer 8 jeg har utfordret på dette. De fem første var også mine venner. Men du er den første som har gitt et teologisk svar på mitt teologiske spørsmål. Det tjener deg til ære.

Den første presten jeg spurte svarte med å foklare at for han var gudstjenesten "hyrdens time". Hans mål var at menigheten ikke skulle "prestere" noe under gudstjenesten, de skulle bare ta imot. En høyt plassert prelat her på VD svarte at "det verste han visste var lekfolk som satte sin egen bibelforståelse høyere enn den katolsk-lutherske tradisjon".

Og da blir det jo sånn: når man ikke blir hørt, hever man stemmen. Beklager.

Jeg forlot gudstjenesten for noen år siden i protest. Jeg hadde neppe gjort det i din menighet ut fra hva du skriver. Jeg merker meg at du regner bedehusmøter som en del av gudstjenesten, ikke et korrektiv eller en konkurrent. I de seks menighetene jeg har vært i har det aldri vært formulert sånn. Jeg tror du har rett. Jeg "flyktet" til normisjonen, men nå endrer de sine møter, så nå er ikke det heller noe alternativ. I mitt hode skulle det være kirkens første oppgave å sørge for "de helliges forsamling" der Åndens gaver blir delt. I forordningene for gudstjenesten er det ikke sånn.

Du har rett i at den nye forordning er noe bedre enn den gamle. Det er enda kun den liturgiske høymessen som er beskrevet. Det nye er at nå kan også ikke-prester preke. I den gamle var den retten forbeholdt de som var "rettelig kalt" (vigslede prester). Det jeg mest savner er vitnemålet som ikke ble nevnt med et ord. For meg er dette nesten som en forbrytelse i dagens samfunn. Nesten alle mennesker i Norge overværer minst en gudstjeneste i løpet av livet. Likevel er det helt kalrt at mange av dem ikke er klar over at det faktisk er folk som sitter der på benkene som tror at Gud eksisterer, på ordentlig. De tror folk er der fordi de liker stemningen og musikken, i beste fall at de liker å fortelle seg selv eventyr når de trenger trøst.

Et vitnemål behøver ikke være om et mirakel. Det viktigste er at en person bevitner at Gud finnes. Gå man fram og sier "Etter hva jeg har erfart finnes Gud og jeg vil tilhøre han", og ikke mer, er det et fullgodt vitnemål. Personen legger da sin troverdighet i vektskålen, og den teller. Jeg har noen ganger fått gjennomført vitnemål i gudstjenesten og hver gang har responsen fra menigheten vært overveldende. Men like viktig er det at man da kunne fortalt alle de som var på "gjennomreise" at det fantes oppegående mennesker som faktisk trodde på det som ble forkynt. I folks øyne teller ikke presten som vitne, han er jo betalt for å si det han sier. Når slike vitnemål er så skjeldne som de er, har kirken kastet bort sin største mulighet til indremisjonsvirksomhet.

Du skriver at "Ikke et øyeblikk tenkte apostlene at deres erfaring av Ånden var signalet til at de nå skulle forlate den åndelige tradisjonen de tilhørte." og det kan virke sånn når det gjelder menigheten i Jerusalem i den første tiden, men var det fordi de var litt trege? De hadde jo heller ikke forstått at de skulle ut til hele verden før Peter hadde sin drøm. Det var Paulus som først forsto hva den nye pakt innebar. Kanskje var det derfor Gud lot tempelet ødelegge, hva vet jeg, for å tvinge disiplene ut i den nye virkelighet. Ganske snart blejo de kristne også bannlyst fra synagogene. Synagogene var heller ikke de verste. Jesus kunne komme inn i synagogen, gå fram og proklamere den nye tid. De kristne kunne komme med sitt budskap der. Det kunne ikke skjedd i en norsk gudstjeneste.

Så langt jeg har funnet ut skjedde det ca år 150 at man begynte å tenke på nattverden som et offermåltid, ikke et minnemåltid. Dermed trengte man prester. Prester var jo mellommenn mellom Gud og folket i den gamle pakt. Det ble de igjen og med biskoper over dem, så ettter hvert kardinaler og paven. Fra å være den egalitære kirken vi leser om i NT vokste hele den katolske kirkes strenge hierarki opp fra tanken om at nattverden var en ny offring av Jesu legeme. Dette kan jeg ikke bevise, men det er den forklaringen jeg har funnet som stemmer mest med hvordan kirken kunne skifte karakter så fullstendig. Når Paulus ville påvirke kirketuktsaken i Korint, måtte han overbevise hele menigheten. Han kunne ikke gi ordre, han kunne ikke klare seg med å overbevise den lokale biskop, saken måtte avgjøres i allmøte. Den katolske kirke var og er organisert ganske anderledes. Vår kirke tar offisielt avstand fra offer-tanken, hos oss skal ikke prestene stå mellom Gud og lekfolk. Likevel har vi kopiert all den praksisen som ble utformet ut fra offer-tanken. Du nevner liturgier fra oldkirken. Så langt jeg har lest har vi vel ikke noen liturgi som er eldre enn år 150.

Likevel er det viktigste for meg ikke det historiske, men hvordan vi best skal utføre vår oppgave som kristne i denne verden. Jesus er helt klar, det var til fordel for oss at han forlot oss, for når han dro ville han sende Den hellige ånd som alltid skulle være hos hver enkelt av oss.Brevene er klare. Det var Ånden som sto for menighetens vekst og beskyttelse. Den ble ikke gitt via mellommenn, hver enkelt kristen var selv et mellomledd mellom Gud og menigheten og verden forøvrig. I lys av dette reagerer jeg sterkt når jeg ser at DNK mange steder kun leverer en høymesse der Ånden er "kneblet" i alle unntatt i presten. Selv i katolske kirker finnes det ordninger som slipper Ånden til.

Nok svartmaling, hva kan vi gjøre? Jeg synes høymessen har en fin ramme. Den tar vare på syndserkjennelse, bønn, undervisning osv. Leddene er der og minner om alt vi ikke må glemme. Jeg er også enig i at ikke alt åndelig må være spontant.Jeg vet at når Ånden har undervist meg har det gått over flere år om bestemte tema.

I DELK i Tønsberg vet jeg de har hatt en fast prekengruppe. Der satt de som mente seg å ha nådegave til det. Hver av dem laget en preken en gang i året eller halvåret.De hold disse for hverandre og diskuterte dem. Så ble de holdt for menigheten. Dette synes jeg hørtes ut som en fantastisk ordning, og nå er det jo til og med dekning for det i forskriftene.

Det samme kan gjøres med vitnemål. Da snakker jeg ikke om faste grupper. Man burde oppfordre sterkt til vitnemål over alt og også i gudstjenesten. De som ville vitne her kunne f.eks. kontakte en fast gruppeleder i vitnegruppa, møte opp med eller uten et vitnemål, og i gruppa kunne man bli enig om hvordan vitnemålet best kunne framføres. Det kan høres ut som instruering og er kanskje ikke nødvendig, men det er min erfaring at folk er veldig redde for dette, og når folk er redde tyr de til klisjeer. Da blir alle vitnemål like. Da er det fint om en gruppeleder som er bevisst på dette kan forklare at bare det å fortelle at man har tatt et standpunkt er vitnemål godt nok i seg selv. Man kan også forsøke andre former. Jeg har hatt vitnemål der to har stått fram: en som ble kristen og en som var der. Historien ble fortalt vekselvis fra de to synspunktene.

Slike grupper kan også lages for profetiske gaver og andre tjenester. Foruten de spesielle nådegavene kan det være ledd i gudstjenesten. Hvorfor må velsignelsen alltid følge samme formularet. Hvis en i menigheten føler spesielt på kjærlighet til menigheten, er det da ikke naturlig at vedkommende får gi sin personlige velsignelse offentlig?Særlig for eldre tro jeg dette kan være en fin tjeneste.

Det viktige er at presten - som menighetens leder - ønsker disse innslagene, bestiller dem, gjerne kontrollerer dem, og bruker dem.Folk er vant til å sitte stille og ta imot. Det trenges sterk påvirkning for at man skal begynne å tenke konstruktivt og selv ville delta. Det trengtes ikke store apparatet. Man skriver opp på menighetens nettside hvem som er leder for vitnetjenesten, osv. Når en vil vitne er det bare å kontakte riktig person, derfra er det den ansvarlige som har ansvaret for at vitnemålet blir bearbeidet og brukt. Kanskje trengs ingen møter, kanskje trenger man møte sammen med flere. Tjenesten må ikke være et ork for noen.

Ja, ditt anliggende er viktig. Veldig viktig. Det skulle vært glødende debatter om dette. Takk i alle fall for at du svarte meg, at du oppfører deg som en hyrde og ikke som en offer-prest.

Kommentar #12

Kjell Arne Norum

60 innlegg  670 kommentarer

Til Terje Johansen

Publisert over 8 år siden

Jeg ble verken personlig såret eller fornærmet av det du først skrev.

Du angrep vel ikke meg direkte, og jeg noterer meg at det heller ikke var meningen. Men når du generaliserer så sterkt som du gjør, rammer det jo den enkelte prest, enten det er tilsiktet eller ei. Det kan du jo tenke på til en annen gang.

Og som sagt: Din generaliserende elendighetsbeskrivelse av kirken kan jeg ikke kjenne meg igjen i.

Til det siste du skrev, må jeg bare få si kort at Den norske kirke er klinkende klar i sin avstandtagen til antisemittismen.

Kommentar #13

Kjell Arne Norum

60 innlegg  670 kommentarer

Til Jan Bording

Publisert over 8 år siden

Takk for svaret! Jeg synes det var konstruktivt. Jeg er ikke lenger i fast stilling og har ikke direkte ansvar for noen gudstjenester. Men her hvor jeg bor, pågår det et grundig arbeid for å fornye gudstjenstene og liturgien. I dette arbeidet utfordres hele menigheten til å være med. Jeg skal ta med meg noen av dine tanker inn i dette.  

Kommentar #14

Terje Johs. Johansen

26 innlegg  1906 kommentarer

DNK

Publisert over 8 år siden
Kjell Arne Norum. Gå til den siterte teksten.
Til det siste du skrev, må jeg bare få si kort at Den norske kirke er klinkende klar i sin avstandtagen til antisemittismen.

har i alle år forkynt erstattningsteologi. En ting er å ikke være antisemittisk, en annen sak er å fornekte jødene som folk og at Israel er deres rettmessig land. Kirken har i alle år siden Luther og til i dag forkynt at det er kirken som har overtatt Israels løfter og at kirken er det rettmessige folk. Dette er jo direkte løgn. Luther fordømte Abrahams barn og kalte de for det verste som et menneske kan si om andre. Kirken har aldri gjort opp dette. 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere