Kirkevalg - med romslige rammer og bred nominasjonsprosess

A. Departementet skal nå fremme forslag til endringer i kirkeloven hva angår valg til bispedømmeråd og dermed til Kirkemøtet. I utgangspunktet skal vel Kirkemøtet selv fastlegge de nærmere bestemmelser, men i lys av erfaringene fra første del av prosessen kan det synes ønskelig at departement og storting legger klare føringer allerede ved denne anledning. Innen kirken synes det å være ikke ubetydelig motstand mot flere aspekter ved det som kalles demokratireformen. Kirkerådet har indikert at man vil ha svært høye krav til antall underskrifter for å stille alternativ(e) lister, flere bispedømmer ønsker å begrense det antall bispedømmerådsmedlemmer som skal kunne velges direkte, og etter at Stålsett-utvalget foreslo å gå bort fra ordningen med at kirkelige valg holdes i tilknytning til offentlige valg, har minst ett medlem av Kirkerådet uttalt seg positivt om dette. Det kan være grunner for å gi sin tilslutning til disse synspunktene, men da må utgangspunktet være at departementet eksplisitt foreslår overfor Stortinget at man går bort fra demokratireformen, og vender tilbake til at bispedømmerådene velges via menighetsrådene, som igjen velges i løpet av en times tid etter en gudstjeneste.

I det følgende legges det til grunn at demokratireformen nå skal sluttføres, derfor drøftes bl a de tre motforestillinger som er skissert ovenfor. Hva angår løsninger, skjeles det bl a til de valgformer som allerede er godt kjent, stortingsvalg og menighetsrådsvalg.

B. Kirkerådet avholdt på departementets anmodning en høringsrunde med bispedømmerådene, og utarbeidet som grunnlag et høringsnotat. Her konstaterte man at den valgordning man hadde hatt (preferansevalg), burde avvikles, fordi den var for vanskelig for velgerne å forholde seg til; ca 10 % av stemmene måtte forkastes. Man avviste også langt på vei forholdstallvalg med flere lister, for så vidt som man gjentagne ganger betonet at de grupper som kunne tenkes å stille lister, var altfor små til å samle det antall underskrifter man mente burde fremskaffes, nemlig ca 500. Dermed landet man prinsipalt på valg med en enkelt liste (flertallsvalg), der stemmene skulle telles opp som ved en nyordning av menighetsrådsvalget, der alle på listen, også de som velgeren selv evt fører opp, oppfattes som å få en stemme. Det er uklart om man var klar over at urettede lister da ikke ville få noen innvirkning på valgresultatet, slik at man egentlig ville komme i samme situasjon som den man ville bort fra: mange avgitte stemmer som ikke fikk betydning. For en velger er det nok hipp som happ om stemmen forkastes, som ved preferansevalg, eller ikke får betydning, som følge av en nokså spesiell opptellingsmåte ved flertallsvalg.

Kirkerådet har nå avgitt uttalelse til departementet, uten at hovedsaken er avklart, man legger, for så vidt i samsvar med departementets utkast, opp til at valg kan foregå med flere lister (forholdstallsvalg), eller som menighetsrådsvalget (flertallsvalg). I tillegg skal man etter sigende innhente ekspertuttalelser om valgordningen, formodentlig med sikte på de nærmere bestemmelser som må tas.

Saken er imidlertid at svært få av problemene er av teknisk art, de er av (kirke)politisk art: Ønsker man at velgerne skal få reell innflytelse, og ønsker man at mindre grupper skal kunne bli representert? Antagelig ønsker man at velgerne skal få innflytelse, derfor er man nå muligens på vei bort fra den form for flertallsvalg man foreslo (altså å kopiere menighetsrådsvalget, som forøvrig har den besynderlighet at velgere som fører opp flere enn det antall personer som skal velges, og ikke stryker noen, får større innflytelse enn velgere som følger vanlige regler for kumulering; hvis ikke Kirkerådet selv reviderer dette, bør departementet gripe inn, man kan ikke ha en ordning som innebærer at fremmelige velgere får større innflytelse enn andre!).

Det er tvilsomt man vil og bør legge seg på en annen og vel mer naturlig variant av flertallsvalg, der en avgitt stemme oppfattes som å innebære tilslutning bare til de (sju) som er nominert. Det er vel slik folk flest antar at stemmene blir talt opp, men ordningen ville gi nesten all makt til en nominasjonskomite.

Dermed gjenstår egentlig bare valg med flere lister, forholdstallsvalg. Det vil være meget besværlig for departementet på nytt å skulle foreslå for Stortinget en valgordning der det igjen ville bli slik at mange stemmer ikke ville ha betydning; Stortinget har selv innført ordningen med utjevningsmandater nettopp for å sikre at flest mulig stemmer kan gi uttelling. Å foreslå en ordning der nominasjonskomiteen ble gitt nesten all makt, måtte ledsages av en erklæring om at man de facto går bort fra demokratireformen.

C. Men en ordning med forholdstallsvalg kan gjøres mer eller mindre romslig, hva angår en mindre gruppes muligheter til å bli representert.

C.1. Ett hinder, som pussig nok også er inntatt i departementets opprinnelige forslag, og som har tilslutning i noen bispedømmer, er å begrense antallet som kan velges direkte, og velge ca halvparten ved såkalt indirekte valg, via menighetsrådene. Men jo færre som velges, jo vanskeligere er det for alternative lister å nå fram. Om ikke departementet nå besinner seg, bør Stortinget derfor gjøre det klart at når det først skal holdes valg, skal alle velges direkte. Drøye 1100 år etter at kongeriket ble så noenlunde samlet, og 100 år etter at også kvinner fikk stemmerett, vil det være en nærmest umulig oppgave å få forståelse blant oppgående velgere for at det som benevnes en demokratireform, skulle kunne innebære geografiske variasjoner i velgerinnflytelse. Det må være en kristenplikt for kirkelige organer (det er uklart om departementet lenger har slik plikt) ikke å friste Stortinget (eller stortingsgrupper) til å bruke åndskraft på en så sær ordning, som er beslektet med en valgmannsordning ved stortingsvalg som man gikk bort fra på 1800-tallet. (Man kunne kanskje få forståelse for ikke å holde direkte valg i det hele tatt, og la alle bispedømmerådsmedlemmer bli valgt via menighetsrådene, altså igjen en avvikling av demokratireformen. Men å argumentere for en blanding, en halv-demokrati-reform, synes nærmest håpløst.)

C.2. Et annet hinder er antallet underskrifter som kreves for å stille liste. Ved offentlige valg kreves 1- 2 promille av de stemmeberettigede. Dette var også Kirkerådets utgangspunkt, og resulterte som nevnt i krav på ca 500 underskrifter. Tar man imidlertid utgangspunkt i antall avgitte stemmer i et middels bispedømme, ca 50000, vil promillesatsen gi ca 50 - 100 underskrifter. Departement og storting må gjøre det klart at kravet til underskrifter må være overkommelig. Det skulle ikke være noe til hinder for å utforme loven slik at den i tillegg til å fastlegge at det skal være direkte valg, også sier at det skal kreves f eks 100 underskrifter for å stille liste, evt en promillesats av antallet avgitte stemmer ved siste valg (dermed ville kravet bli proporsjonalt med bispedømmets størrelse). Vil man ha demokratireform, må man velge en pragmatisk løsning, og ikke gi tilslutning til krav som de facto har som formål å hindre mangfold.

C.3. Et tredje mulig hinder, som ikke har vært framme i debatten, er prinsipper for opptellingen. Ut fra de ordninger som er rimelig kjent, fremtrer oddetallsmetoden som den rimeligste, så meget mer som den brukes ved stortingsvalg. (Da riktignok i en justert form, ut fra hensynet til å styrke mulighetene for parlamentarisk styringsdyktighet. Denne justeringen er neppe relevant for kirkevalg.) Det man gjør, er å dele listenes stemmetall med oddetallene 1, 3 ,5 osv. Når det er sju som skal velges, går mandatene til de sju høyeste koeffisientene. Hvis det avgis 49000 stemmer, vil det i utgangspunktet kreves 7000 stemmer for å få et mandat. Men det er meget sjelden tre lister oppnår henholdsvis 7000, 14000 og 28000 stemmer, slik at mandatfordelingen åpenbart blir 1, 2 og 4. Oddetallsmetoden gir rimelige fordelinger ved mer uryddige stemmetall. (Formelen for mandatfordeling på Wikipedia virker avskrekkende. Men det er ikke verre at man deler alle listers stemmetall på oddetallene, og når det skal velges sju representanter, går til de til de sju høyeste kvotientene. Wikipedias tabell er tilfeldigvis utarbeidet med referanse til valg av sju representanter, og gir dermed en god illustrasjon, selv om stemmetallene i modellen er langt høyere enn de vil være ved bispedømmerådsvalg.)

Det skulle ikke være noe til hinder for at Stortinget allerede nå fastslår at opptellingsmåten skal være en variant av det som brukes ved stortingsvalg. (Men man bør kanskje unngå at metoden i lovteksten benevnes med sin mest korrekte betegnelse,Sainte-Laguës metode; man kan risikere motstand under henvisning til at dette ville være en katolsk opptellingsmåte, upassende i en lov om en luthersk kirke.)

D. Dermed har man en romslig valgordning, hvor man har skjelet til stortingsvalget. Hva angår nominasjonsordningen, kan man skjele til menighetsrådsvalget, når det gjelder hvordan prosessen starter, nemlig ved at menighetsrådet, her bispedømmerådet, oppnevner en nominasjonskomite, med mandat til å utarbeide en liste. Noen vil kunne hevde at dette gir for stor innflytelse til det kirkelige establishment. Men med den romslighet som er skissert over, som gir store muligheter for andre grupper til å stille liste, kombinert med en bred, nærmest omstendelig nominasjonsprosess som maksimerer mulighetene for faktisk å stille liste, burde dette være akseptabelt, ved førstkommende valg. Senere kan man forenkle, og overlate større deler av prosessen til de som har stilt eller vil stille liste. Men hvis man ikke lar bispedømmerådet ha ansvar for en liste nå ved første valg, risikerer man at de lister som fremmes, kommer fra grupper som kan oppfattes å representere spesielle særinteresser, slik at man kan få en uhensiktsmessig sterk polarisering i rådene. Hvis man godtar et pragmatisk lavt krav til underskrifter for å stille liste, bør man kunne godta en pragmatisk holdning også på dette punkt.

D.1. Bispedømmerådet starter altså prosessen, ved 1) å oppnevne en nominasjonskomite og 1b) et (lite) valgstyre. Nominasjonskomiteens oppdrag vil være å sette sammen en liste med geografisk og kjønnsmessig balanse; om mulig kan den også søke å tilgodese hensyn av kirkepolitisk art, og jo bredere listen er sammensatt, jo færre vil føle behov for å stille egen liste. Men det viktige er at det etableres mekanismer som sikrer slike behov:

Kanskje allerede 2a) når det blir kjent at en liste er under utarbeidelse, eller i hvert fall 2b) når den kunngjøres, kan/vil det oppstå motforestillinger, evt som følge av en 3a?) høringsrunde i menighetsrådene. Disse kan kanskje imøtekommes ved hjelp av 3b?) supplerende nominasjon, som man vel har noen erfaringer med. Men det er ikke gitt at alle aktører vil se dette som tilstrekkelig. (Kanskje innebærer høringsrunde og supplerende nominasjon en uheldig blanding av ordninger, slik at ordningene ikke bør innarbeides ved forholdstallsvalg.) Uansett må det 4) kunngjøres en frist for å stille alternative lister.

Det ovennevnte lille valgstyret måtte etter fristen 5) suppleres, med en representant fra hver av de grupper som hadde meldt at de vil fremme lister. Valgstyret skal se til at det for alle gruppers vedkommende 6) fremmes formelle lister, underskrevet av et edruelig antall personer (jf ovenfor). Når listene foreligger, skal de 7) kunngjøres. Det er mulig man da bør åpne for enda en mulighet for å 8?) fremme lister. Dette er kanskje 'overkill', men siden dette i de fleste bispedømmer vil være første og eneste gang (jf nedenfor), skader det neppe, selv om det forlenger prosessen.

D.2. Ved neste valg kan det hele nemlig gjøres langt enklere. Da kan bispedømmerådet begrense seg til 1) å oppnevne et valgstyre, bestående av to-tre fra hver av de grupper som fremmet liste ved siste valg. Melder det seg 2) nye grupper, får de også en plass i valgstyret. Dette styret har så, som sist, i oppdrag 3) å få fram formelle lister. Denne gangen skulle det ikke være nødvendig med en ny runde for å få fram flere lister.

D.3. Siden den omstendelige nominasjonsprosessen i utgangspunktet bare vil gjelde en gang, bør den ikke inn i loven, departementet kan evt regulere den i forskrift, i samråd med Kirkerådet eller Kirkemøtet; det bør imidlertid fremgå at denne ordningen også skal benyttes ved senere valg, dersom det ved et forutgående valg ikke har vært stilt flere lister. Men den senere forenklede nominasjonsprosess kan vel uten vanskelighet innarbeides i loven.

E. Når jeg er opptatt av lovregulering av flest mulig forhold, er det fordi jeg ble nokså bestyrtet over den versjon av høringsnotatet som jeg hadde tilgang til, og som syntes å gå i retning av en lite romslig valgordning. Retningen på dette notatet, i kombinasjon med de andre motstandsformer som er skissert innledningsvis og drøftet underveis, tegner ikke godt for den videre prosess. Etter mitt skjønn er det like greit å få fastlagt en romslig ordning nå, uten årelang tautrekking i de kirkelige organer. Jeg har vanskelig for å se at en ordning med direkte valg og edruelige krav til antall underskrifter, kombinert med ordninger som trekker veksler på stortingsvalg hva angår opptelling og på menighetsrådsvalg hva angår nominasjonsprosess, skulle innebære store prinsipielle eller praktiske problemer.

Hvis man vil fastholde demokratireformen, bør prosessen derfor allerede nå munne ut i ordninger hvor man a) unngår at stemmer blir forkastet eller ikke har betydning, men maksimerer den enkelte velgers innflytelse, dvs direkte valg og forholdstallsvalg, og b) gir mindre grupperinger reelle muligheter til å bli representert, dvs pragmatiske krav til antall underskrifter og bred nominasjonsprosess, samt opptellingsmåte som ikke favoriserer store grupper. Innen slike ordninger kan så kirkelige uenigheter spilles ut. Det verste som kan skje, er at velgere og grupper opplever valgordningene som rigget på en slik måte at deres anliggender ikke når fram.

F. Lovteksten bør derfor inneholder formuleringer langs disse linjer:

F.1. "… sju andre leke medlemmer som velges ved forholdstallsvalg" (§ 23?, jf pkt B og C.1 ovenfor, ikke flertallsvalg, og ikke indirekte valg).

F.2. "Forslag til liste må være underskrevet av 1promille av det antall som avga stemme ved forrige valg i bispedømmet" (evt 2 promile, jf pkt C.2 ovenfor, kan evt utgå, jf forslag under pkt F.4. nedenfor).

F.3. "Ved valgoppgjøret benyttes oddetallsmetoden uten justering" (jf pkt C.3 ovenfor).

F.4. "Bispedømmerådet oppnevner en valgkomite bestående av representanter for de lister som stilte til valg ved forrige valg. Dersom andre melder at de har til hensikt å stille liste, skal bispedømmerådet supplere valgkomiteen. Valgkomiteen skal frembringe lister underskrevet av minst 1 promille av det antall som avga stemme ved forrige valg i bispedømmet" (evt 2 promille, jf pkt D.2 og F.4 ovenfor).

F.5 "Departementet utarbeider særlige regler for nominasjonsprosessen ved valget i 2015. Disse reglene skal også benyttes ved senere valg, dersom det ved det forutgående valg ikke er fremmet mer enn en liste" (jf pkt D.1 ovenfor).